Ubalanserte Sinn

(251)Gud har betrodd hver enkelt av oss hellige verv som han holder oss ansvarlige for. Det er hans hensikt at vi slik skal lære opp sinnet, så vi blir i stand til å gjøre bruk av de talentene han har gitt oss, på en slik måte at vi kan utføre mest mulig godt og være den guddommelige giveren til ære. Vi skylder Gud alle sinnets evner. Disse krefter kan vi kultivere og på en så forstandig måte lede og beherske at hensikten med at de ble gitt, blir oppnådd. Det er en plikt å lære sinnet opp, slik at sjelens krefter kommer til uttrykk, og enhver evne blir utviklet. Når alle evner blir holdt i virksomhet, blir forstanden styrket, og hensikten med at de ble gitt, vil bli oppnådd. rett

(251)Mange utretter ikke så mye godt som de kunne, for de bruker åndsevnene på ett område og unnlater å ta seg omhyggelig av de tingene de mener de ikke er skikket til. Noen evner som er svake, får derfor lov å ligge i dvale, fordi det arbeid som skulle sette dem i virksomhet og følgelig gi dem styrke, ikke faller så behagelig. Vi bør øve opp alle sinnets krefter og dyrke alle evnene. Oppfatningsevne, dømmekraft, hukommelse og alle de rasjonelle krefter bør være like sterke, for at sinnet kan være vel avbalansert. rett

(251)Dersom disse evnene blir brukt på bekostning av at andre blir forsømt, blir Guds hensikt med oss ikke fullt ut gjennomført. For alle evnene har en forbindelse med hverandre og er i høy grad avhengig av hverandre. For at likevekten nøye kan bli bevart, kan den ene ikke brukes med god virkning uten at alle virker med. Dersom den ene får all opmerksomhet mens andre ligger i dvale, blir utviklingen sterk i denne ene og vil føre til ytterligheter, fordi ikke alle kreftene er blitt oppøvd. Nons sinn blir forkrøplet og har ikke den rette likevekten. Ikke alles sinn er likedan sammensatt fra naturens side. Det finnes forskjellige slags sinn. Noen er sterke på visse punkter og svært svake på andre. Disse manglene, som er så iøynefallende, behøver ikke å forekomme, og burde ikke finnes. Hvis de som har et slikt sinn, ville styrke de svake punktene i sin karakter ved å utvikle og øve dem opp, ville de bli sterke. rett

(252)Det er behagelig, men likevel ikke fordelaktig, å bruke de evnene som fra naturens side er sterkest, mens en forsømmer dem som er svake, men som trenger til å styrkes. Vi burde gi de svakeste evnene omhyggelig oppmerksomhet for at alle åndens krefter kan komme i god likevekt og alle utføre sin del på samme måte som et godt regulert maskineri. Vi er avhengige av Gud når det gjelder å bevare alle våre evner. Kristne har plikt overfor Gud. til å lære sinnet opp, slik at alle evnene kan bli styrket og utviklet mer fullstendig. Hvis vi forsømmer å gjøre det, kommer de aldri til å kunne oppfylle den hensikten de var bestemt til. Vi har ingen rett til å forsømme noen av de krefter Gud har gitt oss. Vi ser monomaner mennesker med fikse ideer overalt i landet. De er ofte normale på alle punkter unntatt ett. Grunnen til dette er at det ene sinnsorgan har vært brukt svært mye, mens de andre har fått lov å ligge i dvale. Det ene som stadig ble brukt, ble utmattet og sykelig, og mannen ble et vrak. Gud ble ikke æret ved at han fulgte denne fremgangsmåten. Hadde han latt alle organer få like mye øvelse, ville alle ha fått en sunn utvikling. Da ville ikke alt arbeid ha blitt lagt på det ene, og ikke noe organ ville ha brutt sammen. rett

(252)Predikanter bør være på vakt så de ikke kullkaster Guds hensikter på grunn av sine egne planer. De står i fare for å innskrenke Guds verk og begrense sin virksomhet til visse steder og ikke utvikle noen særlig interesse for Guds verk på alle dets forskjellige områder. Det er noen som samler sitt sinn omkring ett emne og utelukker alle andre som kunne være like viktige. De er ensidige. Alle krefter de eier, blir konsentrert om det emne som for øyeblikket opptar deres sinn. Ethvert annet hensyn blir mistet av syne. Dette ene yndlingsemne utgjør hovedtemaet i deres sinn og er gjenstand for deres samtale. Alle beviser som har forbindelse med dette emne, griper de med begjær og bruker det, og det blir arbeidet så utførlig med det at det tretter tanken å følge med. rett

(252)Ofte blir tiden spilt ved at en forklarer punkter som i virkeligheten er uvesentlige, og som vil bli ansett som avgjorte uten å legge frem noe bevis, fordi de er så selvinnlysende. Men virkelig viktige punkter bør bli fremholdt med så sterk klarhet og styrke som språket er i stand til å uttrykke. Evnen til å samle tankene om en gjenstand mens alle andre blir holdt utenfor, er i en viss grad bra. Men når en stadig bruker denne ene, sliter det på de organene som blir satt i virksomhet for å gjøre dette arbeid. Det blir lagt for stor bør på den, og følgen blir at det ikke lykkes å utføre den størst mulige mengde godt. Det viktigste slitet går ut over en gruppe organer, mens de andre er i dvale. På den måten kan sinnet ikke arbeide sunt, og som en følge av dette blir livet forkortet. rett

(253)Alle evnene bør bære en del av arbeidet, virke harmonisk og avbalansere hverandre. De som setter hele sin sinnsstyrke inn på et enkelt emne, står langt tilbake på andre punkter, fordi evnene ikke blir likt utviklet. Det emnet som ligger foran dem, sluker hele deres oppmerksomhet, de blir ledet videre og videre og trenger dypere og dypere inn i saken. De ser kunnskap og lys etter som de blir interessert og opptatt. Men det er svært få som klarer å følge dem, dersom de da ikke har tenkt like dypt over saken. Det er fare for at slike menn pløyer og planter sannhetens sæd så dypt at de ømtålige, dyrebare spirene aldri trenger opp til overflaten. rett

(253)Ofte blir det utført et hardt arbeid som ikke nettopp er nødvendig, og som aldri kommer til å bli påskjønnet. Hvis de som har store evner til å konsentrere seg, utvikler denne evnen og forsømmer andre, kan de ikke ha et velavbalansert sinn. De ligner et maskineri der bare en gruppe hjul arbeider samtidig. Mens noen hjul ruster på grunn av uvirksomhet, blir andre utslitt fordi de stadig blir brukt. Menn som utvikler en eller to evner og ikke bruker alle likt, kan ikke utrette halvdelen av det gode i verden som Gud har til hensikt at de skulle utrette. De er ensidige. Bare halvdelen av de kreftene Gud har gitt dem, blir satt i virksomhet, mens den andre halvdelen ruster opp i uvirksomhet. rett

(235)Dersom de som har et slikt innstilt sinn, har en særlig oppgave som krever omtanke, bør de ikke bruke alle kreftene sine til denne ene tingen mens de utelukker alt annet av interesse. Mens de gjør det bestemte emne til sin hovedoppgave, bør de vie en del av sin tid til andre grener av virksomheten. Det ville være mye bedre for dem selv og for saken i alminnelighet. En bør ikke la oppmerksomheten bare sentrere seg om en gren av virksomheten og forsømme alle andre. rett

(253)Når det gjelder det skriftlige arbeid, er det noen som trenger til å være forsiktige, slik at de ikke tilslører klare punkter ved å underbygge dem med mange argumenter som ikke er av levende interesse for leseren. Hvis de til kjedsommelighet oppholder seg ved enkelte punkter og drar frem enhver detalj som kommer i deres tanker, er deres arbeid nesten bortkastet. Interessen hos leseren er ikke stor nok til å følge emnet til dets avslutning. Selv de mest vesentlige sannhetspunkter kan en gjøre uklare hvis en fester seg ved hvert mindre betydningsfullt punkt. En skynder seg over et stort område, men det arbeid en gjør seg så stor møye med, er ikke skikket til å utrette mest mulig godt ved å vekke alminnelig interesse. rett

(254)I denne tid, da behagelige eventyr flyter på overflaten og tiltrekker menneskenes sinn, er det bedre å fremholde sannheten i en lettfattelig form, støttet av noen få sterke beviser, enn det er å finne og stille opp en overveldende mengde vitnesbyrd. For poenget vil da ikke tre frem så klart i manges sinn som det gjorde før innvendingene og bevisene ble lagt frem for dem. For manges vedkommende vil uttalelser til forsvar trenge dypere inn enn vidløftige argumenter. De vil betrakte mange ting som avgjort. Beviser hjelper ikke saken i slike sinn. rett

neste kapitel