Menighetsmedlemmers ansvar

(379)Kjære brødre! På samme måte som alle de forskjellige lemmer i den menneskelige organisme forener seg og danner hele legemet, og hvert av dem utfører sin oppgave i lydighet mot den intelligens som hersker over det hele, slik bør medlemmene i Kristi menighet være forent i et symmetrisk legeme, underlagt helhetens hellige intelligens. rett

(379)Fremgangen for menigheten blir hindret ved at medlemmene går uriktig frem. Selv om det er viktig og nødvendig å forene seg med menigheten, vil dette likevel ikke gjøre noen til en kristen eller sikre frelsen. Vi kan ikke sikre oss rett til himmelen bare ved at våre navn blir skrevet inn i menighetsprotokollen, når våre hjerter er fremmede for Kristus. Vi bør være hans trofaste representanter på jorden og arbeide i harmoni med ham. "I elskede! nå er vi Guds barn." 1 Joh. 3, 2. Vi bør ha dette hellige forhold i minne og ikke gjøre noe som kan bringe vanære over vår Faders sak. rett

(379)Vi har en høy bekjennelse. Som sabbatsholdende adventister bekjenner vi oss til å lyde Guds bud og se frem til vår Forløsers komme. Det mest høytidelige advarselsbudskap er blitt gitt til Guds få trofaste. Vi bør i våre ord og handlinger vise at vi innser det store ansvar som er lagt på oss. Vårt lys bør skinne så klart at andre kan se at vi ærer Faderen i vårt daglige liv, at vi er knyttet sammen med himmelen og er Jesu Kristi medarvinger, for at vi skal bli ham lik når han blir åpenbart med kraft og stor herlighet. rett

(379)Vi bør alle føle vårt personlige ansvar som medlemmer av den synlige menighet og som arbeidere i Herrens vingård. Vi bør ikke vente på at våre brødre, som er like skrøpelige som oss selv, skal hjelpe oss fremover, for vår dyrebare Frelser har innbudt oss til å slutte oss til ham og forene vår svakhet med hans styrke, vår uvitenhet med hans visdom, vår uverdighet med hans fortjeneste. Ingen av oss kan innta en nøytral stilling. Vår innflytelse blir enten for eller imot. Vi er aktive redskaper enten for Kristus eller for fienden. Enten samler vi med Kristus, eller vi atsprer. Sann omvendelse er en radikal forandring. Selve sinnsretningen og hjertets tilbøyelighet må bli snudd rundt og livet bli nytt igjen i Kristus. rett

(380)Gud fører et folk ut
Gud fører et folk ut for at det kan stå fullkomment forent på den evige sannhets grunn. Kristus ga seg selv til verden for at han måtte "rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger>. Tit. 2, 14. Denne lutringsprosessen er beregnet på å rense menigheten fra all urettferdighet og fra splidens og stridens ånd, slik at de kan bygge opp i stedet for å bryte ned, og samle sine krefter om den store gjerningen som ligger foran. Guds hensikt er at hele hans folk skal komme til enhet i tro. Kristi bønn like før han ble korsfestet, var at hans disipler måtte bli ett, liksom han var ett med Faderen, for at verden kunne tro at Faderen hadde sendt ham. Denne gripende og underfulle bønnen rekker ned' gjennom tidene helt til våre dager, for han sa: "Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg."Joh. 17,20. rett

(380)Hvor alvorlige de som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, bør søke å svare på denne bønnen i sitt liv! Mange innser ikke hvor hellig menighetsforholdet er, og de er ikke villige til å finne seg i bånd og disiplin. Deres handlemåte viser at de setter sin egen dømmekraft over den samlede menighets skjønn, og at de ikke omhyggelig vokter på seg selv så de ikke oppelsker en ånd som setter seg opp imot dens røst. De som har ansvarsfulle stillinger i menigheten, kan ha feil liksom andre mennesker, og de kan ta feil i sine beslutninger. Men til tross for dette har Kristi menighet på jorden fått en myndighet som ingen må forakte. Etter sin oppstandelse ga Kristus sin menighet makt da han sa: "Dersom I forlater noen deres synder, da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for noen, da er de fastholdt." Joh. 20, 23. . rett

(380)Menighetsforholdet må ikke oppløses av uvesentlige grunner. Men når veien til enkelte av dem som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, blir krysset, eller når deres stemme ikke har så stor innflytelse som de mener den fortjener, truer de gjerne med å forlate menigheten. Hvis de forlater menigheten, vil de likevel selv komme til å lide mest. For når de stiller seg utenfor området av dens innflytelse, utsetter de seg helt for verdens fristelser. rett

(381)Helhjertede hjelpere
Hver troende bør være helhjertet i sin tilknytning til menigheten. Dens fremgang bør være hans første interesse, og dersom han ikke føler at det er hans hellige plikt å gjøre sin forbindelse med menigheten gagnlig for denne fremfor for seg selv, vil den være langt bedre stilt uten ham. Hver enkelt har makt til å gjøre noe for Guds sak. Det finnes dem som bruker store summer til unødig luksus. De tilfredsstiller sine lyster, men føler det som en stor byrde å gi noe til støtte for menigheten. De vil gjerne nyte fordelene ved alle dens privilegier, men foretrekker å overlate til andre å betale regningen. rett

(381)De som føler en virkelig interesse for sakens fremme, vil ikke betenke seg på å sette penger i verket når som helst og hvor som helst det trenges. De bør dessuten føle det som en høytidelig plikt å illustrere Kristi lære i sin karakter ved å ha fred med hverandre og gå frem i fullkommen harmoni som et udelt hele. De bør la sin personlige dømmekraft bøye seg for menighetens avgjørelse. Mange lever for seg selv. De er svært tilfreds med seg selv og smigrer seg med at de er uklanderlige, mens de i virkeligheten ikke gjør noe for Gud og lever i åpenbar strid med hans uttrykkelige ord. Det at de holder seg til ytre former, vil aldri hjelpe på den store mangelen i menneskesjelen. Det å bekjenne Kristus er ikke nok til å sette noen i stand til å bestå prøven på dommens dag. De bør ha en fullkommen tillit til Gud, en barnslig tro på hans løfte og en full hengivelse under hans vilje. rett

(381)Gud har alltid prøvd sitt folk i trengselens ildovn for å se om de er faste og tro, og for å rense dem fra all urettferdighet. Etter at Abraham og hans sønn hadde gått gjennom den vanskeligste prøven som kunne legges på dem, talte Gud ved sin engel til Abraham: "Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld." 1 Mos. 22, 12. Denne store troshandlingen får Abrahams karakter til å lyse med en forunderlig glans. Den illustrerer på en kraftig måte hans fullkomne tillit til Herren, ham som han ikke holdt noe tilbake for, ikke engang løftets sønn. Ikke noe er for dyrebart for oss å gi til Jesus. Dersom vi gir ham tilbake de pengetalentene han har betrodd i vår varetekt, vil han gi oss mer i hånden. Hver anstrengelse vi gjør for Kristus, vil bli lønnet av ham, og hver plikt vi utfører i hans navn, vil tjene til vor lykke. Gud overga sin høyt elskede Sønn til korsfestelsens pinsler, for at alle som tror på ham, kunne bli ett i Jesu navn. Når Kristus brakte et så stort offer for å frelse menneskene og knytte dem sammen, slik han var knyttet sammen med Faderen, hvilket offer er da for stort for hans etterfølgere å bringe for å kunne bevare den enheten? rett

(382)Vitnesbyrdet fra en forent menighet
Dersom verden ser at det rår en fullkommen harmoni i Guds menighet, vil det for den være et kraftig vitnesbyrd til gunst for den kristne religion. Splid, ulykkelige uoverensstemmelser og intetsigende menighetsstridigheter er til vanære for vår Gjenløser. Alt dette kan vi unngå hvis selvet blir overgitt til Gud, og Jesu etterfølgere er lydige mot menighetens røst. Vantroen kommer med den tanken at personlig uavhengighet øker vår betydning, at det å la sine egne meninger om hva som er rett og riktig, vike for menighetens avgjørelse er en svakhet. Men å gi etter for slike følelser og oppfatninger er ikke uten fare og fører til anarki og forvirring. Kristus så at enighet og kristelig fellesskap var nødvendig for Guds sak. Derfor påla han sine disipler å være ett. Og kristendommens historie fra den tid og til nå er et avgjørende bevis for at bare enighet gjør sterk. Den private dømmekraft bør bøye seg for menighetens autoritet. rett

(382)Apostlene erkjente hvor nødvendig det er med streng enhet, og de arbeidet alvorlig mot det målet. Paulus formante sine brødre med disse ord: "Jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må ¨føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening." 1 Kor. 1, 10. rett

(382)Han skrev også til sine brødre i Filippi: "Er det da noen trøst i Kristus, er det noen kjærlighetens husvalelse, et det noe Åndens samfunn, er det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med en sjel har det ene sinn, ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv, og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste. La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus." Fil. 2, 1-5. rett

(383)Til romerne skrev han: "Men tålmodets og trøstens Gud gi eder å ha ett sinn innbyrdes etter Kristi Jesu forbilde, så at I enige, med en munn, kan prise Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader! Derfor ta eder av hverandre, liksom og Kristus tok seg av eder til Guds ære!" Rom. 15, 5-7. "Ha ett sinnelag mot hverandre; attrå ikke det høye, men hold eder gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!" Rom. 12, 16. rett

(383)Peter skrev til menighetene som var spredt omkring: "Og til slutning: Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke, så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner; for dertil ble I kalt, at I skal arve velsignelse." 1 Pet. 3, 8. 9. rett

(383)Og i sitt brev til korintierne sier Paulus: "For øvrig, brødre, gled eder, bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder." 2 Kor. 11, 13. rett

(383)

Så vidt mulig bør dere komme til enighet med deres brødre og søstre. Dere bør overgi dere til Gud og høre opp med å være barske og tilbøyelige til å kritisere. Dere bør gi slipp på deres egen ånd og ta imot den kjære Frelsers ånd. Rekk hendene oppad og grip hans hånd slik at berøringen kan elektrisere dere og fylle dere med de ypperlige egenskaper som finnes i hans egen uforlignelige karakter. Dere kan åpne deres hjerter for hans kjærlighet og la hans kraft forvandle dere og hans nåde være deres styrke. Da får dere en mektig innflytelse til det gode. Deres moralske styrke vil da kunne bestå den mest inngripende karakterprøve. Dere blir rene og hellige i deres rettskaffenhet. Da skal deres lys bryte frem som morgenrøden. - rett

(383)

Kristi religion krever ikke at vi skal miste personligheten i vår karakter, men bare at vi i en viss grad tillemper oss etter andres følelser og vaner. Mange mennesker kan bli ført sammen til en enhet i religiøs tro mens deres synsmåter, livsvaner og smak angående timelige ting ikke stemmer overens. Men hvis Kristi kjærlighet brenner i deres hjerter, og de ser frem til den samme himmel som deres evige hjem, kan de ha det beste og mest forstandige fellesskap og en enighet som er vidunderlig. Det finnes neppe to mennesker som har den samme erfaring i alle enkeltheter. rett

(384)Prøvelsen for den ene er kanskje ikke prøvelse for en annen, og hjertene våre bør alltid være åpne for vennlig sympati, fulle av den inderlige kjærlighet som Jesus hadde til sine brødre. - . rett

neste kapitel