Villig lydighet

(415)Abraham var en gammel mann da han fikk den overraskende befalingen fra Gud om at han skulle ofre sin sønn Isak som brennoffer. Abraham ble betraktet som en gammel mann endog i den da levende slekt. Ungdomsiveren hadde visnet bort. Det var ikke lenger lett for ham å tåle møye og å trosse farer. I sin ungdoms kraft kan et menneske møte stormen med stolt bevissthet om styrke og heve seg over nedstemmende forhold som ville få motet til å svikte senere i livet når han med vaklende trinn nærmer seg graven. rett

(415)Men i sitt forsyn holdt Gud tilbake den siste og ytterst vanskelige prøven for Abraham helt til vekten av årene hvilte tungt på ham, og han lengtet etter hvile fra bekymring og strev. Herren talte til ham og sa: "Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, . . . og ofre ham der til brennoffer." 1 Mos. 22, 2. Den gamle mannens hjerte sto stille av skrekk. Skulle han ha mistet en slik sønn på grunn av sykdom, ville det ha knust den ømme fars hjerte og bøyd hans hvithårede hode i sorg. Men nå får han beskjed om at han med egen hånd skal utgyte denne sønnens dyrebare blod. For ham så det ut til å være en fryktelig umulighet. rett

(415)Men Gud hadde talt, og hans ord måtte lydes. Abraham var høyt oppe i årene, men det fritok ham ikke for plikten. Han grep troens stav, og med stum angst tok han sitt vakre barn i hånden og dro av sted for å lyde Guds ord. Den prektige gamle patriarken var menneskelig. Følelsene hans var som våre, og hans hengivenhet lignet vår. Han elsket gutten sin. Han var hans trøst i alderdommen, den som Herrens løfte var gitt til. . rett

(415)Men Abraham stanset ikke for å spørre hvordan Guds løfter skulle kunne bli oppfylt hvis Isak ble ofret. Han tok ikke tid til å diskutere med sitt eget plagede hjerte, men fulgte den guddommelige befalingen bokstavelig helt til ordet kom nettopp da kniven skulle trenge inn i barnets skjelvende legeme: "Legg ikke hånd på gutten. . . . For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld." 1 Mos. 22, 12. rett

(416)Denne store troshandlingen er skrevet ned på bladene i den hellige historie for å stråle ut over verden som et opphøyet eksempel helt til tidens ende. Abraham ba ikke om at hans høye alder måtte frita ham for å lyde Gud. Han sa ikke: "Mine hår er grå, min manndomsstyrke er forsvunnet. Hvem skal trøste mitt hensyknende liv når Isak ikke er mer? Hvordan skal en gammel far kunne utgyte sin eneste sønns blod?" Nei, Gud hadde talt, og mennesket må lyde uten å tvile, knurre eller gi opp på veien. rett

(416)Vi trenger Abrahams tro i våre menigheter i dag, til å lyse opp i mørket som samler seg omkring dem, utelukker Guds kjærlighets herlige sollys og forkrøpler åndelig vekst. Alderen vil aldri kunne frita oss for å lyde Gud. Vår tro bør bli fruktbar på gode gjerninger, for uten gjerninger er troen død. Hver plikt som blir utført, hvert offer som blir brakt i Jesu navn, bringer en overmåte stor lønn. I selve plikthandlingen taler Gud og gir sin velsignelse. Han krever av oss en fullstendig overgivelse av våre evner. Sinn og hjerte, hele vårt vesen må vi overlate til ham. I motsatt fall oppnår vi ikke å bli sanne kristne. rett

(416)Ikke noe som kan gi menneskene evig rikdom, har Gud holdt tilbake fra dem. Han har dekket jorden med skjønnhet og utstyrt den til deres bruk og bekvemmelighet i deres timelige liv. Han har gitt sin Sønn i døden for å gjenløse en verden som var falt som følge av synd og dårskap. En så uforlignelig kjærlighet og et så umåtelig offer krever vår strengeste lydighet, vår helligste kjærlighet og vår ubegrensede tro. Men alle disse dyder, selv om de er åpenbart i sin fulleste utstrekning, vil aldri kunne bli likestilt med det store offer som ble gjort for oss. rett

(416)Ubetinget lydighet
Gud krever villig og ubetinget lydighet mot alle sine lover. Men menneskene sover, eller de er lammet av forførelser fra Satan, som antyder unnskyldninger og utflukter og overvinner deres skrupler ved å si, slik som han sa til Eva i hagen: "1 skal visselig ikke dø." 1 Mos. 3,4. Ulydighet fører ikke bare til at hjerte og samvittighet hos den skyldige blir forherdet, men bidrar til å ødelegge troen hos andre. Det som de til å begynne med syntes var helt galt, vil etter hvert komme til å se annerledes ut fordi de stadig har det foran seg helt til de til sist tviler på at det virkelig er synd, og ubevisst faller de i den samme villfarelsen. rett

(417)Gjennom Samuel ga Gud Saul ordre om å dra ut og slå amalekittene og fullstendig ødelegge alt som tilhørte dem. Men Saul lød bare delvis denne ordren. Han ødela det dårlige blant kveget, men skånte det beste og sparte den ugudelige kongen. Dagen etter møtte han profeten Samuel og hilste ham med den smigrende selvrosen: "velsignet være du av Herren! Jeg har holdt meg etter Herrens ord." Men profeten svarte øyeblikkelig: "Hva er da dette for en breken av småfe som lyder for mine ører, og hva er det for brøl av storfe jeg hører?" 1 Sam. 15, 13. 14. rett

(417)Saul ble forvirret og søkte å riste ansvaret av seg ved å si: "De har ført dem med fra amalekittene; for folket sparte det beste av småfeet og av storfeet for å ofre det til Herren din Gud; men resten har vi slått med bann." Vers 15. Samuel irettesatte nå kongen og minnet ham om Guds uttrykkelige befaling med ordre om å ødelegge alt som tilhørte Amalet. Han viste ham hans overtredelse og erklærte at han hadde vært ulydig mot Herren. Men Saul ville ikke innrømme at han hadde gjort noe galt. Han unnskyldte på ny sin synd og fremholdt at han hadde skånt det beste av kveget for å ofre det til Herren. rett

(417)Samuel ble sorgtynget i sitt hjerte fordi Saul fortsatt nektet å innse og bekjenne sin synd. Sørgmodig spurte han: "Har vel Herren likså meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer; for gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge." 1 Sam. 15,22.23. rett

(417)Farlig å utsette
Når vi ser plikten i øynene, bør vi ikke utsette å etterkomme dens krav. En slik utsettelse gir tid til tvil. Vantro sniker seg inn, dømmekraften blir villedet og forstanden formørket. Til slutt vil irettesettelsene fra Guds Ånd ikke kunne nå inn i hjertet hos den som er forført, den som er blitt så forblindet at han mener de ikke sikter til ham eller kan brukes i hans tilfelle. rett

(418)Den kostbare prøvetiden løper forbi; og bare få innser at de har fått den i den hensikt at de skal berede seg for evigheten. De gylne timene blir kaster bort og brukt til timelige sysler, til fornøyelser og åpenbar synd. Guds lov blir ringeaktet og glemt. Men likevel er hvert eneste bud bindende. Hver overtredelse vil bringe sin straff. Lysten til verdslig vinning fører til at sabbaten blir vanhelliget. Men kravet i denne hellige lov er ikke opphevet eller svekket. Guds befaling angående dette punkt er klar og urokkelig. Han har ugjenkallelig forbudt oss å arbeide på den syvende dag. Han har satt den til side som en dag helliget til ham. rett

(418)Mange er de hindringer som ligger i veien for dem som ønsker å vandre i lydighet mot Guds bud. Det er sterke og listige innflytelser som binder dem til skikkene i verden. Men Herrens kraft kan slite disse lenkene av. Han vil ta vekk hver hindring for sine trofastes føtter eller gi dem styrke og mot til å overvinne enhver vanskelighet når de alvorlig ber om hjelp. Alle hindringer skal vike når vi oppriktig ønsker og anstrenger oss for å gjøre Guds vilje, hva det enn måtte koste selvet, ja, selv om livet måtte ofres. Stråler fra himmelen vil lyse opp mørket for dem som under prøvelse og vanskelighet går fremad mens de ser hen til Jesus som troens begynner og fullender. rett

(418)I fordums tider talte Gud til menneskene ved profeters og apostlers munn. I disse dager taler han til dem ved sin Ånds vitnesbyrd. Det har aldri vært en tid da Gud underviste sitt folk mer alvorlig enn han nå underviser dem om sin vilje og om hvordan han vil at de skal gå frem. Men vil de dra nytte av hans undervisning? Vil de ta imot hans tilrettevisning og gi akt på hans advarsler? Gud er ikke tilfreds med en delvis lydighet. Han vil ikke godkjenne noe kompromiss med selvet. rett

neste kapitel