Menighetens autoritet

(335)Verdens Gjenløser har gitt sin menighet stor makt. Han har gitt regler som menigheten må følge når det gjelder behandling av menighetssaker. Etter at han har gitt tydelige råd angående fremgangsmåten, sier han: "Sannelig sier jeg eder: Alt det I binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det I [når det gjelder menighetsdisiplin] løser på jorden, skal være løst i himmelen. Matt. 18, 18. Slik stadfester også den himmelske autoritet menighetens disiplin angående dens medlemmer, når den bibelske regelen blir fulgt. rett

(335)Guds Ord tillater ingen enkeltperson å sette sin dømmekraft opp mot menighetens skjønn, heller ikke blir det tillatt noen fortsatt å sette sine meninger opp mot menighetens standpunkt. Dersom det ikke var noen menighetsdisiplin eller noe styre, ville menigheten gå i stykker. Den kunne ikke holde sammen som et legeme. Det har alltid vært selvstendige mennesker som har hevdet at de hadde rett, at Gud hadde undervist dem på en særlig måte, påvirket og ledet dem. Enhver har sin egen teori, sine egne eiendommelige syns måter, og hver enkelt påstår at hans syn stemmer overens med Guds Ord. Hver har sin avvikende teori og tro, og likevel gjør hver enkelt krav på å ha særskilt lys fra Gud. De trekker i en retning som fører vekk fra legemet, og. hver enkelt utgjør en menighet for seg. Slike kan ikke alle sammen ha rett, og likevel påstår de alle at de er ledet av Herren. Det inspirerte ord er ikke ja og nei, men ja og amen i Kristus Jesus. rett

(335)Vår Frelser følger opp sin belærende undervisning med et løfte om at der to eller tre blir enige om å be Gud om noe, skal de få det, Kristus viser at det må være en enighet med andre også i våre ønsker om et gitt formål. Enighet i bønn og enighet i motiver blir tillagt stor betydning. Gud hører de enkeltes bønner. Men ved denne anledning fremholdt Jesus særskilte og viktige lærdommer som særlig hadde med hans nystiftede menighet på jorden å gjøre. Det må være enighet om de ting som de ønsker, og som de ber om. Det kom ikke bare an på tankene og følelsene i et enkelt menneskes sinn, som jo er utsatt for bedrag. Men bønnen skulle gjelde det alvorlige ønske i sinnet hos flere som var opptatt med samme emne. rett

(336)I den vidunderlige omvendelsen som skjedde med Paulus, ser vi Guds underfulle kraft. En klarhet som overgikk middagssolens glans, skinte omkring ham. Jesus, hvis navn han hatet og foraktet fremfor alle andre navn, åpenbarte seg for Paulus i den hensikt å stanse ham i hans ville, men likevel oppriktige løp, for at han kunne gjøre dette lite lovende menneske til et utvalgt redskap til å bringe evangeliet ut blant hedningene. Han hadde samvittighetsfullt gjort meget i strid med Jesus av Nasarets navn. I sin iver var han en iherdig, alvorlig forfølger av Kristi menighet. Han hadde en dyp og sterk overbevisning om sin plikt til å utrydde den faretruende læren som trengte inn overalt, nemlig at Jesus var livets fyrste. rett

(336)Paulus mente oppriktig at troen på Jesus tilintetgjorde Guds lov, ofringene med sin religiøse tjeneste samt anordningen om omskjærelsen, som gjennom alle svunne tider hadde hatt Guds fulle støtte. Men den underfulle åpenbarelsen av Kristus bringer lys inn i hans formørkede sinn. Jesus av Nasaret, som han kjemper mot, er i sannhet verdens Gjenløser. rett

(336)Henvist til menigheten for undervisning
Paulus innser sin misforståtte iver og roper ut: "Herre! hva vil du at jeg skal gjøre?" Jesus kunne ha fortalt ham om den oppgaven han hadde bestemt for ham, men han gjorde det ikke nå. Paulus må ha undervisning om den kristne tro og gå frem på en forstandig måte. Kristus sender ham til de samme disiplene som han så bittert har forfulgt, for å lære av dem. Glansen av det himmelske lyset hadde tatt synet fra Paulus, men Jesus, de blindes store lege, gir ham det ikke igjen. Han svarer på Paulus spørsmål med disse ordene: "Stå opp og gå inn i byen, så skal det bli deg sagt hva du har å gjøre!" Åp. gj. 9, 6. Jesus kunne ikke bare ha helbredet Paulus for hans blindhet, men han kunne ha tilgitt ham hans synder og fortalt ham hans plikt ved å vise ham fremtidens vei. All kraft og alle nådegjerninger skulle strømme ut fra Kristus. Men han lot ikke Paulus ved sin omvendelse til sannheten få en opplevelse uten hensyn til den nylig organiserte menigheten på jorden. rett

(337)Det underfulle lyset Paulus fikk ved denne anledning, gjorde ham forbauset og forvirret. Han var fullstendig kuet. Denne del av verket kunne mennesker ikke gjøre for Paulus. Men det var enda et verk å utføre som Kristi tjenere kunne gjøre. Jesus henviser ham til sine redskaper i menigheten for at han der skal få mer kunnskap om sin plikt. Slik gir han autoritet til sin organiserte menighet og viser at han godkjenner den. Kristus hadde utført den oppgaven å åpenbare og overbevise, og nå var Paulus i den tilstanden at han kunne lære av dem som Gud hadde innsatt til å undervise om sannheten. Kristus henviser Paulus til sine utvalgte tjenere og setter ham slik i forbindelse med sin menighet. rett

(337)Nettopp de menn som Paulus hadde til hensikt å ødelegge, skulle være hans lærere i den religionen han hadde foraktet og forfulgt. Han tilbrakte tre dager uten mat og uten å kunne, se, og han oppsøkte de menn som han i sin blinde iver hadde tenkt å utrydde. Her satte Jesus Paulus i forbindelse med sine representanter på jorden. Herren sa til Ananias i et syn at han skulle gå til et bestemt hus i Damaskus og spørre etter Saulus fra Tarsus, "for se, han ber". Åp. gj. 9, 11. rett

(337)Etter at Saulus var blitt pålagt å gå til Damaskus, ble han ledet av de mennene som fulgte med ham for å hjelpe ham med å føre disiplene bundet til Jerusalem, der de skulle bli forhørt og slått i hjel. Saulus oppholdt seg hos Judas i Damaskus, der han nyttet tiden til å faste og be. Her ble Paulus' tro stilt på prøve. i tre dager var det mørke over hans sinn med hensyn til hva som ble krevd av ham, og i tre dager var han blind. Han hadde fått påbud om å gå til Damaskus, for der skulle det bli sagt ham hva han skulle gjøre. Han er usikker og roper alvorlig til Gud. rett

(337)En engel blir sendt til Ananias og byr ham gå til et bestemt hus der Saulus ber om å få vite hva han nå skal gjøre. Stoltheten hos Saulus var forsvunnet. Kort tid tidligere var han selvsikker og mente han gjorde en god gjerning som han ville få lønn for. Men nå er allting forandret. Han er nedbøyd og ydmyket i støvet av anger og skam, og hans bønner om tilgivelse er inderlige. Gjennom sin engel sa Herren til Ananias: "Se, han ber." Engelen fortalte Guds tjener at han i et syn hadde åpenbart for Saulus at en mann ved navn Ananias kom inn og la sin hånd på ham for at han kunne få sitt syn igjen. Ananias kan nesten ikke tro engelens ord og gjentar det han har hørt om den bitre forfølgelsen Saulus hadde påført de hellige i Jerusalem. Men befalingen til Ananias er bydende: "Gå av sted! for han er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn frem både for hedninger og konger og for Israels barn." Åp. gi. 9, 15. rett

(338)Ananias var lydig mot engelens bud. Han la sine hender på den mannen som så nylig var drevet av den mest hatefulle ånd, der han fnyste med trusel mot alle som trodde på Kristi navn. Ananias sa til Saulus: "Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som åpenbarte seg for deg på veien hvor du kom, for at du skal få ditt syn igjen og bli fylt med den Hellige Ånd. Og straks falt det liksom skjell fra hans øyne, og han fikk sitt syn igjen, og han sto opp og ble døpt."Åp.gj.9,17.18. rett

(338)Jesus kunne selv ha utført dette for Paulus, men det var ikke hans plan. Paulus hadde noe å bekjenne overfor de menn som han før hadde hatt planer om å utrydde, og Herren hadde en ansvarsfull oppgave som skulle utføres av de menn han hadde innsatt til å handle i hans sted. Paulus skulle ta de skrittene som var nødvendig for å bli omvendt. Det ble krevd av ham at han skulle slå seg sammen nettopp med de menneskene han hadde forfulgt for deres religions skyld. Kristus gir her hele sitt folk .et eksempel på den måten som han arbeider på for å frelse mennesker. Guds Sønn gjorde seg til ett med sin organiserte menighet i dens embete og autoritet. Hans velsignelse skulle komme gjennom de redskaper han har innsatt, og han gjør på den måten menneskene til den kanalen hans velsignelser strømmer gjennom. At Paulus har vært strengt samvittighetsfull når han har forfulgt de hellige, fritar ham ikke for skyld når Guds Ånd gjør ham oppmerksom på hans fryktelige gjerning. Han må bli en elev hos disiplene. rett

(338)Han lærer at Jesus, som han i sin blindhet betraktet som en bedrager, i sannhet er grunnvollen i all religion hos Guds utvalgte folk fra Adams dager, og at han er fullenderen av den tro som nå er så klar for hans opplyste syn. Han så Kristus som sannhetens forsvarer, som den som oppfyller alle profetiene. Han hadde betraktet Kristus som den som gjorde ende på Guds lov. Men da hans åndelige syn ble opplyst av Gud, lærte han av disiplene at Kristus var opphavet til og grunnvollen i hele det jødiske offersystemet, at forbildet møtte sitt motbilde i Kristi død, og at Kristus kom til verden med det uttrykkelige forsett å hevde sin Fars lov. rett

(339)Ingen godkjennelse av uavhengighet
I lyset av loven ser Paulus seg selv som en synder. Han innser at han har overtrådt nettopp den loven som han mente han med så stor nidkjærhet hadde holdt. Han omvender seg og avdør fra synd, blir lydig mot kravene i Guds lov, tror på Kristus som sin Frelser, blir døpt og forkynner Jesus likså alvorlig og nidkjært som han en gang fordømte ham. I omvendelsen hos Paulus blir det gitt oss et viktig prinsipp som vi alltid bør tenke på. Verdens Gjenløser godkjenner ikke erfaring og praksis i religiøse saker uavhengig av hans organiserte og anerkjente menighet, der han har en menighet. rett

(339)Mange har den ideen at de bare er ansvarlige overfor Kristus for sitt lys og sin erfaring, uavhengig av hans anerkjente etterfølgere i verden. Men i sin undervisning og i de eksempler og de kjensgjerninger han har gitt til lærdom for oss, fordømmer Jesus en slik innstilling. Her var Saulus, en mann som Kristus skulle gjøre skikket til en uhyre viktig oppgave, som skulle være ham et utvalgt redskap. Han ble straks ført inn for Kristi ansikt, og likevel underviser han ham ikke om sannhetens lærdommer. Han stanser ham i hans løp og overbeviser ham. Og når Saulus spør: "Hva vil du at jeg skal gjøre?" forteller Frelseren ham det ikke direkte, men setter ham i forbindelse med sin menighet. De skal si deg hva du skal gjøre. Jesus er synderens venn, og hans hjerte er alltid åpent, er alltid medlidende overfor menneskelig smerte. Han har all makt både i himmelen og på jorden. Men han respekterer de midlene han har innsatt til opplysning og frelse for menneskene. Han viser Saulus hen til menigheten og anerkjenner på den måten den makt han har utstyrt den med, slik at den kan bringe lyset ut til verden. Den er Kristi organiserte legeme på jorden, og det blir krevd at det blir vist aktelse for hans forordninger. I tilfellet med Saulus er Ananias en fremstilling av Kristus, og han fremstiller også Kristi jordiske tjenere som er utpekt til å opptre i Kristi sted. rett

(338)

Kristus gir makt til menighetens stemme. "Sannelig sier jeg eder: Alt det I binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det I løser på jorden, skal være løst i himmelen." Matt. 18, 18. Det blir ikke godtatt at en mann på eget ansvar tar initiativet til å forfekte hvilke som helst synsmåter som måtte falle ham inn uten hensyn til menighetens skjønn. Gud har gitt menigheten den høyeste makt under himmelen. Det vi skal respektere, er Guds stemme i hans folk, som er knyttet sammen i menighets samfunn. rett

(340)Gud har gitt sin menighet menn som har erfaring, slike som til og med hele natten igjennom har fastet og grått og bedt om at Herren ville åpne deres forstand til å forstå Skriften. I ydmykhet har disse menn latt verden høste nytte av deres modne erfaring. Er dette lyset fra himmelen eller fra mennesker? Har det noen verdi, eller er det verdiløst? - 1875, bind 3, side 450, 451. rett

neste kapitel