Vær hensynsfull mot dem som feiler

(259)Hvis en bror har gjort det beste han kan etter sitt skjønn, og en annen deretter mener å kunne se hvor han kunne ha forbedret saken, bør han vennlig og tålmodig la vedkommende bror nyte fordel av sitt skjønn. Men han bør likevel ikke klandre ham eller dra hans redelige hensikt i tvil. Selv ville han jo ikke ønske å bli mistenkt eller urettferdig irettesatt. Dersom den bror som Guds sak ligger på hjertet, innser at han i sine alvorlige anstrengelser har begått en feil, kommer han til å føle det tungt. Han vil være tilbøyelig til å få mistillit til seg selv og til å miste troen på sin egen dømmekraft. Ingen ting kan i den grad svekke hans frimodighet og guddommelige menneskeverd som det at han innser sitt feilgrep i det arbeid Gud har gitt ham å gjøre, et arbeid som han elsker høyere enn sitt liv. Hvor urettferdig det derfor er at hans brødre, som oppdager hans feilgrep, fortsetter å trykke tornen dypere og dypere inn i hans hjerte, slik at han føler det enda sterkere når de ved hvert støt svekker hans tro og frimodighet og hans tillit til å kunne utføre et fruktbringende arbeid for å fremme Guds sak. rett

(259)Ofte må en fremholde sannheten og kjensgjerningene tydelig for de feilende for å få dem til å innse og erkjenne sine feil og gjøre en forandring. Men det bør alltid bli gjort på en øm og medlidende måte, ikke hardt og strengt, men en bør ta hensyn til ens egen svakhet, at ikke vedkommende selv også blir fristet. Når den som har feilet, innser og innrømmer sine feil, bør en trøste ham i stedet for å volde ham sorg og søke å gjøre ham mer bedrøvet. Kristus sa i sin bergpreken: "Døm ikke, for at I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som I måler med "skal eder måles igjen." Matt. 7, 1. 2. Vår Frelser talte irettesettende om overilet dom. "Hvorfor ser du splinten i din brors øye, . . . og se, det er en bjelke i ditt eget øye!" Matt. 7, 3. 4. Det er ofte tilfelle at mens en er snar til å oppdage feil hos sine brødre, er hans egne feil kanskje større men dem ser han ikke. rett

(260)Alle som følger Kristus, bør behandle hverandre nøyaktig slik som vi vil at Herren skal behandle oss i våre feil og skrøpeligheter. For vi er alle feilende og trenger hans nåde og tilgivelse. Jesus samtykket i å ta på seg menneskelig natur, for at han måtte kunne forstå å vise medynk og å gå i forbønn hos Faderen for syndige og feilende dødelige mennesker. Frivillig gikk han med på å bli menneskenes talsmann, og han fornedret seg selv til å bli kjent med de fristelser som menneskene var omgitt av, for at han måtte kunne komme dem til hjelp som ble fristet, og være en barmhjertig og trofast yppersteprest for dem.' rett

(260)Ofte er det nødvendig at synd og feil blir straffet på en tydelig måte. Men predikanter som arbeider for sine medmenneskers frelse bør ikke være ubarmhjertige overfor hverandres feil og heller ikke fremheve manglene ved deres vesen. De bør ikke avsløre eller klandre deres svakheter. De bør spørre om en slik fremgangsmåte, hvis den blir brukt av en annen overfor dem selv, ville føre til det ønskede resultat. Ville den øke deres kjærlighet og tillit til den som slik gjorde deres feilgrep fremtredende? Særlig bør feilgrep hos predikanter som er opptatt med Guds verk bli holdt innenfor så snever krets som mulig. For det er mange svake som vil benytte seg av dette hvis de blir oppmerksomme på at de som arbeider i tale Og undervisning, har skrøpeligheter akkurat som andre mennesker. Og det er i høyeste grad grusomt å avsløre feilgrepene hos en predikant overfor de vantro dersom vedkommende predikant er aktet verdig til fremdeles å arbeide for sjelers frelse. Det kan ikke komme noe godt ut av en slik avsløring. Den kan bare gjøre skade. Herren blir vred overfor en slik fremgangsmåte, fordi den undergravet folkets tillit til dem han bruker til å fremme sitt verk. rett

(260)Enhver medarbeiders karakter bør bli voktet med nidkjærhet av hans brødre i forkynnergjerningen. Gud sier: "Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!" Sal. 105, 15. En bør nære kjærlighet og tillit. En mangel på denne kjærlighet og tillit hos den ene predikanten overfor den andre øker ikke lykken hos den som slik er mangelfull, men mens han gjør sin bror ulykkelig,"er han selv ulykkelig, Det er større kraft i kjærlighet enn man noen gang har funnet i irettesettelse. Kjærlighet kan bryte ned alle skranker, mens irettesettelse sperrer alle veier ,til sjelen. rett

neste kapitel