(118)Å frykte Herren er begynnelsen til visdom.” Sal. 111, 10. Embetsmenn trenger til guddommelig visdom hvilket kall de enn innehar. Men legen trenger i en særlig grad denne visdom når han skal behandle alle slags karakterer og sykdommer. Han fyller en stilling som til og med er mer ansvarsfull enn predikantens. Han er kalt til å være en Kristi medarbeider, og han behøver faste, religiøse prinsipper og en fast forbindelse med visdommens Gud. Dersom han henter råd hos Gud, vil den store lege samarbeide med ham i hans bestrebelser, og han vil opptre med den største varsomhet, slik at han ikke ved en feilaktig fremgangsmåte skal skade noen av Guds skapninger. Han vil stå fast som en klippe for prinsipper, men likevel vil han være vennlig og høflig mot alle. Han må føle ansvaret i sin stilling, og hans praksis vil vise at han blir ledet av rene, uegennyttige motiver og av et ønske om å være en pryd for Kristi lære i alle ting. En slik lege eier en himmelfødt verdighet og er et mektig redskap til å gjøre godt i verden. Selv om han kanskje ikke blir påskjønnet av dem som ikke har noen forbindelse med Gud, blir han æret av himmelen. I Guds øyne er han mer dyrebar enn gull, ja, enn gull fra Ofir. . . .
118 Det er mange måter å praktisere legekunsten på, men det er bare en måte som himmelen kan godkjenne. Guds legemidler er naturens enkle midler som ikke vil legge en byrde på organismen eller svekke den på grunn av midlenes kraftige virkninger. Frisk luft og rent vann. renslighet, en riktig kost, et rent liv og en trygg tillit til Gud er de midler som tusener savner og derfor går døden i møte. Men disse midlene går av mote fordi folk ikke setter pris på det arbeid som er nødvendig for å kunne bruke dem riktig. Frisk luft, kroppsbevegelse, rent vann og rene, vakre omgivelser står til rådighet for alle uten for store omkostninger, mens derimot medikamenter er kostbare både når det gjelder penger og den virkning de har på organismen.
118 Den oppgave en kristen lege har, er ikke fullført i og med at han har helbredet de legemlige lidelser. Hans arbeid bør omfatte sinnslidelser.. og frelse for sjelen. Kanskje det ikke er hans plikt å fremholde noe teoretisk sannhetspunkt, dersom han da ikke blir oppfordret til det. Men han kan henvise sine pasienter til Kristus. Den undervisning den guddommelige Lærer kan gi, er alltid på sin plass. Legen bør få de misfornøyde til å tenke på de stadig nye beviser å Guds kjærlighet og omsorg, på hans omsorg og godhet slik de ytrer seg i hans skaperverk. Gjennom naturen kan da sinnet bli ledet oppad til naturens Gud og samle seg om himmelen, som han har beredt for dem som elsker ham.
118 Legen bør kunne be. I mange tilfelle er det nødvendig å øke lidelsen for å kunne redde et liv. Og enten pasienten er en kristen eller ikke, føler han større trygghet når han vet at hans lege frykter Gud. Bønn vil gi de syke en varig tillit, og dersom deres sykdomstilfelle i ydmyk tillit blir lagt fram for den store Lege, vil det ofte kunne utrette mer for dem enn alle de medikamentene som kan brukes.
119 Forholdet mellom synd og sykdom
Satan er opphavsmannen til sykdom, og legen fører en kamp mot hans virksomhet. Sinnslidelser er utbredt overalt. Ni tiendedeler av de sykdommer menneskene lider under, stammer fra sinnslidelser. Kanskje det er en eller annen stadig vanskelighet i hjemmet, og denne vanskeligheten eter seg som en kreftsvulst inn i selve sjelen og svekker livskreftene. Samvittighetsnag for synd kan til tider undergrave helsen og få sinnet ut av likevekt. Det finnes også villfarende lærdommer, som f. eks. læren om et evig brennende helvete og de gudløses endeløse pine, som ved å lede tiloverdrevne og forvrengte anskuelser om Guds vesen har hatt den samme virkningen på følsomme sinn. Vantro mennesker har utnyttet slike ulykkelige tilfelle til det ytterste og lagt skylden for sinnssykdom på religionen. Men dette er en stor urett som ikke vil bli dem til glede når de en gang skal møte den igjen. Kristi religion er langt fra noen årsak til sinnslidelse, men tvert imot et av de mest virkningsfulle hjelpemidler mot denne sykdom. Den er nemlig et kraftig lindringsmiddel for nervene. Legen trenger mer enn menneskelig visdom og styrke for å kunne vite hvordan han skal bringe hjelp i de mange vanskelige tilfelle av lidelser i sinn og hjerte,. som han må behandle. Dersom han ikke kjenner til kraften i den guddommelige nåde, kan han ikke hjelpe den som lider, men bare gjøre vanskeligheten verre. Er han derimot fast knyttet til Gud, blir han i stand til å hjelpe det syke, plagede sinn. Han vil da kunne vise sine pasienter til Kristus og lære dem å bringe alle sine bekymringer og vanskeligheter til ham som bærer alles byrder.
120 Det er en viss forbindelse mellom synd og sykdom som er guddommelig bestemt. Ikke noen lege kan praktisere en måned uten å se eksempler på dette. Han kan ignorere kjensgjerningen, hans sinn kan være så opptatt med annet at det unngår hans oppmerksomhet, men dersom han er oppmerksom og ærlig, kan han ikke unngå å måtte innrømme at synd og sykdom står i samme forhold til hverandre som årsak og virkning. Legen burde være snar til å oppdage dette og til å handle i overensstemmelse med det. Når han har vunnet tillit hos dem som lider og han har lindret deres plager og brakt dem tilbake fra gravens rand, vil han kunne lære dem at sykdom er en følge av synd, og at det er den falne fiende som prøver å få dem til å legge seg til vaner som ødelegger helse og sjel. Legen kan innprente for dem hvor nødvendig det er å fornekte seg selv og være lydig mot livets og helsens lover. Særlig vil han kunne innprente de rette prinsipper i de unges sinn.
120 Gud elsker sine skapninger med en kjærlighet som er både øm og sterk. Han har bestemt naturlovene, men hans lover er ikke vilkårlige krav. Ethvert du skal ikke, enten det gjelder fysisk eller moralsk lov, inneholder et løfte. Dersom vi er lydige mot dette krav, vil velsignelse følge våre skritt. Dersom vi overtrer det, vil fare og ulykke bli følgen. Hensikten med Guds lover er å bringe hans folk nærmere til ham. Han vil frelse dem fra det onde og lede dem til det gode, dersom de vil la seg lede. Men han vil aldri tvinge dem. Vi kan ikke forstå Guds planer, men vi kan stole på ham, og vi må vise vår tro ved våre gjerninger. . . .
120 Legens anstrengende arbeid
Nesten hver dag blir legen stilt ansikt til ansikt med døden. Han ferdes så å si på gravens rand. Hans nære omgang med lidelse og død får ham i mange tilfelle til å være uforsiktig og likegyldig overfor menneskers ulykke og til hensynsløshet når det gjelder behandlingen av syke. Slike leger syntes ikke å eie ømhet eller medfølelse. De er harde og hensynsløse, og de syke gruer seg når de kommer. Hvor rike på kunnskap og hvor dyktige slike menn enn måtte være, så er de til liten hjelp for dem som lider. Men dersom den kjærlighet og medfølelse som Jesus viste overfor de syke, er knyttet sammen med legens dyktighet, vil selv hans nærvær være til velsignelse. Han betrakter da ikke sin pasient bare som en slags menneskelig mekanisme, men som en sjel som enten skal bli frelst eller gå fortapt.
120 Legens plikter er vanskelige. Det er bare få som forstår den åndelige og fysiske anstrengelse han er utsatt for. Enhver kraft og evne, forent med den sterkeste angst, må settes inn i kampen mot sykdom og død.
121 Ofte vet han at en eneste feilaktig bevegelse med hånden, til og med bare en hårsbredd i den uriktige retningen, kan sende en sjel uforberedt inn i evigheten. Hvor meget trenger ikke den trofaste lege sympati og bønner fra Guds folk! I denne retning har han krav som ikke er mindre enn de krav den mest gudhengivne predikanten eller misjonsarbeideren har. Ofte går han glipp av den nødvendige hvile og søvn, eller også av religiøse privilegier på sabbaten, og derfor trenger han en dobbelt porsjon nåde, hver dag en ny forsyning, eller også kommer han til å miste forbindelsen med Gud og stå i fare for å synke dypere ned i åndelig mørke enn menn i andre stillinger. Og likevel må han ofte tåle en ufortjent irettesettelse og bli stående alene, utsatt for Satans voldsomme fristelser, mens han føler seg misforstått, forrådt av sine venner
121 Legeutdannelsen
Det er mange som ikke vil velge legekallet som sin livsgjerning fordi de innser hvor prøvende pliktene er, og hvor få anledninger en lege har til å bli fri for bekymringer til og med på sabbaten. Men den store fiende søker alltid å ødelegge det verk Guds hender har gjort, og det er nødvendig med kultiverte og intelligente menn for å kunne bekjempe hans grusomme makt. Det er trang til at flere menn av den rette slags helliger seg til dette kall. Det bør gjøres grundige anstrengelser for å overtale menn som er skikket til det, til å utdanne seg for dette arbeid. De bør være menn som har en karakter grunnfestet i Guds Ords opphøyde prinsipper - menn som eier en naturlig energi, styrke og iver, som vil sette dem i stand til å nå fram til en høy grad av dyktighet. Ikke hvem som helst kan bli en dyktig lege. Det er mange som har tatt på seg pliktene i dette kall uten at de i enhver retning var forberedt for det. De har ikke den nødvendige kunnskap, og heller ikke har de den dyktighet og takt, den omhu og intelligens som er en nødvendig betingelse for fremgang.
121 En lege kan gjøre et meget bedre arbeid dersom han eier fysisk styrke. Dersom han er sykelig, kan han ikke tåle det slitsomme arbeid Som dette kallet fører med seg. En mann med en svak konstitusjon eller dårlig fordøyelse, eller en som ikke fullt ut kan beherske seg, kan ikke bli skikket til å ha med alle slags sykdommer å gjøre. Man bør være svært forsiktig så man ikke oppmuntrer slike som ville kunne gjøre nytte i en eller annen mindre ansvarsfull stilling, til med stor omkostning av tid og penger å studere medisin, når det ikke er noe rimelig håp om at de vil kunne gjøre fremgang.
121 Noen er blitt valt ut som menn som kunne bli dyktige leger, og er blitt oppmuntret til å få en legeutdannelse. Men en hel del av dem som begynte sine legestudier som kristne, lot ikke den guddommelige lov få en fremskutt plass. De ga avkall på prinsipper og mistet sin forbindelse med Gud. De følte at de, når de sto alene, ikke kunne holde det fjerde bud og utsette seg for hån og forakt av de ærgjerrige og verdenskjære, de lettsindige, skeptikerne og fritenkerne. Den slags forfølgelse var de ikke forberedt på å møte. De traktet etter å nå høyere opp i verden, og de snublet på vantroens mørke fjell og ble upålitelige. De møtte fristelser av enhver art, og de hadde ikke kraft til å stå imot. Noen av dem er blitt uærlige, listige og slue i sine planer og er blitt skyldige i alvorlige synder.
122 I denne tid er det fare for enhver som begynner å studere medisin. Ofte er lærerne verdsligvise menn, og de andre studerende er vantro som ikke tenker på Gud. Den kristne studenten står da i fare for å bli påvirket av disse religionsfiendtlige omgivelser. Likevel har noen gått igjennom de medisinske studier og holdt fast på prinsippene med troskap. De ville ikke ta del i studiene på sabbaten, og likevel har de vist at man kan gjøre seg dyktig til å ta vare på en leges plikter uten å skuffe dem som har gitt dem pengehjelp til å skaffe seg en utdannelse. På samme måte som Daniel har de opphøyet Gud, og han har bevart dem. Daniel bestemte seg i sitt hjerte for at han ikke ville følge de hedenske skikker ved det kongelige hoff. Han ville ikke spise av kongens kostelige mat eller drikke hans vin. Han så opp til Gud for å få styrke og nåde, og Gud ga ham visdom og dyktighet og kunnskap fremfor drømmetyderne, åndemanerne og sannsigerne i riket. På ham ble løftet gjort til virkelighet: Dem som ærer meg, vil jeg ære.” rett (122)Den unge lege har adgang til Daniels Gud. Ved guddommelig nåde og kraft kan han bli dyktig i sitt kall, på samme måte som Daniel var i sin opphøyde stilling. Men det er ikke riktig å gjøre den vitenskapelige forberedelse til det aller viktigste, mens man forsømmer religiøse prinsipper som hører med til selve grunnlaget for en heldig praksis. Mange blir hyllet som dyktige menn i sitt kall, mens de håner den tanken at de kunne trenge til å sette sin lit til Jesus for å få visdom i sitt arbeid. Men hvor meget større dyktighet disse menn som setter sin lit til sin vitenskapelige erkjennelse, ville kunne oppnå dersom de var opplyst av himmelens lys! Hvor meget større kraft de ville kunne få, og hvor mer tillitsfullt de ville kunne ta seg av vanskelige tilfelle. Den mannen som er inderlig knyttet til den store guddommelige Lege for sjel og legeme, har himmelens og jordens hjelpemidler til rådighet. Han kan arbeide med en visdom, en urokkelig nøyaktighet som den gudløse ikke kan råde over. rett neste kapitel
|