Kjærlighet til verden

(347)Den fristelsen som Satan kom med overfor vår Frelser på et meget høyt fjell, er en av de største fristelser menneskene må møte. Satan tilbød Kristus verdens herlighet som en gave på den betingelse at Kristus skulle vise ham den æren som tilkommer en overordnet. Vår Frelser følte styrken i denne fristelsen, men han møtte den på våre vegne og vant seier. Han ville ikke ha blitt fristet på dette punkt hvis ikke menneskene skulle bli prøvd med den samme fristelsen. Ved sin motstand ga han oss et forbilde på den fremgangsmåten vi bør følge når Satan kommer til den enkelte for å lede oss bort fra vår rettskaffenhet. rett

(347)Ingen kan være en Kristi etterfølger og på samme tid sette sin hu til det som hører denne verden til. Johannes skriver: "Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham." 1 Joh. 2, 15. Vår Gjenløser, som møtte denne fristelsen fra Satan i dens fulle styrke, kjenner den faren mennesket er utsatt for med hensyn til å gi etter for fristelsen til å elske verden. rett

(347)Kristus gjorde seg til ett med menneskeheten da han utholdt prøven på dette punkt og seiret på menneskenes vegne. Han har ved advarsler vist oss nettopp de punkter der Satan har størst hell med seg i sine fristelser for menneskene. Han visste at Satan ville seire over menneskene hvis de ikke særlig var på vakt mot appetitten og lysten til verdslig rikdom og ære. Han sier: "Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler; men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være." "Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon." Matt. 6, 19-21. 24. rett

(348)Her har Kristus stilt frem for oss to herrer, Gud og verden, og han har tydelig påvist det faktum at det et helt umulig for oss å tjene begge. Dersom vår interesse for denne verden og vår kjærlighet til den er det overveiende, vil vi ikke kunne verdsette de tingene som fremfor alle andre fortjener vår oppmerksomhet. Kjærligheten til verden vil utelukke kjærligheten til Gud og underordne våre høyeste interesser under timelige hensyn. Da vil Gud ikke kunne få en så opphøyet plass i vårt sinn og vår hengivenhet som de verdslige tingene får. rett

(348)Våre gjerninger vil vise nøyaktig i hvilken utstrekning jordiske skatter behersker vårt sinn. Den største omsorg og engstelse og det største arbeid blir viet verdslige interesser, mens det som hører evigheten til, kommer i annen rekke. Her får Satan av menneskene den hyllest som han krevde av Kristus, men ikke fikk. Det er den selviske kjærligheten til verden som ødelegger troen hos dem som bekjenner seg til å følge Kristus, og gjør dem fattige på moralsk kraft. Jo mer de elsker sin jordiske rikdom, desto lenger går de vekk fra Gud, og desto mindre får de del i hans guddommelige natur som kan få dem til å forstå de fordervelige innflytelser i verden og de farer som de er utsatt for. rett

(348)Ved sine fristelser har Satan i sinne å gjøre verden svært tiltrekkende. Han har en trolldomsmakt til å vinne endog den bekjennende, kristne verdens hengivenhet på grunn av deres lyst til rikdom og verdslig ære. En stor klasse mennesker som bekjenner seg til å være kristne, vil ofre hva som helst for å vinne rikdom. Og jo bedre deres forsett lykkes, desto mindre blir deres kjærlighet til den dyrebare sannheten, og desto mindre blir deres interesse for dens fremgang. De mister sin kjærlighet til Gud og handler som avsindige. Jo bedre det lykkes dem å samle rikdom, desto fattigere føler de seg fordi de ikke har mer, og desto mindre vil de sette i Guds verk. rett

(348)De som har en vanvittig kjærlighet til rikdom, viser ved sine gjerninger at det er umulig for dem å tjene to herrer, Gud og mammon. Penger et deres gud. De hyller pengenes makt. De tjener i enhver henseende verden. Deres hederlighet, som er deres medfødte rett og plikt, blir ofret for verdslig vinnings skyld. Denne rådende makt behersker deres sinn, og de vil øve vold mot Guds lov for å tjene sine personlige interesser og for å øke sin jordiske skatt. rett

(349)Mammons tjenere
Mange som ikke elsker og ikke gir akt på bokstaven eller prinsippene i Kristi undervisning, bekjenner seg kanskje til Kristi religion. De vier sine beste krefter til verdslige formål og bøyer seg for mammon. Det er foruroligende å se at så mange lar seg bedra av Satan og lar seg rive med av forestillinger om glimrende utsikter til verdslig vinning. De lar seg forblinde av utsikten til fullkommen lykke hvis de når sitt mål, som er å oppnå ære og rikdom i verden. Satan frister dem med den lokkende bestikkelse: "Alt dette vil jeg gi deg" - all denne makt, all denne rikdom, som du kan gjøre en mengde godt med. Men når det målet de har arbeidet for, er nådd, har de ikke den forbindelse med en selvfornektende Gjenløser som ville la dem få del i den guddommelige natur. De holder fast ved sine jordiske skatter og forakter den selvfornektelse og selvoppofrelse som Kristus krever av dem. De har ikke noe ønske om å bli skilt fra de kjære jordiske skattene som deres hjerter henger fast ved. De har skiftet herre. De har godtatt mammon i stedet for Kristus. Mammon er deres gud, og de tjener mammon. rett

(349)Satan har sikret seg tilbedelsen fra disse forførte sjeler ved hjelp av deres kjærlighet til rikdom. Forandringen er skjedd så umerkelig, og Satans makt er så forførerisk og så listig at de har tillempet seg etter verden og merker ikke at de har skilt seg fra Kristus, og at de ikke lenger er hans tjenere, unntatt i navnet. rett

(349)Satan går mer forsiktig frem overfor menneskene enn han gjorde overfor Kristus under fristelsen i ørkenen, for han blir minnet om at han tapte spillet der. Han er en beseiret fiende. Han kommer ikke direkte til menneskene og krever hyllest ved utvortes tilbedelse. Han oppfordrer ganske enkelt menneskene til å sette sin hu til de godene som finnes i denne verden. Hvis det lykkes ham å få herredømme over deres sinn og tanker, blir det tiltrekkende ved de himmelske tingene fordunklet. Alt han ønsker av menneskene, er at de må falle for den forførende makten i hans fristelser, at de skal elske verden, elske rang og stilling: elske penger og sette sin hu til jordiske skatter. Kan han oppnå det, så vinner han alt det han forlangte av Kristus. rett

(350)Frigjøring ved Kristus
Kristi eksempel viser at vårt eneste håp om seier ligger i en uopphørlig motstand mot Satans angrep. Han som seiret over sjelefienden i fristelsens kamp, forstår Satans makt over menneskeslekten og har seiret over ham til gagn for oss. Som seiervinner har han gitt oss fordelen av sin seier, slik at vi i våre anstrengelser for å stå imot Satans fristelser kan forene vår svakhet med hans styrke, vår uverdighet med hans fortjeneste. Og når vi er støttet av hans nærværende kraft i sterk fristelse, kan vi stå imot i hans allmektige navn og seire slik som han seiret. rett

(350)Det var ved usigelig lidelse vår Gjenløser åpnet veien til forløsning for oss. Her i verden var han ikke æret eller kjent, for at han ved sin underfulle og nådige selvfornedrelse måtte kunne opphøye menneskene til å nå himmelske æresbevisninger og udødelige gleder i hans kongelige boliger. Skal falne mennesker knurre fordi de kan nå himmelen bare ved kamp, selvfornektelse og møye? rett

(350)Spørsmålet i mangt et stolt hjerte er dette: Hvorfor skulle jeg trenge til å ydmyke meg og øve bot for å kunne ha forvissningen om at jeg er antatt hos Gud, og for å nå den uforgjengelige lønnen? Hvorfor er ikke himmelveien mindre vanskelig, mer behagelig og tiltrekkende? Vi viser alle disse tvilende, knurrende sjeler hen til vårt store guddommelige mønster, da han led under byrden av menneskers skyld og gikk gjennom hungerens mest smertende kvaler. Han var uten synd, ja mer, han var himmelens fyrste. Men til gagn for menneskene ble han gjort til synd for denne slekt. "Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." Es. 53, 5. rett

(350)Kristus ofret alt for menneskene for at det skulle bli mulig for dem å nå himmelen. Nå hviler det på falne mennesker å vise hva de av hensyn til seg selv vil ofre for Kristi skyld for å kunne vinne evig herlighet. De som fullt ut forstår storheten i frelsen og hva den har kostet, vil aldri knurre over at de må så med tårer, og over at kamp og selvfornektelse er en kristens del og lodd her i livet. Betingelsene for menneskenes frelse er satt opp av Gud. Selvfornedrelse og byrden av korset er de vilkår den angrende synder skal finne trøst og fred på. Den tanken at Jesus fant seg i å bli ydmyket og ofret, slik som mennesker aldri vil bli kalt til å gjennomgå, bør få enhver knurrende stemme til å forstumme. Den herligste glede kommer til menneskene når de overfor Gud er oppriktig bedrøvet fordi de har overtrådt hans lov, og nå vil tro på Kristus som synderes forløser og talsmann. rett

(351)Med store omkostninger arbeider menneskene for å sikre seg skatter her i livet. De tåler møye og holder ut i vanskeligheter og savn for å nå en eller annen verdslig fordel. Hvorfor skulle synderen være mindre villig til å holde ut, lide og ofre seg for å sikte seg en uforgjengelig skatt, et liv som løper parallelt med Guds liv, og en udødelig herlighets krans som aldri visner? De uendelige skattene i himmelen, den arven som i verdi overgår enhver beregning og er en evig vekt av herlighet - denne skatten må vi for enhver pris oppnå. Vi bør ikke klage over selvfornektelse, for livets og herlighetens Herre gikk gjennom den før oss. Vi bør ikke unndra oss lidelse og savn, for himmelens Majestet tok på seg disse til gagn for syndere. Det at vi må ofre makelighet og bekvemmelighet, bør ikke fremkalle en eneste utilfreds tanke, for verdens Gjenløser tok på seg alt dette i vår interesse. Selv om vi setter aldri så stor pris på våre selvfornektelser, savn og oppofrelser, koster de oss i enhver henseende langt mindre enn de kostet livets fyrste. Ethvert offer vi kan bringe, svinner inn til en ubetydelighet i sammenligning med det offer Kristus brakte til gagn for oss. rett

neste kapitel