Kraften i Kristi blod

(412)Israels barn fikk fordum befaling om å bringe et offer for hele forsamlingen for å rense den for seremoniell urenhet. Dette offer var en rød kvige som skulle representere det mer fullkomne offer som skulle forløse fra syndens urenhet. Det var et leilighetsoffer til renselse for alle som nødvendigvis eller tilfeldigvis hadde rørt ved en død. Alle som på noen måte kom i berøring med døden, ble betraktet som seremonielt urene. Dette ble gjort for ettertrykkelig å innskjerpe hebreerne det faktum at døden kom som følge av synd og derfor er syndens representant. Den ene kvigen, den ene arken og den ene kobberslagen peker på en inntrykksfull måte frem til det ene store offer, Kristi offer. rett

(412)Kvigen skulle være rød, et symbol på blodet. Den måtte være uten feil eller lyte og aldri ha båret åk. Her var igjen et forbilde på Kristus. Guds Sønn kom frivillig for å fullbyrde forsoningsverket. På ham hvilte det ikke noe forpliktende åk. Han var selvstendig og sto over enhver lov. Som Guds fornuftige utsendinger var englene under pliktens åk. Ikke noe personlig offer fra deres side kunne sone brøden hos falne mennesker. Bare Kristus var fri for lovens krav og kunne ta på seg å gjenløse den syndige slekt. Han hadde makt til å gi sitt liv og til å ta det igjen. "Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik." Fil. 2, 6. rett

(412)Men dette herlige vesen elsket den stakkars synderen og tok på seg en tjeners skikkelse for å dø for menneskets skyld. Jesus kunne ha blitt ved sin Fars høyre hånd og ha båret sin kongelige krone og sin kongedrakt. Men han valgte å bytte all sin rikdom, sin ære og himmelens herlighet med menneskenes fattigdom, sin høye stilling som anfører med Getsemanes redsler og med Golgatas ydmykelse og kvaler. Han ble en smertenes mann, vel kjent med sykdom, for at han ved lidelsens og blodets dåp kunne rense og gjenløse en skyldig verden. "Se, jeg kommer" var den glade' overenskomst, "å gjøre din vilje, min Gud." Sal. 40, 8. 9. rett

(413)Offerkvigen ble ført utenfor leiren og slaktet på den mest imponerende måte. Slik led Kristus utenfor Jerusalems porter, for Golgata lå utenfor bymurene. Dette skulle vise at Kristus ikke døde bare for hebreerne, men for hele menneskeslekten. Han forkynner overfor en fallen verden at han er kommet for å bli dens gjenløser, og han tilskynder alle til å ta imot den frelse han tilbyr dem. Etter at kvigen på den mest høytidelige måte var slaktet, tok presten, som var kledd i rene, hvite klær, blodet i sine hender mens det strømmet ut fra offerets hopp, og stenket det syv ganger i retning av tempelet. "Og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann." Heb. 10,21. 22. rett

(413)Kvigens kropp skulle brennes til aske. Dette betegnet et helt og tilfredsstillende offer. Så ble asken samlet opp av en mann som ikke var besmittet ved berøring med en død, og lagt i et kar som inneholdt vann fra en rennende strøm. Denne rene, ubesmittede mannen tok så en kvist av sedertre med skarlagensfarget tøy og en bunt isop og stenket av karets innhold på teltet og det folk som var samlet. For å gjøre det grundig ble denne seremonien gjentatt flere ganger og ble utført som en renselse fra synd. rett

(413)Etter at Kristus har utgytt sitt dyrebare blod, trer han i sin egen plettfrie rettferdighet slik inn på det hellige sted for å rense helligdommen. Og der blir den skarlagensfargede strømmen innført i den tjenesten som hadde til hensikt å forlike Gud med menneskene. Noen betrakter kanskje slaktingen av kvigen som en seremoni uten betydning. Men den ble utført etter Guds befaling og innebærer en dyp mening, som ikke har mistet sin betydning i vår tid. rett

(413)Presten brukte sedertre og isop, dyppet disse i renselsesvannet og stenket det på de urene. Dette var et symbol på Kristi blod som ble utgytt for å rense oss fra moralske urenheter. At disse bestenkelser ble gjentatt så mange ganger, viser hvor grundig det verket må være som skal utføres for den angrende synder. Alt det han har, må bli helliget. Ikke bare bør .hans egen sjel bli vasket ren og lutret, men han bør anstrenge seg for at hans familie, hans huslige gjøremål, hans eiendom og alt det han har, blir helliget til Gud. rett

(413)Etter at teltet var blitt stenket med isop, ble det over døren hos dem som var renser, skrever: "Jeg er ikke min egen, Herre, jeg er din." Slik bør det være med den som bekjenner seg til å være renset med Kristi blod. Gud krever ikke mindre nå enn han gjorde i gammel tid. I sin bønn antyder salmisten denne seremonien når han sier: "Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren." "Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inneni meg!" "Gi meg igjen din frelses fryd, og opphold meg med en villig ånd!" Sal. 51, 9.12.14. rett

(414)Kristi blod er virksomt, men det må stadig bli brukt. Gud ønsker ikke bare at hans tjenere skal bruke de midlene han har betrodd dem, til hans ære, men han vil at de skal hellige seg selv til hans sak. Dersom dere, mine brødre, er blitt egenkjærlige, og dere holder tilbake fra Herren dersom dere med glede burde gi til hans tjeneste, trenger dere til en grundig bestenkning med blodet, slik at dere helliger dere selv og hele deres eiendom til Gud. rett

neste kapitel