Veiledning for menigheten 2. bd. kapitel 29. Fra side 159.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

Oppførsel i Guds hus

For den ydmyke, troende sjel er Guds hus på jorden himmelens port. Lovsangen, bønnen og de ord som Kristi representanter taler, er de midler som Gud har forordner for a berede folket for menigheten hisset, for den høyere gudstjeneste som ikke noe urent far adgang til.

Av den hellighet som var knyttet til den jordiske helligdom, vil kristne kunne lære hvordan de bør betrakte det sted der Herren kommer sammen med sitt folk. Når det gjelder vaner og skikker i forbindelse med religiøse gudstjenester, er det skjedd en stor forandring blant folket, ikke til det bedre, men til det verre. De dyrebare, hellige ting som knytter oss til Gud, mister snart sin makt over vart sinn og vare hjerter og blir brakt ned på samme nivå som det alminnelige. Den ære. frykt som folket i gammel tid hadde for helligdommen, der de kom sammen med Gud i hellig tjeneste, er for en stor del forsvunnet. Men det var Gud selv som innførte ordningen angående hans tjeneste og opphøyet den langt over det som hører det timelige til.

Huset er familiens helligdom, og lønnkammeret eller skogen er det ensomme stedet for personlig andakt. Men kirken, eller forsamlingshuset, er menighetens helligdom. Det bør være regler for tid og sted for gudstjenesten og for måten den skal ledes på. Ikke noe som er hellig, ikke noe som har med tilbedelsen av Gud a gjøre, bør behandles med likegyldighet eller sløvhet. Dersom menneskene skal kunne gjøre sitt beste når det gjelder å forkynne Guds ære, må deres omgivelser være slike at de leder sinn og tanker til a skjelne mellom det hellige og det alminnelige. De som har opphøyde ideer og edle tanker og mal, er slike som har omgivelser og omgang som kan styrke enhver tanke om guddommelige ting. Lykkelige er de som har en helligdom, enten den nå er høy eller lav, i byen eller blant fjellenes ujevne klippekløfter. i den enkle hytten eller ute i ødemarken. Dersom det er det beste de kan stille til Mesterens radighet, vil han hellige den ved sitt nærvær, og den vil være hellig for hærskarenes Gud.

Før gudstjenesten
Når de som skal tilbe, kommer inn i møtelokalet, bør de gjøre det med sømmelig verdighet og ga stille til sine plasser. Dersom det er en ovn i lokalet, er det ikke passende å flokke seg sammen omkring denne og vise en makelig, likegyldig innstilling. Alminnelig samtale, hvisking og latter bør ikke tillates i Guds hus hverken før eller etter gudstjenesten. De tilbedende bør preges av en inderlig, levende gudsfrykt.

Dersom noen må vente noen minutter før møtet begynner, bør de preges av en sann andaktsstemning ved stille betraktning, med hjertet løftet opp til Gud i bønn om at gudstjenesten må bli særlig velsignet for deres egne hjerter og lede til andres overbevisning og omvendelse. Vi bør huske på at det er himmelske sendebud til stede i huset. Når vi er urolige og ikke benytter øyeblikkene til ettertanke og bønn, gar vi glipp av et inderlig samfunn med Gud. Det er nødvendig at vi ofte overveier var åndelige tilstand og at sinn og hjerte blir vendt mot Rettferdighetens Sol.

Dersom folket har en sann ærbødighet for Herren når de kommer inn i møtelokalet og tenker over at de der star for Guds ansikt, vil den radende stillheten i seg selv være en herlig veltalenhet. Den slags hvisking, latter og samtaler som kanskje ikke ville være synd på en alminnelig arbeidsplass, bør ikke tillates i det hus der vi tilber Gud. Sinnet bør beredes til a høre Guds Ord, slik at det kan ha den rette virkning og gjøre det riktige inntrykk på hjertet.

Under gudstjenesten
Når predikanten kommer inn, bør han vise ærbødighet og høytidelig alvor. sa snart han kommer fram for talerstolen, bør han bøye kne i stille bønn og alvorlig be Gud om hjelp. Hvilket mektig inntrykk dette gjør! Folket vil bli grepet av høytidelighet og ærefrykt. Deres predikant har en samtale med Gud. Han overgir seg til Gud før han tør stå fram for folket. Høytidelighet hviler over alle, og engler fra Gud kommer meget nær. I forsamlingen bør enhver som frykter Gud, med bøyd hode forene seg med ham i stille bønn om at Gud må velsigne møtet med sitt nærvær og gi kraft til den sannheten som lyder fra menneskelige leper.

Når møtet blir åpnet med bønn, bør hvert kne bøye seg for den Helliges ansikt og hvert hjerte oppløfte seg til Gud i stille andakt. De bønner som disse trofaste tilbedere sender opp, vil bli hørt, og forkynnelsen av Ordet vil vise seg a ha virkning. Den slappe holdning som de tilbedende ofte viset i Guds hus, er en av årsakene til at forkynnelsen av Ordet ikke utrettet mer godt. Sangens tonet, som med klar og tydelig røst lyder fra mange hjerter, er et virkemiddel som Gud bruker i arbeidet for å frelse sjeler. Hele gudstjenesten bør foregå med alvor og ærbødighet som om forsamlingens Herre var synlig til stede.

Når ordet blir talt, brødre, bør dere huske på at dere lytter til Guds røst gjennom hans utsendte tjener. Lytt med oppmerksomhet! Ikke sov et eneste øyeblikk. For ved en slik søvn går dere kanskje nettopp glipp av de ordene dere trenger mest til - de ordene, som kunne ha frelst dere fra å forville dere inn på villsomme stier, dersom dere hadde gitt akt på dem. Satan og hans engler er travelt opptatt med å få i stand en lammelsestilstand i sansene, slik at råd, advarsler og irettesettelser ikke skal bli hørt, eller dersom de blir hørt, ikke skal gjøre noen virkning på hjertet og omdanne livet. Til tider kan et lite barn tiltrekke seg tilhørernes oppmerksomhet i en slik grad at den dyrebare sæden ikke faller i god jord og bærer frukt. Ofte har unge menn og kvinner så liten ærbødighet for Guds hus og gudstjenesten at de hele tiden samtaler mens prekenen finner sted. Dersom de kunne se Guds engler som betrakter dem og skriver ned deres handlinger, ville de bli fylt med skam og avsky over seg selv. Gud ønsker oppmerksomme tilhørere. Det var mens mennesket sov, Satan sådde ugresset.

Etter gudstjenesten
Når velsignelsen blir lyst, bør alle være stille som om de var redde for å miste Kristi fred. Alle bør gå ut uten å trenge seg fram og uten høyrøstet tale, men med en følelse av at de er for Guds ansikt, at hans øyne hviler på dem og at de må opptre som om de var i hans synlige nærvær. Stans ikke i gangene for å samtale eller passiare og på den måten stenge veien så at andre ikke kan komme ut. Møtestedet bør betraktes med en hellig ærefrykt. Vi må ikke gjøre det til et sted hvor vi treffer gamle venner, og lar samtalen komme inn på dagligdagse emner og verdslige forretninger. Slikt bør holdes utenfor Guds hus. Gud og engler er blitt vanæret ved den uhemmede latter og støyende skrapingen med føttene som man kan høre enkelte steder.

Foreldre, løft kristendommens banner høyt i deres barns bevissthet. Hjelp dem til å flette Jesus inn i sin erfaring. Lær dem til å få den største ærbødighet for Guds hus og å forstå at når de kommer inn i Herrens hus bør det skje med hjerter som blir bløtgjort og behersket av tanker som disse: "Gud er her. Dette er hans hus. Jeg må ha rene tanker og de edleste hensikter. Jeg må ikke eie noen stolthet, misunnelse, avind, ond mistanke, hat eller falskhet i hjertet, for jeg trer inn for den hellige Guds ansikt. Dette er stedet der Gud møter med sitt folk og velsigner dem. Den Høye og Hellige som bor i evigheten, ser på meg, ransaker mitt hjerte og leser de lønnligste tanker og handlinger i mitt liv.”

Foreldres ansvar
Brødre, vil dere ikke tenke litt over denne sak og legge merke til hvordan dere oppfører dere i Guds hus og hvilke anstrengelser dere gjør ved forskrift og eksempel for å utvikle ærbødighet hos deres barn? Dere velter et enormt ansvar over på predikanten og holder ham ansvarlig for deres barns frelse, men dere innser ikke deres eget ansvar som foreldre og oppdragere, slik at dere på samme måte som Abraham byr deres hus etter dere, at de skal holde Herrens lov. Dere ødelegger deres sønner og døtre ved deres eget eksempel og slappe forskrifter. Og på tross av denne mangelfulle oppdragelsen i hjemmet venter dere at predikanten skal nøytralisere deres daglige arbeid og utføre den vidunderlige bedriften det er å opplære dem til dyd og gudsfrykt i hjerte og vandel. Etter at predikanten ved trofast, kjærlig formaning, tålmodig disiplin og inderlig bønn har gjort alt han på noen mulig måte kunne gjøre for å vinne og frelse sjelen, uten at det lykkes, hender det ofte at fedre og mødre bebreider ham fordi deres barn ikke omvender seg, når det kanskje skyldes deres egen forsømmelse.

Byrden hviler på foreldrene. Vil de ta fatt på den oppgaven Gud har lagt på dem og utføre den med troskap? Vil de arbeide seg fremad og oppad og virke med et ydmykt, tålmodig og iherdig sinn slik at de selv kan nå det opphøyde ideal og også få barna med seg? Det er ikke noe å undres over at våre menigheter er svake og ikke har den dype, alvorlige fromhet innenfor sine grenser som de burde ha. De vaner og skikker som nå er rådende og som vanærer Gud og bringer det hellige og himmelske ned på samme nivå som det alminnelige, vitner imot oss. Vi har en hellig, prøvende, helliggjørende sannhet. Og dersom våre vaner og handlinger ikke er i overensstemmelse med sannheten, synder vi imot et stort lys og er skyldige i forhold til dette. På Guds gjengjeldelses dag vil det gå hedningene langt bedre enn oss.

Vi kunne utføre et langt større arbeid enn vi gjør nå for å la sannhetens lys skinne. Gud venter at vi skal bære megen frukt. Han venter at de enkelte medlemmer i menigheten. skal vise større nidkjærhet og troskap og gjøre mer kjærlige og alvorlige anstrengelser blant naboene og dem som er uten Kristus. Foreldre må bygge på et opphøyet plan når de begynner sitt arbeid. Alle som nevner Kristi navn, må ikle seg den fulle rustning og formane, advare og søke å lede sjeler bort fra synd. Prøv å få så mange du kan til å lytte til sannheten i Guds hus. Vi må gjøre langt mer enn vi gjør nå for å rive sjeler ut av ilden.

Det er altfor sant at ærbødighet for Guds hus er nesten forsvunnet. Man har ikke sans for hellige ting og hellige steder. Det hellige og opphøyde blir ikke verdsatt som det burde. Er det ikke en årsak til den rådende mangel på gudsfrykt i våre handlinger? Er det ikke fordi man lar religionens opphøyde banner slepe i støvet? Gud ga sitt folk fordum fullkomne og nøyaktige ordensregler. Er hans karakter blitt forandret? Er han ikke den store og mektige Gud som hersker i himlenes himmel' Ville det ikke være godt for oss om vi ofte leste de anvisningene Gud ga hebreerne, for at vi som sannhetens herlige lys skinner på, må kunne etterligne den ærbødighet de hadde for Guds hus? Vi har stor grunn til å holde ved like en inderlig, andektig ånd i gudstjenestene. Vi har til og med grunn til å være mer betenksomme og ærbødige i vår tilbedelse enn jødene var. Men en fiende har vært i virksomhet for å tilintetgjøre vår tro på det hellige i den kristne gudstjeneste.

Det sted som er helliget til Gud, bør ikke være et rom der verdslige forretninger foregår. Dersom barna samles for å tilbe Gud i et værelse som gjennom uken blir brukt til skole eller som lagerrom, må de være mer enn menneskelige dersom deres andektige tanker ikke også blander seg med tanker om skolelekser eller om det som foregår i det rommet gjennom uken. De unges oppdragelse og opplæring bør være av en slik art at den opphøyer det hellige og ansporer til ren hengivenhet for Gud i hans hus. Mange som bekjenner seg til å være barn av den himmelske konge, har ingen sann oppfatning av at evige ting er hellige. Nesten alle trenger til å få undervisning om hvordan de bør oppføre seg i Guds hus. Foreldre bør ikke bare lære barna, men pålegge dem å tre inn i helligdommen med alvor og ærbødighet.

Den moralske smaken hos dem som tilber i Guds hellige hus, bør høynes, foredles og helliges. Dette er blitt sørgelig forsømt. Betydningen av dette er blitt oversett, og følgen et at uorden og mangel på ærbødighet er blitt fremherskende og Gud er blitt vanæret. Når menighetens ledere, predikanter og medlemmer, fedre og mødre, ikke har hatt en opphøyet oppfatning angående denne sak, hva kan man da vente av uerfarne barn? De samler seg altfor ofte i klynger, borte fra foreldrene som burde ha tilsyn med dem. Til tross for at de står der for Guds ansikt og hans øye hviler på dem, griper de til lettsindighet og spøk. De hvisker og ler, er likegyldige, uærbødige og uoppmerksomme. Sjelden blir de undervist om at predikanten er Guds sendebud, at det budskapet han bringer, er et middel som Gud bruker til frelse for sjeler , og at det for alle som har den forrett å få adgang til det å blir en duft fra liv til liv eller fra død til død.

Prekenen blir kritisert
Det følsomme, mottagelige sinn hos de unge danner seg en mening om Guds tjeneres arbeid på grunnlag av den måte deres foreldre behandler saken .på. . Mange familieoverhoder gjør gudstjenesten til gjenstand for kritikk i hjemmet. De er enige i noen få ting og fordømmer andre. Pa den måten kritiserer de Guds budskap til menneskene, drar det i tvil og gjør det til et emne for lettsindig omtale. Hvilket inntrykk disse skjødesløse, uærbødige bemerkninger gjør på de unge, vil bare himmelens bøker kunne åpenbare. Barna ser og forstår disse ting langt hurtiger enn foreldrene er tilbøyelige til å mene. Deres moralske begreper får en feilaktig retning som tiden aldri helt vil kunne forandre. Foreldrene sørger over barnas harde hjerter og over hvor vanskelig det er a vekke deres sans til å etterkomme Guds krav.

Men med ufetlbar penn skildrer de himmelske bøker den sanne årsak. Foreldrene var uomvendte. De var ikke i samklang med himmelen eller med himmelens arbeid. Deres lave, hverdagslige begreper om forkynnergjerningens hellighet og om Guds helligdom ble innbefattet i deres barns oppdragelse. Det er et stort spørsmål om noen som i årevis har været under påvirkning av denne ødeleggende innflytelsen i oppdragelsen i hjemmet, noen gang vil kunne komme til å eie en ærbødighet og høyaktelse for Guds tjenere og for de redskaper Gud har bestemt til sjelers frelse. Disse tingene bør omtales med ærbødighet, med sømmelige ord og med en fin følelse for at dere må gjøre det åpenbart for alle dere kommer i berøring med, at dere betrakter budskapet fra Guds tjenere som et budskap til dere fra Gud selv.

Foreldre, vær forsiktige med hvilket eksempel og hvilke begreper dere gir deres barn. Barnas sinn er påvirkelig og lett mottagelig for inntrykk. Skulle den som taler ved gudstjenesten i helligdommen, ha noen fell, sa nevn dem absolutt ikke. Snakk bare om det gode arbeidet han gjør, om de gode tanker han har fremholdt og som dere bør gi akt på som noe som kommer gjennom Guds redskap. Det er lett å forstå hvorfor forkynnelsen av Ordet gjør så lite inntrykk på barna og hvorfor de har sa liten ærbødighet for Guds hus. Deres oppdragelse har vært mangelfull i denne retning. Deres foreldre trenger til daglig samfunn med Gud. Deres egne begreper må renses og foredles. Deres leper må bli berørt med en brennende glo fra alteret. Da vil deres vaner og handlinger i hjemmet gjøre er godt inntrykk på barnas sinn og karakter, og kristendomsidealet vil bli høynet. Slike foreldre kan utføre en stor gjerning for Gud. De får mindre verdslighet, mindre sanselighet og mer dannelse og troskap i hjemmet. Livet blir da preget av et alvor som de neppe har kunnet tenke seg. Ikke noe som angår prekenen og gudstjenesten, vil bli betraktet som dagligdags.

Sømmelighet og dannet oppførsel
Det smerter meg ofte når jeg trer inn i det hus der Gud blir tilbedt, å se hvor uordentlig både menn og kvinner kler seg. Dersom den utvortes påkledning var et bilde på hjertet og karakteren, var det iallfall ikke noe himmelsk ved den. De har ingen sann forståelse av den orden, den sømmelighet og den dannede oppførsel som Gud krever av dem som kommer fram for hans ansikt for å tilbe ham. Hva slags inntrykk gjør dette på de ikke-troende og på de unge som er skarpe til å skjelne og til å dra sine slutninger?

I manges sinn knytter det seg ikke mer hellige tanker til Guds hus enn til det mest alminnelige sted. Mange går inn i møtelokalet med hatten på og med sølete, skitne klær. Slike mennesker innser ikke at de skal komme sammen med Gud og hellige engler. Det bør inntreffe en radikal forandring på dette område overalt i våre menigheter. Predikantene selv trenger til å få en høyere forståelse og til å være mer fintfølende i denne retning. Dette er en side av verket som i sørgelig grad er blitt forsømt. På grunn av uærbødighet i innstilling, i klesdrakt og oppførsel og på grunn av mangel på en andektig sinnsinnstilling har Gud ofte vendt sitt ansikt bort fra dem som kom sammen for å tilbe ham. Alle burde undervises om at de bør være sømmelige, renslige og ordentlige når det gjelder klærne, men ikke derfor gå over til en utvortes prydelse som slett ikke passer seg i helligdommen. Ingen bør kle seg for å stille seg til skue, for dette fører bare til mangel på ærbødighet Folkets oppmerksomhet blir ofte opptatt med denne eller hin fine påkledning, og da kan det komme inn tanker som ikke burde få rom i hjertene hos dem som tilber. Gud skal være det emne tanken er opptatt med, og han må være målet for vår tilbedelse. Alt som leder sinnet bort fra den høytidelige, hellige tjeneste, er til anstøt for ham. Enhver tilsmykning med sløyfer og bånd, folder og fjær, samt med smykker av gull og sølv er en slags avgudsdyrkelse som slett ikke" passer seg i den hellige gudstjenesten hvor alle de som tilber, bare bør ha Guds ære i tanke.

Alt som har med påkledning å gjøre, bør en nøye gi akt på og strengt rette seg etter Bibelens bud. Moten har vært den gudinne som har hersket over verden utenfor, og den får også ofte innpass i menigheten. Menigheten bør gjøre Guds Ord til sin rettesnor, og foreldre bør nøye tenke over dette emne. Når de legger merke til at barna viser tilbøyelighet til å følge verdslige moter, bør de, slik som Abraham gjorde, resolutt by sin husstand etter seg. Istedenfor å la dem slutte seg til verden, bør de forene dem med Gud. Ingen må vanære Gud med prangende påkledning. Gud og englene er til stede. Den hellige i Israel har talt ,ved sin apostel: "Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletninger og påhengte gullsmykker eller kledebon, men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.” l Pet. 3, 3. 4.

Undervisning for de nyvunne
Når en menighet er blitt stiftet uten å være blitt undervist angående disse punkter, har predikanten ikke gjort sin plikt, og han må avlegge regnskap hos Gud for de inntrykk han har tillatt å råde. Dersom riktig forståelse av sann gudsdyrkelse og sann ærefrykt ikke blir innprentet hos folket, vil det vise seg en stadig større tilbøyelighet til å stille hellige og evige ting på samme nivå som de timelige, og de som bekjenner seg til sannheten, mishager da Gud og vanærer kristendommen. Med sine ukultiverte begreper kan de aldri riktig vurdere en ren og hellig himmel og bli skikket til å forene seg med tilbederne i de himmelske boliger hisset, der alt er renhet og fullkommenhet, og der hvert vesen har en fullkommen ærbødighet for Gud og hans hellighet.

Paulus beskriver den virksomhet Guds sendebud har, som et middel som skal stille fram hvert menneske fullkomment for Kristus Jesus. De som tar imot sannheten, som er av himmelsk oppkomst, bør renses, foredles og helliges ved bønn. Det kreves megen møye og anstrengelse dersom en skal nå opp til Guds mål for sant menneskeverd. De knudrete steinene som blir hugget ut av steinbruddet, må meisles, og de ujevne sidene må poleres.

Vår tid er kjent for overflatisk arbeid, for lette metoder, for hovmodig hellighet uten det mål for karakteren som Gud har opprettet. Alle avkortede stier, alle gjenveier, all lære som ikke opphøyer Guds lov som norm for en kristelig karakter, er falsk. Fullkommengjøring av karakteren er en livsvarig oppgave. Den kan ikke oppnås av slike som ikke er villige til å anstrenge seg for å nå den på. den måten Gud har vist dem, ved langsomme og strevsomme skritt. Vi har ikke råd til å gjøre noen feilgrep i denne sak, men vi ønsker dag for dag å vokse opp til Kristus. vart levende hode.

neste kapitel