| Veiledning for menigheten 2. bd. kapitel 37. Fra side 208. Fra side i den engelske utgave. |
(208)Der Herrens Ånd er, der er saktmodighet, tålmodighet, mildhet og langmodighet. En sann Kristi etterfølger vil søke å etterligne mønsteret. Han vil gjøre det til et studium hvordan han kan gjøre Guds vilje på jorden slik som den blir gjort i himmelen. De som har hjerter som fremdeles er smittet av synd, kan ikke være nidkjære til gode gjerninger. De unnlater å holde de første fire forskrifter i ti buds loven. Disse budene viser menneskenes plikt overfor Gud. De holder heller ikke de siste seks som viser menneskenes plikt mot sine medmennesker. Deres hjerter er fulle av selviskhet, og de finner stadig noe å utsette på andre som er bedre enn de selv er. De går løs på en oppgave som Gud ikke har gitt dem, og så lar de det arbeid være ugjort som han har pålagt dem å utføre, og som består i å gi akt på seg selv, for at ingen bitter rot skal skyte fram og forstyrre menigheten og besmitte den. De vender blikket utover for å se om det skulle være noe i veien med karakteren hos andre, mens deres øyne burde være vendt innad for å undersøke og kritisere deres egne handlinger. Når de tømmer sitt hjerte for alt som er selvisk, for misunnelse, ond mistanke og hat, vil de ikke stige opp på dommersetet og felle dom over andre, dem som i Guds øyne er bedre enn de selv. rett (208)Den som ønsker å reformere andre, må først reformere seg selv. Han må få Mesterens ånd i eie og være villig til å lide hån og å øve selvfornektelse sammen med ham. I forhold til den verdi en eneste sjel har, blir hele verden så ubetydelig. Dersom noen nærer et ønske om å øve myndighet, om å herske over Guds arvedel, vil det føre til at sjeler går fortapt. De som virkelig elsker Jesus, vil innrette sitt liv etter mønsteret, og i hans ånd vil de arbeide for å frelse andre. rett (208)For å vinne menneskene og for å gjøre deres evige frelse sikker, forlot Kristus de kongelige boliger i himmelen og om til denne jord, gikk igjennom syndens og skammens kvaler i menneskenes sted og døde for å gjøre dem fri. Hvordan tør noen som bekjenner Kristi navn, i betraktning av den umåtelige pris som ble betalt for menneskets gjenløsning, behandle en av hans små med likegyldighet? Med hvilken omhu skulle ikke brødre og søstre i menigheten våke over hvert ord og hver handling så de ikke kom til å skade oljen og vinen! (Ap, 6, 6,) Hvor alvorlig, vennlig og kjærlig burde vi ikke behandle det som er kjøpt med Kristi blod! Med hvilken troskap og hvilket alvor bør vi ikke arbeide for å løfte opp de forsagte og motløse! Med hvilken ømhet bør vi ikke behandle slike som forsøker å lyde sannheten og som ikke får noen oppmuntring i hjemmet og som til stadighet må innånde vantroens og mørkets atmosfære! rett (209)Hvordan vi bør behandle de feilende (2o9)Herre, hvem skal bo i. ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte, så han ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin neste ondt og ikke fører skam over dem som står ham nær, den som ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren, som sverger seg selv til skade og ikke bryter sitt ord, den som ikke låner sine penger ut mot rente og ikke tar gave mot den uskyldige. Den som dette gjør, skal ikke rokkes evindelig.” Sal. 15, 1-5. Her blir baktaleren utelukket fra å kunne bo i Guds telt og på Sions hellige berg. Den som bringer skam over dem som står ham nær, kan ikke være til behag for Gud. 209 Hvor mange ganger hender det ikke at predikanter, mens de utfører et godt arbeid med å lede sjeler til Gud og til sannheten, blir kalt til et annet sted for å ordne en menighets sak mellom brødre som selv har handlet helt feilaktig og som var besjelet av en stridbar, anmassende ånd! 209 Å kalle menn bort fra sitt virkefelt på denne måten er noe som har gjentatt seg gang på gang under utviklingen av dette verk, og det er noe som menneskenes store motstander har funnet på for å hindre Guds sak. Når sjeler som har vært i ferd med å ta standpunkt på sannhetens side, på denne måten kommet under ugunstige innflytelser, mister de interessen, og det hender svært sjelden at sannheten på ny kan gjøre et mektig inntrykk på dem. Den onde søker stadig å finne et eller annet for å dra predikanten bort fra hans virkefelt på dette kritiske tidspunkt, for at fruktene av hans arbeid skal bli tilintetgjort. 210 I menigheten finnes det vanhellige, uomvendte menn og kvinner som tenker mer på å hevde sin egen verdighet og sine egne meninger enn de tenker på sine medmenneskers frelse. Satan påvirker slike til å få i stand vanskeligheter som kan legge beslag på predikantens tid og arbeid, og mange sjeler går fortapt som en følge av dette. 210 Når det råder splittede følelser blant medlemmene i menigheten, er deres hjerter harde og upåvirkelige. Det arbeid predikanten utfører, kan da sammenlignes med hammerslag på kaldt jern, og hver av partene blir mer stadfestet i sitt eget standpunkt enn de var før. Predikanten kommer i en meget lite misunnelsesverdig stilling, for selv om han tar en aldri så klok avgjørelse, blir det til mishag for den ene eller den andre, og på den måten blir partiskhetens ånd styrket. 210 Dersom predikanten tar inn hos en eller annen familie, kan han være sikker på at andre blir misunnelige og redde for at han skal få ufordelaktige inntrykk angående dem. Når han da gir rad, vil noen si at denne eller hin har snakket med ham., og hans ord har ingen vekt hos dem. På den måten blir deres sjeler væpnet med mistillit og mistanke, og predikanten blir gjenstand for deres fordom og skinnsyke. 210 Altfor ofre er saken verre når han reiser enn den var da han kom dit. Dersom han helt hadde nektet å høre på noens fargelagte, ensidige uttalelser, og dersom han hadde gitt råd i samsvar med den bibelske regel og sagt som Nehemias: Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned (Neh. 6, 3), ville vedkommende menighet ha vært i en langt bedre tilstand. 210 Predikanter og medlemmer i menigheten mishager Gud når de tillater noen å fortelle dem om brødrenes feil. De burde ikke høre på disse historier, men spørre: Har du nøye fulgt din Frelsers oppfordring? Har du vært hos synderen og snakket med ham om hans fell deg og ham imellom? Og har han nektet a høre på deg? Har du med omhu og under bønn tatt to eller tre andre med deg og arbeidet for ham med ømhet, ydmykhet og saktmodighet og med et hjerte som banket av kjærlighet til hans sjel? Dersom høvdingens (Kristi) befalinger slik som de finnes i reglene om de feilende, nøye er blitt fulgt, bør man ta enda et skritt: Si det til menigheten og la saken bli behandlet i samsvar med Skriften. Da først vil himmelen stadfeste den avgjørelsen menigheten tar om å avskjære det lem som volder forargelse, dersom vedkommende da ikke omvender seg. Dersom disse skrittene ikke er blitt tatt, så lukk øre for klager og unngå på den måten å bringe skam over dem som står deg nær. Hvis alle brødre og søstre ville følge denne kristelige fremgangsmåte, ville onde tunger forstumme, for de ville ikke finne et så gunstig felt hvor de kunne arbeide for å bite og fortære hverandre. rett (211)Valg av ledere (211)Den inspirerte apostel sa: ”Vær ikke snar til å legge hendene på noen.” l Tim. 5, 22. I noen av våre menigheter har arbeidet med å organisere og med å innsette forstandere vært forhastet. Den bibelske regelen er ikke blitt fulgt, og som en følge av dette har menigheten kommet i store vanskeligheter. Det bør ikke være så stort hastverk med å velge ledere at man ordinerer menn som i ingen henseende er skikket for den ansvarsfulle oppgaven - menn som trenger til omvendelse og til å høynes, foredles og lutres før de i noen som helst stilling kan gjøre tjeneste i Guds sak. rett (211)Evangeliets not samler både gode og onde. Karakterutvikling krever sin tid. Det tar sin tid før man lærer hva menneskene virkelig er. Familien til den som er foreslått til et embete, bør også komme i betraktning. Blir familien holdt i age? Kan mannen styre sitt eget hus med ære? Hvilken karakter har hans barn? Er de til ære for sin fars innflytelse? Dersom han ikke viser takt, visdom eller gudfryktighetens kraft i hjemmet, slik at han kan styre sin egen familie, kan man trygt gå ut fra at de samme mangler vil gjøre seg gjeldende i menigheten, og at den samme vanhellige ledelse vil vise seg der. Det vil være langt bedre å bedømme mannen før han blir satt inn i et embete enn etterpå, bedre å be og rådslå før man tar det avgjørende skritt enn å måtte arbeide for å rette på følgene av et feiltrinn som er begått. rett (212)I noen menigheter har lederen ikke de rette forutsetninger for å kunne lære opp medlemmene til å bli arbeidere. Det er ikke blitt utvist takt og innsikt når det gjelder å opprette en levende interesse for Guds verk. Lederen er treg og virker kjedelig. Han taler for meget og ber for lenge ved møtene. Han har ikke den levende forbindelse med Gud som vil kunne gi ham en ny erfaring. rett (212)Lederne for menigheten på ethvert sted bør være alvorlige, fulle av nidkjærhet og uegennyttig interesse, Guds menn som kan sette det rette preg på virksomheten. De bør bære fram sine begjæringer for Gud i tro. De kan bruke all den tid de ønsker til bønn i lønnkammeret, men ved møtene bør deres bønner og deres vitnesbyrd være kortfattet og saklige. Lange, tørre bønner og lange formaninger bør unngås. Dersom brødrene og søstrene gjerne vil ha noe å si som kan vederkvege og oppbygge andre, må de først ha det i sine egne hjerter. De må ha en daglig forbindelse med Gud, hente sine forråd fra hans uuttømmelige skattkammer og kunne dra fram nytt og gammelt derfra. Hvis deres egne sjeler er blitt opplivet av Guds Ånd, vil de styrke og oppmuntre andre. Men dersom de ikke selv har drukket av frelsens levende kilde, vil de ikke kunne forstå hvordan de skal lede andre dit. rett (212)De som tar imot sannhetens teori, bør bli forelagt hvor nødvendig det er med en erfaringsmessig kristendom. Predikanter må bevare sine egne sjeler i Guds kjærlighet og deretter vise folket nødvendigheten av en individuell helligelse, en personlig omvendelse. Alle må selv oppnå en levende erfaring. De må ha Kristus innlevet i hjertet, og hans Ånd må beherske deres sinn og hu, ellers er deres bekjennelse til troen verdiløs og deres tilstand enda verre enn den ville være om de aldri hadde hørt sannheten. rett (212)For de små grupper som tar imot sannheten, bør det kunne lages en ordning som kunne sikre menighetens fremgang. Man kan peke ut en mann som kan ha ledelsen en uke eller en måned, og deretter en annen i noen få uker. På den måten kan forskjellige personer bli innsatt til å utføre arbeidet, og etter en passende prøve bør man ved en avstemning i menigheten velge en til å stå som dens anerkjente leder, men aldri for mer enn et år. Så skal en annen bli valt, eller den samme kan velges igjen, dersom hans tjeneste har vist seg å være til velsignelse for menigheten. Det samme prinsipp bør en følge når en velger menn i andre ansvarsfulle stillinger, som f. eks. embeter i konferensen. Uprøvde menn bør ikke velges til konferensformenn. Det er mange som ikke viser den rette skjønnsomhet i disse viktige anliggender hvor det gjelder evige interesser. rett (213)Innflytelsen av en enig sjelevinnende menighet (213)Enhet i menigheten er det overbevisende vitnesbyrd om at Gud har sendt Jesus til verden som dens gjenløser. Dette er et argument som verdslige mennesker ikke kan motbevise. Derfor arbeider Satan stadig for å hindre denne enhet og harmoni, for at de vantro skal få avsky for religion og bli befestet i sin ubotferdighet, fordi de" kan være vitne til frafall, splid og strid mellom bekjennende kristne. Gud blir vanæret ved dem som bekjenner seg til sannheten mens de ligger i innbyrdes uoverensstemelse og fiendskap. Satan er den store anklager mot brødrene, og alle som tar del i en slik virksomhet, står i hans tjeneste. rett (213)Vi bekjenner oss til å ha mer sannhet enn andre samfunn, men hva gagner det oss dersom dette ikke leder oss til større hengivenhet, til et renere og helligere liv? Det ville være bedre for oss aldri å ha sett sannhetens lys enn å bekjenne oss til å ta imot det og ikke bli helliget ved det. rett (213)For å kunne avgjøre hvor betydningsfulle de interesser er som knytter seg til sjelens omvendelse fra villfarelse til sannhet, må vi forstå hva udødeligheten er verd. Vi må innse hvilken fryktelig straff den annen død er. Vi må oppfatte den ære og herlighet som venter de gjenløste; og forstå hva det vil si å være i nærheten av ham som døde for at han måtte kunne høyne og foredle mennesket og gi seiervinneren et kongelig diadem. rett (213)Verdien av en sjel kan ikke fullt ut oppfattes av mennesker. Med hvilken takknemlighet vil ikke de gjenløste og herliggjorte minnes dem som var et middel til deres frelse! Da vil ingen angre sine selvfornektende bestrebelser og sitt iherdige arbeid, sitt tålmod, sin overbærenhet og sitt hjertes alvorlige, brennende lengsler etter sjeler som ville ha gått tapt dersom vedkommende hadde forsømt sin plikt eller var blitt trett av å gjøre det gode. rett (214)Nå blir disse hvitkledde sjeler samlet i den store Hyrdes fold. Den trofaste arbeider og den som ble frelst ved hans arbeid, blir hilst av Lammet som er i tronens midte, og de blir ledet hen til livsens tre og til kilden for det levende vann. Med hvilken glede betrakter ikke Kristi tjenere disse forløste som nå får del i Gjenløserens herlighet! Hvor meget mer dyrebar er ikke himmelen for dem som trofast har arbeidet for å frelse sjeler! .De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid.” Dan. 12, 3. rett |