Lignelser om de fortapte

(261)Det tapte får
Jeg ble henvist til lignelsen om det tapte får. De nittini fårene blir etterlatt i ørkenen, og det blir satt i gang en ettersøkning etter det ene som er kommet bort. Når det tapte fåret er funnet, løfter hyrden det opp på sine skuldrer og vender hjem med glede. Han gir seg ikke til å knurre og bebreide når han kommer hjem, fordi der stakkars fåret har vært årsak til så mye bry for ham. Nei, hans hjemkomst med fåret som en. byrde finner sted med glede. rett

(261)Og det blir krevd et enda større uttrykk for gleden. Venner og naboer blir kalt sammen for å glede seg sammen med finneren, "for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet". Det var dette funnet som var årsak til gleden. At fåret hadde fart vill, tenkte man ikke mer på. For gleden over at det var funnet, veide mer enn sorgen over at det hadde vært tapt, større enn' den. bekymring, den forlegenhet og den fare som letingen og hjemføringen til trygghet av det tapte fåret hadde kostet. "Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over en synder som omvender seg, mer enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse." Luk. 15,7. rett

(261)Den tapte sølvpenningen
Den tapte sølvpenningen skal fremstille den feilende, villfarne synder. Kvinnens omhyggelige leting for å finne den tapte penningen igjen skal tjene til lærdom for Kristi etterfølgere når det gjelder deres plikt overfor de feilende som er kommet vekk fra den rette stien. Kvinnen tente lyset for at hun bedre skulle se, og feide huset og søkte flittig til hun fant penningen. rett

(263)Her blir det tydelig pekt på de kristnes plikt overfor dem som trenger hjelp, fordi de vandrer borte fra Gud. De feilende skal ikke .bli etterlatt i mørke og villfarelse. Ethvert tilgjengelig middel til a føre dem tilbake til lyset skal bli brukt. Lyset blir tent og med alvorlig bønn om himmelsk lys til å hjelpe dem som er innhyllet i mørke og vantro, søker man i Guds Ord etter klare sannhetspunkter for at de kristne må være slik utrustet med bevis fra Guds Ord, med det irettesettelser, trusler og oppmuntringer, at de villfarne kan bli påvirket. Likegyldighet eller forsømmelse vil pådra seg Guds vrede. rett

(262)Da kvinnen fant sølvpenningen, kalte hun sammen sine venninner og naboer og sa: "Gled eder med meg, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet! Således sier jeg eder blir det glede for Guds engler over en synder som omvender seg." Luk.15, 9. 10. Dersom Guds engler gleder seg over de villfarne som innser. og bekjenner sine feil og vender tilbake til fellesskapet med sine brødre, hvor meget mer bør da ikke Kristi etterfølgere, som selv er feilende, og som hver dag trenger til Guds og sine brødres tilgivelse, bli glade når en bror eller en søster vender tilbake, en sjel som er blitt forført av Satans sofisteri og har gått på en gal vei og har mattet lide av den grunn! rett

(262)I stedet for å holde de feilende på avstand bør brødrene møte dem der de er. I stedet for å klandre dem fordi de er i mørke bør de tenne sin egen lampe ved å oppnå mer guddommelig nåde og et klarere kjennskap til Skriften for at de må kunne fordrive mørket hos de villfarende ved hjelp av det lyset de bringer dem. Og når dette lykkes, og de villfarne ser sin villfarelse og samtykker i å følge lyset, bør de bli mottatt med glede og ikke med en knurrende ånd eller med en anstrengelse etter å gi dem inntrykk av hvor overvettes stor synd de har begått, en synd som gjorde det nødvendig med en særlig stor anstrengelse, engstelse og et møysommelig arbeid. Dersom Guds rene engler hilser begivenheten med glede, hvor meget mer bør da ikke deres brødre glede seg, de som .selv trenger sympati, kjærlighet og hjelp når de har begått feil og i sitt mørke ikke har forstått å hjelpe seg selv. rett

(262)Den fortapte sønnen
Min oppmerksomhet ble rettet mot lignelsen om den fortapte sønnen. Han ba sin far om å få sin del av formuen. Han ønsket å skille sine interesser fra farens og å administrere sin del slik som det passet ham selv best. Faren etterkom anmodningen, og av egennytte forlot sønnen sin far for ikke å bli plaget av hans råd eller irettesettelser. rett

(263)Sønnen mente han skulle bli lykkelig når han kunne bruke sin del etter eget ønske, uhindret av råd eller skranker. Han ønsket ikke å bli besvært av gjensidig forpliktelse. Hvis han hadde del i sin fars eiendom, ville faren ha krav på ham som sønn. Men han følte ingen forpliktelse overfor sin edelmodige far, og han styrket sin egoistiske, gjenstridige ånd med den tanken at en del av farens eiendom tilhørte ham. Han forlangte sin del, selv om han ikke hadde rett til å kreve noe, og ikke skulle ha hatt noe. rett

(263)Etter at hans egenkjærlige hjerte hadde fått den skatten som han slett ikke hadde fortjent, dro han sin vei vekk fra faren. Han ville glemme at han hadde en far. Han foraktet tvang og var fast bestemt på å skaffe seg fornøyelser på enhver tenkelig måte. Da han ved sine syndige nytelser hadde brukt opp alt det hans far hadde gitt ham, ble landet hjemsøkt av hungersnød, og han følte et trykkende savn. Han begynte nå å angre sitt syndige liv i overdådig vellyst. For han hadde mistet alt og trengte de pengene han hadde ødslet vekk. Han ble nødt til å avbryte sitt liv i syndig nytelse og stige ned til den lave stillingen å vokte svin. rett

(263)Da han var kommet så langt ned som han kunne komme, tenkte han på sin fars godhet og kjærlighet. Da begynte han å føle at han trengte en far. At han nå var i trange kår og uten venner, var noe han selv hadde påført seg. Følgen av hans egen ulydighet og synd var at han ble skilt fra sin far. Han tenkte på de fordeler og den overflod leietjenerne i hans fars hus hadde i rikt mål, mens han, som hadde forlatt sin fars hus, holdt på å omkomme av sult. Ydmyket som han var på grunn av motgang, bestemte han seg for å dra hjem til sin far med ydmyk bekjennelse. Han var en betler uten gode eller endog sømmelige klær. Han var elendig på grunn av savn og avmagret på grunn av sult. rett

(263)Farens kjærlighet
Da han var et stykke fra hjemmet, så hans far vandringsmannen, og hans første tanke gjaldt den oppsetsige sønnen som for flere år siden hadde forlatt ham for uhemmet å følge en syndig vei. Følelsene hos faren våknet. Tross alle merker på nedverdigelse kunne faren skjelne sitt eget bilde. Han ventet ikke til sønnen hadde lagt hele avstanden mellom dem bak seg, men skyndte seg å møte ham. Han klandret ham ikke, men med den ømmeste medlidenhet, fordi sønnen som følge av sin egen syndige handlemåte hadde pådratt seg så mye lidelse, skyndte faren seg med å gi ham bevis på sin kjærlighet og tegn på sin tilgivelse. rett

(264)Enda sønnen hans var uttæret, og ansiktet. hans bar tydelige merker etter det utsvevende livet han hadde levd, og enda han var kledd i tiggerens filler, og de bare føttene var tilsølt av all trampingen i støvet, ble farens ømmeste medynk vekket da sønnen ydmykt kastet seg ned foran ham. Han holdt seg ikke tilbake i kraft av sin verdighet. Han stilte ikke noe krav. Han fremholdt ikke .for sønnen hvordan han hadde syndet og hvor uriktig han hadde gått frem. Han prøvde ikke på den måten å få ham til å føle hvor dypt han var sunket. Han løftet ham opp og kysset ham. Han trykket den opprørske sønnen inn til sitt bryst og hyllet sin egen prektige drakt omkring den nesten nakne skikkelsen. Han tok ham til sitt hjerte med en slik varme og lot en slik medynk bli åpenbart at dersom sønnen noen gang hadde vært i tvil om sin fars godhet og kjærlighet, kunne han ikke lenger tvile nå. Hvis han hadde en følelse av sin synd da han bestemte seg for å dra tilbake til sin fars hus, fikk han en mye dypere forståelse av sin utakknemlige handlemåte da han fikk en slik mottagelse. Hans hjerte, som forut var kuet, ble nå sønderknust fordi han hadde bedrøvet sin kjærlighetsfulle far. rett

(264)Den angrende, skjelvende sønnen som hadde næret stor frykt for at han ville ble støtt bort, var ikke forberedt på en slik mottagelse. Han visste at han ikke fortjente den, og kom med denne bekjennelsen av sin synd da han forlot sin far: "Jeg har syndet mot himmelen og for deg, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn." Luk. 15, 21. Han tryglet bare om å bli regnet som en daglønner. Men faren påla sine tjenere å vise ham særlige tegn på aktelse og å la ham få på seg klær som om han alltid hadde vært hans egen lydige sønn. rett

(264)Den sjalu broren
Faren gjorde sønnens hjemkomst til en særlig gledesfest. Den eldste sønnen ute på marken visste ikke at hans bror var kommet hjem, men han hørte lyden av den alminnelige gledesstemning og spurte en av tjenerne hva alt dette kunne bety. Da fikk han høre at hans bror, som de hadde ment var død, var kommet hjem, og at hans far hadde slaktet gjøkalven fordi han hadde fått sønnen levende tilbake. rett

(265)Broren ble nå sint og ville ikke gå inn for å se eller ta imot sin bror. At hans utro bror, han som hadde forlatt sin far og slik påført ham det tunge ansvaret å skulle utføre de pliktene som de skulle ha vært to om, nå skulle bli mottatt med slik ære, gjorde at han ble harm. Denne broren hadde levd et liv i syndig ryggesløshet og ødslet vekk de midlene hans far hadde gitt ham helt til han var kommet i nød, mens hans hjemmeværende bror trofast hadde utført sine sønneplikter. Og nå kommer denne ryggesløse mannen til sin fars hus og blir tatt imot med større aktelse og ære enn han selv noen gang hadde fått. rett

(265)Faren ba den eldste sønnen sin inderlig om å gå bort og ta imot sin bror med glede, fordi han var tapt og ble funnet. Han var død i synd og ugudelighet, men er levende igjen. Han har vunnet moralsk forståelse tilbake og avskyr nå sin syndige handlemåte. Men den eldste sønnen fremholder sitt: "Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og meg har du aldri gitt et kje for at jeg kunne være glad med mine venner; men da denne din sønn kom, han som har ett opp din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!" Luk. 15, 19. 30. rett

(265)Han forsikret sin sønn at han alltid var hos ham, og at alt det han hadde, var hans, men at det var riktig at de skulle vise disse tegn på glede "fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet". Luk. 15,31. 32. At den som var tapt, er funnet, og den som var død, er levende, betyr mer for faren enn alle andre hensyn. rett

(265)Kristus fortalte denne lignelsen for å fremstille den måten vår himmelske far tar imot den villfarne og botferdige på. Faren er den som det er syndet mot. Men i sin sjels medlidenhet og full av nåde og tilgivelse møter han den fortapte og viser sin store glede over at hans sønn, som han trodde var død for all sønnlig hengivenhet, er blitt klar over sin store synd og forsømmelse og har vendt tilbake til sin far. Han har satt pris på hans kjærlighet og anerkjent hans krav. Han vet at sønnen, som har vandret i synd og nå angrer, trenger hans nåde og kjærlighet. Denne sønnen har gått gjennom lidelse. Han har erkjent sin trang, og han kommer til sin far som den eneste som kan hjelpe i hans store trang. rett

(266)Den fortapte sønnens hjemkomst var årsak til den største glede. Den eldste brors klager var naturlig, men ikke berettiget. Og likevel er det ofte den måten en bror opptrer på mot sin bror. Det er for mye strev etter å la den som feiler, få føle hvor de har feilet og fortsatt å minne dem om deres feiltrinn. De som har feilet, trenger til medynk, hjelp og sympati. De lider og er titt motløse og forsagte. De trenger til full tilgivelse mer enn til noe annet. rett

neste kapitel