| Veiledning for menigheten 1. bd. kapitel 75. Fra side 309. Fra side i den engelske utgave. |
(309)Den oppgaven Kristi menighet har, er å frelse fortapte syndere. Den skal gjøre Guds kjærlighet til menneskene kjent og vinne dem for Kristus ved kraften av denne kjærlighet. Sannheten for denne tid må bringes ut til jordens mørke steder, og dette arbeid må begynne her hjemme. Kristi etterfølgere bør ikke leve et selvisk liv, men de bør være gjennomtrengt av hans Ånd og arbeide i harmoni med ham. rett (309)Den nåværende kulde og vantro har sine årsaker. Kjærlighet til verden og livets bekymringer skiller sjelen fra Gud. Livsens vann må være i oss, strømme ut fra oss og velle frem til evig liv. Vi må bringe ut det Gud bringer inn. Dersom en kristen vil ha livsens lys, må han gjøre større anstrengelser for å la andre få kjennskap til sannheten. Hans liv må være preget av anstrengelse og oppofrelse for å gjøre godt mot andre. Da vil det ikke bli noen klage over mangel på fornøyelse. rett (309)Engler er alltid opptatt med å arbeide for andres lykke. Det er deres glede. Det som selviske hjerter betrakter som en ydmykende gjerning, det å tjene slike som er elendige og i enhver henseende underlegne i karakter og rang, er nettopp den oppgaven som blir utført av de rene, syndfrie englene i de kongelige boliger i himmelen. Ånden fra Kristi selvoppofrende kjærlighet er den ånd som gjennomtrenger himmelen og danner selve grunnlaget i deres lykke. rett (309)De som ikke føler noen særlig glede ved å være til velsignelse for andre og ved endog med oppofrelse å gjøre dem godt, kan ikke ha Kristi eller himmelens ånd. De har ingen tilknytning til de himmelske englers arbeid og kan ikke få del i den lykke som bringer dem en opphøyet glede. Kristus har sagt: "Således skal det være glede i himmelen over en synder som omvender seg, mer enn over nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse." Luk. 15,7. Dersom englene gleder seg over å se syndere bli omvendt, vil det da ikke glede syndere som er frelst ved Kristi blod, å se andre omvende seg og komme til Kristus ved deres arbeid? Når vi arbeider sammen med Kristus og de hellige englene, skal vi få oppleve en glede som vi ikke kan oppnå uten ved dette arbeid. rett (310)Prinsippene ved Kristi kors stiller alle som tror, under en sterk forpliktelse til å fornekte selvet, til å bringe lys til andre og til å gi av sine midler til utbredelsen av lyset. Hvis de har forbindelse med himmelen, vil de ta del i verket i samarbeid med englene. rett (310)Verdslige mennesker har det prinsipp at de vil få tak i så mye som mulig av de forgjengelige tingene i dette liv. Det prinsipp som rår i deres liv, er en egoistisk kjærlighet til vinning. Men den reneste glede finnes ikke i rikdom, heller ikke der begjærligheten alltid stiller krav, men der nøysomheten rår, og der selvoppofrende kjærlighet er det herskende prinsipp. Det er tusener av mennesker som tilbringer sitt liv i nytelse, og som har sine hjerter fylt med misnøye. Ved sitt unyttige strev for å stille sitt sinn tilfreds ved nytelse blir de offer for egoisme og utilfredshet. Bare ulykke står preget i deres ansikter, og bak dem er en ørken fordi deres liv ikke er rikt på gode gjerninger. rett (310)I samme forhold som Kristi kjærlighet fyller våre hjerter og behersker vårt liv, vil begjær, egoisme og lyst til makelighet bli overvunnet. Det vil bli vår glede å gjøre det som Kristus, han som vi bekjenner oss til å tjene, vil at vi skal gjøre. Vår lykke kommer da til å stå i forhold til våre uegennyttige gjerninger fremkalt ved Kristi kjærlighet. rett (310)Den guddommelige visdom har i frelsesplanen innført den loven at handling virker tilbake, slik at godgjørenhet i alle dens forgreninger bringer velsignelse til to sider. Den som gir til de trengende, bringer velsignelse til andre, og selv blir han velsignet i enda høyere grad. Gud kunne ha nådd sin hensikt når det gjaldt å frelse syndere, uten menneskers hjelp. Men han visste at menneskene ikke kunne bli lykkelige uten å ta del i det store verket der de ville utvikle selvfornektelse og godgjørenhet. rett (310)For at menneskene ikke skulle gå glipp av de velsignelser som følger med godgjørenheten, innførte vår Gjenløser den planen å ta dem opp som sine medarbeidere. Ved en kjede av omstendigheter som ville fremkalle deres barmhjertighetsfølelser, gir han menneskene det beste middel til å oppelske godgjørenhet og holde dem til vanemessig å yte hjelp til de fattige og til å fremme hans sak! Han sender de fattige som sine representanter. Deres trang er et, kall fra en ruinert verden om å gi av våre talenter i form av pengemidler og innflytelse for at de må kunne få den sannheten som er en livsbetingelse for dem. Og når vi ved vårt arbeid og våre godgjørende handlinger følger disse kall, blir vi likedannet med hans bilde. han som ble fattig for vår skyld. Når vi gir, velsigner vi andre og samler på den måten opp den sanne rikdom. rett (311)Verdslige interesser og himmelske skatter (311) "Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange; og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulle holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nå er det ferdig. Men de begynte alle som en å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker og må nødvendig gå ut og se på den; jeg ber deg, ha meg unnskyldt! Og en annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser og går ut for å prøve dem; jeg ber deg, ha meg unnskyldt! Og atter en annen sa: Jeg har tatt meg en hustru, og derfor kan jeg ikke komme. Og tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da ble husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder og før herinn de fattige og vanføre, og blinde og halte!" Luk. 14, 16-21. rett (311)Denne lignelsen gir en korrekt fremstilling av tilstanden hos mange som bekjenner seg til å tro den nærværende sannhet. Herren har sendt dem en innbydelse til å komme til nattverden, som han med stor bekostning har gjort ferdig for dem. Men timelige interesser har større betydning i deres øyne enn den himmelske skatten. De blir innbudt til å få del i det som har evighetsverdi. Men deres gårdsbruk, deres husdyr og deres interesser i hjemmet ser ut til å ha så mye større betydning enn lydighet mot den himmelske innbydelsen at de går foran enhver guddommelig tiltrekning. Disse jordiske tingene blir anført som en unnskyldning for deres ulydighet mot det himmelske påbudet: "Kom! for nå er det ferdig." Disse brødre følger blindt det eksempelet som er omtalt i lignelsen. De ser på sine verdslige eiendeler og sier: Nei, herre, jeg kan ikke følge deg, "jeg ber deg, ha meg unnskyldt!" rett (312)Nettopp de velsignelser Gud har gitt disse menn for å prøve dem, for å se om de vil gi "Gud det som Guds er, bruker de som en unnskyldning for at de ikke kan etterkomme de krav sannheten stiller. De har grepet sine jordiske skatter i sine armer og sier: "Jeg må ta vare på disse tingene. Jeg kan ikke forsømme det som hører dette livet til. Disse tingene er mine." Slik er hjertene hos disse menn blitt likså harde og upåvirkelige som den opptråkkete landeveien. De lukker hjertene sine til for det himmelske sendebudet som sier: "Kom! for nå er det ferdig". Så lukker de opp og byr verdens byrder og forretningsbekymringer å komme inn, mens Jesus forgjeves banker på for å få adgang. rett (312)Egenkjærlighetens gnagende åk (312)Når kjærlighet til verden tar hjertet i eie og blir en herskende lidenskap, blir det ingen plass til å tilbe Gud. De høyere åndsevner kommer nemlig under mammons trelldom og kan ikke holde tanken om Gud og himmelen fast. Sinnet bevarer ikke minnet om Gud. Det blir forkrøplet og innskrenket så det bare tenker på å hope opp penger. rett (313)På grunn av sin egennytte og kjærlighet til verden har disse menn levd livet med mindre og mindre sans for storheten i verket for disse siste dager. De har ikke lært sitt sinn opp til å gjøre tjeneste for Gud som det viktigste. De har ingen erfaring i den retning. Deres eiendom har slukt opp deres sinn og formørket storheten i frelsesplanen. Mens de forbedrer og utvider sine verdslige planer, innser de ikke at det er nødvendig å utvide og fremme Guds verk. De setter sine penger i timelige, men ikke i evige ting. Deres hjerter er begjærlige etter flere midler. Gud har betrodd dem å oppbevare hans lov for at de må kunne la det lyset han så nådig har gitt dem, skinne ut til andre. Men de har økt sine bekymringer og sin omsorg i en slik grad at de ikke har tid til å velsigne andre med sin innflytelse, til å snakke med naboene, til å be med dem og for dem og til å søke å bringe dem kunnskap om sannheten. rett (313)Disse menn er ansvarlige for det gode de kunne ha gjort, men som de ber seg fritatt for på grunn av jordiske bekymringer og byrder som helt oppsluker deres sinn og tanker. Sjeler som Kristus døde for, kunne ha vært frelst ved deres personlige anstrengelser og deres gudelige eksempel. Dyrebare sjeler omkommer fordi de mangler det lys Gud har gitt menneskene for å la det skinne på andres sti. Men det dyrebare lyset blir skjult under en skjeppe, og de gir ikke noe lys til dem som er i huset. rett (313)Lignelsen om talentene (314)Denne unyttige tjeneren var ikke uvitende om Guds planer, men han var fast bestemt på å krysse Guds hensikt. Han beskyldte ham for å være urettferdig når han krevde en økning av de talentene som var betrodd ham. Nettopp slik knurr og klage lyder fra mange velhavende som bekjenner seg til å tro sannheten. På samme måten som den utro tjeneren er de redde for at økningen av den talenten Gud har lånt dem, skal bli krevd for å fremskynde utbredelsen av sannheten. Derfor anbringer de den i jordiske skatter og begraver den i jorden og setter den på den måten så fast at de ingenting eller nesten ingenting har å sette i Guds verk. De har begravd den av frykt for at Gud skulle kreve noe av kapitalen eller rentene. Når de på forlangende av sin herre leverer den summen de fikk, kommer de med utakknemlige unnskyldninger for ikke å ha overlatt midlene Gud lånte dem, til pengevekslerne ved å sette dem i hans sak til fremme av verket. rett (314)Den som forgriper seg på sin herres gods, mister ikke bare den talenten Gud har lånt ham, men han mister også det evige liv. Om ham blir det sagt: "Kast den unyttige tjener ut i mørket utenfor!" Matt. 25, 30. Den tro tjeneren, som setter sine penger i Guds sak for å frelse sjeler, bruker sine midler til Guds ære og skal av sin Herre ta imot den rosende omtalen: (314)Tanken om forvaltning bør ha en praktisk betydning for hele Guds folk. Hvis den blir forstått på rette måten, vil lignelsen om talentene utelukke begjær, det som Gud kaller avgudsdyrkelse. Praktisk godgjørenhet vil gi åndelig liv til tusener av mennesker som bekjenner seg til sannheten, men nå sørger over. sitt mørke. Den vil forvandle dem fra egoistiske, begjærlige mammondyrkere til alvorlige, trofaste Kristi medarbeidere for synderes frelse. rett (315)Selvfornektelse og oppofrelse (315) "Da sa Jesus til sine disipler: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg." Matt. 16, 24. Jeg går foran på selvfornektelsens vei. Jeg forlanger ikke noe av dere, mine etterfølgere, uten det som jeg, deres Herre, gir dere et forbilde på i mitt eget liv. rett (315)Verdens Frelser overvant Satan i fristelsens ørken. Han seiret for å vise menneskene hvordan de kan seire. I synagogen i Nasaret kunngjorde han: "Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fangne at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren." Luk. 4, 18. 19. rett (315)Det store arbeid som Jesus forkynte at han var kommet for å utføre, ble betrodd hans etterfølgere på jorden. Kristus som vårt hode leder an i det store frelsesverket og byr oss å følge hans eksempel. Han har gitt oss et verdensomspennende budskap. Denne sannheten må bringes ut til alle slekter, tunger og folk. Satans makt skulle bli bekjempet og overvunnet av Kristus og likedan av hans etterfølgere. En omfattende kamp mot mørkets makter skulle holdes ved like. For at dette verk skulle kunne lykkes, var det nødvendig med midler. Guds hensikt er ikke å sende midler direkte fra himmelen, men han gir sine etterfølgere midler og talenter nettopp til det formål at de skal brukes til støtte i denne strid. rett (316)Tiendesystemet (316)Store mål blir til virkelighet ved dette systemet. Hvis en og hver ville slutte seg til det, ville hver enkelt alltid være en årvåken og tro husholder for Gud, og det ville ikke være noen mangel på midler til å fremme det store verk å forkynne det siste advarselsbudskap for verden. Forrådshuset ville være fullt hvis alle sluttet seg til dette systemet, og de som ytet, ville ikke bli fattigere for det. Hver gang de ga av sine midler, ville de bli mer inderlig knyttet til den nærværende sannhets sak. "De legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv." 1 Tim. 6,19. rett (316)Når de som arbeider ivrig og systematisk, ser at deres godgjørende anstrengelser bidrar til å nære kjærligheten til Gud og til deres medmennesker, og at deres personlige bestrebelser utvider omfanget av den nytte de kan gjøre, vil de få oppleve at det er en stor velsignelse å være Kristi medarbeidere. Den kristne kirke fornekter i alminnelighet Guds krav til medlemmene om å gi almisse av det de eier, for å støtte krigen mot det moralske mørke som verden er innhyllet i. Guds verk vil aldri kunne bli fremskyndet slik det burde, før Kristi etterfølgere blir aktive, ivrige arbeidere. rett (317)Hvert medlem i menigheten bør føle at den sannheten han bekjenner seg til, er en virkelighet, og alle bør være uegennyttige arbeidere. Noen rike menn er tilbøyelige til å knurre fordi Guds verk gjør fremgang, og det blir stilt krav om penger. De sier at det ikke er noen ende på oppfordringer til å gi. Uten opphør kommer det ene formål etter det annet og krever støtte. Til slike vil vi si at vi håper Guds sak vil bli utvidet slik at det blir enda større anledninger og enda mer inntrengende krav om forsyninger fra forrådshuset til å fortsette arbeidet. rett (317)Dersom planen angående systematisk godgjørenhet') ble fullt ut gjennomført av hvert medlem, ville det stadig være forsyninger i forrådshuset. Inntektene ville flyte inn som en jevn strøm som stadig fikk tilløp fra overstrømmende kilder av godgjørenhet. Det å gi almisse er en del av evangelisk gudsfrykt. Når vi betrakter den umåtelige pris som ble betalt for vår gjenløsning, burde det ikke da legge på oss høytidelige økonomiske forpliktelser og på samme tid stille oss overfor kravet om å vie alle våre krefter til Mesterens arbeid? rett (317)En gang får vi en gjeld å gjøre opp med Mesteren, når han skal si: "Gjør regnskap for din husholdning!" Luk. 16,2. Hvis menneskene foretrekker å sette Guds krav til side og å gripe i egenkjærlighet og beholde alt det han gir dem, vil han derimot holde seg stille og fortsatt prøve dem ved å øke sine gaver, ved å la sine velsignelser fortsatt flyte, og la disse menn fremdeles ta imot menneskers ære og være uten klander i menigheten. Men en gang skal han si: "Gjør regnskap for din husholdning!" Kristus sier: "Hva I ikke har gjort mot en av disse minste, det har I heller ikke gjort mot meg." Matt. 25,45. "Vet I ikke. .. at I ikke hører eder selv til? for I er dyrt kjøpt" og er forpliktet til å ære Gud med deres midler så vel som i deres legeme og i deres ånd, som hører ham til. "I er dyrt kjøpt," ikke "med forgjengelige ting, sølv eller gull," "men med Kristi dyre blod." Han ber om godtgjørelse for de gavene han har betrodd oss, for at vi skal hjelpe til med å frelse sjeler. Han har gitt sitt blod. Han ber om vårt sølv. Det er ved hans fattigdom vi blir rike. Og skal vi nekte å gi ham hans egne gaver tilbake? rett (318)Guds medarbeidere (318)Syndere som omkommer fordi de mangler kunnskap, må fortsatt bli i uvitenhet og mørke hvis ikke mennesker bringer dem sannhetens lys- Gud vil ikke sende engler fra himmelen for å utføre den oppgaven han har gitt mennesker. Han har gitt alle et arbeid å utføre, nettopp for å prøve dem og åpenbare deres sanne karakter. Kristus stiller de fattige blant oss som sine representanter. "Jeg var hungrig, og I ga meg ikke å ete; jeg var tørst, og I ga meg ikke å drikke." Matt. 25, 42. I skikkelse av lidende menneskebarn gjør Kristus seg til ett med den lidende menneskehet. Han gjør deres behov til sine egne, og tar deres ulykker til hjertet. rett (318)Det moralske mørke i en ruinert verden er et rop til kristne menn og kvinner om å gjøre personlige anstrengelser, om å gi av sine midler og sin innflytelse for at de må bli likedannet med hans bilde, han som ble fattig for vår skyld, enda han eide uendelige rikdommer. Guds Ånd kan ikke fortsatt være hos dem som han har sendt sitt sannhetsbudskap til dersom de likevel må tvinges før de får noen forståelse av sin plikt til å være Kristi medarbeidere. Apostelen fremhever plikten til å gi ut fra høyere motiver enn bare menneskers sympati, som blir fremkalt ved påvirkning av følelsene. Han hevder det prinsipp at vi bør arbeide uselvisk bare med Guds ære for øye. rett (318)Ifølge Skriften skal kristne ta del i en plan for aktiv godgjørenhet. Denne vil holde interessen for deres medmenneskers frelse i stadig virksomhet. Den moralske lov ga påbud om helligholdelse av sabbaten, og det var ikke en byrde, unntatt når denne loven ble overtrådt, og de måtte bære den straffen som førte med lovovertredelsen. Tiendesystemet var ingen byrde for dem som ikke vek av fra planen. Det systemet som ble pålagt hebreerne, er ikke blitt opphevet eller svekket av ham som innførte det. I stedet for å være trådt ut av kraft burde det nå bli gjennomført mer fullstendig og videre utvidet, fordi frelse ved Kristus alene skulle bli mer fullstendig åpenbart i den kristne tidsalder. rett (319)Jesus kunngjorde for den lovkyndige at betingelsen for at han skulle oppnå evig liv, var at han i sitt liv fulgte lovens særskilte krav. Disse gikk ut på at han skulle elske Gud av hele sitt hjerte, hele sin sjel, hele sitt sinn og hele sin styrke, og sin neste som seg selv. Da de forbilledlige ofringene hørte opp ved Kristi død, sto den opprinnelige loven, som var inngravert på stentavler, uforandret med samme krav til menneskene til alle tider. Og i den kristne tidsalder ble menneskenes plikt ikke innskrenket, men enda nøyere forklart og enklere uttrykt. rett (319)Den stadig større utbredelse av evangeliet førte til større krav om støtte til å fortsette kampen etter Kristi død. Dette gjorde loven om å gi almisse mer nødvendig enn under den hebraiske husholdning. Nå krever Gud ikke mindre, men større gaver enn i noe annet tidsavsnitt i denne verdens historie. Det prinsipp Kristus satte frem, er at gaver og offer bør stå i forhold til det lys og de velsignelser vi nyter. Han har sagt:' "Hver den som meget er gitt, av ham skal meget kreves." Luk. 12,48.. rett (319)Velsignelsene i den kristne tidsalder ble av de første disiplene besvart med kjærlighets- og godgjørenhetsgjerninger. Utgytelsen av Guds Ånd etter at Kristus forlot sine disipler og for opp til himmelen, førte til selvfornektelse og selvoppofrelse for å frelse andre. Da de fattige hellige i Jerusalem var i nød, skrev Paulus til de kristne hedninger om godgjørenhet og sa: "Liksom I er rike i alle måter, på tro og på tale og på kunnskap og på all iver og på kjærlighet som I har vakt hos oss, så bli nå og rike i dette kjærlighetsverk!" 2 Kor. 8, 7. Her blir godgjørenhet likestilt med tro, kjærlighet og kristelig iver. De som mener at de kan være gode kristne og på samme tid lukke sine ører og hjerter for Guds krav om gavmildhet, er innhyllet i et fryktelig bedrag. Slike er overstrømmende i sine erklæringer om stor kjærlighet til sannheten, og hva tale angår. har de en interesse i å se sannheten gjøre fremgang, men de gjør ingenting for å fremme den. Troen hos slike er død, fordi den ikke blir fullkommet ved gjerninger. Herren har aldri gjort den feil å omvende en sjel og fortsatt latt den ligge under for begjærlighetens makt. rett (320)Fra Adams dager (320)Herren hadde til hensikt å knytte menneskene nøye til seg og få dem til å nære sympati for og kjærlighet til sine medmennesker ved å legge på dem det ansvar å utføre gjerninger som vil motvirke egoisme og styrke deres kjærlighet til Gud og mennesker. Planen om et system i godgjørenhet innførte Gud av hensyn til hva som var godt for mennesket, som er så tilbøyelig til å bli egenkjærlig og til å lukke sitt hjerte for edle handlinger, Herren krever at menneskene skal gi gaver til fastsatte tider og ordnet slik at det vil bli en vane å gi, og at godgjørenhet kommer til å bli følt som en kristenplikt. Det hjerte som er blitt lukket opp ved en gave, må ikke få tid til å bli kaldt av egoisme og lukke seg igjen før den neste gaven blir gitt- Strømmen skal flyte til stadighet og slik holde kanalen åpen ved godgjørende handlinger. rett (320)Tiende av inntekten (321)I den mosaiske husholdning krevde Gud at menneskene skulle gi en tiendedel av hele sin inntekt. De tingene som hører med til dette liv, overlot han i deres varetekt, talenter som skulle bli utnyttet og levert tilbake til ham. Han har krevd en tiendedel, og denne krever han som det aller minste menneskene skulle gi ham. Han sier: "Jeg gir dere ni tiendedeler, mens jeg krever en tiendedel. Den tilhører meg." Når menneskene holder denne ene tiendedelen tilbake, bedrar de Gud. Foruten tiendedelen av inntekten ble det videre krevd syndoffer og takkoffer. rett (321)Alt som blir holdt tilbake av det som Gud krever, tiendedelen av inntekten, blir i himmelens bøker skrevet ned som bedrag eller ran fra ham, Slike øver svik mot sin skaper. Når denne forsømmelsessynden blir fremholdt for dem, er det ikke nok at de endrer sin handlemåte og fra den stunden begynner å følge det riktige prinsipp. Det ville ikke stemme med de tallene som er oppført i det himmelske regnskapet om underslag av det gods som var betrodd dem for igjen å bli overlatt til den guddommelige utlåner. Det kreves omvendelse fra en utro handlemåte mot Gud og fra grov utakknemlighet mot ham. rett (321) "Skal et menneske rane fra Gud, siden I raner fra meg? Og I sier: Hva har vi rant fra deg? Tienden og de hellige gaver. Forbannelsen har rammet eder, og fra meg raner I, ja hele folket. Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål!" Mal. 3, 8-10. Her blir det gitt løfte om at dersom hele tienden blir brakt til forrådshuset, vil en velsignelse fra Gud bli utgytt over de lydige rett (321) "Og jeg vil true eteren for eders skyld, så den ikke ødelegger jordens avgrøde for eder; og vintreet på marken skal ikke slå feil for eder, sier Herren, hærskarenes Gud. Og alle folkene skal prise eder lykkelige; for da skal eders land være et herlig land, sier Herren, hærskarenes Gud." Mal. 3,11. 12. Hvis alle som bekjenner seg til sannheten, vil oppfylle Guds krav med hensyn til å gi tiende, som Gud sier tilhører ham, vil forrådshuset være fylt til overflod med midler til å fremskynde det store verk til frelse for mennesker. rett (322)Gud gir mennesket ni tiendedeler, mens han gjør krav på en tiendedel til hellige formål, på samme måte som han gir menneskene seks dager til deres eget arbeid og har forbeholdt seg den syvende og satt den til side til seg selv. For, i likhet med sabbaten, er en tiendedel av inntekten hellig. Den har Gud satt til side for seg selv. Han vil fremme sitt verk på jorden ved hjelp av de midler han har betrodd mennesket. rett (322)Fordum krevde Gud av sitt folk tre årlige innsamlinger. "Tre ganger om året skal alle menn blant eder vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger: på de usyrede brøds høytid og på ukenes høytid og på løvsalenes høytid; og ingen skal vise seg for Herrens åsyn tomhendt, men enhver med den gave han har råd til, etter den velsignelse som Herren din Gud har gitt deg." 5 Mos. 16, 16. 17. Ikke mindre enn en tredjedel av deres inntekt ble brukt til hellige og religiøse formål. rett (322)Når som helst Guds folk i hvilket som helst tidsrom villig og med glede har fulgt hans plan for systematisk godgjørenhet, gaver og offer, har de alltid opplevd at det stående løfte er blitt oppfylt, at fremgang skulle følge alle deres anstrengelser nettopp i forhold til hvor lydige de var mot hans krav. Når de anerkjente Guds krav og oppfylte hans påbud ved å ære ham med sitt gods, ble deres lader fylt med overflod. Men når de bedro Gud med tiende og offergaver, fikk de oppleve at de ikke bare bedro ham, men seg selv. For han begrenset sine velsignelser til dem nettopp i samme forhold som de begrenset sine offer til ham. rett (322)Ingen besværlig byrde (323)Systematisk godgjørenhet bør ikke bli gjort til en systematisk tvang. Det er frivillige offer Gud vil ta imot. Sann kristelig godgjørenhet har sitt utspring i den takknemlige kjærlighets prinsipp. Kjærlighet til Kristus kan ikke eksistere uten en tilsvarende kjærlighet til dem han har kommet til verden for å gjenløse. Kjærlighet til Kristus må være det herskende prinsipp i vårt vesen, og kontrollere alle følelser og rettlede alle våre krefter. Den gjenløsende kjærlighet bør vekke all den ømme medlidenhet og selvoppofrende hengivenhet som på noen mulig måte kan forekomme i menneskehjertet. Når det er tilfelle, blir det ikke nødvendig med noen hjertegripende henstillinger for å bryte gjennom egoismen og vekke slumrende medfølelse og for å skaffe til veie menneskekjærlige offergaver til sannhetens dyrebare sak. Kristus har kjøpt oss med et uendelig offer. Alle våre evner og hele vår innflytelse tilhører i sannhet vår Frelser og bør bli helliget til hans tjeneste. Når vi gjør det, viser vi vår takknemlighet for at vi er blitt løskjøpt fra syndens trelldom ved Kristi dyre blod. Vår Frelser arbeider alltid for oss. Han har steget opp til det høye, der han taler for dem som, han har kjøpt med sitt blod. Han fremholder korsfestelsens pinsler for Faderen. Han løfter sine sårede hender og går i forbønn for sin menighet, at den må bli bevart fra å falle i fristelse. rett (323)Dersom våre fatteevner kunne bli vekket opp, slik at vi kunne gripe denne Frelserens underfulle gjerning for vår frelse, ville kjærligheten, dyp og varm, brenne i våre hjerter. Da ville vår ufølsomhet og kalde likegyldighet gjøre oss redde. Full hengivenhet og godgjørenhet, fremkalt av takknemlig kjærlighet, vil gi det minste villige offer en guddommelig vellukt og gi gaven en uberegnelig verdi. Men etter at vi villig har gitt vår Gjenløser alt det vi kan gi, hvor verdifullt der enn måtte være for oss, vil alt det vi har ofret, forekomme oss å være meget utilstrekkelig og lite når vi betrakter vår takknemlighetsgjeld til Gud som den virkelig er. Men engler tar disse ofrene, som vi syntes er fattige, og legger dem frem som et velluktende offer for tronen, og de blir godtatt. rett (323)Som Kristi etterfølgere innser vi ikke vår sanne stilling. Vi har ikke det rette syn på vårt ansvar som leietjenere for Kristus. Ved sitt smertefulle liv og sitt utgytte blod har han gitt oss lønnen på forhånd for å knytte oss til seg i villig tjeneste. Alle de goder vi har, er noe vår Frelser har lånt oss. Han har gjort oss til husholdere. Hvis våre minste offer og våre mest beskjedne tjenester blir båret frem i tro og kjærlighet, kan de bli gaver som er helliget til å vinne sjeler til Mesterens tjeneste og til å fremme hans ære. Vi bør sette Kristi rikes interesser og fremgang høyere enn alle andre hensyn; De som gjør sin lyst og sine selviske interesser til det høyeste mål i livet, er ikke tro tjenere. rett (324)De som fornekter seg selv til gagn for andre og vier seg selv og alt det de har, til Kristi tjeneste, vil få oppleve den lykken som det egenkjærlige mennesket forgjeves leter etter. Vår Frelser sa: "Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han oppgir alt det han eier." Luk. 14, 33.. Kjærligheten "søker ikke sitt eget". 1 Kor. 13, 5. Dette er frukten av den uegennyttige kjærlighet og godgjørenhet som kjennetegnet Kristi liv. Guds lov i våre hjerter vil gjøre at opphøyde og evige hensyn blir satt foran våre egne interesser. rett (324)Skatter på jorden (324)Kristne glemmer at de er Mesterens tjenere, at de selv, deres tid og alt det de har, tilhører ham. Mange blir fristet, og de fleste blir overvunnet av Satans forføreriske lokkemidler til å sette sine penger der de vil gi det største utbytte i kroner og ører. Det er bare få som tenker på de bindende krav Gud har på dem om å gjøre det til sin første oppgave å hjelpe verkets behov og la deres egne ønsker komme i annen rekke. Det er bare få som gir til Guds sak i forhold til sine midler. Mange har satt sine penger i fast eiendom, som de må selge før de kan sette dem i Guds sak og slik gjøre en praktisk bruk av dem. Dette bruker de som unnskyldning for at de bare gjør så lite for sin Gjenløsers sak. De har begravd pengene sine i jorden likså grundig som mannen i lignelsen. De raner fra Gud den tiendedelen han krever som sin egen, og når de bedrar ham, bedrar de seg selv for den himmelske skatten. rett (325)Til menneskets beste (325)I helligdommens vektskål blir de fattiges gaver, som blir gitt av kjærlighet til Kristus, ikke verdsatt etter det beløpet som blir gitt, men etter den kjærligheten som ligger bak gaven. Den gavmilde fattige, som bare har lite å gi, men som gir det med glede, vil like visst oppnå Jesu løfter som den rike som gir av sin overflod. Med det lille han har, gir den fattige et offer som han virkelig føler. Han nekter seg virkelig noe som han trenger til sin egen bekvemmelighet, mens den rike gir av sin overflod og ikke merker noe savn, ikke nekter seg noe som han virkelig trenger til. Derfor er det i den fattiges offer en hellighet som ikke finnes i gaven fra den rike, for de rike gir av sin overflod. I sitt forsyn har Gud ordnet hele planen for systematisk godgjørenhet til beste for mennesket. Hans forsyn holder aldri opp. Hvis Guds tjenere følger etter der hans banebrytende forsyn åpner veien, vil alle bli aktive arbeidere. rett (325)De som holder noe tilbake fra Guds skatkammer og hoper sine midler opp for sine barn, stiller barnas åndelige interesser i fare. Sine eiendeler, som er en anstøtssten for dem selv, stiller de frem på barnas sti, slik at de snubler over dem til fortapelse. Mange gjør en stor feil når det gjelder det som tilhører dette liv. De sparer mens de berøver seg selv og andre slike goder de kunne få hvis de gjorde en riktig bruk av de midler Gud har lovt dem, og de blir egoistiske og begjærlige.. De forsømmer sine åndelige interesser og blir dverger hva åndelig vekst angår, alt sammen for å kunne hope seg opp en formue som de ikke kan bruke. De etterlater sine eiendeler til barna, og i ni av ti tilfelle blir det en enda større forbannelse for deres arvinger enn det har vært for dem selv. Barn som stoler på sine foreldres formue, har ofte ingen fremgang her i livet og kommer som oftest fullstendig til kort når det gjelder å sikre seg det kommende liv. rett (326)Den aller beste arv foreldre kan etterlate til sine barn, er kjennskapet til nyttig arbeid og et forbilde på et liv som er preget av uegenyttig godgjørenhet. Ved et slikt liv påviser de pengenes sanne verdi, at disse bare skal vurderes etter det gode de vil kunne utrette ved å avhjelpe deres egne behov og andres trang og ved å fremme Guds sak. rett (326)De fattiges ansvar (326)Ingen, hverken rik eller fattig, kan ære Gud med et liv i dovenskap. Den eneste kapitalen mange fattige mennesker har, er tiden og de fysiske krefter. Og ofte blir disse kastet bort av lyst til makelighet og likegyldig dovenskap, slik at de ikke har noe å bringe sin herre form av tiende og gaver. Hvis kristne mennesker mangler visdom til å arbeide på den beste måten og til å gjøre en fornuftig bruk av sine legemlige og åndelige krefter, bør de med et saktmodig og ydmykt sinn være villige til å ta imot råd av sine brødre, som har bedre dømmekraft til å hjelpe på deres mangler. Mange fattige mennesker som nå slår seg til tåls med at de ingenting kan gjøre til beste for sine medmennesker og til fremme av Guds verk, kunne gjøre mye hvis de ville. De har like stort ansvar overfor Gud for sin fysiske styrke som den rike har for sin pengekapital. rett (327)Noen som burde bringe penger inn i kassen, tar imot penger av den i stedet. Noen som nå er fattige, kunne bedre sin stilling hvis de brukte sin tid på forstandig måte, hvis de ikke holdt på med patentrettigheter, og hvis de ikke var så tilbøyelige til å innlate seg i spekulasjoner for å skaffe seg penger på en lettere måte enn ved tålmodig, flittig arbeid. Hvis slike som ikke har hatt fremgang i livet, var villige til å ta imot undervisning, kunne de lære seg opp til selvfornektelse og streng sparsommelighet og oppnå den tilfredsstillelse det er å kunne dele ut i stedet for å ta imot av velvillig hjelp. Det er mange sløve tjenere. Hvis de ville gjøre alt som sto i deres makt å gjøre, ville de få oppleve en så stor velsignelse ved å hjelpe andre at de i sannhet kunne innse at det er "saligere å gi enn å ta".Åp.gj.20,35. rett (327)Når godgjørenhet blir riktig utøvd, stiller den krav til menneskenes åndelige og moralske krefter og ansporer dem til en meget sunn virksomhet til velsignelse for de trengende og til fremme av Guds sak. Hvis de som har midler, forsto at de er ansvarlige overfor Gud for hver krone de gir ut, ville deres påståtte nødvendigheter være langt mindre. Hvis samvittigheten var levende, ville den vitne om unødige utgifter for å tilfredsstille appetitt, stolthet, forfengelighet og lyst til fornøyelse, og den ville påtale bortødslingen av Herrens penger som skulle være viet til hans sak. De som ødelegger sin Herres gods, vil en gang komme til å avlegge regnskap for sin handlemåte overfor sin Mester. rett (327)En advarsel til de rike (328)Jesus ga sine disipler en lærdom angående begjær. "Og han fortalte dem en lignelse og sa: Det var en rik mann hvis jord bar godt; og han tenkte ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? jeg har ikke rom til å samle min grøde i. Og han sa: Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods; og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå deg til ro, et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg; hvem skal så ha det du har samlet? Således er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud." Luk. 12, 16-21. rett (328)Lykken i livet og dets varighet består ikke i mengden av våre jordiske eiendeler. Den ukloke rike mannen hadde i sin store egoisme samlet seg skatter som han ikke kunne bruke. Han hadde bare levd for seg selv. Han hadde snytt andre i handel, hadde vært skarpsindig i forretning og hadde ikke vist Guds barmhjertighet eller kjærlighet. Han hadde bedratt den faderløse og enken og underslått sine medmennesker for å øke sitt voksende forråd av timelig gods. Han kunne ha samlet skatter i himmelen i punger som ikke eldes. Men ved sin begjærlighet gikk han glipp av begge verdener. De som i ydmykhet og til Guds ære bruker de midler han har betrodd dem, skal en gang få sin skatt av Mesterens hånd med velsignelsen: "Vel, du gode og tro tjener! ... gå inn til din Herres glede!" Matt. 25, 23. rett (328)Når vi tenker på den uendelige oppofrelse som ble gjort for å frelse menneskene, føler vi oss slått av forbauselse. Når egenkjærligheten gjør krav på å seire i menneskenes hjerter, og de blir fristet til å holde tilbake sin skyldige del i hvilken som helst god gjerning, bør de styrke sine rettferdighetsprinsipper ved å tenke på at han som var rik på himmelens uvurderlige skatter, vendte seg bort fra alt sammen og ble fattig. Han hadde ikke det han kunne helle sitt hode til. Og all denne oppofrelsen ble gjort for vår skyld, for at vi skulle oppnå evig rikdom. rett (328)Kristus gikk selv den selvfornektelsens og oppofrelsens vei som alle hans disipler må gå hvis de ønsker til sist å bli opphøyet sammen med ham. Han rok på sitt eget hjerte de sorger menneskene må lide. Verdslige menneskers sinn blir ofte forsimplet. De kan bare se jordiske ting, som tilslører herligheten og verdien av himmelske ting. Menneskene jager over land og hav etter jordisk vinning og utstår savn og lidelse for å nå sitt mål, men. vil likevel vende seg bort fra det tiltrekkende ved himmelen og ikke akte på de evige rikdommer. De som gjør mest for å støtte Guds sak, er i alminnelighet slike som er forholdsvis fattige. De er gavmilde med det lille de har. De har styrket sine edelmodige tilskyndelser ved stadig gavmildhet. Når deres utgifter tok hardt på deres inntekter, hadde deres lidenskap for jordisk rikdom ingen plass eller anledning til å bli styrket. rett (329)Men mange som tar fatt på å samle jordisk rikdom, begynner å regne etter hvor lenge det vil vare før de kan eie et visst beløp. I sin bekymring for å hope opp rikdom til seg selv oppnår de ikke å bli rike i Gud. Deres godgjørenhet holder ikke tritt med deres opphoping. Etter som deres higen etter rikdom øker blir deres sinn knyttet til deres skatt. Når deres eiendom blir økt, blir deres ærgjerrige attrå etter mer styrket, helt til noen betrakter det å gi tiende til Herren som en tung og urettferdig byrde. Det inspirerte ordet har sagt: "Når rikdommen vokser, så akt ikke på det!" Sal. 62, 11. Mange har sagt: "Hvis jeg var så rik som ham, ville jeg mangedoble mine gaver til Guds forrådshus. Jeg ville ikke bruke min rikdom til annet enn til fremme av Guds sak." Gud har prøvd noen av disse ved å gi dem rikdom. Men med rikdommen kom en sterkere fristelse, og deres godgjørenhet ble langt mindre enn den gangen de var fattige. Et begjærlig ønske om større rikdom opptok deres sinn og hjerte, og de drev avguderi. rett (329)Udelt troskap (329)Vårt store eksempel var selvfornektende. Skal hans bekjennende etterfølgeres handlemåte være så påfallende forskjellig fra hans? Frelseren ga alt for en fortapt verden og holdt ikke engang seg selv tilbake. Guds menighet sover. Den er svekket av uvirksomhet. Røster lyder til oss fra alle deler av verden: "Kom over og hjelp oss!" Men det skjer ikke noe for å svare på kallet. Det blir gjort en svak anstrengelse nå og da. Noen få viser at de gjerne vil være sin Mesters medarbeidere, men slike blir ofte overlatt til å arbeide nesten alene. På hele det store misjonfeltet i fremmede land har vårt folk bare en misjonær.') rett (330)Sannheten er mektig, men den blir ikke etterlevd. Det er ikke nok at en bare legger penger på alteret. Gud kaller på menn som frivillig vil bringe sannheten ut til alle slekter og tungemål og folk. Det er ikke vårt medlemstall, heller ikke vår rikdom som kan gi oss en glimrende seier, men hengivenhet i arbeidet, moralsk mot, brennende kjærlighet til sjeler og en utrettelig, aldri sviktende nidkjærhet. rett (330)Velsignelsen ved å gi (330)Det særskilte tiendesystem var grunnlagt på et prinsipp som er like varig som Guds lov. Dette tiendesystemet var en velsignelse for jødene, ellers ville Gud ikke ha gitt dem det. Slik vil det også være en velsignelse for dem som gjennomfører det helt til tidens slutt. Vår himmelske Far innførte ikke planen om systematisk godgjørenhet for å gjøre seg selv rik, men for at den skulle være en stor velsignelse for menneskene. Han så at dette velgjørenhetssystem nettopp var det som menneskene trengte. . rett (331)De menighetene som er mest systematiske og gavmilde når det gjelder å understøtte Guds sak, er de mest fremgangsrike i åndelig henseende. Sann gavmildhet hos en Kristi etterfølger knytter hans interesser til Mesterens. I sin fremgangsmåte med jødene og med sitt folk helt til tidens ende krever Gud systematisk godgjørenhet i forhold til deres inntekt. Frelsesplanen ble lagt med Guds Sønns usigelig store offer. Evangeliets lys, som skinner fra korset, irettesetter egenkjærlighet og oppmuntrer til gavmildhet og velgjørenhet. Det må ikke betraktes som en beklagelig kjensgjerning at det stadig kommer oppfordringer om å yte gaver. I sitt forsyn kaller Gud sitt folk ut av dets begrensede virkeområde for at de skal begynne større foretak. I denne tid, da et moralsk mørke innhyller jorden, blir det nødvendig med ubegrensede anstrengelser. Verdslighet og begjær fortærer livskraften hos Guds folk. De bør innse at det er hans nåde som mangfoldiggjør kravene til deres midler. Guds engel stiller godgjørende handlinger ved siden av bønn. Han sa til Kornelius: "Dine bønner og dine almisser er steget opp til ihukommelse for Gud." Åp. gj. 10,4. rett (331)I sin undervisning sa Kristus: "Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter?" Luk. 16, 11. Menighetens fremgang og åndelige helse er for en stor del avhengig av den systematiske godgjørenhet. Denne er som livsblodet som må strømme gjennom hele organismen og gi liv til hvert lem på legemet. Den øker kjærligheten til våre medmenneskers sjeler. For ved selvfornektelse og selvoppofrelse kommer vi i et inderligere forhold til Kristus, han som for vår skyld ble fattig. Jo mer vi investerer i Guds verk for å bidra til å frelse sjeler, desto nærmere kommer de til våre hjerter. Dersom vårt antall var halvdelen så stort, og alle sammen var gudhengivne arbeidere, skulle vi eie en kraft som ville få verden til å skjelve. Til de aktive arbeidere har Kristus uttalt disse ordene: "Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!" Matt. 28, 20. rett (331)Ut i all verden (332)Det gjør oss ondt over all beskrivelse å se noen av våre predikanter som oppholder seg i menighetene, utføre en del arbeid som likevel nesten ikke gir noe synlig resultat. Åkeren er verden. De bør gå ut i den vantro verden og arbeide for å omvende sjeler. Vi viser våre brødre og søstre til Abrahams eksempel, da han dro opp til Moria berg for på Guds befaling å ofre sin eneste sønn. Her var lydighet og oppofrelse. Moses var ved et kongelig hoff og hadde en krone i vente. Men han vendte seg vekk fra den fristende bestikkelse og (332)Apostlene aktet ikke sitt liv kjært, men gledet seg over at de ble aktet verdige til å lide vanære for Kristi navn. Paulus og Silas led tap på alt. De ble pisket og på en hardhendt måte lagt på det kalde gulvet i et fangehull, anbrakt i en ytterst smertefull stilling med føttene løftet og skrudd fast i blokken. Var det knurr og klage som lød i fangevokterens ører? Å nei! Fra det innerste fengselet ble nattestillheten avbrutt av gledessanger og pris til Gud. Disse disiplene ble oppmuntret av en dyp og alvorlig kjærlighet til deres Gjenløsers verk, som de nå led for. rett (332)Når Guds sannhet fyller våre hjerter, tar hele vår hengivenhet og behersker vårt liv, vil også vi akte det for en glede å lide for sannhetens skyld. Ingen fengselsmurer og ingen martyrbål kan da skremme eller hindre oss i det store arbeid. "Kom, o min sjel, til Golgata!" rett (332)Legg merke til Guds Sønns ydmyke liv. Han var "en mann full av piner og vel kjent med sykdom". Es. 53, 3. Se hans skjensel, hans lidelser i Getsemane, og forstå hva selvoppofrelse er. Lider vi mangel? Det gjorde også Kristus, himmelens majestet. Men hans fattigdom var for vår skyld. Blir vi regnet med blant de rike? Det gjorde han også. Men for vår skyld fornedret han seg til å bli fattig for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike. I Kristus har vi eksempelet på selvfornektelse. Hans offer besto ikke bare i at han forlot de kongelige boliger i himmelen, at han ble fremstilt i forhør av mennesker som en forbryter og kjent skyldig, og at han ble overgitt til døden som en illgjerningsmann, men i dette at han bar vekten av verdens synder. Kristi liv er en stadig irettesettelse for vår likegyldighet og kulde. rett (333)Vi lever nær ved tidens avslutning! da Satan har steget ned og har stor vrede fordi han vet at hans tid er kort. Han arbeider med all urettferdighetens forførelse overfor dem som går fortapt. Vår store anfører har overlatt kampen i våre hender for at vi skal føre den videre med kraft. Vi utfører ikke en tyvendedel av det vi kunne utføre. hvis vi var våkne. Verket blir hindret på grunn av lyst til makelighet og mangel på den selvfornektende ånd som vår Frelser har gitt oss et eksempel på i sitt liv. rett (333)Det er behov for medarbeidere med Kristus, menn som erkjenner hvor nødvendig det er med en økt anstrengelse. Arbeidet i våre trykkerier bør ikke minskes, men fordobles. Skoler bør bli opprettet på forskjellige steder, slik at ungdommen kan bli utdannet og bli beredt til å arbeide for å fremme sannheten. rett (333)Mye tid er alt blitt bortkastet, og engler bringer beretningen om våre forsømmelser til himmelen. Vår søvnige tilstand og vår mangel på hengivenhet har gjort at vi har gått glipp av mange dyrebare anledninger som Gud har sendt oss ved slike mennesker som hadde betingelser for å kunne hjelpe oss i vårt nåværende behov. Å hvor inderlig vi trenger vår Hannah More') til å hjelpe oss i denne tid med virksomhet blant andre nasjoner! Hennes omfattende kjennskap til misjonsmarkene ville sikre oss adgang til folk med andre tungemål, som vi nå ikke kan nå. Gud ga oss denne gaven for å hjelpe oss i vårt nåværende behov. Men vi verdsatte ikke gaven, og han tok henne vekk fra oss. Nå hviler hun fra sitt arbeid men hennes selvfornektende gjerninger følger henne. Det er beklagelig at vår misjonsvirksomhet skulle bli sinket fordi vi manglet kunnskap om hvordan vi kan få adgang til de forskjellige folkeslag og lokaliteter på den store høstmarken. (1) Hannah Mote var en erfaren misjonær fra Afrika. rett (333)Vi føler oss engstelige i ånden fordi noen gaver er gått tapt, gaver som vi kunne ha hatt om vi bare hadde vært våkne. Arbeidere er blitt holdt tilbake fra høstmarken som holder på å modnes. Det sømmer seg for Guds folk å bøye sine hjerter for Herren og i den dypeste ydmykelse be ham tilgi oss vår sløvhet og vår egoistiske svakhet og å utslette den skjendige beretningen om forsømte plikter og unyttede privilegier. Når vi betrakter Golgatas kors, vil vi som sanne kristne oppgi tanken om å innskrenke våre offergaver til det som ikke koster oss noe, og i triumferende toner skal vi høre: "Gå og arbeid i min vingård, snart opprinner hvilens dag." rett (334)Da Jesus sto ferdig til å fare opp til det høye, pekte han på høstmarkene og sa til sine etterfølgere: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet!" "For intet har I fått det, for intet skal I gi det."Mark. 16, 15; Matt. 10,8. Er vi villige til å fornekte oss selv for at høsten, som holder på å bli ødelagt, kan bli samlet inn? rett (334)Innflytelse og midler er talenter som Gud krever. Skal vi nekte å lyde? Vår himmelske far gir gaver og ber om å få en del tilbake for at han kan prøve oss om vi er verdige til å få det evige livs gave. rett (334) Offergaver fra små barn kan være antagelige og velbehagelige for Gud. Verdien av offeret står i forhold til den ånd som ligger bak gavene. Hvis de fattige vil følge apostelens regel å legge et lite beløp til side hver uke, kan de til og med fylle forrådshuset, og deres gaver er fullt ut antagelige for Gud, fordi de bringer like store, ja, endog større offer enn deres mer velstilte brødre. Planen i den systematiske godgjørenhet vil vise seg å være et vern for enhver familie mot fristelsen til å bruke penger til det som er unyttig. Og særlig vilden vise seg å være en velsignelse for de rike, fordi den beskytter dem mot å gi seg over til overdådighet. - 1875, bind 3, side 412. rett |