Bekjenne eller fornekte Kristus

(291)I vår omgang i samfunnet, i familien, eller i hvilke som helst forhold i livet, i smått som i stort, er det mange måter vi kan anerkjenne vår Herre på, og mange måter vi kan fornekte ham på. Vi kan fornekte ham med våre ord, ved å snakke vondt om andre, ved dumt snakk, med spøk og vits, med tomme eller uvennlige ord, eller ved å bruke utflukter når vi taler i strid med sannheten. Med vår tale kan vi bekjenne at Kristus ikke er i oss. I vår karakter kan vi fornekte ham ved å elske makelighet, ved å vike unna de plikter og byrder i livet som noen må bære dersom vi ikke gjør det, og ved å elske syndig lyst. Vi kan også fornekte Kristus ved å være stolte av klærne våre og ved å skikke oss etter verden eller ved en uhøflig opptreden. Vi kan fornekte ham ved å like våre egne meninger og ved å søke å hevde og forsvare oss selv. Vi kan fornekte ham ved å tillate tankene å dreie seg om sentimental forelskelse og ved å ruge over vår antatte tunge lodd og prøvelse. rett

(291)Ingen kan i sannhet bekjenne Kristus for verden dersom Kristi sinn og ånd ikke bor i ham. Det er umulig å gi noe en selv ikke har. Vår tale og vårt liv må være sant og synlig uttrykk for nåde og sannhet i vårt indre. Hvis hjertet er helliggjort, underdanig og ydmykt, vil en kunne se frukten av det i det ytre, og det vil være den mest virkningsfulle bekjennelse av Kristus. Tale og bekjennelse er ikke nok. Min søster, du må ha mer enn det. Du bedrar deg selv. Din ånd, din karakter og dine handlinger åpenbarer ikke et saktmodig, selvfornektende og kjærlig sinnelag. Tale og bekjennelse kan gi uttrykk for mye ydmykhet og kjærlighet. Men hvis livet ikke daglig blir behersket av Guds nåde, har du ikke del i den himmelske gaven. Du har ikke forlatt alt for Kristus og har ikke oppgitt din egen vilje og lyst for å bli hans disippel. rett

(292)Du synder og fornekter din Frelser når du dveler ved det triste, ved å påføre deg selv prøvelser og ved å forestille deg vanskeligheter før de kommer. Du tar morgendagens vanskeligheter i dag, forbitrer ditt eget hjerte og legger byrder på dine omgivelser og kaster en skygge over dem ved å skape prøvelser. Den dyrebare nådetiden Gud har gitt deg til å gjøre godt og bli rik på gode gjerninger, bruker du på en meget uklok måte til å tenke sykelige tanker og til å bygge luftslott. Du lar din fantasi være opptatt med emner som ikke vil gi deg noen lindring ellet lykke. Ditt dagdrømmeri står i veien, slik at du ikke oppnår en sunn, god og forstandig erfaring i de tingene som hører Gud til, og du blir ikke moralsk skikket for et bedre liv. rett

(292)Guds sannhet mottatt i hjertet er i stand til å gjøre deg vis til frelse. Når du tror og lyder den, får du nåde som er nok til pliktene og prøvelsene i dag. Nåde til morgendagen' trenger du ikke. Du bør føle at du bare har med dagen i dag å gjøre. Overvinn det onde i dag. Fornekt deg selv i dag. Våk og be i dag. Vinn seier i Gud i dag. Våre forhold og omgivelser, de forandringer som daglig inntreffer omkring oss, og Guds skrevne ord, som prøver og bedømmer alt - dette er nok til å lære oss vår plikt og vise oss akkurat hva vi bør gjøre i dag. I stedet for å la ditt sinn bevege seg i tankebaner der du ikke vil kunne oppnå noe gagn, bør du daglig granske Skriften og utføre de plikter i dagliglivet som kanskje forekommer deg trettende, men som noen må gjøre. rett

(292)Lærdommer fra naturen
De vakre tingene i naturen taler uopphørlig til våre sanser. Det åpne hjertet kan ta imot inntrykk av Guds kjærlighet og ære slik de blir åpenbart i hans henders gjerninger. Det lyttende øre kan høre og forstå det som Gud kunngjør gjennom naturen. Det er en lærdom i solstrålen, i de forskjellige ting i naturen som Gud har stilt åpne for oss. De grønne markene, de høye trærne, knoppene og blomstene, den flyktende skyen, regnet som faller, bekken som klukker, solen, månen og stjernene på himmelen, alt dette tiltrekker vår oppmerksomhet, innbyr oss til å tenke og oppfordrer oss til å lære a kjenne den Gud som skapte dem alle. Det vi kan lære av de forskjellige ting i naturens verden, er lydighet mot Skaperens vilje. De fornekter aldri Gud, nekter aldri å vise lydighet mot noen av hans viljes ytringer. Bare falne vesener nekter å vise full lydighet mot sin Skaper. Deres ord og gjerninger stemmer ikke overens med Gud, men er i strid med hans rikes prinsipper. . . . rett

(293)De kristendomsbekjennere som stadig klynker og klager, og som syntes å mene at lykke og et glad ansikt er synd, har ikke den ekte gudsfrykten. De ser på det vakre i naturen som de ville se på et livløst bilde, og vil heller se på de døde bladene enn plukke de vakre, levende blomstene. De finner et sørgmodig velbehag i alt som er melankolsk i det språket som naturens verden taler til dem. De ser ikke noen skjønnhet i dalene som er kledd med et teppe av levende grønt, og i de høye fjellene i denne grønne drakten. De lukker sansene til for den glade stemmen som taler til dem i naturen og lyder som yndig musikk for det lyttende øre. Slike er ikke i Kristus. De vandrer ikke i lyset, men samler mørke og dunkelhet omkring seg, når de like godt kunne la glansen og velsignelsen fra Rettferdighetens Sol gå opp i deres hjerter med legedom i sine stråler. rett

neste kapitel