Veiledning for menigheten 2. bd. kapitel 30. Fra side 166.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

Praktisk gudsfrykt

Kjære brødre og søstre i Oakland. I tankene føler jeg trang til å skrive til dere. Gang på gang har jeg i mine drømmer talt til dere, og hver gang er dere i vanskelighet. Men hva som enn måtte komme, så la det ikke få lov å svekke deres moralske frimodighet og føre til at deres religion utarter til et form vesen hvor hjertet ikke er med. Den kjærlige Jesus er villig til å velsigne i overflod. Men vi trenger til å oppnå en erfaring i tro, i alvorlig bønn og glede i Guds kjærlighet. Mon noen av oss skal bli veid på vektskålen og funnet for lett? Vi må våke over oss selv, våke over de minste vanhellige tilbøyeligheter i vår natur, så at vi ikke skal bli forrædere i det høye ansvar Gud har lagt på oss som hans menneskelige redskaper.

Vi må nøye overveie de advarsler og rettledninger han har gitt sitt folk i tidligere tider. Vi mangler ikke lys. Vi vet hvilke gjerninger vi bør unngå og hvilke krav han har pålagt oss å etterkomme. Dersom vi ikke søker å kjenne til og å gjøre det som er rett, er det fordi det passer det kjødelige hjerte bedre å gjøre det som er galt enn å gjøre det som er rett.

Det kommer alltid til å være noen som er vantro og som venter å bli båret fremover av andres tro. De har ingen erfaringsmessig kunnskap om sannheten og har derfor heller ikke erkjent dens helliggjørende kraft i sin egen sjel. Det bør være en oppgave for hvert menighetsmedlem stille og flittig å ransake sitt eget hjerte og se om hans liv og karakter svarer til Guds store mål for rettferdighet.

Herren har gjort store ting for dere i California, særlig da i Oakland. Men det er meget annet han med glede ville gjøre for dere dersom dere bare ville la deres gjerninger svare til deres tro. Gud lønner aldri de vantro med rike velsignelser. Se tilbake på det som Gud har gjort, og innse at det bare er begynnelsen til det han er villig til å gjøre.

Ransak Skriftene
Vi må sette større pris på Skriftene enn vi har gjort hittil, for i dem er Guds vilje for menneskene åpenbart. Det er ikke nok hare å innrømme at Guds Ord er troverdig. Vi må granske Skriftene for å lære hva de inneholder. Tar vi imot Bibelen som "Guds orakel.? Den er likså virkelig en guddommelig sendelse som om dens ord kom til oss med hørlig stemme. Vi vet ikke hvor dyrebar den er, fordi vi ikke er lydig mot dens lærdommer.

Onde engler er i virksomhet overalt omkring oss, men fordi vi ikke ser dem med vårt naturlige syn, innser vi ikke i den grad vi burde, at de virkelig er til stede, slik som det blir fremholdt i Guds Ord. Dersom det ikke var noe i Skriften som det var vanskelig å forstå, ville mennesket bli oppblåst av hovmod og selvgodhet når det gransket den. Det er aldri heldig for noen å mene at han forstår enhver side av sannheten, for det gjør han ikke. Ingen bør derfor rose seg av at han har en riktig forståelse av alle deler av Skriften og betrakte det som sin plikt å få andre til å forstå den nettopp slik som han gjør. Alt intellektuelt hovmod må være bannlyst. Jeg hever min røst til advarsel mot åndelig hovmod av enhver art. Det er en overflod av dette i menigheten i dag.

Da vi først innså at den sannheten som vi nå elsker, var Bibelens sannhet, hvor merkelig syntes den da ikke å være, og hvilken motstand måtte vi ikke møte da vi først fremholdt den for folket. Men hvor alvorlige og oppriktige disse lydige, sannhetskjærlige arbeiderne var! Vi var i sannhet et eiendommelig folk. Vi var få i tallet, uten rikdom og uten verdslig visdom eller verdslig ære. Men vi trodde på Gud og var sterke og hadde fremgang. Vi var en skrekk for alle som gjorde det som var ondt. Vår kjærlighet til hverandre var sterk. Den var ikke til å rokke. Dengang ble Guds kraft åpenbart blant oss. De syke ble helbredet, og den stille, liflige og hellige gleden var stor.

Men mens lyset hele tiden har økt, har menigheten ikke gjort tilsvarende fremgang. Det fine gullet er gradvis blitt fordunklet, og lunkenhet og formvesen har trengt inn og forkrøplet menighetens krefter. Den overflod av fortrinn og anledninger som menigheten har hatt, har ikke ført Guds folk fremad og oppad til renhet og hellighet. Dersom de talenter Gud har betrodd den, var blitt trofast utnyttet, ville de i høy grad ha blitt forøkt. Av dem som blir gitt meget, vil meget bli krevd. Bare de som med troskap tar imot og verdsetter det lys Gud har gitt oss, og som inntar et opphøyet, edelt standpunkt i selvfornektelse og selvoppofrelse, vil kunne bringe lyset ut til verden. De som ikke går fremad, går tilbake, og det til og med på selve grensen til det himmelske Kanaan. Det er blitt åpenbart for meg at vor tro og våre gjerninger på ingen måte svarer til det sannhetslys som er gitt oss. Vi må ikke ha en halvhjertet tro, men den fullkomne tro som er virksom ved kjærlighet og renser sjelen. Gud oppfordrer dere i California til å komme i et inderlig forhold til ham.

Personlig uavhengighet
På ett punkt må man være på vakt, og det er når det gjelder personlig uavhengighet. Som soldater i Kristi hær bør vi vise enighet i de forskjellige avdelinger av virksomheten. Ingen har rett til å gå i gang på eget ansvar og i våre blader komme fram med ideer angående bibelske lærdommer, når man vet at andre iblant oss har forskjellige meninger om emnet og at det vil skape strid. Dette har førstedagsadventistene gjort- Enhver har fulgt sitt eget selvstendige skjønn og søkt å holde fram originale ideer inntil det ikke er noen enighet i handling blant dem, om det ikke. da skulle være i motstanden mot syvendedagsadventistene. Vi bør ikke følge deres eksempel. Hver arbeider bør handle med henblikk på de andre. Jesu Kristi etterfølgere vil ikke handle uavhengig av hverandre. Vår styrke må være i Gud, og den må vi gjøre bruk av for at den må kunne utnyttes til edel, samlet handling. Den må ikke ødsles bort med meningsløse foretak.

I enighet er det styrke. Det bør være enighet mellom våre forlag og våre andre institusjoner. Dersom denne enigheten var til stede, ville de være en kraft- Ingen strid eller uoverensstemmelse bør forekomme blant arbeiderne. Verket er ett og blir ledet av en guddommelig fører. Tilfeldige og rykkvise anstrengelser har gjort stor skade. Hvor energiske vi enn måtte være, har de liten verdi, for reaksjonen vil ganske sikkert komme. Vi må utvikle en fast iherdighet og stadig søke å få vite Guds vilje og så handle i overensstemmelse med den.

Gud ser på karakteren
Vi bør vite hva vi må gjøre for å bli frelst. Mine brødre og søstre, vi må ikke la oss føre med av den populære strøm. Vår oppgave for tiden er å gå ut fra verden og skille oss fra den. Det er den eneste måten vi kan vandre med Gud på, slik som Enok gjorde. Guddommelig innflytelse arbeidet alltid sammen med hans menneskelige bestrebelser. Slik som tilfellet var med ham, blir også vi oppfordret til å ha en sterk, levende, virksom tro. Bare på den måten kan vi være Guds medarbeidere. Vi må enten følge de betingelser som er anvist i Guds Ord, eller vi må dø i våre synder. Vi må vite hvilke moralske forandringer som ved Kristi nåde må forekomme i vår karakter for at vi kan bli skikket til boligene hisset. Jeg sier dere i gudsfrykt at vi står i fare for å leve slik som jødene levde - blottet for Guds kjærlighet og uvitende om hans makt, mens sannhetens flammende lys skinner overalt omkring oss.

Ti tusen ganger ti tusen kan bekjenne seg til å lyde loven og evangeliet og likevel leve i overtredelse. Menneskene kan på en klar måte fremholde sannhetens krav for andre, mens deres egne hjerter er kjødelige. Man kan elske og praktisere synd i det skjulte. Guds sannhet er kan hende ikke noen sannhet for dem, fordi deres hjerter ikke er blitt helliget ved den. Kjærlighet til Frelseren øver kanskje ikke noen tvingende makt over deres lave lidenskaper. Fortidens historie forteller oss at menn kan inneha hellige stillinger og likevel behandle Guds sannhet på en svikefull måte. De kan ikke løfte opp hellige hender til Gud "uten vrede og uenighet". Det kommer av at Gud ikke har herredømme over deres sinn. Sannheten er aldri blitt inntrykket på deres hjerter. "Med hjertet tror en til rettferdighet." Rom. 10, 10. "Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt.” Mark. 12,30. Gjør du dette? Mange gjør det ikke og har aldri gjort det. Deres omvendelse har bare vært overflatisk.

Er I da oppreist med Kristus, sier apostelen, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd! La eders hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden!” Kol. 3, I. 2. Hjertet er menneskets borg. Fra det utgår liv eller død. Før hjertet er renset, er et menneske uskikket til å ha del i de helliges samfunn. Vet ikke Hjertegranskeren hvem det er som dveler i synd og som ikke bryr seg om sin sjel? Har det ikke vært et vitne til de mest lønnlige ting i enhvers liv? Jeg var tvunget til å høre på de ord som noen menn uttalte til kvinner og piker - smigrende ord som ville dåre og forføre. Satan gjør bruk av alle slike midler for å ødelegge sjelene. Noen av dere har kanskje vært hans redskaper, og i så tilfelle må dere møte disse ting i dommen. Englene sa om denne klasse mennesker: Deres hjerter har aldri vært overgitt til Gud. Kristus er ikke i dem. Sannheten er ikke der. Dens plass er opptatt av synd, bedrag og falskhet. Guds Ord blir ikke trodd og etterlevd. 169 Den aktivitet som Satan nå benytter seg av til å virke på hjerter og menigheter og nasjoner, burde få alle som gransker profetiene, til å våkne opp. Enden er nær. La våre menigheter stå opp! La Guds kraft til omvendelse gjøre seg gjeldende i hjertet hos det enkelte medlem, så vil vi snart få se dype virkninger av Guds Ånd. Syndsforlatelse er ikke det eneste resultat av Jesu død. Han brakte det uendelige offer, ikke bare for at synden skulle bli tatt bort, men for at menneskenaturen skulle kunne bli gjenopprettet, bli forskjønnet på ny, bli gjenreist fra sine ruiner og bli gjort skikket til å være i Guds nærhet. 170 Vi må vise vår tro ved våre gjerninger. Vi må legge mer vinn på å oppnå et større mål av Kristi Ånd, for dette vil være menighetens styrke. Det er Satan som anstrenger seg for å danne et skille mellom Guds barn. Å, hvor lite kjærlighet vi har - kjærlighet til Gud og til hverandre! Når sannhetens ord og ånd bor i hjertet, blir vi skilt fra verden. Sannheten og kjærlighetens uforanderlige prinsipper vil knytte hjerte til hjerte, og styrken i denne forening vil stå i forhold til det mål av nåde og sannhet som vi kan glede oss over. Det ville være godt for enhver av oss å holde speilet opp, Guds kongelige lov, slik at vi kunne se bildet av vår egen karakter der. La oss passe på at vi ikke forsømmer faresignalene og de advarsler som er gitt oss i hans Ord. Dersom de ikke gir akt på disse advarsler og overvinner feil i karakteren, vil disse manglene overvinne dem som ligger under for dem, og de vil gi seg over til villfarelse, frafall og åpenbar synd. Det sinn som ikke blir løftet opp til det høyeste ideal, kommer etter hvert til å miste evnen til å beholde det som det engang har oppnådd. Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller. l Kor. 10, 12. Så må da l, elskede, som forut vet dette, ta eder i vare at I ikke skal bli revet med av de ugudeliges forvillelse og falle ut av eders egen faste stand; men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. 2 Pet. 3, 17. 18. 170 Åndelighet og dyktighet
Gud har i disse siste dager utvalt et folk som han har satt til å bevare hans lov. Dette folket kommer alltid til å ha ubehagelige oppgaver å utføre. Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og ditt tålmod, og at du ikke kan tåle de onde; du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere; og du har tålmod og har hatt meget å bære for mitt navns skyld, og du er ikke blitt trett. Åp. 2, 2. 3. Det krever megen flid og en stadig kamp å holde det onde borte fra våre menigheter. Det må øves streng, upartisk disiplin. Det er nemlig noen som har et skinn av gudsfrykt, som vil søke å undergrave andres tro og i all stillhet arbeide for å opphøye seg selv. 170 Vår Herre Jesus fremholdt tydelig på Oljeberget at fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Matt. 24, 12. Han taler her om en klasse mennesker som er falt fra en høy åndelig standard. La uttalelser som disse trenge inn i våre hjerter med en høytidelig og ransakende styrke. Hvor er den glød, den gudhengivenhet, som svarer til storheten av den sannhet vi bekjenner oss til å tro? Kjærlighet til verden, kjærlighet til en eller annen yndet synd, har vendt hjertet bort fra kjærligheten til bønn og til betraktning av hellige ting. Formelt blir en rekke religiøse handlinger opprettholdt, men hvor er kjærligheten til Jesus? Åndelighet holder på å dø ut. Skal denne dorskhet, denne sørgelige utarting, fortsette å vokse? Skal sannhetens lampe blafre og slakkes i mørke fordi den ikke blir fylt med nådens olje?

Jeg skulle ønske at hver predikant og enhver av våre arbeidere måtte kunne se denne saken slik som den er blitt fremstilt for meg. Selvopphøyelse og selvgodhet holder på å drepe det åndelige liv. Selvet blir opphøyet, og selvet blir talt om. Å, om selvet måtte dø! "Jeg dør daglig," sa apostelen Paulus. l Kor. 15,31. Når denne stolte, pralende selvgodhet, denne selvtilfredse egenrettferdighet får lov å gjennomtrenge sjelen, blir det ikke noen plass for Jesus. Han får en underordnet stilling, mens selvet svulmer opp til stor viktighet og fyller hele sjelens tempel. Dette er grunnen til at Herren kan gjøre så lite for oss. Skulle han samarbeide med våre bestrebelser, ville redskapet gi all ære til sin kløkt, visdom og dyktighet, og han ville lykkønske seg selv, akkurat som fariseeren: "Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.. Luk. 18, 12. Når selvet blir skjult i Kristus, vil det ikke så ofte komme opp til overflaten. Skal vi gjøre som Guds Ånd byr oss? Skal vi dvele mer ved praktisk gudsfrykt og langt mindre ved mekaniske foranstaltninger?

Kristi tjenere bør leve som for Guds og for englers ansikt. De bør søke å forstå vår tids krav og berede seg for å møte dem. Satan angriper oss stadig på nye og uprøvde måter, og hvorfor skulle offiserene i Guds hær være udyktige? Hvorfor skulle de ikke utvikle alle sine naturlige evner? Det er et stort arbeid som skal utføres, og dersom det er noen mangel på enighet i handling, er det fordi selvkjærlighet og selvvurdering tar overhånd. Bare når vi på en omhyggelig måte utfører Mesterens ordrer uten å sette vårt eget stempel og vår identitet på arbeidet, kan vi utføre det i dyktighet og enighet. "Slutt dere sammen," sa engelen, Dvel ved praktisk gudsfrykt
Jeg vil inntrengende be dere som innehar et hellig verv, om å dvele mer ved praktisk gudsfrykt. Hvor sjelden vi er vitne til den ømme samvittighet, den sanne, inderlig følte sorg i sjelen og overbevisning om synd Det er fordi det ikke er noen dyp Åndens rørelse blant oss. Vor Frelser er den stigen som Jakob så, med sin fot på jorden og de øverste trinnene helt opp til de høyeste himler. Dette viser den utpekte vei til frelse. Om noen av oss til sist blir frelst, blir det bare ved at vi klynger oss til Jesus som vi ville klynge oss til trinnene i en stige. For den troende er Kristus blitt visdom og rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Ingen må innbille seg at det er en lett sak å overvinne fienden og at en kan bli båret høyt opp og fram til en uforgjengelig arv uten å anstrenge seg. Å se seg tilbake er det samme som å bli svimmel. Å slippe taket er det samme som å gå fortapt. Det er få som innser hvor viktig det er stadig å anstrenge seg for å seire. De slapper av i sin iver, og som en følge av dette blir de egenkjærlige og selvoverbærende. De betrakter ikke åndelig årvåkenhet som noe av betydning. De setter ikke kristenlivet i forbindelse med alvorlige menneskelige anstrengelser.

Det vil komme et fryktelig fall for slike som mener at de står fast fordi de har sannheten. Men de har den ikke slik som den er i Jesus. Et øyeblikks likegyldighet kan styrte en sjel i uopprettelig ødeleggelse. Den ene synden leder til den neste, og den neste bereder veien for den tredje, og så videre. Som trofaste budbærere for Gud må vi til stadighet be ham inderlig om at vi må bli holdt oppe ved hans makt. Dersom vi viker fra pliktens vei bare en eneste tomme, står vi i fare for å gå videre på syndens vei, som ender i fortapelse. Det er håp for enhver av oss, men bare på en måte, nemlig ved at vi knytter oss til Kristus og setter all kraft inn på å oppnå hans karakters fullkommenhet.

Den religionen som gjør synden til en bagatell, og som dveler ved Guds kjærlighet til synderen uten hensyn til synderens handlinger, får ham bare til å tro at Gud vil ta imot ham mens han fortsetter i det som han vet er synd. Det er dette noen gjør som bekjenner seg til å tro den nærværende sannhet. Sannheten blir holdt skilt fra livet, og dette er grunnen til at den ikke har noen kraft til å overbevise og omvende sjelen.

Gud har vist meg at sannheten, slik som den er i Jesus, hos noen av dem som bor i California, aldri er blitt innført i livet. De har ikke Bibelens religion. De har aldri vært omvendt. Og dersom deres hjerter ikke blir helliget ved den sannhet de har mottatt, vil de bli bundet sammen med ugresset. For de bærer ingen dyrebar frukt som viser at de er grener på det levende vintre'

Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate. Es. 55, 6. 7. Mange viser i sitt liv at de ikke har noen levende forbindelse med Gud. De driver inn i verdens kanaler. De har i virkeligheten ingen lodd eller del i Kristus. De elsker fornøyelse og er fulle av egenkjærlige forestillinger, planer, forhåpninger og ærgjerrighet. De tjener fienden mens de gir seg ut for å tjene Gud. De er i trelldom hos en tuktemester. Denne trelldommen velger de og gjør seg selv til Satans villige slaver.

Den feilaktige meningen som så mange har, at det er skadelig å holde barna i age, ødelegger tusener på tusener. Satan vil ganske sikkert ta hånd om barna dersom dere ikke er på vakt. Dere må ikke oppmuntre dem til å ha omgang med de ugudelige. Få dem vekk fra dem. Dere bør selv gå vekk fra slike og vise dem at dere står på Herrens side.

Vil dere som gir dere ut for å være den Høyestes barn, løfte banneret høyt - ikke bare når dere kommer sammen til møte, men så lenge tiden kommer til å vare? Vil dere ikke stå på Herrens side og tjene ham i hjertets oppriktighet? Dersom dere gjør slik som Israels barn gjorde da de satte Herrens uttrykkelige krav til side, kommer dere ganske sikkert til å bli rammet av hans straffedom. Men dersom dere legger synden vekk og øver en levende tro, vil himmelens rikeste velsignelser bli deres.

neste kapitel