Veiledning for menigheten 2. bd. kapitel 13. Fra side 75.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

Kristus vår rettferdighet

"Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." l Joh. l, 9.

Gud krever at vi skal bekjenne våre synder og ydmyke våre hjerter for ham. Men på samme tid må vi ha tillit til ham som til en kjærlig far som ikke vil svikte dem som stoler på ham. Mange av oss vandrer i beskuelse og ikke i tro. Vi tror på de tingene vi ser, men setter ikke pris på de dyrebare løftene som er gitt oss i Guds Ord. Og likevel kan vi ikke på en tydeligere måte vanære Gud enn ved å vise at vi har mistillit til det han sier og er i tvil om Herren mener det alvorlig eller om han bedrar oss.

Gud gir oss ikke opp på grunn av våre synder. Vi kan gjøre feil, og vi kan bedrøve hans Ånd, men når vi omvender oss og kommer med angerfulle hjerter, vil han ikke støte oss bort. Det finnes hindringer som må fjernes. Det har vært onde følelser, det har vært stolthet, selvgodhet; utålmodighet og knurr. Alt dette skiller oss fra Gud. Vi må bekjenne våre synder, og det må foregå et dypere nådens verk i hjertet. De som føler seg svake og motløse, kan bli sterke Guds menn og utføre en hel gjerning for Mesteren. Men de må arbeide ut fra et opphøyet standpunkt. De må ikke la seg lede av egoistiske motiver.

Kristi fortjeneste vårt meste håp
Vi må lære i Kristi skole. Ikke noe annet enn hans rettferdighet kan gi oss rett til en eneste velsignelse i nådens pakt. Vi har lenge ønsket disse velsignelser og søkt å få dem, men vi har ikke fått dem fordi vi har hatt den innstillingen at vi kunne gjøre noe som ville gjøre oss verdige til den. Vi har ikke vendt blikket bort fra oss selv i troen på at Jesus er en levende frelser. Vi må aldri tro at vor egen dyd og fortjeneste vil kunne frelse oss. Kristi nåde er vårt eneste håp til frelse. Ved sin profet har Herren lovt: "Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate." Es. 55, 7. Vi må tro det nakne løftet og ikke sette følelser istedenfor tro. Når vi stoler på Gud og setter vår lit til Jesus og hans fortjeneste som en syndstilgivende Frelser, får vi all den hjelp vi kan ønske oss.

Vi ser hen til oss selv som om vi hadde makt til å frelse oss. Men Jesus døde for oss nettopp fordi vi slett ikke kunne gjøre det. I ham er vårt håp, vår rettferdiggjørelse, vår rettferdighet. Vi bør ikke bli motløse og være redde for at vi ingen Frelser har, eller at han ikke har noen tanker om miskunnhet for oss. Nettopp i denne tid utfører han sitt verk i vår interesse, og innbyr oss til å komme til ham i vår hjelpeløshet og bli frelst. Vi vanærer ham ved vår vantro. Det er forbausende hvordan vi behandler vår aller beste venn, hvor liten tillit vi har til ham som til fullkommenhet formår å frelse og som har gitt ethvert synlig bevis på sin store kjærlighet.

Mine brødre, venter dere at deres fortjeneste vil anbefale dere til Guds velbehag, og mener dere at dere må bli fri for synd før dere kan stole på hans makt til å frelse? Dersom det er denne kampen som foregår i deres sinn, er jeg redd for at dere ikke får noen styrke, og til sist vil dere miste motet.

Da Herren ute i ørkenen tillot giftige slanger å bite israelittene, fikk Moses beskjed om å henge opp en kobberslange og innby alle som ble bitt, til å se hen til den og leve. Men mange så ingen hjelp i denne ordning som himmelen hadde fått i stand. Overalt omkring dem lå de døde og de døende, og de visste at deres skjebne var beseglet hvis det ikke var for en guddommelig hjelp. Men de klaget over sårene, over smertene og den visse død, helt til kreftene var uttømt og øynene brast, mens de kunne ha oppnådd øyeblikkelig helbredelse.

"Liksom Moses opphøyet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen opphøyes." Joh. 3, 14. Dersom dere er overbevist om deres synd, så bruk ikke alle deres krefter til å sørge over den, men se og lev. Jesus er vår eneste Frelser, og selv om det er millioner som trenger til hans legedom, men som forkaster den nåden han tilbyr dem, så vil likevel ingen som setter sin tillit til hans fortjeneste, bli overlatt til å omkomme. Når vi innser vår hjelpeløse tilstand uten Kristus, må vi ikke bli motløse. Vi må sette vår lit til en korsfestet og gjenoppstanden Frelser. Arme, syndtyngede, forsagte sjel, se og lev! Jesus har gitt sitt ord i pant. Han vil frelse alle som kommer til ham.

Kom til Jesus og få hvile og fred. Du kan ta imot velsignelsen allerede nå. Satan skyter inn den tanken at du er hjelpeløs og ikke kan velsigne deg selv. Det er sant, du er hjelpeløs. Men opphøy Jesus for ham og si: "Jeg har en oppstanden Frelser. Til ham setter jeg min lit, og han vil aldri la meg bli til skamme. I hans navn vinner jeg seier. Han er min rettferdighet og min gledes krone."

Ingen bør ha den mening at hans sak er håpløs, for det er den ikke. Du innser kanskje at du er syndig og fortapt, men det er nettopp derfor du trenger en frelser. Dersom du har synder du skal bekjenne, så utsett det ikke. Disse øyeblikk er gylne øyeblikk. "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." 1 Joh. 1, 9. De som hungrer og tørster etter rettferdighet, skal mettes, for det har Jesus lovt. Dyrebare Frelser! Hans armer er åpne til å ta imot oss, og hans store, kjærlige hjerte venter på å kunne velsigne oss.

Noen ser ut til å mene at de må komme på prøve for å kunne bevise for Herren at de er omvendt, før de kan gjøre krav på hans velsignelse. Men disse kjære sjeler kan gjøre krav på hans velsignelse allerede nå. De må ha hans nåde, Kristi Ånd, til hjelp i sine skrøpeligheter, ellers kan de ikke danne en kristelig karakter. Jesus ønsker nettopp at vi skal komme til ham akkurat slik som vi er - syndige, hjelpeløse, avhengige.

Omvendelse så vel som tilgivelse er Guds gave ved Kristus. Det er ved den Hellige Ånds innflytelse vi blir overbevist om synd og innser vårt behov for tilgivelse. Ingen andre enn den som er sønderknust, får tilgivelse. Men det er Guds nåde som får hjertet til å angre. Han kjenner alle våre svakheter og skrøpeligheter, og han vil hjelpe oss.

Noen som kommer til Gud med anger og bekjennelse, og som til og med tror at deres synder er forlatt, griper likevel ikke Guds løfter slik som de burde. De innser ikke at Jesus er den stadig nærværende Frelser, og de er ikke beredt til å overgi sine sjeler i hans varetekt og stole på at han skal fullføre det verk som er begynt i deres hjerter. Mens de mener at de overlater seg til Gud, stoler de en hel del på seg selv. Det er samvittighetsfulle sjeler som delvis forlater seg på Gud og delvis på seg selv. De ser ikke hen til Gud for å bli bevart ved hans makt, men stoler på at de ved å være på, vakt mot fristelse og ved å utføre visse plikter blir antatt av ham. Det er ingen seier i den slags tro. Slike mennesker anstrenger seg til ingen nytte. Deres sjeler er i en stadig trelldom, og de finner ingen hvile før de legger byrdene ned ved Jesu føtter.

Det trenges en stadig årvåkenhet og alvorlig, kjærlig hengivenhet.

Men dette vil komme på en naturlig måte når sjelen ved tro blir bevart ved Guds makt. Vi kan ingenting, absolutt ingenting gjøre som vil anbefale oss til yndest hos Gud. Vi må på ingen måte stole på oss selv, heller ikke på våre gode gjerninger. Men når vi som feilende, syndige mennesker kommer til Kristus, kan vi finne hvile i hans kjærlighet. Gud vil ta imot enhver som kommer til ham og helt og holdent setter sin lit til en korsfestet Frelsers fortjeneste. Kjærligheten spirer i hjertet. Kanskje det ikke inntreffer noen henrykkende følelser, men det er en blivende, rolig fortrøstning. Enhver byrde er lett, for det åket som Kristus legger på oss, er gagnlig. Plikten blir en fryd, og oppofrelse en glede. Den stien som før så ut til å være innhyllet i mørke, blir opplyst av stråler fra Rettferdighetens Sol. Dette er å vandre i lyset, liksom Kristus er i lyset.

neste kapitel