Kristi lidelser

(189)Skal vi fullt ut kunne forstå hva frelsen er verdt, er det nødvendig for oss å forstå hva den har kostet. Som følge av begrensede oppfatninger av Kristi lidelser er det mange som tillegger forsoningens store verk liten betydning. Den herlige planen til menneskets frelse ble virkeliggjort ved Gud Faders uendelige kjærlighet. I denne guddommelige planen ser vi den mest vidunderlige åpenbarelse av Guds kjærlighet til den falne slekt. En slik kjærlighet som den som kommer til uttrykk ved at Gud ga sin elskede Sønn, forbauset englene. "For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." Joh. 3, 16. Denne Frelseren var glansen av Faderens herlighet og hans vesens uttrykte bilde. Han eide guddommelig majestet, fullkommenhet og opphøyethet. Han var lik Gud. "For det var Guds vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i ham." Kol. 1, 19. "Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død." Fil. 2, 6-8. rett

(189)Kristus samtykket i å dø i synderens sted for at mennesket ved et liv i lydighet kunne unngå Guds lovs straff. Hans død gjorde ikke loven ugyldig. Den slo ikke loven i hjel, svekket ikke dens hellige krav eller forminsket dens hellige verdighet. Kristi død forkynte at Faderens lov var rettferdig når den straffet overtrederen, idet han selv samtykket i å lide lovens straff for å kunne frelse det falne menneske fra dens forbannelse. Guds elskede Sønns død på korset viser hvor uforanderlig Guds lov er. Hans død løfter loven til høyhet og ære og gir menneskene et synlig vitnesbyrd om dens uforanderlige karakter. Fra hans egne guddommelige lepper lyder disse ordene: "I må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene; jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." Matt. 5, 17. Kristi død rettferdiggjorde lovens krav. rett

(190)Den guddommelig-menneskelige frelser
I Kristus var det menneskelige og det guddommelige forent. Hans oppgave var å forlike Gud og menneskene, å forene det endelige med det uendelige. Dette var den eneste måten falne mennesker kunne opphøyes på slik at de ved fortjenesten av Kristi blod kunne få del i guddommelig natur. Da Kristus tok på seg menneskelig natur, ble han i stand til å forstå menneskenes prøvelser og sorger og alle de fristelser som omgir dem. Engler, som ikke kjenner til synd, kan ikke sympatisere med menneskene i deres særlige prøvelser. Kristus fornedret seg slik at han tok menneskelig natur på seg og ble fristet i alle ting på samme måte som oss, for at han kunne hjelpe alle dem som kom til å bli fristet. rett

(190)Fordi det menneskelige var i ham, følte han trang til å bli styrket av sin far. Han hadde utvalgte steder for bønn. Han likte å ha samfunn med sin far ute i ensomheten mellom fjellene. Ved denne religionsøvelsen ble hans hellige, menneskelige sjel styrket til dagens prøvelser og plikter. Vår Frelser tok selv del i vår trang og våre skrøpeligheter. Hans bønner og påkallelser lød om nettene når han søkte sin Far om nye forråd av kraft, for at han måtte kunne tre frem styrket, opplivet og utrustet til plikter og prøvelser. Han er vårt eksempel i alle ting. Han er en bror i våre skrøpeligheter, men er ikke i besittelse av de samme lidenskaper. Som den syndfrie vek hans natur tilbake fra det onde. Han holdt ut i kamper og sjelekval i en syndig verden. Hans menneskelighet gjorde bønn til en nødvendighet og en forrett. Han trengte all den sterke, guddommelige støtte og trøst som hans far var beredt til å gi ham - han som til beste for menneskene hadde forlatt himmelens gleder og valgt sitt hjem i en kald og utakknemlig verden. Kristus fant trøst og glede i samfunnet med sin Far. Her kunne han tømme sitt hjerte for de sorger som trykket ham. Han var en smertenes mann og kjent med sorg. rett

(191)Vårt eksempel
Dagen igjennom utførte han et alvorlig arbeid med å gjøre godt mot andre og frelse mennesker fra tilintetgjørelse. Han helbredet de syke, trøstet dem som sørget, og brakte frimodighet og håp til de fortvilte. Han oppreiste de døde til liv. Og når hans dagsverk var endt, gikk han kveld etter kveld vekk fra byens forvirring, og i en eller annen avsidesliggende lund lå han bøyd i bønn til sin Far. Til tider skinte månens klare stråler på hans bøyde skikkelse. Til andre tider ble alt lys fordunklet av skyer og mørke. Duggen og rimfrosten fra natten hvilte på hans hode og skjegg mens han lå og ba. Ofte fortsatte han sine påkallelser hele natten. Han er vårt eksempel. Hvis vi kunne huske på dette og etterligne ham, ville vi bli meget sterkere i Gud. rett

(191)Dersom menneskenes Fader, som hadde guddommelig styrke, følte trang til bønn, hvor mye mer bør ikke svake, syndige mennesker innse hvor nødvendig det er med bønn - brennende, stadig bønn! Når Kristus ble hardest angrepet av fristelse, spiste han ikke noe. Han overga seg til Gud, og i alvorlig og fullkommen underkastelse under Faderens vilje vant han seier. De som bekjenner seg til sannheten for disse siste dager, bør fremfor alle andre som bekjenner seg til å være kristne, etterligne det store guddommelige mønster i bønn. rett

(191) "Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og tjeneren som sin herre." Matt. 10, 25. Ofte dekker vi bordene våre med overdådige retter, som hverken er sunne eller nødvendige, fordi vi syntes bedre om slikt enn om selvfornektelse, om frihet for sykdom og om et friskt sinn. Jesus ba alvorlig til sin Far om styrke. Guds Sønn, som var guddommelig, betraktet dette til og med for sitt eget vedkommende, for å være av større betydning enn å sitte ved det mest overdådige bord. Han har gitt oss et synlig bevis for at bønn er nødvendig hvis vi skal få styrke til å kjempe mot mørkets makter og til å gjennomføre den oppgaven som er lagt på oss. Vår egen styrke er svakhet, men den kraft Gud gir, er mektig og vil gi hver den som oppnår den, mer enn seier. rett

(191)I Getsemane
Da Jesus bøyde seg og inntok en bedende stilling i Getsemanehagen, fremtvang angsten i hans ånd svetten som store bloddråper fra hans porer. Det var her et stort mørkes redsel omga ham. Verdens synder hvilte på ham. Han led i menneskenes sted liksom en overtreder av Faderens lov. Her var fristelsens slagmark. Det guddommelige lys fra Gud forsvant for hans syn, og mørkets makter fikk ham i sin vold. I sin sjeleangst lå han utstrakt på den kalde jorden. Han opplevde sin Fars mishag. Han hadde tatt lidelsens beger fra skyldtyngede menneskers lepper, og det var hans hensikt selv å tømme det og gi menneskene velsignelsens kalk i stedet. Den vrede som ville ha kommet over menneskene, falt nå på Kristus. Det var her hans skjelvende hånd holdt den hemmelighetsfulle kalken. rett

(192)Sammen med sine disipler hadde Jesus ofte tydd inn i Getsemane for å gi seg over til betraktning og bønn. Dette hellige tilfluktssted var vel kjent av dem alle sammen. Også Judas visste hvor han skulle føre morderskaren for å forråde Jesus i deres hender. Aldri før hadde Frelseren besøkt dette stedet med et hjerte så fullt av sorg. Det var ikke legemlig lidelse Guds Sønn vek tilbake for, og som i nærvær av disiplene tvang frem disse sørgmodige ordene fra hans lepper: "Min sjel er bedrøvet inntil døden." "Bli her," sa han, "og våk med meg!" Matt. 26, 38. rett

(192)Idet han forlot sine disipler innen hørevidde, gikk han et lite stykke vekk fra dem og falt på sitt ansikt og ba. Det var angst i hans sjel, og han ba: "Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vi!!" Matt. 26, 39. En fortapt verdens synder lå på ham og overveldet ham. Det var følelsen av Faderens vrede på grunn av synden som sønderrev hans hjerte i en fryktelig angst og i hans ansikt tvang frem store bloddråper som rant ned fra hans kinn og falt ned og vætet jorden. rett

(192)"Våk og be!"
Da han reiste seg opp fra sin utstrakte stilling, gikk han over til disiplene og fant dem sovende. Han sa til Peter: "Så var I da ikke i stand til å våke en time med meg! Våk og be, for at I ikke skal komme i fristelse! Anden er villig, men kjødet er skrøpelig." Matt. 26, 40. 41. I den aller viktigste stunden - den stunden da Jesus hadde rettet en særskilt henvendelse til dem Om å våke med ham -lå disiplene og sov. Han visste at alvorlige kamper og fryktelige fristelser ventet dem. Han hadde tatt dem med for at de kunne være til styrke for ham, og for at de begivenhetene de i denne natten skulle bli vitne til, og de lærdommer de kunne høste, måtte kunne bli uutslettelig prentet inn i deres hukommelse. Det var nødvendig for at deres tro ikke skulle svikte, men bli styrket til den prøven som lå like foran dem. rett

(193)Men i stedet for å våke med Kristus var de tynget av sorg og falt i søvn. Selv den ivrige Peter, som bare noen få timer i forveien hadde erklært at han ville lide og om nødvendig dø for sin Herre, lå og sov. I det mest kritiske øyeblikk, da Guds Sønn trengte deres medfølelse og hjertelige forbønner, ble de funnet sovende. De gikk glipp av meget ved at de slik sov. Vår Frelser hadde til hensikt å styrke dem til den harde trosprøven de snart skulle bli utsatt for. Hadde de tilbrakt denne sorgens tid med å våke og be til Gud sammen med den kjære Frelseren, ville Peter ikke ha blitt overlatt til sin egen svake styrke og fornekte sin Herre i prøvens stund. rett

(193)Jesus gikk bort annen gang, ba og sa.: "Min Fader! kan ikke dette gå meg forbi, uten at jeg må drikke det, da skje din vilje!" Matt. 26, 42. Igjen kom han til disiplene og fant dem sovende. Deres øyne var tunge. Disse sovende disiplene er en fremstilling av den sovende menigheten når Guds hjemsøkelses dag er nær. Det er en dag med skyer og tykt mørke, da det blir ytterst farlig å finnes sovende. rett

(193)Jesus har etterlatt oss denne advarselen: "Således skal I våke-for I vet ikke når husets herre kommer, enten det blir om aftenen eller ved midnatt eller ved hanegal eller om morgenen - for at han ikke skal finne eder sovende, når han kommer uforvarende." Mark.13, 35. 36. Det kreves av Guds menighet at den fullbyrder sin nattevakt, uansett hvor farlig, enten den blir lang eller kort. Sorg er ingen unnskyldning for at den skulle være mindre årvåken. Trengsel bør ikke lede til likegyldighet, men til dobbelt årvåkenhet. Kristus har ved sitt eget eksempel henvist menigheten til den guddommelige kilde der den har sin styrke i nødens, motgangens og farens tid. Årvåkenhetens ånd skal peke ut menigheten som Guds sanne folk. Dette tegnet skiller dem som venter, ut fra verden, og viser at de er pilegrimer og fremmede på jorden. rett

(193)Igjen gikk Frelseren bedrøvet bort fra de sovende disiplene og ba tredje gang de samme ordene. Så kom han til dem og sa: "l sover altså og hviler eder! Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender." Matt. 26, 45. Hvor fryktelig det var av disiplene å tillate søvnen å lukke deres øyne og slummeren å lenkebinde deres sanser mens deres guddommelige herre gikk gjennom en slik usigelig angst! Hadde de holdt seg våkne, ville de ikke ha mistet troen da de så Guds Sønn døende på korset. rett

(194)Denne viktige våkenatten ville ha utmerket seg ved en edel åndelig kamp og bønn. Det ville ha gitt dem styrke til å vitne om Guds Sønns usigelige angst og kval. Den ville ha forberedt dem til å overvære hans lidelser på korset, og de ville da i en viss grad kunne forstå den fryktelige angst som han utsto i Getsemane- hagen. Og de ville ha vært bedre i stand til å huske de ordene han hadde talt til dem angående sine lidelser, sin død og oppstandelse. Og midt i den fryktelige, prøvende times mørke ville en og annen håpets stråle ha opplyst mørket og holdt troen oppe. rett

(194)Kristus hadde fortalt dem tidligere at disse tingene skulle finne sted, men de forsto ham ikke. Synet av hans lidelser skulle bli en ildprøve for disiplene, og derfor var årvåkenhet og bønn så nødvendig. Deres tro trengte til å bli støttet av en usynlig kraft når de kom til å oppleve at mørkets makter triumferte. rett

(194)Ubeskrivelig sjeleangst
Vi kan bare svakt forstå Guds kjære Sønns ubeskrivelige sjeleangst i Getsemane, da han følte atskillelsen fra sin Far som følge av at han bar menneskets synd. Han ble synd for den falne slekt. Følelsen av at Faderens kjærlighet hadde forlatt ham, tvang frem disse sørgmodige ordene fra hans angstfylte sjel: "Min sjel er bedrøvet inntil døden." "Er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil!" Matt. 26, 38. 39, rett

(194)Guds guddommelige Sønn var avmektig, døende. Faderen sendte et sendebud fra sitt åsyn for å styrke den guddommelige lidende og sette ham i stand til å gå den blodstenkte sti. Kunne dødelige mennesker ha sett engleskarens forferdelse og bedrøvelse da den med stum sorg ga akt på at Faderen holdt sine stråler av lys, kjærlighet og herlighet tilbake fra sin hjertenskjære Sønn, ville de bedre kunne forstå hvor anstøtelig synden er i hans øyne. Rettferdighetens sverd skulle nå våkne opp mot hans dyrebare Sønn. Med et kyss ble han forrådt i sine fienders hender og hastig ført til domshuset og stilt for en jordisk rett for der å bli hånt og dømt til døden av syndige, dødelige mennesker. Der ble Guds herlige Sønn "såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger". Han utsto fornærmelse, spott og skammelig mishandling inntil "han ikke så ut som et menneske", "så ille tilredt var ham>. Es. 53, 5; 52,14. rett

(195)En ufattelig kjærlighet
Hvem kan fatte den kjærligheten som her blir utfoldet! Med forundring og sorg så engleskaren ham som hadde vært himmelens Majestet og båret herlighetens krone, nå bære en tornekrone, et blødende offer for vold utøvd av en rasende pøbel som en satanisk vrede hadde opphisset til avsinn. Se den tålmodige, lidende! På hans hode sitter tornekronen. Hans livs blod flyter ut fra hver sønderreven blodåre. Alt sammen som følge av synd! Ikke noe annet enn en evig, forløsende kjærlighet som alltid kommer til å være en gåte, kunne ha fått Kristus til å forlate sin ære og høyhet i himmelen og komme ned til en syndig verden for der å bli tilsidesatt, foraktet og forkastet av dem han kom for å frelse, og for til sist å lide på korset, rett

(195)Forundre dere, o himler, og bli forbauset, du jord! Se undertrykkeren og den undertrykte! En stor skare omslutter verdens frelser. Hånsord og spydigheter blir blandet med grove, gudsbespottelige eder. Uslinger som er blottet for følelser, gjør bemerkninger om hans ringe fødsel og uanselige stilling. Yppersteprestene og de eldste latterliggjør hans påstand om å være Guds Sønn, og vulgær spøk og fornærmelig spott går fra munn til munn. Satan hadde fullstendig herredømme over sine tjeneres sinn. For å kunne oppnå dette på en virkningsfull måte begynner han med ypperstepresten og de eldste og besjeler dem med religiøst vanvidd. De blir drevet av den samme sataniske ånd som driver de dårligste og mest forherdede skurker. Det råder en unaturlig samstemmighet i alles følelser, fra de skinnhellige yppersteprestene ned til de mest fordervede. Kristus, Guds dyrebare Sønn, ble ført frem, og korset ble lagt på hans skuldrer. Ved hvert skritt ble det etterlatt merker av blodet som fløt fra hans sår. Trengt av en skare forbitrede fiender og ufølsomme tilskuere blir han ført bort for å korsfestes. "Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han opplot ikke sin munn." Es. 53, 7. rett

(196)På korset
Hans sørgende disipler følger ham på avstand, bak morderskaren. Han blir naglet til korset og henger svevende mellom himmel og jord. Deres hjerter holder på å briste av angst, mens deres elskede lærer lider som en forbryter. I nærheten av korset står de forblindede, fanatiske, troløse prestene og de eldste som håner og spotter ham og slynger ut spydigheter: "Du som bryter ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager, frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset! Likeså spottet også yppersteprestene tillikemed de skriftlærde og de eldste ham og sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er jo Israels konge; la ham nå stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nå om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn." Matt. 27, 40-43. rett

(196)Ikke et ord svarte Jesus på alt dette. Mens naglene ble drevet gjennom han hender og angstens sved trengte frem av hans porer, lød det fra den lidendes bleke, skjelvende lepper en bønn om tilgivelse for hans mordere: "Fader, forlat dem! for de vet ikke hva de gjør." Luk. 23, 34. Hele himmelen betraktet denne scenen med den dypeste interesse. Den herlige gjenløser av en fortapt verden led straffen for menneskenes overtredelse av Faderens lov. Han var i ferd med å løskjøpe sitt folk med sit eget blod. Han betalte Guds hellige lovs rettferdige krav. Det var dette middel som til sist skulle gjøre slutt på synden og på Satan, og som hans hærskare skulle bli beseiret ved. rett

(196)Å, har det vel noen gang vært en lidelse og sorg lik den som den døende Frelser utholdt? Det var følelsen av Faderens mishag som gjorde hans kalk så bitter. Der var ikke legemlig lidelse som så fort gjorde ende på Kristi liv på korset. Det var den knusende vekt av verdens synder og følelsen av Faderens vrede. Faderens herlighet og styrkende nærvær hadde forlatt ham, og fortvilelsen tynget ham med sin knusende vekt av mørke og tvang frem fra hans bleke, skjelvende lepper det angstfulle ropet: "Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?" Matt. 27, 46. rett

(196)Jesus hadde i forening med Faderen skapt verden. Bare blinde og bedratte mennesker kan forbli ufølsomme under Guds Sønns kvalfulle lidelser. Ypersteprestene og de eldste håner Guds kjære Sønn i hans kvaler i dødens stund. Men den livløse natur sukker i medfølelse med sin blødende, døende skaper. Jorden skjelver. Solen nekter å betrakte denne scenen. Himmelen kler seg i sort. Engler har vært vitne til synet av lidelsen helt til de ikke klarer å se mer, og skjuler sitt åsyn for det fryktelige skue. Kristus holder på å dø! Han er i fortvilelse! Faderens begunstigende smil er borte, og engler får ikke lov å opplyse mørket i denne fryktelige timen. De kan bare med forferdelse se at deres elskede befalingsmann, himmelens Majestet, lider straffen for menneskenes overtredelse av Faderens lov. rett

(197)Ned i dypet
Guds døende Sønn ble endog anfektet av tvil. Han kunne ikke se gjennom gravens porter. Ikke noe lyst håp viste ham hans utgang av graven som seierherre eller Faderens godkjennelse av hans offer. Guds Sønn skulle i fullt mål merke synden i hele dens fryktelighet. Faderens mishag over synden sammen med dens straff, som er døden, var det eneste han kunne oppfatte i dette fryktelige mørke. Han ble fristet til å frykte for at synden var så anstøtelig i Faderens øyne at han ikke kunne bli forsont med sin Sønn. Den voldsomme følelsen av at hans egen Far for alltid hadde forlatt ham, var årsak til det gjennomtrengende ropet fra korset: "Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?" Matt. 27, 46. rett

(197)Kristus hadde noenlunde de samme følelser som synderen kommer til å oppleve når Guds vredes skåler en gang skal bli utgytt over dem. Den sorte fortvilelsen kommer til å legge seg som et likklede omkring deres skyldtyngede sjeler, og da skal de fullt ut forstå hvor syndig synden er. Frelse er blitt kjøpt til dem ved Guds Sønns lidelse og død. Denne frelsen kunne ha tilhørt dem hvis de villig og med glede hadde tatt imot den. Men ingen blir tvunget til å vise lydighet mot Guds lov. Hvis de forsmår den himmelske gaven og velger syndens lyst og bedrag, er valget fritt, og til sist får de sin lønn, som er Guds vrede og evig død. De kommer for alltid til å være avskåret fra Jesus, fordi de har foraktet hans offer. Da har de mistet et liv i lykksalighet og ofret en evig herlighet for en kortvarig nytelse av synden. rett

(198)Tro og håp skalv under den døende Kristi sjelekamp, fordi Gud hadde tatt vekk den forvissningen han til nå hadde gitt sin elskede Sønn om sitt velbehag og sin anerkjennelse. Verdens gjenløser forlot seg nå på de beviser som hittil hadde styrket ham, vitnesbyrdet om at Faderen hadde godkjent hans verk og funnet behag i det. rett

(198)Mens han i sine dødskvaler oppgir sitt dyrebare liv, har han bare troen å holde seg til, og må bare stole på ham som det alltid har vært hans glede å lyde. Ingen klare, lyse håpets stråler oppmuntrer ham fra noen kant. Alt er innhyllet i trykkende mørke. I dette fryktelige mørke, som en medfølende natur føler, tømmer Gjenløseren den hemmelighetsfulle kalken helt til bermen. Han blir endog berøvet det lyse håp og tilliten til den seier som i fremtiden skal bli hans del, og han roper med høy røst: "Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!" Luk. 23, 46. Han kjenner sin Faders karakter, hans rettferdighet, hans barmhjertighet og hans store kjærlighet, og i underkastelse faller han i hans hender. Under naturens krampetrekninger hører de forferdede tilskuerne de ordene som i dødsøyeblikket lød fra Mannen på Golgata. rett

(198)Naturen viste medfølelse med sin skaper i hans lidelse. Den svaiende jord og de sønderrevne klipper kunngjorde at det var Guds Sønn som døde. Det inntraff et mektig jordskjelv. Forhenget i tempelet revnet i to stykker. Forferdelse grep bødlene og tilskuerne da de så solen innhyllet i mørke og følte at jorden skalv under deres føtter, og da de så og hørte klippene revne. Hånen og spotten fra yppersteprestene og de eldste tidde da Kristus befalte sin ånd i Faderens hender. Den vettskremte skaren begynte å trekke seg tilbake og famle seg frem i mørket langs veien til byen. De slo seg for brystet mens de gikk, snakket nesten hviskende 'og sa til hverandre: "Det er et uskyldig menneske som er blitt myrdet. Tenk om han virkelig skulle være Guds Sønn, slik som han påsto!" rett

(198)Det er fullbrakt
Jesus oppga ikke sitt liv før han hadde fullført den oppgaven han var kommet for å utføre, og med sitt siste åndedrett utbrøt han: "Det er fullbrakt!" Joh. 19, 30. Da var Satan slått. Han visste at hans rike var tapt. Englene frydet seg da ordene lød: "Det er fullbrakt!" Den store gjenløsningsplanen, som var avhengig av Kristi død, var slik blitt gjennomført så langt. Og det var glede i himmelen over at Adams barn ved et liv i lydighet til sist skulle kunne bli opphøyet til Guds trone. A, for en kjærlighed for en forunderlig kjærlighet som brakte Guds Sønn ned til jorden for å bli gjort til synd for oss, slik at vi kunne bli forlikt med Gud og bli opphøyet til et liv sammen med ham i hans herlighets boliger! Å, hva er i grunnen mennesket, at det skulle betales en slik høy pris for dets gjenløsning! rett

(199)Når menneskene i fullere mål kan fatte omfanget av den store oppofrelsen himmelens Majestet gjorde da han døde i deres sted, vil frelsens plan bli opphøyet, og tanken på Golgata vil vekke ømme, hellige og levende følelser i de kristnes hjerter. Lovprisning til Gud og Lammet vil være i deres hjerter og på deres lepper. Stolthet og selvgodhet kan ikke vokse i de hjertene som bevarer minnet om begivenhetene på Golgata i frisk erindring. Denne verden vil bare ha liten verdi i deres øyne når de vurderer den store prisen som ble betalt for menneskets gjenløsning, Guds kjære Sønns dyrebare blod. Alle verdens rikdommer er ikke av stor nok verdi til å gjenløse en eneste fortapt sjel. Hvem kan måle den kjærligheten Kristus hadde til en fortapt verden da han hang på korset, og led for skyldige menneskers synder? Denne kjærligheten var uten mål, uten grenser. rett

(199)Kjærlighet sterkere enn døden
Kristus har vist at hans kjærlighet var sterkere enn døden. Han holdt på å fullføre menneskets frelse. Og enda han var midt i den frykteligste kampen med mørkets makter, ble hans kjærlighet sterkere og sterkere. Han holdt ut at Faderen skjulte sitt ansikt for ham, helt til han i sin sjels bitterhet måtte utbryte: "Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?" Matt. 27, 46. Hans arm brakte frelse. Prisen for menneskets gjenløsning var betalt da han i sin siste sjelekamp uttalte de velsignede ordene som syntes å lyde gjennom hele skapningen: "Det er fullbrakt!" rett

(199)Mange som bekjenner seg til å være kristne, blir sterkt opptatt av verdslige foretak. De får interesse for nye og spennende fornøyelser, mens deres hjerter er kalde og syntes å være stivfrosne overfor Guds sak. Du stakkars navnkristne, her er et emne som er av stor nok betydning til å gripe deg. Det gjelder evige interesser. Angående dette emne er det synd å være rolig og lidenskapsløs. Begivenhetene på Golgata appellerer til de dypeste følelser. Når det gjelder dette emnet, har du lov til å være begeistret. At Kristus, som var så opphøyet, så uskyldig, skulle lide en så smertefull død og bære vekten av verdens synder, vil våre tanker og vår fantasi aldri fullt ut kunne fatte. Vi kan ikke forstå lengden, bredden, dybden og høyden av en så forbausende kjærlighet. Tanken på de umåtelige dybder i Frelserens kjærlighet bør fylle sinnet, røre og smelte sjelen, foredle og høyne følelsene og fullt ut forvandle hele karakteren. Apostelen erklærte: "Jeg ville ikke vite noe iblant eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet." Også vi kan se hen til Golgata og utbryte: "Det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors; for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." 1 Kor. 2, 2; Gal. 6, 14. rett

(200)Når vi betrakter den enorme pris som vår frelse kostet, hva må da skjebnen bli for dem som ikke bryr seg om så stor en frelse? Hvilken straff kommer til å ramme dem som bekjenner seg til å følge Kristus, men likevel lar være å bøye seg i ydmyk lydighet for Gjenløserens krav og ikke tar korset opp som Kristi ydmyke disipler og følger ham fra krybben til Golgata? "Den som ikke samler med meg, han spreder." Matt. 12, 30. rett

(200)Mangelfull forståelse av forsoningen
Det er noen som har en mangelfull forståelse av forsoningen. De mener at Kristus bare led en liten del av Guds lovs straff. De antar at mens Guds kjære Sønn følte hans vrede, hadde han gjennom alle sine smertende lidelser vitnesbyrdet om Faderens kjærlighet og gunst, at gravens porter foran ham var opplyst av et klart håp, og at han hadde et stadig vitnesbyrd om sin fremtidige herlighet. Det er en stor feil. Den sterkeste angsten som trykket Kristus, skyldtes en følelse av Faderens mishag. Hans sjelekval på grunn av dette var så voldsom at mennesket bare kan ha en svak forestilling om den. rett

(200)Beretningen om vår guddommelige Herres fornedrelse, ydmykelse og oppofrelse vekker hos mange ikke noen dypere interesse og griper ikke sjelen eller påvirker livet mer enn beretningene om Jesu martyrers død. Mange har lidd døden under langsomme pinsler. Andre har lidd døden ved korsfestelse. På hvilken måte skilte Guds Sønns død seg ut fra disse andres død? Det er sant at han led en ytterst grufull død på korset. Men andre har likevel for hans kjære saks skyld lidd like mye hva legemlig pine angår. Hvorfor var da Kristi lidelse frykteligere enn andres som har gitt sitt liv for hans skyld? Dersom Kristi lidelser utelukkende var legemlige smerter, var hans død ikke mer smertende enn noen av de andre martyrers. rett

(200)Men kroppslig smerte var bare en liten del av de lidelser Guds kjære Sønn måtte gå igjennom. Verdens synder så vel som følelsen av Faderens vrede hvilte på ham da han led straffen for overtredelse av loven. Det var dette som knuste hans guddommelige sjel. Det som brakte fortvilelse over ham, var at Faderen skjulte sitt åsyn, en følelse av at hans egen kjære Far hadde forlatt ham. Det skillet som synden brakte mellom Gud og mennesket, ble i fullt mål erkjent og dypt følt av det uskyldige, lidende Gud-mennesket på Golgata. Han ble trengt av mørkets makter. Han hadde ikke en eneste lysstråle til å lyse over fremtiden. Og han kjempet mot Satans makt, mot ham som erklærte at han hadde Kristus i sin vold, at han var Guds Sønn overlegen i styrke, at Faderen hadde fornektet sin Sønn, og at Kristus like lite som han selv lenger sto i yndest hos Gud. Dersom han virkelig fremdeles nøt Guds velbehag, hvorfor skulle han da behøve å dø? Gud kunne jo frelse ham fra døden. rett

(201)Ikke en gang i sin bitreste angst ga Kristus på noen måte etter for den torturerende fiende. Legioner av onde engler var overalt omkring Guds Sønn, men de hellige engler fikk likevel påbud om ikke å bryte deres rekker og stille seg til kamp mot den hånende, spottende fiende. Himmelske engler fikk ikke lov til å tjene Guds engstelige Sønn. Det var i denne fryktelige mørkets time, mens Faderens åsyn var skjult, mens legioner av onde engler omga ham, og mens verdens synder lå på ham, at disse ordene ble tvunget fra hans lepper: "Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?" Matt. 27, 46. rett

(201)Et mål for sjelens verdi
Martyrenes død tåler ingen sammenligning med de pinsler Guds Sønn utsto. Vi bør få et bredere og dypere syn på Guds kjære Sønns liv, lidelser og død. Når vi ser forsoningen i det rette lys, vil vi erkjenne at sjelens frelse er av umåtelig verdi. I sammenligning med det foretak som gjelder det evige liv, blir alt annet betydningsløst. Men som denne kjærlighetsfulle Frelsers råd er blitt foraktet! Hjertet har vært viet til verden, og egoistiske interesser har lukket døren igjen for Guds Sønn. Tomt hykleri og hovmod, egenkjærlighet og vinning, misunnelse, hat og lidenskap har fylt manges hjerter slik at Kristus ikke får noen plass. rett

(201)Han var evig rik, men for vår skyld ble han fattig, for at vi ved hans fattigdom kunne bli rike. Han var kledd i lys og herlighet og omgitt av hærskarer av himmelske engler som ventet på å utføre hans befalinger. Likevel tok han på seg vår natur og kom for å oppholde seg blant syndige mennesker. Dette er en kjærlighet som ikke noe språk kan uttrykke. Den overgår all kunnskap. Stor er gudsfryktens hemmelighet. Våre sjeler bør bli opplivet, høynet og betatt av dette emne: Faderens og Sønnens kjærlighet til menneskene. I en viss grad bør Kristi etterfølgere her lære å gjenspeile denne hemmelighetsfulle kjærlighet som en forberedelse til en gang å forene seg med de gjenløste i å gi "ham som sitter på tronen>, "velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet". Åp. 5, 13. rett

(202)

Kristus ga seg selv som et sonoffer for å frelse en fortapt verden. Han ble behandlet som vi fortjener, for at vi kunne bli behandlet som han fortjener. Han ble fordømt for våre synder, som han ikke hadde noen del i, for at vi måtte kunne bli rettferdiggjort ved hans rettferdighet som vi ikke hadde noen del i. Han led den død vi fortjente, for at vi måtte kunne få det liv som tilhørte ham. Ved hans sår har vi fått legedom." Es. 53, 5. - 1904, bind 8, side 208, 209. rett

(202)

Kristi yndlingsemne var Guds faderlige karakter og uendelige kjærlighet. Denne kunnskapen om Gud var Kristi egen gave til menneskene, og denne gaven har han overlatt til sitt folk for at de skal gi den til verden. - 1900, bind 6, side 55. rett

neste kapitel