| Veiledning for menigheten 1. bd. kapitel 89. Fra side 399. Fra side i den engelske utgave. |
(399)Guds velsignelse vil hvile over dem i - som har Kristi sak i sitt hjerte. De frivillige gavene fra våre brødre og søstre, gitt i tro og kjærlighet til den korsfestede Gjenløser, vil bringe velsignelser tilbake til dem. Gud legger merke til enhver godgjørende handling som hans hellige utfører, og husker på dem. Når et hus til gudstjeneste blir oppført, må en større utøvelse av tro og tillit til Gud komme til syne. De som ikke våger noe når det gjelder forretningsforetak, har bare liten fremgang. Hvorfor ikke også ha tro på et foretak for Gud og sette penger i hans sak? rett (399)Noen av de fattige er gavmilde med det lille de har. Men etter hvert som de får midler, blir de gjerrige. Årsaken til at de har så liten tro, er at de ikke fortsatt går fremad etter som velstanden øker, og gir til saken med virkelig oppofrelse. rett (399)I den jødiske husholdning ble det krevd at man først skulle vise godgjørenhet overfor Herren. Ved innhøstingen og ved vinhøsten skulle førstegrøden fra marken - kornet og vinen og oljen bli helliget til Herren som et offer. Ettersankingen og ytterkantene på markene var forbeholdt de fattige. Vår nådige himmelske Far overså ikke de fattiges behov. Førstegrøden av ullen når fårene ble klipt, og av kornet når hveten ble tresket, skulle de ofre til Herren. Og det var påbudt at de fattige, enkene, de faderløse og de fremmede skulle bli innbudt til deres høytid. Ved slutten av hvert år skulle alle avlegge høytidelig ed på at de hadde gjort alt slik som Gud hadde befalt, eller ikke. rett (399)Herren innførte denne ordningen for å gjøre det klart for folket at han i alt skulle være den første. Ved dette godgjørenhetssystem skulle de huske på at deres nådige Mester var den som med rette eide deres marker, deres fåreflokker og deres kveg, at det var himmelens Gud som sendte dem solskinn og regn, slik at de kunne så og høste, og at det de eide, var skapt av ham. Alt hørte Herren til, og han hadde satt dem til å være husholdere over sitt gods. Den gavmildheten jødene viste da tabernakelet ble bygd, og da tempelet ble oppført, viser en godgjørenhetens ånd som en aldri har sett maken til blant kristne på noe senere tidspunkt. De var nettopp blitt fridd ut fra den langvarige trelldommen i Egypt og vandret omkring i ørkenen. Men de var knapt nok fridd ut fra de egyptiske hærskarer som forfulgte dem på deres hurtige reise, før Herrens ord kom til Moses og sa: "Si til Israels barn at de skal komme med en gave til meg; av hver mann som har hjertelag til det skal I ta imot gaven til meg." 2 Mos. 25, 2. Hans folk hadde ikke stort de eide, og de hadde ingen lovende utsikter til å forøke det. Men det lå en oppgave foran dem - å bygge et tabernakel for Gud. Herren hadde talt, og de måtte lyde hans stemme. De holdt ikke noe tilbake. Alle ga med villig hånd, ikke et visst beløp av sin inntekt men en stor del av sin eiendom. De helliget det med glede og av hjertet til Herren og behaget ham da de gjorde det. Var det ikke alt sammen hans? Hvis han krevde det, var det da ikke deres plikt å la eieren få sitt igjen?. rett (400)Det var ikke nødvendig med noen inntrengende oppfordring. Folket brakte endog mer enn nødvendig, og de ble bedt om å holde opp fordi de allerede hadde fått mer enn de kunne bruke. Da tempelet skulle bygges, fikk oppfordringen om gaver en hjertelig mottagelse. Folket ga ikke motstrebende. De gledet seg over utsikten til å få oppført et hus der de kunne tjene Gud, og ga mer enn nok til formålet. David priste Herren i nærvær av hele forsamlingen og sa: "For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg." 1 Krøn. 29, 14. Og videre i sin bønn takket David Gud. Med disse ord: "Herre vår Gud! Alle disse rikdommer som vi har samlet sammen for å bygge deg et hus for ditt hellige navn, de kommer fra din hånd, og ditt er det alt. sammen." Vers 16. . rett (400)David skjønte godt hvem all hans overflod kom fra. Vi skulle ønske at alle som i dag gleder seg over Frelserens kjærlighet, kunne innse at deres sølv og gull er Herrens og bør bli brukt til fremme av hans sak, slik at de ikke uvillig holder det tilbake for å berike og tilfredsstille seg selv. Han har en uomtvistelig rett til alt det han har lånt sine skapninger. Alt det de eier, tilhører ham. rett (400)Det er høye og hellige planer som krever midler, og penger som brukes til det, vil gi giveren en mer opphøyet og varig glede enn om de ble gitt til personlig tilfredsstillelse eller på egenkjærlig vis oppdynget av grådighet etter vinning. Når Gud krever våre skatter hvilket beløp det enn måtte gjelde, vil det villige svaret gjøre gaven til et hellig offer til ham. For giveren ville det bli samlet opp en skatt i himmelen, der møll ikke kan ødelegge, der ild ikke kan fortære, og der tyver ikke kan bryte inn og stjele. Investeringen er sikker. Pengene blir lagt i poser som ikke har huller. De er i sikkerhet. rett (401)Kan kristne, som roser seg av at de har større lys enn hebreerne, gi mindre enn de ga? Kan kristne, som lever tett opp mot avslutningen av tiden, være tilfreds med sine offer når disse ikke er halvt så store som jødenes var? Deres gaver gagnet deres eget folk. Virksomheten i disse dager strekker seg over hele verden. Sannhetens budskap skal gå til alle slekter, tungemål og folk. Dets skrifter, som blir trykt på mange språk, skal spres som løvet om høsten. rett (401)Korset åpenbarer oppofrelsens prinsipp (401)Satan fortalte Eva at hun kunne nå opp til en høy tilstand av lykke hvis hun tilfredsstilte en utøylet appetitt. Men Guds løfte til menneskene er gitt på betingelse av at de fornekter selvet. Da Kristus led på skammens kors for å gjenløse mennesket, ble den menneskelige natur opphøyet. Bare ved korset kan menneskefamilien bli opphøyet til samfunn med himmelen. Selvfornektelse og kors møter oss ved hvert skritt på vår vandring til himmelen. rett (401)Gavmildhetens ånd er himmelens ånd. Egenkjærlighetens ånd er Satans ånd. Kristi selvoppofrelse kjærlighet blir åpenbart på korset. Han ga alt det han hadde, og dernest seg selv for at mennesket kunne bli frelst. Kristi kors appellerer til godgjørenhet hos hver den som følger den velsignede Frelser. Det prinsipp som ble illustrert der, er å gi, gi. Når dette blir gjennomført i praktisk godgjørenhet og gode gjerninger, er det den sanne frukt av kristenlivet. Prinsippet hos verdslige mennesker er å få, få, og så venter de å sikre seg lykke. Men når dette blir gjennomført i sin ytterste konsekvens, blir frukten av det elendighet og død. rett (402)Å bringe sannheten ut til jordens beboere, og frelse dem fra deres skyld og likegyldighet er Kristi etterfølgeres misjon.. Menneskene må ha sannheten for å kunne bli helliget ved den, og vi er de kanaler som lyset fra Gud strømmer gjennom. Våre talenter, våre midler og vår kunnskap skal ikke bare være til gagn for os selv. De skal brukes til å frelse sjeler, til å løfte menneskene ut av deres liv i synd og gjennom Kristus føre dem til den evige Gud. rett (402)Vi bør være ivrige arbeidere i denne sak og søke å lede syndere som angrer og tror, hen til den guddommelige Gjenløser. Vi bør innprente dem en opphøyet følelse av Guds kjærlighet til menneskene. "Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig 'liv." Joh. 3, 16. Hvilken uforlignelig kjærlighet dette. er! rett (402)Hvilken forbausende kjærlighet Gud hadde til en verden som ikke elsket ham! Tanken på dette har en ydmykende makt over sjelen og tar sinnet til fange under Guds vilje. Mennesker som er vanvittige etter vinning og som er skuffet og ulykkelige i sine anstrengelser etter verden, trenger kunnskapen om denne sannhet for å stille den hvileløse hunger og tørst i sjelen. rett (402)Forbannelse ved egenkjærlighet (403)Vårt arbeid er stort. Men mange som bekjenner seg til å tro disse hellige sannhetene, er lammet av Satans list og gjør ikke noe for Guds sak. Tvert imot hindrer de den. Når skal de handle som dem som venter på Herren? Når skal de vise en iver som svarer til deres tro? I egenkjærlighet holder mange sine midler tilbake og døyver sin samvittighet med en plan om å gjøre noe stort for Guds sak etter at de er døde. De oppretter et testamente og gir en stor sum til menigheten og dens forskjellige interesser og slår seg til ro i følelsen av at de har gjort alt som man kan kreve av dem. På hvilken måte har de fornektet seg selv ved denne handlingen? De har tvert imot åpenbart egenkjærlighetens sanne vesen. Når de ikke lenger har bruk for pengene sine, har de planer om å gi dem til Gud. Men de vil beholde dem så lenge de kan, til en budbærer som ikke lar seg avvise, tvinger dem til å gi slipp på dem. rett (403)Et slikt testamente er ofte et synlig bevis på virkelig begjær. Gud har gjort oss alle til husholdere og har ikke i noe tilfelle gitt oss myndighet til å forsømme vår plikt eller overlate til andre å utføre den. Kravet om midler til å fremme sannhetens sak blir aldri mer inntrengende enn nå. Pengene våre vil aldri utrette mer godt enn nettopp nå. Hver dags utsettelse med å bruke dem på riktig måte vil begrense det tidsrommet da de vil kunne arbeide for å frelse sjeler. Hvis vi overlater til andre å utføre det Gud har pålagt oss, gjør vi urett mot oss selv og ham som ga oss alt det vi har. Hvordan skulle andre kunne utføre vårt godgjørenhetsarbeid på en bedre måte enn vi selv kan gjøre det? Gud vil at enhver i denne sak selv skal administrere sitt testamente mens han lever. Motgang, ulykkestilfelle eller intriger kan for alltid sette en stopper for påtenkte godgjørenhetshandlinger når den som har samlet en formue, ikke lenger er til stede og kan ta vare på den. Det er sørgelig at så mange forsømmer den anledningen de nå har til å gjøre godt, og venter til forvaltningen blir tatt fra dem med å gi Herren de midlene tilbake som han har lånt dem for at de skulle bli brukt til hans ære. rett (403)Vokt dere for havesyke (404)Det som tar Guds velbehag bort fra menigheten og lammer dens åndelighet, er den stadig større hang etter å samle penger, den egenkjærlighet som ønsket om vinning fører med seg. Når hode og hender hele tiden er opptatt med å legge planer og strever med å dynge opp rikdom, blir kravene fra Gud og menneskeheten glemt. Hvis Gud hadde velsignet oss med fremgang, hadde han ikke gjort det i den hensikt at vår tid og oppmerksomhet skulle bli ledet bort fra ham og viet til det han har lånt oss. Giveren er større enn gaven. Vi er ikke våre egne. Vi er dyrt kjøpt. Har vi glemt den uendelige prisen som ble betalt for vår gjenløsning? Er takknemligheten død i hjertet? Gjør ikke Kristi kors et liv i egenkjærlig makelighet og nytelse til skamme? rett (404)Tenk om Kristus, da han var trett av den utakknemlighet og mishandling som møtte ham overalt, hadde gitt opp sitt arbeid! Tenk om han aldri hadde nådd til det punkt der han sa: "Det er fullbrakt!" Tenk om han hadde vendt tilbake til himmelen fordi han var motløs over den mottagelsen han fikk! Tenk om han aldri hadde gått gjennom kvalene i Getsemane, som tvang frem store blodsdråper fra hans porer! rett (404)I sitt arbeid for å gjenløse slekten var Kristus påvirket av en kjærlighet som er uten like, og av hengivenhet under Faderens vilje. Han arbeidet til beste for menneskene helt til sin fornedrelses time. Han tilbrakte sitt liv i fattigdom og selvfornektelse for den fordervede synder. I en verden som tilhørte ham, hadde han ikke det sted han kunne hvile sitt trette hode. Vi høster fruktene av denne uendelige selvoppofrelse. Men når et arbeid skal utføres, når det trengs penger til støtte i arbeidet for Gjenløseren til frelse for sjeler, unndrar vi oss plikten og ber om å bli unnskyldt. Lav sløvhet, skjødesløs likegyldighet og syndig egoisme lukker våre sanser for Guds krav. rett (404)Å, må Kristus, himmelens Majestet, herlighetens Konge, bære det tunge korset, bære tornekronen og drikke den bitre kalken mens vi makelig lener oss tilbake, priser oss selv og glemmer de sjelene som han døde for for å kunne gjenløse dem med sitt dyrebare blod? Nei, la oss gi mens vi har evne til det. La oss arbeide mens det er dag. La oss vie vår tid og våre midler til Guds tjeneste for at vi må kunne nyte hans velbehag og ta imot lønnen fra ham! rett |