Veiledning for menigheten 2. bd. kapitel 10. Fra side 51.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

Guds segl

Og jeg hørte ham rope med høy røst og si: Kom hit med hjemsøkelsene over staden, hver med sitt ødeleggelsesredskap i sin hånd!" Og han ropte til den mann som var kledd i linklærne og hadde skrivetøyet ved sin lend. Og Herren sa til ham: Gå midt igjennom staden, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der. Og til de andre hørte jeg ham si: Gå gjennom staden etter ham og slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! Gamle folk, unge menn og jomfruer, spebarn og kvinner skal dere hugge ned for fote; men dere må ikke røre noen av dem som tegnet er på. Dere skal begynne fra min helligdom. Og de begynte med de gamle menn som sto foran huset." Esek. 9, l. 3-6.

Jesus står ferdig til å forlate nådestolen i den himmelske helligdom for å kle seg i hevnens kledebon og utgyte sin vrede i straffedommen over dem som ikke har fulgt det lys Gud har gitt dem. "Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er." Pred. 8, 11. Istedenfor å bli bløtgjort ved den tålmodighet og langvarige overbærenhet som Herren har vist dem som ikke frykter Gud og ikke elsker sannheten, styrker de sine hjerter til å gjøre det som er ondt. Men det er også grenser for Guds overbærenhet, og mange går over disse grensene. De har gått over hans nådes grenser, og derfor må Gud gripe inn og forsvare sin egen ære.

Gud holder regnskap med folkene
Om amorittene sa Herren: "Amorittene har ennå ikke fylt sin ondskaps mål.. I Mos. 15, 16. Enda dette folket var fremtredende ved sitt avguderi og sin fordervelse, hadde det ennå ikke fylt sin ondskaps beger, og Gud ville ikke gi befaling om at det fullstendig skulle ødelegges. Folket skulle se den guddommelige kraft bli åpenbart på en merkbar måte, for at det skulle være uten unnskyldning. Den medlidende Skaper var villig til å bære over med det til fjerde slektledd. Dersom det da ikke var blitt en merkbar forandring til det bedre, skulle straffedommene komme over det.

Med en ufeilbar nøyaktighet holder den Evige fremdeles regnskap med alle nasjoner. Så lenge han ved sin store nåde kaller på dem til omvendelse, vil deres regnskap ligge åpent. Men når tallene kommer opp i en viss sum, som Gud har bestemt, begynner hans vredes tjeneste. Regnskapet blir avsluttet. Den guddommelige tålmodighet holder opp. Barmhjertigheten taler ikke lenger til deres forsvar.

Profeten, som skuet ned gjennom århundrene, fikk denne tiden fremstilt for seg i et syn. Nasjonene av i dag har vært mottagere av uhørte goder. De har tatt imot himmelens mest utsøkte velsignelser, men stadig voksende hovmod, begjær, avguderi, gudsforakt og lav utakknemlighet står skrevet imot dem. De holder hastig på å avslutte sitt regnskap hos Gud.

Men det som får meg til å skjelve, er den kjensgjerning at de som har hatt det største lys og de største privilegier, er blitt smittet av den ugudeligheten som råder. Under påvirkning av urettferdige omgivelser er mange endog av dem som bekjenner seg til sannheten, blitt kalde og blir revet med av ondskapens sterke strøm. Den forakt for sann gudsfrykt og hellighet som er så vidt utbredt, får dem som ikke har inngått en inderlig forbindelse med Gud, til å miste sin ærbødighet for Guds lov. Dersom de fulgte lyset og av hjertet var lydige mot sannheten, ville denne hellige lov føles enda mer dyrebar når den på den måten blir foraktet og tilsidesatt. Etter hvert som ringeakt for Guds lov blir mer åpenbar, blir skillelinjen mellom dens tilhengere og verden mer tydelig. Kjærligheten til de guddommelige forskrifter blir styrket hos en klasse mennesker i samme forhold som ringeakt for disse for skriftene øker hos en annen klasse.

Krisen nærmer seg hastig. Tallene som vokser så hurtig, viser at tiden for Guds hjemsøkelse er nær. Selv om han svært nødig vil straffe, så vil han likevel straffe, og det snart. De som vandrer i lyset, kommer til å se tegn på den fare som nærmer seg. Men de må ikke sitte rolig og ubekymret og vente på ødeleggelsen, og trøste seg med at Gud vil beskytte sitt folk i denne hjemsøkelsens tid. Langt fra! De bør innse at det er deres plikt å arbeide flittig for å frelse andre, mens de med en sterk tro søker Gud om hjelp. "En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning. Jak. 5, 16.

Gudfryktighetens surdeig har ikke helt mistet sin kraft. På den tid da faren og undertrykkelsen er størst for menigheten, vil den lille skaren som står i lyset, sukke og jamre over de vederstyggeligheter som finner sted i landet. Men i enda større grad vil deres bønner gjelde menigheten fordi medlemmene følger verdens skikk.

De alvorlige bønner disse få trofaste sjeler sender opp til Gud, er ikke forgjeves. Når Herren kommer som en hevner, kommer han også som beskytter for alle dem som har bevart troen i dens renhet og holdt seg selv ubesmittet av verden. Det er på denne tid Gud har lovt å skaffe sine egne utvalte rett, dem som roper til ham dag og natt mens han er langmodig imot dem.

Befalingen lyder: "Gå midt igjennom staden, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der." Esek. 9, 4. Disse som sukket og gråt, hadde fremholdt livets ord. De hadde irettesatt, rådet og formant. Noen som hadde vanæret Gud, omvendte seg og ydmyket sine hjerter for ham. Men Herrens herlighet var veket bort fra Israel, og skjønt mange fremdeles fulgte religionens former, var hans kraft og nærvær ikke tilstede.

På den tid da hans vrede går ut med straffedommer, skiller disse hengivne Kristi etterfølgere seg ut fra verden ved sin sjeleangst som kommer til uttrykk i gråt og klage, irettesettelser og advarsler. Mens andre søker å dekke over det rådende onde og å unnskylde den store ugudeligheten som tar overhånd overalt, vil de som er nidkjære for Guds ære og har kjærlighet til sjeler, ikke være stille for å vinne yndest hos noen. De plages i sine rettferdige sjeler dag for dag ved de urettferdiges vanhellige liv og gjerning. De står maktesløse når det gjelder å stanse syndens rivende strøm, og derfor blir de fylt med smerte og uro. De sørger for Guds åsyn når de ser religionen bli ringeaktet i hjemmene hos slike som har hatt stort lys. De gråter og plager sine sjeler fordi stolthet, begjær, egennytte og bedrag av nesten enhver sort finnes i menigheten. Guds Ånd, som ansporer til irettesettelse, blir trådt under føtter mens Satans tjenere triumferer. Gud blir vanæret og sannheten blir gjort til intet.

De som ikke føler seg bedrøvet over sitt eget åndelige forfall og heller ikke sørger over andres synder, får ikke Guds segl. Herren befaler sine sendebud, mennene med mord våpen i sine hender: "Gå gjennom staden etter ham og slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! Gamle folk, unge menn og jomfruer, spebarn og kvinner skal dere hugge ned for fote; men dere må ikke røre noen av dem som tegnet er på. Dere skal begynne fra min helligdom. Og de begynte med de gamle menn som sto foran huset.. Esek. 9, 5. 6.

Her ser vi at menigheten - Herrens helligdom - var den som først skulle merke Guds vredes slag. De eldste, de som hadde fått stort lys og hadde stått som voktere av folkets åndelige interesser, hadde vært utro i sine tillitsverv. De hadde tatt det standpunkt at vi ikke behøver å vente mirakler og de tydelige åpenbarelser av Guds kraft som ble sett i fordums tid. Tidene har forandret seg. Disse ordene styrker deres vantro, og de sier: "Herren vil hverken gjøre godt eller ondt. Han er for barmhjertig til å hjemsøke sitt folk med straffedom." Slik lyder ropet om fred og ingen fare fra menn som aldri mer vil oppløfte sin røst som en basun for å vise Guds folk deres overtredelser og Jakobs hus deres synder. Disse stumme hundene som ikke ville gjø, er nettopp de som føler den rettferdige hevnen fra en vred Gud. Menn, jomfruer og små barn omkommer til hope.

De verste synder
De vederstyggeligheter som de trofaste sukket og jamret over, var alt hva menneskelige øyne kunne oppdage, men de langt verre synder som vakte den rene og hellige Guds nidkjærhet, ble ikke åpenbart. Den store hjerteransaker kjenner enhver synd som blir begått i det skjulte av dem som øver urettferdighet. Disse mennesker kommer til å føle seg trygge i sitt bedrag, og på grunn av Herrens langmodighet sier de at han ikke ser. Derfor oppfører de seg som om han hadde forlatt jorden. Men han kommer til å oppdage deres hykleri og åpenbare for andre de synder de så omhyggelig skjulte.

Ingen rangsforskjell, ingen verdighet eller verdslig visdom, og ingen stilling i et hellig embete kan beskytte mennesker mot å gi avkall på prinsipper, når de blir overlatt til sine egne bedragerske hjerter. De som er blitt betraktet som verdige og rettferdige, viser seg å være ledere i frafall, eksempler på likegyldighet og på misbruk av Guds velsignelser. Han vil ikke lenger bære over med deres onde fremferd, og i sin vrede handler han med dem uten barmhjertighet.

Det er med motvilje Herren trekker seg tilbake fra dem som er blitt velsignet med stort lys og som har følt Ordets kraft når de forkynte det for andre. En gang var de hans trofaste tjenere, som var begunstiget med hans nærvær og rettledning. Men de vek bort fra ham og ledet andre inn i villfarelsen og har derfor pådratt seg Guds mishag.

Hvem blir besegl?
Dagen for Guds hevn er like foran oss. Guds segl vil bare bli satt på pannene hos dem som sukker og jamrer over de vederstyggeligheter som skjer i landet. De som ved sine interesser er knyttet til denne verden, spiser og drikker sammen med de drukne og kommer sikkert også til å bli utryddet sammen med dem som øver urettferdighet. "Herrens øyne er over de rettferdige, og hans ører vendt til deres bønn; men Herrens åsyn er over dem som gjør ondt.” 1 Pet. 3, 12.

Vår egen handlemåte vil avgjøre om vi skal ta imot den levende Guds segl eller om vi skal bli hugget ned med de ødeleggende våpen. Noen få dråper av Guds vrede har allerede falt på jorden, men når de syv siste plager skal bli utgytt ublandet i hans harmes beger, da er det for evig for sent å omvende seg og finne ly. Da er det ikke noe sonende blod som kan tvette av syndens skamplett.

"På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrste som verner om ditt folks barn, og det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og like til den tid. Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken.” Dan. 12,1.

Når denne trengselstiden kommer, er enhvers sak avgjort. Det er ikke mer noen prøvetid, ikke mer noen nåde for de ubotferdige. Den levende Guds segl er blitt satt på hans folk. Denne lille levningen gjør Gud til sitt vern mens de selv er ute av stand til å forsvare seg i den dødelige kampen mot jordens makter, som blir ført an av drakens hærskarer. Befalingen er utstedt av den høyeste jordiske myndighet at de under trusel om forfølgelse og dødsstraff skal tilbe dyret og ta dets merke. Måtte Gud hjelpe sitt folk nå, for hva kan vi gjøre i en slik fryktelig kamp uten hans hjelp!

Mot, sjelsstyrke, tro og ubetinget tillit til Guds kraft til å frelse kan en ikke oppnå på et øyeblikk. Disse himmelske dyder får en bare ved årelang erfaring. Ved et liv i hellig bestrebelse og ved å holde fast ved det som er rett, har Guds barn beseglet sin skjebne. Omgitt av fristelser uten tall visste de at de enten måtte gjøre sterk motstand eller bli overvunnet. De følte at de hadde en stor oppgave å utføre, og når som helst kunne de bli kalt til å legge rustningen av. Skulle de da komme til livets avslutning uten å ha fullbyrdet sin gjerning, ville det bety et evig tap. Med begjær tok de imot lyset fra himmelen på samme måte som de første disiplene fikk det fra Jesu leper. Når disse første kristne ble forvist til fjellene og ørkenene, når de ble overlatt til å dø av sult i fangehullene, når de ble utsatt for kulde og pinsler, når martyrdøden syntes å være den eneste utveien for deres nød, gledet de seg over å bli akter verdige til å lide for Kristus som ble korsfester for dem. Deres verdige eksempel er til trøst og oppmuntring for Guds folk som kommer inn i en slik trengselstid som der aldri før har vært.

Ikke alle som bekjenner seg til å holde sabbaten, kommer til å bli besegler. Til og med blant dem som underviser andre om sannheden, er der mange som ikke kommer til å få Guds segl på sine panner. De hadde sannhetens lys, de kjente Mesterens vilje, de forsto hvert punkt i vår tro, men de hadde ikke tilsvarende gjerninger. De som var så fortrolige med profetien og med den guddommelige visdoms skatter, burde ha vist sin tro i handling. De burde ha budt sitt hus etter seg så at de ved en velordnet familie hadde kunnet vise verden den innflytelse sannheten har på menneskehjerter.

Ved sin mangel på helligelse og gudsfrykt og ved å forsømme å nå opp til et høyt religiøst ideal får de andre sjeler til å slå seg tilfreds med sin stilling. Mennesker med innskrenker dømmekraft kan ikke innse at de stiller sin egen sjel i fare når de etterligner disse mennesker som så ofre har åpnet Guds Ords skatter for dem. Jesus er det eneste sanne mønster. Med et barns ydmyke og lærvillige sinn må enhver nå på sine kne for Gud granske Bibelen for seg selv dersom han ønsker å vite hva Herren krever av ham. Hvor høyt en predikant enn måtte ha stått i yndest hos Gud, vil han komme inn i mørke og Satans bedrag og lede andre inn på den samme veien dersom han unnlater å følge der lys han har fått av Gud, og dersom han ikke er villig til å la seg undervise som et lite barn. Ikke en eneste av oss kommer noen gang til å få Guds segl så lenge der er en plett eller rynke på vår karakter. Det overlates til oss å rette på våre karaktermangler og å rense sjelens tempel fra enhver besmittelse. Da vil senregnet falle på oss på samme måte som tidligregnet falt på disiplene på pinsefestens dag.

Vi blir altfor lett tilfredsstilt med der vi har oppnådd. Vi føler oss rike og mener vi har overflod, og vi vet ikke at vi er usle og ynkelige og fattige og blinde og nakne. Åp. 3, 17. Nå er tiden inne til å gi akt på den formaning det sanndru vitne gir oss: "Så råder jeg deg ar du kjøper av meg gull, gløder i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær for at du kan kle deg i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbart, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se!" Åp. 3, 18.

Levende tro nødvendig
I dette liv må vi møte ildprøver og gjøre kostbare oppofrelser, men belønningen er Kristi fred. Der har vært så lite selvfornektelse, så lite lidelse for Kristi skyld at korset nesten er fullstendig glemt. Vi må ta. del med Kristus i hans lidelser dersom vi skal sitte seirende med ham på hans trone. Så lenge vi velger selvtilfredsstillelsens makelige sti og er redde for å fornekte oss selv, blir vår tro aldri fast, og vi kan ikke kjenne Jesu fred, heller ikke den glede som kommer ved bevisst seier.

De mest opphøyde i .den gjenløste skaren som står foran Guds og Lammers trone, iført hvite klær, vet hva der vil si a kjempe for seieren, for de er kommet gjennom en stor trengsel. De som har gitt etter for omstendighetene istedenfor å ta del i denne kampen, vet ikke hvordan de skal kunne holde stand på den dag da angsten griper hver eneste sjel, da til og med Noah, Job og Daniel, dersom de var i landet, ikke skulle kunne frelse sønn eller datter, men enhver må redde sin Sjel ved sin egen rettferdighet.

Ingen behøver å si at hans sak er håpløs,. at han ikke. kan leve et kristenliv. Ved Kristi død er der gjort rikelig foranstaltning for hver sjel Jesus er alltid vår hjelper i nødens stund. Bare påkall ham i tro, så har han lovt å høre dine bønner og besvare dem.

Å, måtte vi få en levende, virksom tro! Vi trenger den. Vi må ha den, ellers kommer vi til kort og svikter på prøvens dag. Det mørke som da kommer til å hvile over vår sti, må ikke gjøre oss motløse eller drive oss til fortvilelse. Det er det sløret Gud tilhyller sin herlighet med når han kommer for å utgyte sine rike velsignelser. Vår tidligere erfaring burde ha lært oss dette. På den dag da Gud går i rette med sitt folk, skal denne erfaring være en kilde til trøst og håp.

Det er nå vi må bevare oss selv og våre barn ubesmittet av verden. Det er nå vi må vaske vår karakters kjortel og gjøre den hvit i Lammets blod. Det er nå vi må overvinne stolthet, lidenskap og åndelig sløvhet. Det er nå vi må våkne opp og gjøre besluttsom anstrengelse for å oppnå en symmetrisk karakter. "I dag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter." Heb. 3, 7. 8. 15. Vi er i dag i en ytterst prøvende stilling, mens vi våker og venter på vår Herres åpenbarelse. Verden er i mørke.

"Men I, brødre," sier Paulus, "er ikke i mørke, så dagen skulle komme over eder som en tyv." 1 Tess. 5, 4. Det er alltid Guds hensikt å bringe lys ut av mørket, glede ut av sorg og hvile ut av tretthet for den ventende, lengselsfulle sjel.

Hva er det dere gjør, brødre, i det store forberedelsesverket? De som forener seg med verden, tar imot det verdslige preg og gjør seg ferdig til å ta imot dyrets merke. De som ikke stoler på seg selv, men som ydmyker seg for Gud og renser sine sjeler ved å lyde sannheten - disse tar imot det himmelske preg og bereder seg for å ta imot Guds segl på sine panner. Når befalingen går ut og stempelet blir innpreget, fortsetter deres karakter å være ren og uplettet i all evighet.

Nå er det tiden til å berede seg. Seglet vil aldri bli satt på en uren manns eller kvinnes panne. Det vil aldri bli satt på pannen til den mann eller kvinne som er ærgjerrig og elsker verden. Det vil aldri bli satt på menn eller kvinner med falske tunger eller bedragerske hjerter. Alle som tar imot seglet, må være uten flekk for Gud - slike som har himmelen som mål. Gå fremad, mine brødre og søstre! Jeg kan bare skrive ganske kortfattet om disse punkter denne gang, bare for å rette deres oppmerksomhet på nødvendigheten av å berede seg. Ransak Skriftene for dere selv, for at dere kan forstå hvor fryktlig alvorlig tiden er.
----------------

Ikke engang selve livet må vi kjøpe med en løgn. Ved et ord eller et nikk kunne martyrene ha fornektet sannheten og reddet sitt liv. Ved å samtykke i å kaste et eneste kom røkelse på avgudsalteret kunne de ha unngått pinebenken, skafottet eller korset. Men de nektet å være falske i ord eller gjerning, selv om de skulle få livet som gave dersom de gikk med på det. Fengsel, tortur og død med en ren samvittighet hilste de velkommen fremfor å bli utfridd på betingelse av svik, løgn og frafall. Ved sannhet og tro på Kristus gjorde de seg fortjent til plettfrie kjortler og juvelprydede kroner. Deres liv var i Guds øyne edelt og opphøyet, fordi de sto fast på sannhetens grunn under de vanskeligste forhold. 1879, - "Testimonies", 1V, side 336.

neste kapitel