Forakt for irettesettelse

(294)Apostelen Paulus fremholder tydelig at den erfaring israelittene hadde under sine vandringer, er skrevet til gagn for dem som lever i denne tid, dem som verdens ende er kommet til. Vi mener ikke at våre farer er mindre enn hebreernes, men større. En blir fristet til å være misunnelig og til å knurre, og det blir åpent opprør, slik som vi hører om i det gamle Israel. En ånd som setter seg opp mot irettesettelse for synder og feil, kommer alltid til å råde. Men skal den irettesettende stemmen være taus av den grunn? I så tilfelle er vi ikke bedre stilt enn de forskjellige kirkesamfunn i vårt land, som er redde for å røre ved de villfarelser og synder som rår blant folket. rett

(294)De som Gud har satt til side til å være rettferdighetens tjenere, har det høytidelige ansvar å straffe folkets synder. Paulus befalte Titus: "Tal dette og forman og irettesett med all myndighet! La ingen ringeakte deg!" Tit. 2, 15. Det er alltid noen som vil forakte dem som våger å irettesette synd. Men det er tider da en må irettesette. Paulus byr Titus å irettesette en viss klasse mennesker skarpt for at de må bli sunne i troen. De menn og kvinner som med sine forskjellige innstillinger blir ført sammen i menigheten, har eiendommeligheter og mangler. Etter som disse blir utviklet, blir det nødvendig med irettesettelse. Dersom de som innehar viktige stillinger, aldri irettesatte og aldri straffet, ville det snart bli fordervede tilstander som i høy grad ville vanære Gud. Men hvordan skal man gi irettesettelse? La apostelen svare: "Med all langmodighet og lære." 2 Tim. 4, 2. Den som trenger til å bli irettesatt, bør bli stilt overfor prinsipper. Men feilgrep blant Guds folk bør en aldri forbigå på en likegyldig måte. rett

(294)Det vil finnes menn og kvinner som forakter irettesettelse, og deres følelser vil alltid sette seg opp mot dem. Det er ikke behagelig for oss at våre feil blir. påtalt. I nesten hvert eneste tilfelle der det er nødvendig med irettesettelse, er det noen som helt overser det faktum at Herrens Ånd er blitt bedrøvet, og at hans sak er blitt påført skam. Slike vil ha medlidenhet med dem som fortjener å bli irettesatt, fordi personlige følelser er blitt såret. Denne vanhellige medfølelsen gjør at de medfølende får del i skylden hos dem' som blir irettesatt. I ni av ti tilfelle kunne den som ble irettesatt, ha blitt hjulpet hvis man var blitt ledet til å innse sine feil og slik bli brakt til omvendelse. Men vanhellige, medfølende mennesker som blander seg i alt, legger en fullstendig uriktig betydning i de motiver som irettesetteren har, og i arten av den tilrettevisning som er gitt. De sympatiserer med den som blir irettesatt, og får ham til å føle at han i virkeligheten er blitt uriktig behandlet, og hans følelser reiser seg mot den som bare har gjort sin plikt. De som forstår sitt ansvar overfor Gud og trofast utfører sine ubehagelige plikter, vil bli velsignet. Gud krever at hans tjenere alltid skal fullføre hans vilje med alvor. I sin befaling til Timoteus formaner apostelen ham: "Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!" 2 Tim. 4, 2. rett

(285)Hebreerne var ikke villige til å bøye seg for Herrens påbud og restriksjoner. De ønsket bare å få sin egen vilje og bli ledet av sitt eget sinn og bli behersket av sin egen dømmekraft. Kunne de ha følt seg fri til å gjøre dette, ville ingen ha klaget over Moses. Men de var utålmodige under disiplin. rett

(295)Enhet i handling og skjønn
Gud vil at det skal være disiplin blant hans folk, at de må handle harmonisk, at de skal se med de samme øyne og ha det samme sinn og den samme mening. Skal en kunne oppnå dette, er det mye som må gjøres. Det kjødelige hjerte må bli undertvunget og forvandlet. Guds hensikt er at det alltid skal være et levende vitnesbyrd i menigheten. Det blir nødvendig å irettesette og formane, og noen trenger til streng irettesettelse etter som forholdene måtte kreve. Vi hører den påstanden: "A, jeg er så følsom, jeg kan ikke tåle den minste kritikk." Skulle disse menneskene uttrykke sannheten som den virkelig er, ville de si: "Jeg er så egenrådig, så selvgod, så åndelig stolt at jeg ikke vil ta imot råd. Jeg har rett til å tro og snakke som jeg vil." Herren vil ikke at vi skal gi avkall på vår personlighet. Men hvilket menneske kan med rette bedømme hvor langt dette spørsmålet om personlig selvstendighet skal strekke seg? rett

(296)Peter formaner sine brødre: "Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre, og I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde."1 Pet. 5, 5. På samme måte oppmuntrer apostelen Paulus sine brødre i Filippi til å være enige og ydmyke: "Er det da noen trøst i Kristus, er det noen kjærlighetens husvalelse, er det noe Åndens samfunn, er det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med en sjel har det ene sinn, ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv, og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste. La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus." Fil. 2, 1-5. Og igjen formaner Paulus sine brødre: "Kjærligheten være uten skrømt; avsky det onde, hold fast ved det gode! Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!" Rom. 12, 9. 10. I sitt brev til efeserne sier han: "Underordne eder under hverandre i Kristi frykt." Ef. 5, 2I. rett

(296)Israelittenes historie viser oss den store faren for å bli bedratt. Mange forstår ikke det syndige i sin egen natur, heller ikke tilgivelsens nåde. De er i sin syndige naturs mørke, utsatt for å bli fristet og forført. De er langt borte fra Gud, men er likevel svært tilfreds med sitt liv, mens Gud avskyr deres ferd. Denne klasse mennesker vil alltid ligge i krig mot Guds Ånds ledelse, særlig imot å bli irettesatt. De vil ikke bli forstyrret. Av og til føler de en egoistisk frykt og har gode hensikter, til tider også urolige tanker og engstelig overbevisning. Men det er ingen dybde i deres erfaring, for de er ikke grunnfestet på den evige klippen. Denne klasse mennesker innser aldri hvor nødvendig det er med det tydelige vitnesbyrd. Synden forekommer dem ikke å være så uhyre syndig nettopp av den grunn at de ikke vandrer i lyset, liksom Kristus er i lyset. rett

(296)Det er enda en annen klasse mennesker som har hatt stort lys og særlig overbevisning og en sann erfaring angående Guds Ånds arbeid. Men Satans mange slags fristelser har seiret over dem. De setter ikke pris på det lyset de har fått fra Gud. De gir ikke akt på advarsler og irettesettelser fra Guds Ånd. De er under fordømmelse. Disse menneskene vil alltid være i strid med det tydelige vitnesbyrd, fordi det fordømmer dem. rett

(297)Guds vilje er at hans folk skal være en enhet, at de skal se med de samme øyne og ha det samme sinn og den samme dømmekraft. Det kan de ikke oppnå uten et klart, tydelig og levende vitnesbyrd i menigheten. Kristi bønn var at hans disipler måtte være ett, liksom han var ett med Faderen. "Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du. har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, liksom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, liksom du har elsket meg." Joh. 17,20-23. rett

neste kapitel