Gå fremad!

(385)Historien om Israels barn er skrevet til lærdom og formaning for alle kristne. Når israelittene møtte farer og vanskeligheter, og veien så ut til å være stengt, mistet de troen, og de knurret mot den anføreren Gud hadde utpekt for dem. De klandret ham for at han hadde ført dem ut i fare mens han bare hadde vært lydig mot Guds røst. rett

(385)Den guddommelige befaling var: "Gå fremad!" De skulle ikke vente til veien var klar og de kunne skjønne hele planen for deres redning. Guds verk er fremadskridende, og han vil åpne en vei for sitt folk. Å være betenkelig og knurre er å vise mistillit til Israels Hellige. I sitt forsyn førte Gud hebreerne inn mellom de faste fjellene med Rødehavet foran dem, for at han kunne gjennomføre deres redning og for alltid fri dem fra deres fiender. Han kunne ha reddet dem på en hvilken som helst annen måte, men han valgte denne fremgangsmåten for å prøve deres tro og styrke deres tillit til ham. rett

(385)Vi kan ikke anklage Moses for å ha gjort feil fordi folket knurret mot hans fremgangsmåte. Det var deres egne opprørske, ubøyde hjerter som fikk dem til å klandre den mannen Gud hadde sendt til å lede sitt folk. Mens Moses gikk frem i Herrens frykt og i overensstemmelse med hans rettledning i full tillit til hans løfter, ble de som skulle ha støttet ham, mismodige og kunne ikke se noe annet foran seg enn ulykke, nederlag og død. rett

(385)Herren arbeider nå med sitt folk som tror den nærværende sannhet. Han har til hensikt å føre frem viktige resultater. Og mens han i sitt forsyn arbeider mot dette mål, sier han til sitt folk: "Gå fremad!" Sant nok er stien ennå ikke åpnet. Men når de går frem i kraft av tro og frimodighet, vil Gud gjøre veien klar for deres øyne. Det er alltid noen som vil klage akkurat som det gamle Israel gjorde, og legge skylden for sin vanskelige stilling på dem Gud har reist opp i den bestemte hensikt å fremme sin sak. De innser ikke at Gud prøver dem når han fører dem til trange steder der det ikke er noen redning uten ved hans hånd. rett

(386)Det er tider da kristenlivet syntes å være fullt av farer, og pliktene ser så tunge ut. Fantasien forestiller seg overhengende fare til den ene siden og trelldom og død til den andre. Men Guds røst lyder klart over alle nedslående forhold: "Gå fremad!" Vi bør lyde denne befalingen hvilken følge det enn måtte få, selv om våre øyne ikke kan trenge gjennom mørket, og selv om vi merker de kalde bølgene omkring våre føtter. rett

(386)Fremad i tro
Hebreerne var trette og skrekkslåtte. Men hvis de hadde holdt seg tilbake da Moses bød dem å gå fremad, hvis de hadde nektet å nærme seg Rødehavet, ville Gud aldri ha åpnet veien for dem. Da de marsjerte ned til selve vannet, ga de til kjenne at de hadde tro på Guds ord slik det var blitt talt ved Moses. De gjorde alt som sto i deres makt å gjøre, og så utførte Israels Mektige sin del og skilte vannene for å bane vei for deres føtter. rett

(386)De skyene som samler seg om vår vei, vil aldri vike for en haltende, tvilende ånd. Vantroen sier: "Vi kan aldri vinne over disse hindringene. La oss vente til de er fjernet, så vi kan se vår vei klart." Men troen oppmuntrer frimodig til fremgang. Den håper alt, tror alt. Lydighet mot Gud bringer den sikre seier. Det er bare ved tro vi kan nå himmelen. rett

(386)Det er stor likhet mellom vår historie og historien om Israels barn. Gud førte sitt folk fra Egypt ut i ørkenen, der de kunne holde hans lov og lyde hans røst. Egypterne, som ikke hadde noen respekt for Herren, hadde slått leir i nærheten av dem. Men det som for israelittene var et vell av lys som strålte over hele leiren og kastet glans over veien foran dem, var for Faraos hærskare en mur av skyer som økte nattens mørke. rett

(386)Slik er det også i vår tid et folk som Gud har satt til å ivareta hans lov. For dem som er lydige, er Guds bud liksom en ildstøtte som lyser opp og viser vei til evig frelse. Men for slike som ringeakter dem, er de som nattens skyer. "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom." Sal. 111, 10. Å forstå Guds ord er bedre enn allannen kunnskap. Når vi holder hans bud, er det stor lønn, og ingen jordiske lokkemidler bør få en kristen til å vakle et øyeblikk i sin troskap. Rikdom, ære og verdslig prakt er bare som slagg som skal forgå i Guds vredes ild. rett

(387)Herrens røst, som byr hans trofaste å "gå fremad", prøver ofte deres tro til det ytterste. Men dersom de skulle vente med å være lydige til hver skygge av uvisshet etter deres mening var fjernet, og det ikke lenger var noen risiko for uhell eller nederlag, ville de i det hele tatt aldri gå fremover. De som mener at det er umulig for dem å bøye seg for Guds vilje og tro på hans løfter før hele veien foran dem er lagt klar og tydelig, vil i det hele tatt aldri bøye seg. rett

(387)Tro er ikke visshet om kunnskap. Den er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees". Heb. 11, 1. Å være lydig mot Guds bud er den eneste vei til å oppnå hans velbehag. "Gå fremad!" bør være den kristnes feltrop. rett

neste kapitel