Menigheten er verdens lys

(128)Herren kalte sitt folk Israel og skilte dem ut fra verden for at han måtte kunne betro dem et hellig tillitsverv. Han satte dem til å ta vare på hans lov, og det var hans hensikt gjennom dem å holde kunnskapen om ham ved like blant menneskene. Gjennom dem skulle himmelens lys skinne på jordens mørke steder, og en røst skulle lyde med formaning til alle folkeslag om å omvende seg fra deres avguderi for å tjene den levende og sanne Gud. Hadde hebreerne vært tro mot sin oppgave, ville de ha vært en makt i verden. Gud ville ha vært deres vern, og han ville ha opphøyet dem over alle andre folkeslag. Hans lys og sannhet ville ha vært åpenbart gjennom dem, og de ville under hans kloke og hellige herredømme ha stått som et forbilde på hans regjerings overlegenhet over enhver form for avgudsdyrkelse. rett

(128)Men de holdt ikke sin pakt med Gud. De fulgte andre folkeslags avgudiske skikker, og istedenfor å gjøre Skaperens nam til pris på jorden, ble det som følge av deres handlemåte gjort til gjenstand for forakt blant hedningene. Men Guds hensikt måtte fullbyrdes. Kunnskapen om hans vilje måtte utbres på jorden. Gud lot undertrykkerens hånd ramme hans folk og spredte dem som fanger blant folkeslagene. I trengselen vendte mange av dem om fra sin overtredelse og søkte Herren. Mens de var spredt rundt omkring i de hedenske landene, utbredte de kunnskapen om den sanne Gud. Prinsippene i den guddommelige lov kom i strid med de seder og skikker som hersket blant folkeslagene. Avgudsdyrkere prøvde på å utrydde den sanne tro. I sitt forsyn førte Herren sine tjenere Daniel, Nehemias og Esras ansikt til ansikt med konger og herskere for at disse avgudsdyrkere skulle få en anledning til å ta imot lyset. Den oppgave som Gud ville at hans folk skulle utføre under gunstige forhold og innenfor deres egne grenser, men som var blitt forsømt på grunn av deres utroskap, kom de på denne måten til å utføre i fangenskap og under store prøvelser og vanskeligheter. rett

(129)Gud har kalt sin menighet i dag, på samme måte som han kalte Israel fordum, til å stå som lys på jorden. Med sannhetens mektige sverd det første, det annet og det tredje englebudskap har han skilt sitt folk fra kirkesamfunnene og fra verden for å føre dem inn i sin egen hellige nærhet. Han har satt dem til å ta vare på sin lov og betrodd dem de store profetiske sannheter for denne tid. Slik som tilfelle var med de hellige ord som ble betrodd det gamle Israel, slik er også disse et hellig tillitsverv som skal bringes ut til verden. De tre englene i Åpenbaringens 14. kapittel er en fremstilling av det folk som tar imot lyset i Guds budskaper og går ut som hans redskaper for å forkynne advarselen over hele den vide jord. Kristus sier til sine etterfølgere: I er verdens lys." Matt. 5, 14. Til hver eneste sjel som tar imot Jesus, taler Golgatas kors og sier: "Se hva sjelen er verd!. "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!" Mark. 16, 15. Vi må ikke tillate at noe hindrer dette verk. Det er den aller viktigste oppgaven i denne tid. Den er vidtrekkende som evigheten. Den kjærligheten til menneskenes sjeler som Jesus la for dagen ved det offer han brakte for deres gjenløsning, vil anspore alle hans etterfølgere. rett

(129)Skal vi gjenta Israels erfaring? rett

(129)Til og med blant dem som bekjenner seg til å vente på Herren, finnes det noen som elsker verden. Det er dem som higer etter rikdom og ære. Det er denne klasse mennesker Kristus skildrer der han sier at Guds dag skal komme som en snare over alle som bor på jorden. Denne verden er deres hjem. De gjør det til sin oppgave å samle seg jordiske skatter. De bygger kostbare boliger og utstyrer dem med alle gode ting. De tenker på klær og på å tilfredsstille appetitten. De ting som finnes i verden, er deres avguder. Disse tingene kommer inn mellom sjelen og Kristus, og de alvorlige og fryktelige realiteter som samler seg omkring oss, ser de bare uklart og oppfatter dem svakt. Den samme ulydighet og svikt som viste seg i den jødiske menighet, har i en høyere grad kjennetegnet det folk som har hatt dette store lyset fra himmelen i de siste advarende budskaper. Skal vi la Israels historie bli gjentatt i vår erfaring? Skal vi på samme måte som disse ødsle med våre anledninger og privilegier helt til Gud lar undertrykkelse og forfølgelse komme over oss? Skal det arbeid som kunne ha vært utført under fredelige og forholdsvis gode tider, ligge der ugjort til det må utføres i mørke dager og under trykket av prøvelser og forfølgelser' rett

(130)Det er en fryktelig stor skyld menigheten er ansvarlig for. Hvorfor gjør ikke de som har lyset, alvorlige anstrengelser for å bringe dette lyset ut til andre? De ser at enden er nær. De ser skarer av mennesker som daglig overtrer Guds lov, og de vet at disse sjelene ikke kan bli frelst i overtredelse. Likevel interesserer de seg mer for sitt håndverk. sine jordeiendommer, sine hus, sin forretning, sine klær og sine bord enn for de menneskesjelene som de skal stå ansikt til ansikt overfor i dommen. Folk som gir seg ut for å lyde sannheten, sover. De kunne ikke ta det med ro, slik som de gjør det nå, dersom de var våkne. Deres kjærlighet til sannheten holder på å dø ut i deres hjerter. Deres eksempel er ikke slik at det vil overbevise verden om at de har sannheten fremfor ethvert annet folk på jorden. Nettopp i den tid da de burde være sterke i Gud og ha en daglig, levende erfaring, er de svake og nølende og stoler på hjelp fra predikantene, mens de burde tjene andre med sinn og sjel og røst og penn og tid og penger. rett

(130)Frivillig svakhet rett

(131)Likevel beroliger dere samvittigheten ved å si at dere ikke kan forandre fortiden og oppnå den kraft, den styrke og dyktighet som dere kunne ha hatt dersom dere hadde gjort bruk av deres krefter slik som Gud krevde. Men husk på at han holder dere ansvarlig for det arbeid som på grunn av deres utroskap er blitt utført på en slurvet måte eller som er blitt ugjort. Jo mer dere bruker deres krefter for Mesteren, desto bedre skikket og dyktige vil dere bli. Jo mer inderlig dere forener dere med ham som er kilden til lys og kraft, desto større lys vil det falle på dere, og desto større kraft får dere til å virke for Gud. Og for alt det dere kunne ha hatt, men som dere forsømte å oppnå på grunn av kjærlighet til verden, er dere ansvarlige. Da dere ble Kristi etterfølgere, lovte dere å tjene ham og ingen annen, og han lovte å være med dere og velsigne dere, opplyse dere med sitt lys, gi dere sin fred og gi dere glede i hans gjerning. Har dere ikke opplevd disse velsignelsene? Da kan dere være forvisset om at det er følgen av deres egen handlemåte. For å unngå å bli innkalt i krigen" var det menn som pådro seg sykdom, andre lemlestet seg for å bli udyktige til krigstjeneste. Her er et eksempel på den fremgangsmåten mange har fulgt når det gjelder Guds sak. De har forkrøplet sine krefter, både de fysiske og de åndelige, slik at de ikke kan utføre det arbeid som det er så stort behov for. rett

(131)Skal jeg passe på min bror? rett

(132)Husk at det ansvar du har, ikke blir målt med dine nåværende hjelpemidler og evner, men med de krefter og muligheter for utvikling som opprinnelig ble gitt deg. Det spørsmål enhver bør stille seg selv, er ikke om han nå er uerfaren og uskikket til å arbeide i Guds sak, men hvordan og hvorfor han er i den tilstand, og hvordan denne tilstand kan forandres. Gud vil ikke på en overnaturlig måte utruste oss med de kvalifikasjoner vi mangler, men når vi gjør bruk av de talentene vi har, vil han virke sammen med oss for å styrke alle våre evner. Våre slumrende krefter vil da våkne, og de åndsgavene som lenge har vært lammet, får nytt liv. rett

(132)Så lenge vi er i verden, må vi ha med verdslige ting å gjøre. Det vil alltid være nødvendig med timelige transaksjoner og jordiske sysler, men dette bør aldri bli det altoppslukende. Apostelen har gitt en sikker rettesnor: .Vær ikke lunkne i eders iver; vær brennende i ånden; tjen Herren!" Rom. 12, Il. De beskjedne og alminnelige pliktene i livet bør alle bli utført med troskap, rett

(132)Forpliktet til å tjene Mesteren rett

(132)Vi skal ikke vente på å bli anmodet om å bringe lys, eller å bli tryglet om råd eller undervisning. Enhver som tar imot strålene fra Rettferdighetens Sol, skal la dens glans lyse for alle sine omgivelser. Hans religion bør være en positiv og avgjort innflytelse. Hans bønner og formaninger bør være så gjennomtrengt av den Hellige Ånd at de smelter og undertvinger sjelen. Jesus sa: ,La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!. Matt. 5,16. rett

(133)Det ville være bedre for den verdslige om han aldri hadde sett en kristendomsbekjenner, enn å komme under innflytelse av en som ikke kjenner gudfryktighetens kraft. Hvilken nidkjærhet ville vel ikke bli åpenbart, hvilke anstrengelser bli gjort, hvilken godgjørenhet utvist og hvilken selvfornektelse øvd dersom Kristus var vårt mønster og hans liv vår rettesnor! Hvor utrettelig ville vi da ikke virke, og hvilke inderlige bønner om kraft og visdom ville da ikke stige opp til Gud! Dersom alle som bekjenner seg til å være Guds barn, følte at den viktigste oppgaven i livet er å gjøre det arbeid han har befalt dem å gjøre, og dersom de ville arbeide uselvisk i hans sak, hvilken forandring ville da ikke vise seg i hjerter og hjem, i menigheten, ja, til og med i verden! rett

(133)Gjennom alle tider er det blitt krevd årvåkenhet og troskap av Kristi etterfølgere. Men nå, mens vi står på selve grensen til den evige verden med de sannheter vi har, og har så stort lys og en så viktig oppgave, må vi fordoble vår iver. Enhver må bruke sine evner til det ytterste. Min bror, du stiller din egen frelse i fare dersom du holder deg tilhake nå. Gud vil kreve deg til regnskap dersom du svikter i den oppgaven han har gitt deg. Har du kunnskap om sannheten? Gi den til andre! rett

(133)Hva kan jeg si for å vekke våre menigheter? Hva kan jeg si til dem som har spilt en fremtredende rolle i forkynnelsen av budskapet? "Herren kommer!" bør være det vitnesbyrd som blir båret fram, ikke bare med lepene, men med livet og karakteren. Men mange som Gud har skjenket lys og kunnskap, talenter i form av innflytelse og midler, er menn som ikke elsker sannheten og som ikke lever etter den. De har drukket i så dype drag av egoismens og verdslighetens beger at de er blitt drukne av livets bekymringer. rett

(133)Brødre, dersom dere fortsetter med å være så sløve, så verdslige og så egenkjærlige som dere har vært, vil Gud ganske sikkert gå dere forbi og ta slike som er mindre opptatt med seg selv, som er mindre begjærlige etter verdslig ære og som ikke vil nøle med å gå utenfor leiren og bære forakten. Arbeidet vil bli gitt til dem som vil ta imot det, som verdsetter det og som fletter dets prinsipper inn. i sine daglige erfaringer. Gud vil velge ydmyke menn som søker å herliggjøre hans navn og fremme hans sak istedenfor å ære og forfremme seg selv. Han vil vekke opp menn som ikke har så stor verdslig visdom, men som har forbindelse med ham og som vil søke styrke og råd fra det høye. rett

(134)I den sanne gudsfrykts kraft
Noen av våre ledende menn er tilbøyelige til å la seg lede av den ånd som apostelen Johannes la for dagen da han sa: "Mester, vi så en som ikke er i følge med oss, drive ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke var i følge med oss." Mark. 9, 38. Organisasjon og disiplin er av vesentlig betydning, men det er i denne tid en stor fare for at man viker av fra det enfoldige i Kristi evangelium. Det vi trenger til, er mindre tillit til bare former og seremonier, og langt mer av kraften i sann gudsfrykt. La alle som er villige, arbeide i hvilken som helst stilling, når bare deres liv og karakter er eksemplarisk. Selv om de kanskje ikke retter seg nøyaktig etter dine metoder, bør det ikke .sies et eneste ord for å fordømme dem eller gjøre dem motløse. Da fariseerne ønsket at Jesus skulle få barna som sang hans pris, til å bli tause, sa Frelseren: "Om disse tier, skal stenene rope." Luk. 19, 40. Profetien må oppfylles. rett

(134)Slik er det også i disse dager. Verket må fullføres. Det er mange slags arbeid. La enhver utføre en del og gjøre sitt beste. Den som har et talent, skal ikke begrave det i jorden. Gud har gitt enhver sin gjerning som svarer til vedkommendes evner. De som er betrodd større tillitsverv og evner, bør ikke søke å hindre dem som er mindre dyktige eller har mindre erfaring. Menn med ett talent kan kanskje nå en klasse mennesker som de som har to eller fem talenter, ikke kan få adgang til. Både store og små er utvalte kar til å bære livsens vann til tørste sjeler. La ikke dem som forkynner ordet, legge sine hender på den ringeste arbeider og si: "Enten må du arbeide etter denne linjen eller også slett ikke arbeide." Hold fingrene derfra, brødre! La enhver virke i sin egen sfære, med sin egen rustning på, og gjøre det han kan på sin beskjedne måte. Styrk hans hender i arbeidet. Det er ikke tid nå til fariseisk kontroll. La Gud virke gjennom hvem han vil. Budskapet må gå sin gang. rett

(134)En appell til lekbrødre
Alle må vise sin troskap mot Gud ved å gjøre forstandig bruk av den kapital som er betrodd dem, ikke bare når det gjelder midler, men også når det gjelder enhver evne som kan bidra til å oppbygge hans rike. Satan vil gjøre bruk av alle mulige påfunn for å hindre sannheten i å nå dem som er sunket ned i villfarelse- Men advarselens og formaningens røst må lyde til dem. Og mens bare noen få er opptatt med dette arbeid, burde tusener være likså interessert som disse er. rett

(135)Det har aldri vært Guds hensikt at lekmedlemmene i menigheten skulle være fritatt for å arbeide i hans sak. "Gå. , . og arbeid i min vingård!” er Mesterens befaling til enhver av hans etterfølgere. (Matt, 21, 28.) Så lenge det er uomvendte sjeler i verden, bør det gjøres de mest aktive, alvorlige, nidkjære og bestemte anstrengelser for å frelse dem. De som har tatt imot lyset, bør opplyse dem som ikke har fått det. Dersom menighetsmedlemmene ikke tar fatt på dette arbeid, viser de at de ikke har noen levende forbindelse med Gud. Deres navn er skrevet ned som late tjenere. Kan dere ikke se grunnen til at det ikke er mer åndelighet i våre menigheter? Det er fordi dere ikke er Kristi medarbeidere. rett

(135)Gud har gitt hvert menneske en oppgave. La enhver av oss vente på Gud, så vil han lære oss hvordan vi kan arbeide og hvilket arbeid vi er best skikket til å utføre. Men ingen må gå ut med en følelse av selvstendighet for å forkynne nye teorier. Arbeiderne bør være i overensstemmelse med sannheten og med sine brødre. Det bør være samråd og samarbeid. Men de må ikke føle at de ved hvert skritt må spørre en eller annen høyere embetsmann om de må gjøre dette eller hint. . . . rett

(135)Det arbeid menigheten har forsømt å utføre i en tid med fredelige og gode forhold, blir den nødt til å utføre i en fryktelig krise og under de mest nedslående og ubehagelige omstendigheter. De advarsler som en verdslig innstilling har brakt til å forstumme eller holde tilbake, må lyde under den bitreste motstand fra troens fiender. Og på den tid vil den overflatiske, konservative klasse mennesker, som ved sin innflytelse stadig har hindret verket i å gjøre fremgang, gi opp troen og ta standpunkt sammen med dens erklærte fiender som de lenge har hatt sympati med. Disse frafalne vil da legge det bitreste fiendskap for dagen og gjøre alt som står i deres makt for å gjøre vondt mot og baktale sine tidligere brødre og opphisse til forbitrelse mot dem. Denne tid er like foran oss. rett

(135)Hvert medlem i menigheten kommer til å bli prøvd og forsøkt. De vil bli stilt under forhold der de vil bli nødt til å vitne for sannheten, Mange kommer til å bli oppfordret til å tale i rådsforsamlinger og for domstoler, kanskje enkeltvis og alene. Den erfaringen som ville ha vært dem til hjelp i denne kritiske situasjon, har de forsømt å tilegne seg, og de føler seg tunge i sjelen av anger over de anledninger og privilegier som de har forspilt og forsømt. rett

(136)Utsett det ikke lenger
Min bror, min søster, jeg vil be deg om å overveie dette. Enhver av dere har et arbeid å utføre. Deres utroskap og forsømmelse står skrevet imot dere i himmelens dagbok. Dere har svekket deres krefter og forminsket deres evner. Dere mangler den erfaring og den brukbarhet som dere kunne ha eid. Men før det for alltid er for sent, vil jeg formane dere til å våkne opp. Nøl ikke lenger! Dagen er nesten til ende. Solen i vest holder på synke for alltid for deres blikk. Men mens Kristi blod ennå taler, kan dere finne forlatelse. La enhver sjelens evne bli samlet og de få timene som er igjen, bli benyttet til alvorlig arbeid for Gud og for deres medmennesker. rett

(136)Mitt hjerte er dypt grepet. Jeg klarer ikke å uttrykke mine følelser når jeg ber for sjeler som går fortapelsen i møte. Skal jeg trygle forgjeves? Som Kristi sendebud ønsker jeg å vekke dere til å arbeide på en måte som dere aldri har arbeidet før. Den plikten som hviler på deg, kan du ikke legge på en annen. Ingen annen enn du kan gjøre ditt arbeid. Holder du lyset tilbake, må en eller annen bli i mørke på grunn av din forsømmelse. rett

(136)Evigheten ligger utstrakt foran oss. Teppet vil snart gå opp. Vi som har denne høytidelige, ansvarsfulle stilling - hva gjør vi, hva tenker vi på når vi henger fast ved vår egoistiske lyst til makelighet, mens sjeler går fortapt overalt omkring oss? Er våre hjerter blitt fullstendig ufølsomme? Kan vi ikke innse eller forstå at vi har et arbeid å gjøre for å frelse andre? Brødre, tilhører dere den klasse mennesker som har øyne og ikke ser, og som har ører og ikke hører? Har Gud forgjeves gitt dere kunnskap om sin vilje, har han forgjeves sendt dere advarsel etter advarsel? Tror dere på den evige sannhets erklæringer om det som snart skal komme over jorden? Tror dere at Guds straffedommer henger over folket, og kan dere fortsatt sitte i ro og mak, dovne, likegyldige og forlystelsessyke? rett

(136)En skatt i himmelen
Nå er det ikke tid for Guds folk til å sette sin hu til verden eller til å samle seg skatter her nede. Den tid er ikke langt borte da vi på samme måte som de første disiplene blir nødt til å søke tilflukt på øde og ensomme steder. På samme måte som romerhærens beleiring av Jerusalem var signalet til flukt for de kristne i Judea, slik vil vår nasjons [Amerikas j maktovertagelse ved den befaling som innskjerper den pavelige sabbat, være et varsel til oss. Da vil tiden være kommet til å forlate de store byene som en forberedelse til å forlate de mindre for å søke avsidesliggende hjem på ensomme steder i fjellene. rett

(137)Istedenfor å søke kostbare boliger her nede bør vi nå berede oss for å flytte til et bedre land, et himmelsk. Istedenfor å bruke våre midler til å tilfredsstille oss selv bør vi tenke på å spare. Hvert talent som Gud har lånt ut, bør bli brukt til hans ære, til å forkynne evangeliet for verden. Gud har et arbeid for sine medarbeidere som de skal utføre i byene. Vi må støtte våre misjoner, vi må opprette nye misjoner. Det er ikke små midler som trenges til å føre dette verket fremad. Verket trenger hus til gudstjeneste der man kan innby folket til å høre de sannheter som gjelder denne tid. Nettopp i den hensikt har Gud betrodd sine husholdere en kapital. Sett ikke denne formuen fast i verdslige foretak, slik at verket blir hindret. Sett midlene inn slik at dere kan råde over dem til gagn for Guds sak. Send skattene deres foran dere til himmelen. rett

(137)Medlemmene i menigheten bør hver enkelt holde seg selv og alt det de eier, på Guds alter. Nå som aldri før gjelder Frelserens formaning: "Selg det l eier, og gi almisse! Gjør eder punger som ikke eldes, en skatt som ikke forgår, i himmelen, der hvor tyve-hånd ikke når, og møll ikke tærer! For hvor eders skatt er, der vil også eders hjerte være." Luk. 12, 33. 34. De som setter sine penger fast i store hus, i jordeiendommer eller i verdslige foretak, sier ved sine handlinger: "Gud kan ikke få dem. Jeg ønsker dem for meg selv. De har bundet sitt ene talent i et tørkle og gjemt det i jorden. Slike har grunn til å frykte. rett

(137)Brødre, Gud har ikke betrodd dere midler for at de skulle ligge ubrukt, heller ikke forat de i begjærlighet skulle bli holdt tilbake eller bli gjemt vekk, men forat de skulle brukes til fremme for hans sak, til å frelse sjeler som går fortapelsen i møte. Nå er det ikke tiden til å binde Herrens penger fast i deres kostbare bygninger og deres store foretak mens hans sak blir forkrøplet og overlatt til å tigge seg fram, med halv forsyning i kassen. Herren er ikke med i en slik handlemåte. Husk at dagen hurtig nærmer seg da det vil bli sagt: "Avlegg regnskap for din forvaltning!” Kan dere ikke tyde tidenes tegn? rett

(137)Hver dag som går, bringer oss nærmere den siste store og betydningsfulle dag. Vi er et år nærmere dommen, nærmere evigheten, enn vi var ved begynnelsen av 1884. Kommer vi også Gud nærmere? Er vi årvåkne i bønnen? Enda et år av vår arbeidstid er gått over i evigheten. Hver dag har vi vært sammen med menn og kvinner som går dommen i møte. Hver dag kan ha vært skillelinjen for en eller annen sjel. Denne eller hin har kanskje truffet de beslutninger som avgjør hans fremtidige skjebne. Hvilken innflytelse har vi øvd på disse medvandrere? Hvilke anstrengelser har vi gjort for å lede dem til Kristus? rett

(138)Det er alvorlig å leve
Det er en alvorlig sak å dø, men det er en langt alvorligere sak å leve. Hver tanke, hvert ord og hver handling i vårt liv vil møte oss igjen. Det vi gjør oss selv til i prøvetiden, må vi fortsatt være i all evighet. Døden fører med seg oppløsningen av legemet, men den gjør ingen forandring i karakteren. Kristi komme forandrer ikke vår karakter. Det stiller den bare for all evighet utenfor enhver forandring. rett

(138)Jeg appellerer igjen til menighetens medlemmer om å være kristne, om å ligne Kristus. Jesus var en arbeider, ikke for seg selv, men for andre. Han virket for å velsigne og frelse de fortapte. Dersom dere er kristne, vil dere etterfølge hans eksempel. Han har lagt grunnvollen, og vi er bygningsmenn sammen med ham. Men hva slags materiale fører vi fram for å legge på denne grunnvollen? "Da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve." l Kor. 3, 13. Dersom du vier all din styrke og dine talenter til det som er av denne verden, blir din livsgjerning betegnet som tre, høy og strå som skal fortæres av ilden på den ytterste dag. Men uegennyttig arbeid for Kristus og det tilkommende liv vil være som gull, sølv og kostbare stener. Det er uforgjengelig. Mine brødre og søstre, jeg ber dere om å våkne opp av dødens søvn. Det er for sent nå å hellige kraften i hjerne, ben og muskler til en selvisk tjeneste. La ikke den ytterste dag finne dere blottet for den himmelske skatt. søk å fremme korsets seirer, søk å opplyse sjeler, arbeid for deres medmenneskers frelse, så kommer deres arbeid til å bestå ildprøven. rett

(138) "Om det verk som en har bygd, står seg, da skal han få lønn."1Kor. 3, 14. Herlig blir den lønnen som de trofaste arbeidere får når de samles omkring Guds og Lammets trone. Da Johannes i sin menneskelige tilstand beskuet Guds herlighet, falt han om som død. Han kunne ikke tåle dette syn. Men når det dødelige blir iført udødelighet, blir de gjenløste lik Jesus, for de skal se ham som han er. De står foran tronen, et bevis på at de er antatt. Alle deres synder er utslettet, alle deres overtredelser er båret bort. Nå kan de se på den ufordunklede herlighet fra Guds trone. De har vært delaktige med Kristus i hans lidelser, de har samarbeidet med ham i gjenløsningens plan, og de får del med ham i den gleden det er å kunne se sjeler som ved deres hjelp er frelst for å prise Gud gjennom all evighet. rett

(139)Den tredje engel, som flyr under det høyeste av himmelen og forkynner Guds bud og Jesu vitnesbyrd, er en fremstilling av vårt arbeid. Budskapet mister ikke noe av sin kraft under engelens flukt fremover. For Johannes ser at det tiltar i styrke og makt inntil hele jorden blir opplyst av dets herlighet. Den veien Guds lovlydige folk går på, fører fremad, stadig fremad. Det sannhetsbudskapet vi forkynner, må gå ut til alle ætter, stammer, tunger og folk. Snart skal det lyde med høy røst, og jorden blir opplyst av dets herlighet. Forbereder vi oss til denne ”store utgytelsen av Guds Ånd' - 1885 - "Testimonies", V. side 383. rett

(139)Jeg har sett et bilde som fremstiller en okse som står mellom en plog og et alter, med underskriften: "Beredt til begge deler" - villig til å forgå av hete i den anstrengende plogfuren, og til å blø på offeralteret. Det er den stillingen et Guds barn alltid bør være i - villig til å gå der plikten kaller, til å fornekte seg selv og til å oppofre for sannhetens sak. Den kristne menigheten ble grunnlagt på oppofrelsens prinsipp. "Vil noen komme etter meg,” sier Jesus, "da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.” Luk. 9, 23. Han krever hele hjertet, hele vår hengivenhet. De eksempler på nidkjærhet, alvor og uegennyttig tjeneste som hans hengivne etterfølgere har gitt verden, bør tenne vår iver og lede oss til å etterligne dem. Sann gudsfrykt fører med seg et alvor og et fast forsett som preger karakteren etter det guddommelige bilde og gjør oss i stand til å akte alt for tap i sammenligning med Kristi ypperlighet. Dette faste forsett vil vise seg å være et mektig kraftelement. - 1885 - "Testimonies.". V, S 307. rett

neste kapitel