Veiledning for menigheten 2. bd. kapitel 28. Fra side 152. Fra side i den engelske utgave. |
(152)Ved sitt dåpsløfte forplikter hvert menighetsmedlem seg høytidelig til å verne om sine brødres interesser. Alle blir fristet til å holde fast ved de planer og ideer de selv ynder og som forekommer dem å være sunne. Men de bør våke og be og etter beste evne søke å bygge opp Jesu rike i verden. Gud krever av enhver kristen at han, så langt det står i hans makt, skal beskytte sine brødre og søstre mot enhver innflytelse som i minste grad kan bidra til å skille deres interesser fra verket i denne tid. Han bør ikke bare ha omsorg for sine egne åndelige interesser, men han bør vise at han har en byrde for de sjeler han er knyttet til. Og han bør med Kristi hjelp ha en tvingende makt over andre medlemmer i menigheten. Hans tale og ferd bør øve en innflytelse som leder dem til å følge Kristi eksempel på selvfornektelse, selvoppofrelse og kjærlighet til andre. rett (152)Hvis det er noen i menigheten som øver en innflytelse som er i strid med den kjærlighet og uegennyttige velvilje som Jesus viste mot oss, og dersom de skiller seg fra sine brødre, bør trofaste menn ta seg av disse tilfelle på en klok måte og arbeide for deres sjeler. Men de bør på samme tid være forsiktige, slik at deres innflytelse ikke kommer til å gjennomsyre andre, og at menigheten ikke blir ledet på villspor av deres misnøye og uriktige fremstillinger. Noen er fulle av selvgodhet. Det er noen som mener at de har rett, men de drar i tvil og klandrer alt hva andre gjør. Slike mennesker bør ikke tillates å stille menighetens interesser i fare. For å kunne høyne det moralske liv i menigheten bør enhver føle det som sin plikt å strebe etter personlig åndelig kultur ved strengt å holde seg til Bibelens prinsipper for den hellige Guds åsyn. rett (152)La hvert medlem i menigheten erkjenne at han selv må stå i et riktig forhold til Gud, og at han må helliggjøres ved sannheten. Da kan han representere Kristi karakter overfor andre og være et eksempel 1889 - .Testimonies, V, side 480-490. (Av en artikkel om "Enighet og kjærlighet i menigheten".) på uselviskhet. Hvis enhver vil gjøre dette, vil menigheten vokse i åndelighet og i yndest hos Gud. . . . rett (153)Vi nærmer oss tidens ende. Det vil komme en mengde prøvelser utefra, men la dem ikke komme inn i menigheten. De som bekjenner seg til å være Guds folk, bør fornekte selvet for sannhetens skyld, for Kristi skyld. "For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt." 2 Kor. 5, 10. Hver den som i sannhet elsker Gud, vil ha Kristi Ånd og en inderlig kjærlighet til sine brødre. Jo mer et menneskes hjerte har samfunn med Gud, jo mer dets hu står til Kristus, desto mindre vil det la seg forstyrre av de motganger og vanskeligheter det møter her i livet. De menn og kvinner som blir utviklet til full modenhet i Kristus Jesus, vil komme til å ligne Kristus mer og mer i karakter, og heve seg over tilbøyeligheten til å knurre og være utilfreds. De vil ha avsky for å kritisere andre. . . . rett (153)En tid til å våke og be (153)Herren har virket iblant dere, men Satan har også trengt seg inn for å føre inn svermere. Det finnes også andre farer som vi må unngå. Noen står i fare for å være tilfreds med de glimt de har hatt av Guds lys og herlighet, og de holder derfor opp med å gjøre fremgang. Årvåkenhet og bønn er ikke blitt holdt ved like. Akkurat på den tid det glade ropet lyder: "Her er Herrens tempel, Herrens tempel," (Jer. 7, 4) kommer fristelsene, og mørket samler seg omkring sjelen -jordiskhet, egoisme og selvforherligelse. Det er nødvendig at Herren selv gir sjelen sine egne begreper. Hvilken herlig tanke - at Herren i stedet for våre fattige, jordiske, innskrenkede ideer og planer vil gi oss av sine egne tanker, som er edle, omfattende og vidtrekkende og som alltid leder til himmelen! rett (153)Her ligger deres fare: at dere ikke jager fram "mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus". Fil. 3, 14. Har Herren gitt dere lys? Så er dere også ansvarlige for dette lyset, ikke bare mens lysstrålene skinner på dere, men for alt som det har åpenbart for dere i fortiden. Dere må daglig overgi deres vilje til Gud. Dere må vandre i lyset og vente på mer, for det lyset som kommer fra den kjære Frelser, skal skinne med klarere, tydeligere stråler i det moralske mørke, mens det tiltar i glans inntil høylys dag. rett (154)Søker alle medlemmene i deres menighet å samle frisk manna hver morgen og kveld? Søker dere guddommelig opplysning? Eller tenker dere ut midler som dere kan forherlige dere selv med? Elsker og tjener dere Gud av hele deres sjel, deres styrke og deres hu til velsignelse for andre ved å lede dem til ham som er verdens lys? Er dere tilfreds med de velsignelser dere tidligere har hatt? Eller vandrer dere slik som Kristus vandret, arbeider slik som han arbeidet, og åpenbarer ham for verden i deres ord og handlinger? Lever dere som lydige barn et rent og hellig liv? Kristus må komme inn i deres liv. Han alene kan helbrede dere for misunnelse, for ond mistanke mot deres brødre. Bare han kan ta fra dere den selvgodhetens ånd som noen av dere nærer til skade for deres eget åndelige liv. Jesus alene kan få dere til å erkjenne deres svakhet, deres vankundighet og deres fordervelige natur. Bare han kan gjøre dere rene, lutre dere og berede dere for de frelstes boliger. rett (154) ”Ved Gud skal vi gjøre storverk." Sal. 60, 14. Hvor meget godt kan dere ikke utrette dersom dere er tro mot Gud og mot deres brødre, dersom dere undertrykker enhver uvennlig tanke, enhver følelse av misunnelse eller egen viktighet. . . . La deres liv være opptatt med vennlig tjeneste for andre. Hvor snart kallet kan komme til dere om å legge rustningen av, vet dere ikke. Døden kan plutselig kreve dere uten at dere får tid til å berede dere for den siste forandring, uten at dere får legemlig kraft eller åndelig styrke til å feste deres tanker ved Gud eller til å slutte fred med ham. Noen vil i løpet av kort tid innse hvor fåfengt menneskers hjelp er og hvor verdiløs den selvopptatthet og selvrettferdighet er som har tilfredsstilt dem. rett (154)Privilegiets dag (155)Et liv i Kristus er et liv i hvile. Uro, misnøye og hvileløshet viser at Frelseren ikke er til stede. Dersom Jesus kommer inn i livet, vil dette samme livet bli fylt av gode og edle handlinger for Mesteren. Da kommer dere til å glemme selvet, og dere kommer til å leve nærmere og nærmere den kjære Frelser. Deres karakter blir preget av Kristus, og "alle deres omgivelser vil innse at dere har vært hos Jesus og lært av ham. Ethvert menneske eier i seg selv kilden til sin egen lykke eller ødeleggelse. Den som vil, kan heve seg over den lave, sentimentale følelsen som er så manges erfaring. Men så lenge han er oppblåst, kan Herren ikke gjøre noe for ham. Satan kommer da med sine ærgjerrige planer for å blende sansene, men vi bør alltid søke å nå .målet, . . . den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus". Fil. 3, 14. Fyll dette liv med så mange gode gjerninger som det overhodet er mulig. "De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid". Dan. 12, 3. rett (155)Dersom vårt liv er fylt med hellig vellukt, og dersom vi ærer Gud med gode tanker om andre og gode gjerninger til velsignelse for andre, har det ikke noe å si om vi bor i en hytte eller i et palass. Omgivelsene har svært lite med sjelens erfaringer å gjøre. Det som setter sitt preg på alle våre handlinger, er den ånden vi nærer. Det finnes ikke noe som kan gjøre et menneske ulykkelig dersom det har fred med Gud og med sine medmennesker. Avind kan ikke bo i hans hjerte. Ond mistanke finner ikke noe rom der. Hat kan ikke forekomme. Det hjerte som er i harmoni med Gud, er hevet over alle fornærmelser og prøvelser her i livet. rett (155)Men et hjerte der Kristi fred ikke får herske, er ulykkelig. Det er fullt av misnøye. Vedkommende ser da mangler i alt, og han ville komme til å skape disharmoni i den mest himmelske musikk. Et liv i egenkjærlighet er et liv i det onde. De som har hjerter fulle av kjærlighet til selvet, kommer til å samle opp onde tanker om sine brødre og tale imot Guds redskaper. Lidenskaper som blir holdt varme og heftige ved Satans tilskyndelser, er en bitter kilde som stadig sender ut bitre strømmer og forgifter livet for andre. . . . rett (155)Enhver som gjør krav på å følge Kristus, bør akte seg selv mindre og andre høyere. Slutt dere sammen, slutt dere sammen! I enighet er det styrke og seier. Uoverensstemmelser og splid betyr svakhet og nederlag. Disse ord er blitt talt til meg fra himmelen. Som Guds sendebud lar jeg dem gå videre til dere. Enhver bør søke å svare på Kristi bønn: "At de alle må være ett liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg." Å, hvilken enhet er ikke detter Og Kristus sier: "Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet." Joh. 17,21; 13, 35. rett (156)Når døden krever en iblant oss, hvilke minner har vi da om den behandling vedkommende har fått? Er bildene i minners galleri behagelige å dvele ved? Er det minner om vennlige ord som ble sagt, om medfølelse som er gitt til kjenne i rette tid? Har den avdødes brødre vist fra seg den onde mistanken hos ubetenktsomme, virksomme personer? Har de forsvart hans sak? Har de trofast fulgt den inspirerende formaning: "Trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige"? l Tess. 5, 14. "Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du.” Job 4, 3. "Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke' Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke!" Es. 35, 3. 4. rett (156)Når den vi har vært sammen med i menigheten, er død, når vi vet at hans regnskap i himmelen er gjort opp og at han må møte dette regnskapet i dommen, hvilke tanker er det da som rører seg hos hans brødre når det gjelder deres handlemåte overfor ham? Hvordan har de påvirket ham? Hvor klart minnet om hvert hardt ord, hver ubetenksom handling nå står fram! Hvor ganske annerledes ville de ikke ha opptrådt dersom de hadde fått en ny anledning. rett (156)Apostelen Paulus takket Gud for den trøst han fikk i sorgen, og han sier: "Lovet være. . . all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel. med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud." 2 Kor. l, 3. 4. Når Paulus følte trøsten og varmen fra Guds kjærlighet som trengte inn i hans sjel, lot han velsignelsen gå videre til andre. La oss passe på at vår oppførsel blir slik at de bilder som blir hengt opp på veggene i vårt minnegalleri, ikke er av en slik art at vi ikke tåler å tenke på dem. rett (156)Når de som vi omgås, er døde, blir det aldri noen anledning til å tilbakekalle noe ord som er blitt talt til dem, eller til å viske ut noe pinlig inntrykk i vårt minne. La oss derfor passe godt på våre veier så vi ikke støter Gud med våre leper. Legg all kulde og uoverensstemmelse til side. La hjertet smelte og bli ømt for Guds ansikt ved tanken på hans barmhjertige handlemåte mot oss. La Guds Ånd på samme måte som en hellig flamme brenne opp alt skrap som er stablet opp foran hjertedøren, og slipp Jesus inn. Da vil hans kjærlighet gjennom oss flyte ut til andre i form av kjærlige ord, tanker og handlinger. Om da døden skulle skille oss fra våre venner, slik at vi aldri mer treffer dem før vi står foran Guds domstol, vil vi ikke skamme oss over at beretningen om våre ord blir lagt fram. rett (157)Hvor hurtig følelsen av uoverensstemmelse blir forandret når øynene blir lukket i døden og hendene foldet på det urørlige brystet! Da er det ikke noe nag, ikke noen bitterhet. Tilsidesettelser og forurettelser er tilgitt og glemt. Hvor mange kjærlige ord blir det ikke sagt om de døde! Hvor mange gode episoder i deres liv våre tanker da fylles med! Hvor megen ros og heder får ikke da fritt løp! Men de faller på ører som ikke hører og på hjerter som ikke føler. Dersom disse ordene var blitt sagt da den trette ånd så inderlig trengte dem, den gang da øret kunne høre og hjertet kunne føle, hvilket strålende bilde ville da ikke være blitt etterlatt i erindringen! Hvor mange av dem som står ved den avdødes side fulle av ærbødighet, husker ikke med skam og sorg de ord og handlinger som fylte hjertet med bedrøvelse og sorg hos ham som nå for alltid er stille! La oss nå fylle vårt liv med all den skjønnhet, kjærlighet og vennlighet som det er mulig. La oss vise omtanke, takknemlighet, tålmodighet og overbærenhet i vår omgang med hverandre. La de tanker og følelser som kommer til uttrykk overfor de døende og de døde, gjennomsyre oss i vår daglige omgang med våre brødre og søstre mens de lever. rett |