Veiledning for menigheten 2. bd. kapitel 40. Fra side 219.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

Vitnesbyrdenes natur og innflytelse

Etter som enden nærmer seg og arbeidet med å bringe verden den siste advarsel blir utvidet, blir det viktigere for dem som tar imot den nærværende sannhet, å få en klar forståelse av Vitnesbyrdenes natur og innflytelse, disse vitnesbyrd som Gud i sitt forsyn har knyttet til det tredje englebudskaps verk fra dets aller første begynnelse. På de følgende sider gjengir jeg noen utdrag av det jeg i de siste 40 år har skrevet angående mine egne tidligste erfaringer i dette særskilte verk, samt hva Gud har vist meg angående Vitnesbyrdenes natur og betydning, måten de er kommet fram på og hvordan man bør betrakte dem.

Ikke lenge etter tidens utløp i 1844 fikk jeg mitt første syn. Jeg besøkte en kjær søster i Kristus. Hennes hjerte var knyttet til mitt. Fem av oss, alle sammen kvinner, knelte i stillhet ved familiealteret. Mens vi ba, kom Herrens kraft over meg, slik som jeg aldri hadde følt den tidligere. Jeg syntes jeg var omgitt av lys og at jeg steg høyere og høyere opp fra jorden. Denne gangen hadde jeg et syn om de advent troendes erfaring, Kristi komme og den lønn de trofaste skal få.

I et annet syn, som fulgte snart etter det første, så jeg de prøver jeg skulle komme, til å gjennomgå, og at det var min plikt å reise ut og fortelle andre hva Gud hadde åpenbart for meg. Det ble vist meg at mitt arbeid ville møte stor motstand og at mitt hjerte ville bli sønderrevet av angst, men at Guds nåde ville være nok til å holde meg oppe gjennom det altsammen. Lærdommen i dette syn besværte meg overmåte meget, for den viste meg at det var min plikt å gå ut blant folket og fremholde sannheten.

Noe jeg var svært redd for og som trykket meg, var at dersom jeg fulgte pliktens kall og dro ut og ga meg ut for å være en som var begunstiget med synet og åpenbarelser fra den Høyeste til hans folk, ville jeg kunne gi etter for en syndig selvopphøyelse og heve meg opp over den stilling som det var riktig for meg å innta, pådra meg Guds mishag og miste min egen sjel. Jeg visste om flere slike tilfelle som jeg her har skildret, og mitt hjerte krympet seg for den harde ildprøven. Jeg ba nu inderlig om at jeg måtte bli bevart fra uberettiget selvopphøyelse dersom jeg måtte reise ut for å fortelle hva Herren hadde vist meg. Engelen sa: "Dine bønner er hørt og vil bli besvart. Dersom dette onde som du gruer for, truer deg, vil Guds hånd være utrakt for å frelse deg. Ved trengsel vil han dra deg til seg og bevare din ydmykhet. Vær trofast i å bære fram budskapet. Hold ut inntil enden, så skal du ete frukten av livsens tre og drikke av livsens vann."

På denne tid var det svermeri blant noen av dem som hadde trodd det første budskap. Det forekom alvorlige villfarelser i lære og liv, og noen var ferdige til å fordømme alle som ikke ville godkjenne deres synsmåter. Gud åpenbarte disse villfarelser for meg i syner og sendte meg til sine villfarne barn for å peke dem ut. Men da jeg utførte denne plikt, møtte jeg bitter motstand og bebreidelse.

Det var et tungt kors for meg å skulle fortelle de villfarne det som var blitt åpenbart for meg angående dem. Det voldte meg stor smerte, å se andre føle seg besvært eller bedrøvet. Og når jeg måtte bære fram budskapene, søkte jeg ofte å mildne dem og fremstille dem så gunstige som mulig for vedkommende, og deretter kunne jeg gå avsides for meg selv og gråte av åndelig smerte. Jeg betraktet dem som bare hadde sine egne sjeler å ha omsorg for, og jeg tenkte at dersom jeg var i deres stilling, ville jeg ikke klage. Det var vanskelig å måtte fortelle de tydelige, skarpe vitnesbyrd som Gud ga meg. Med angst la jeg merke til resultatet, og dersom de som ble vist til rette, satte seg imot irettesettelsen og etterpå motarbeidet sannheten, kom disse spørsmålene opp i mitt sinn: Fremholdt jeg budskapet nettopp slik som jeg skulle? Kunne det ikke ha vært en eller annen måte å frelse vedkommende på? Og så trengte det seg en slik smerte inn i min sjel at jeg ofte syntes at døden ville være et velkomment sendebud og graven et deilig hvilested.

Jeg skjønte ikke hvilken fare og synd det lå i en slik innstilling før jeg i et syn ble ført fram for Jesu ansikt. Han så på meg med et misfornøyd blikk og vendte seg deretter bort fra meg. Det er umulig å beskrive den redsel og angst jeg følte i det øyeblikk. Jeg falt ned for ham på mitt ansikt, men jeg klarte ikke å si et eneste ord. Å, hvor jeg lengtet etter å bli skjermet og skjult for dette forferdelige blikk. Da kunne jeg i en viss grad forstå hvordan de fortapte vil føle det når de roper til "fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! Åp. 6, 16.

Snart bød en engel meg at jeg skulle stå opp, og det synet som møtte mine øyne, kan vanskelig beskrives. Foran meg var det en flokk som hadde sitt hår og tøy revet i stykker, og deres hvite ansikter uttrykte selve bildet på fortvilelse og skrekk. De kom nær bort til meg og gned sine klær mot mine. Da jeg la merke til mine klær, så jeg at de var tilsølt med blod. Igjen falt jeg om som en død for min ledsagende engels føtter. Jeg kunne ikke finne en eneste unnskyldning, jeg lengtet bare etter å komme vekk fra dette hellige sted. Engelen reiste meg opp på mine føtter og sa: Dette er ikke din tilstand nå, men dette syn er blitt fremstilt for deg for at du skal vite hvordan du vil bli stilt dersom du unnlater å fortelle andre hva Herren har åpenbart for deg." Med denne høytidelige advarsel i sinne gikk jeg ut for å bringe folket den irettesettelse og lærdom som Gud hadde gitt meg.

Personlige vitnesbyrd
Budskaper som ble gitt til forskjellige mennesker, ga jeg dem ofte skriftlig. Dette gjorde jeg i mange tilfelle på deres inntrengende anmodning. Etter som mitt arbeid ble mer og mer omfattende, ble dette en meget viktig og anstrengende del av min virksomhet. Før jeg ga ut vitnesbyrd nr. 15 (i 1868), fikk jeg fra slike som jeg hadde gitt råd eller tilrettevisning, anmodninger om skrevne vitnesbyrd. Men jeg var meget utmattet av oppslitende arbeid og grudde for oppgaven, særlig fordi jeg visste at mange av disse mennesker var meget uverdige, og det så ut til å være lite håp om at de advarsler som var gitt, skulle kunne føre til noen avgjort forandring hos dem. På denne tid ble jeg meget oppmuntret av følgende drøm:

Noen kom til meg med en vev som inneholdt hvitt tøy, og ba meg å klippe til drakter av det til mennesker av alle størrelser og av alle slags karakterer og omstendigheter i livet. Jeg ble oppfordret til å klippe dem og henge dem opp helt ferdige til å bli sydd når det var nødvendig. Jeg hadde det inntrykk at mange som jeg skulle klippe drakter til, var uverdige. Jeg spurte om dette var det siste tøystykke jeg skulle klippe til, og jeg fikk høre at det var det ikke. Så snart jeg var ferdig med dette, var det andre jeg skulle ta fatt på. Jeg følte meg motløs på grunn av den mengde arbeid som ventet på meg, og jeg sa at jeg i over 20 år hadde vært opptatt med å klippe drakter for andre, og mitt arbeid var ikke blitt påaktet, heller ikke kunne jeg innse at arbeidet mitt hadde utrettet noe videre godt. Til ham som kom med tøyet, fortalte jeg særlig om en kvinne som han hadde bedt meg om å klippe en drakt for. Jeg sa at hun ikke ville sette pris på tøyet, og at det ville være bortkastet tid og stoff å gi det til henne. Hun var svært fattig, underlegen i forstand og urenslig i sine vaner, og hun ville sikkert snart skitne det til.

Men han svarte: .Klipp til drakten. Dette er din plikt. Det er ikke du som bærer tapet, men jeg. Gud ser ikke som mennesker ser. Han legger fram det arbeid som han vil skal utføres, og du vet ikke hva som vil lykkes, dette eller hint.”

Da holdt jeg hendene mine opp, grove og harde som de var etter den langvarige bruk av saksen, og jeg sa at jeg ikke kunne annet enn grue når jeg tenkte på at jeg skulle fortsette dette arbeid. Men han svarte meg på nytt:

Klipp til draktene! Din avløsning er ennå ikke kommet.”

Med en sterk følelse av tretthet reiste jeg meg opp for å ta fatt på arbeidet. Foran meg lå en ny, blank saks som jeg begynte å bruke. Følelsen av tretthet og motløshet forlot meg plutselig, saksen syntes å skjære nesten uten noen anstrengelse fra min side, og jeg klipte den ene drakten til etter den andre forholdsvis lett.

Det forekommer mange drømmer som stammer fra ting i det daglige liv og som Guds Ånd ikke har noe å gjøre med. Det er også falske drømmer, på samme måte som det er falske syner, som blir inspirert av Satans ånd. Men drømmer fra Herren blir i Guds Ord stilt i klasse med syner og er like sikkert frukten av Profetiens Ånd som tilfellet er med syner. Slike drømmer rommer i seg selv beviset på deres ekthet, når man tar hensyn til de mennesker som får dem, og til de omstendigheter de ble gitt under.

På grunn av at den advarsel og undervisning som er gitt i vitnesbyrd til enkelte personer, i like høy grad gjaldt mange andre, som ikke tydelig var blitt pekt ut på den måten, så det for meg ut til å være min plikt å utgi de personlige vitnesbyrd til gagn for menigheten. Da jeg i Vitnesbyrd nr. 15 skrev om nødvendigheten av å gjøre dette, uttalte jeg: ”Jeg kjenner ikke noen bedre måte å fremholde mine anskuelser på om alminnelige farer og feil og om den plikt som hviler på alle dem som elsker Gud og holder hans bud, enn ved å gi ut disse vitnesbyrd. Det finnes kanskje ikke noen kraftigere og mer direkte måte jeg kan gjøre bruk av når jeg skal fremholde hva Herren har vist meg.”

I et syn som jeg fikk den 12. juni 1868, så jeg noe som fullt ut rettferdiggjør utgivelsen av personlige vitnesbyrd. Når Herren peker ut personlige tilfelle og spesifiserer deres synder, skjer det ofte at andre som ikke er blitt påvist i syner, anser det for avgjort at deres vandel er riktig, eller nesten riktig. Hvis noen blir irettesatt for en spesiell synd, bør brødre og søstre omhyggelig ransake seg selv for å se hvor de har feilet og hvor de har gjort seg skyldige i den samme synd. De bør være preget av en ydmyk bekjennelsens ånd. At andre mener om seg selv at de er rettferdige, gjør dem ikke rettferdige. Gud ser på hjertet. Det er på denne måten han prøver og ransaker sjelene. Når han straffer den enes synder, har han til hensikt å irettesette mange. Men dersom de unnlater å ta denne irettesettelsen til hjertet og roser seg med at Gud går deres feil forbi, fordi han ikke særskilt påpeker dem, bedrar de sin egen sjel og kommer til å bli innesluttet i mørke og overlatt til sine egne veier for å følge sine egne hjerters råd.

Det er mange som går uærlig fram mot sin egen sjel og som i høy grad bedrar seg selv med hensyn til sin sanne stilling overfor Gud. For å vise hva de som bekjenner seg til å være hans etterfølgere har i sine hjerter, gjør han bruk av slike midler og måter som best tjener hans hensikt. Han legger klart fram syndene hos noen for at andre på den måten kan bli advart og frykte og holde seg fra disse feil. Ved å ransake seg selv vil de kanskje finne at de gjør de samme ting som Gud fordømmer hos andre. Dersom de virkelig ønsker å tjene Gud og frykter for å støte ham, vil de ikke vente med å bekjenne sine synder og i ydmyk botferdighet omvende seg til Herren inntil disse synder blir påpekt. De vil holde seg fra slikt som ifølge det lys andre fikk, har vært mishagelig for Gud. Hvis derimot de som ikke går riktig fram, innser at de er skyldige nettopp i de synder andre er blitt irettesatt for, og likevel fortsetter på samme vanhellige måte, fordi de ikke særskilt er blitt nevnt, stiller de sin egen sjel i fare, og Satan får makt over dem så de må gjøre hans vilje.

Jeg så at ifølge Guds visdom vil ikke alles synder og feil bli åpenbart. I disse personlige vitnesbyrd blir det talt til alle som er skyldige, selv om deres navn kanskje ikke er føyet til i det spesielle vitnesbyrd som ble gitt. Og dersom det er noen som går forbi og dekker over sine synder fordi deres navn ikke er særskilt nevnt, vil Gud ikke gi dem fremgang. De kan ikke gå fremad i det guddommelige liv, men de vil bli mørkere og mørkere inntil himmelens lys blir trukket helt tilbake.

I et syn jeg hadde for om lag 20 år siden (i 1871), ble jeg oppfordret til å fremholde alminnelige prinsipper i tale og i skrift og til på samme tid å nevne de farer, feil og synder som heftet seg ved enkelte personer, for at alle kunne bli advart, irettesatt og rettledet. Jeg så at alle nøye bør ransake sine egne hjerter og sitt liv for å se om de ikke har begått de samme feil som andre ble irettesatt for, og om de advarsler som ble gitt til andre, ikke var beregnet på dem selv. I så fall bør de betrakte disse råd og irettesettelser som om de særskilt var gitt til dem, og de bør gjøre en likså praktisk bruk av dem som om de spesielt var blitt talt til dem selv. Gud har til hensikt å prøve troen hos alle som bekjenner seg til å følge Kristus. Han vil prøve hvor oppriktige deres bønner er, de som hevder at de hat et alvorlig ønske om å kjenne sin plikt. Han vil gjøre plikten klar. Han vil gi alle rikelig anledning til å utvikle det som bor i deres hjerter.

Hensikten med Vitnesbyrdene
I fordums tid talte Gud til menneskene ved profeters og apostlers munn. I disse dager taler han til dem ved sin Ånds vitnesbyrd. Det har aldri vært en tid da Gud underviste sitt folk med større alvor enn han nå underviser dem om sin vilje og om den vei han ønsker de skal følge.

Det har behaget Herren å gi meg et innblikk i sitt folks trang og feil. Enda det har vært pinlig for meg, har jeg med troskap vist de feilende deres synder og midlet til å avhjelpe disse. Således har Guds Ånd uttalt advarsler og straffedommer, og det likevel uten å holde tilbake de herlige løfter om nåde.

Angrende syndere har ingen grunn til å fortvile fordi de blir minnet om sine overtredelser og advart om den fare de svever i. Nettopp disse bestrebelser til deres eget beste viser hvor høyt Gud elsker dem og ønsker å frelse dem. For å arve evig liv behøver de bare å følge hans råd og gjøre hans vilje. Gud stiller fram syndene blant hans feilende folk for at de i den guddommelige sannhets lys må kunne se dem i all deres avskyelighet. Det er deres plikt å vike bort fra dem for all tid. Dersom Guds folk ville forstå hans handlemåte med dem og ta imot hans lærdommer, ville de finne en rett sti for sine føtter og et lys som kunne lede dem gjennom mørke og motløshet.

Advarsler og irettesettelser blir ikke gitt til syvendedags-adventister fordi deres liv er mer klanderverdig enn bekjennende kristnes liv i de alminnelige kirkesamfunn, heller ikke fordi deres eksempel eller deres handlinger er dårligere enn handlemåten hos de adventister som ikke vil lyde Guds lovs krav,. men fordi de har stort lys og ved sin bekjennelse tar standpunkt som Guds særskilte utvalte folk som har hans lov skrevet i sine hjerter. De gir til kjenne sin troskap mot himmelens Gud ved å vise lydighet mot hans rikes lover. De er Guds representanter på jorden. Enhver synd hos dem skiller dem fra Gud og vanærer på en særlig måte hans navn ved å gi fiender av hans hellige lov anledning til å klandre hans sak og hans folk som han har kalt Herren refser og irettesetter det folk som bekjenner seg til å holde hans lov. Han peker ut deres synder og blotter deres urettferdighet fordi han ønsker å ta bort fra dem all synd og ondskap så de kan fullkomme hellighet i hans frykt. Gud straffer, refser og irettesetter dem for at de må bli lutret, helliget og løftet opp og til sist bli opphøyet til hans egen trone.

Jeg har sett igjennom de vitnesbyrd som sabbatsholdere har fått, og jeg er forbauset over Guds barmhjertighet og hans omhu for sitt folk, ved at han gir dem så mange advarsler, peker ut deres farer og viser dem den opphøyde stilling han ønsker de skal innta. Dersom de ville bli i hans kjærlighet og holde seg atskilt fra verden, ville han la sine særskilte velsignelser hvile over dem og la sitt lys skinne rundt omkring dem. Deres innflytelse til det gode ville kunne merkes i enhver gren av verket og i alle deler av evangeliets virkefelt. Men dersom de unnlater å etterkomme hans vilje, dersom de fortsatt har så liten forståelse av verkets opphøyde karakter som de har hatt i den svunne tid, vil deres innflytelse og eksempel vise seg å være en fryktelig forbannelse. De vil gjøre skade, og ikke annet enn skade. Blodet av dyrebare sjeler vil bli funnet på deres klær.

Advarende vitnesbyrd har lydt gjentatte ganger. Jeg spør: Hvem har gitt akt på dem? Hvem har vært nidkjær til å omvende seg fra sine synder og sitt avguderi og til med alvor å jage mot målet, den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus? Jeg har ventet med spenning i håp om at Gud ville legge sin hånd på noen og bruke dem som rettferdighets redskaper til å vekke hans menighet og sette den i rette skikk. Jeg har holdt på å fortvile når jeg år etter år har vært vitne til en større avvikelse fra den enkelhet som Gud har vist meg bør kjenntegne hans etterfølgeres liv. Interessen og hengivenheten for Guds sak er blitt mindre og mindre. Jeg spør: I hvilken retning har de som bekjenner seg til å ha tillit til Vitnesbyrdene, søkt å leve etter det lys som ble gitt dem? I hvilken retning har de aktet på de lærdommer de har fått?

Skal ikke erstatte Bibelen
At vitnesbyrdene ikke er gitt for at de skulle komme i stedet for Bibelen, vil man kunne se av følgende utdrag av et vitnesbyrd som kom ut i 1876:

"Bror J. ville forvirre sinnene ved å gi det utseende av at det lys Gud har gitt gjennom Vitnesbyrdene, er et tillegg til Guds Ord. Men på den måten stiller han saken fram i et falskt lys. Det har behaget Gud på denne måten å lede sitt folks oppmerksomhet til hans ord og å gi dem en klarere forståelse av dette." Guds Ord er tilstrekkelig til å opplyse det mest omtåkede sinn, og de som nærer et ønske om å forstå det, kan skjønne det. Men på tross av dette er det ,noen som gir seg ut for å gjøre Guds Ord til sitt studium, men som viser seg a leve i åpenbar strid med de tydeligste lærdommer i dette ord. For at menneskene skal være uten unnskyldning, gir Gud dem derfor tydelige og skarpe, vitnesbyrd og leder dem således tilbake til Ordet som de har latt være følge. Guds Ord inneholder en overflod av alminnelige prinsipper for a danne riktige livsvaner, og vitnesbyrdene, både de alminnelige og de, private, har til hensikt å gjøre dem enda mer oppmerksomme på disse prinsipper.

Den 3. april 1871 ble denne sak stilt fram for meg i en drøm. Jeg syntes jeg var til stede ved et viktig møte der en stor skare var samlet. Mange lå bøyd for Gud i alvorlig bønn, og de så ;ut til å være besværet. De tryglet Herren om særskilt lys. Noen syntes a være i åndelig nød. De var grepet av sterke følelser, og med tårer ropte de høyt om hjelp og lys. Våre mest fremstående brødre tok del i denne høyst inntrykksfulle scenen. Bror A. lå utstrakt på gulvet, tilsynelatende i stor forlegenhet. Hans hustru satt sammen med en flokk likegyldige spottere. Hun så ut som om hun ønsket at alle skulle forstå at hun foraktet dem som på denne måten ydmyket seg.

Jeg drømte at Herrens Ånd kom over meg, og jeg reiste meg opp midt under rop og bønner og sa: "Herrens Ånd er, over meg. Jeg føler meg tilskyndet til å si til dere at dere hver især må begynne å arbeide for dere selv. Dere ser hen til Gud og ønsker at han skal utrette en gjerning for dere som han har overlatt til dere å gjøre. Dersom dere vil utføre dette arbeid for dere selv, slik som dere vet dere ,burde, vil Gud hjelpe dere når dere trenger hjelp. Dere har latt være a gjøre akkurat det som Gud ville dere skulle gjøre. Dere har bedt Gud om a gjøre deres arbeid. Hadde dere fulgt det lyset han har gitt dere, ville han ha latt mer lys skinne for dere. Men hvordan kan dere vente at Gud skal gi dere mer lys og flere velsignelser ,å forsømme og forkaste så lenge dere forsømmer de råd, advarsler og irettesettelser som er gitt Gud er ikke som et menneske. Han lar seg ikke spotte.” "

Jeg tok den dyrebare Bibelen og omga den med de Vitnesbyrd for menigheten som Guds folk har fått. Her, sa jeg, vil nesten enhver finne det han trenger til. De synder de bør avsky, er påpekt. De råd som de ønsker kan de finne her, råd som ble gitt til andre som var i en lignende stilling som dem. Det har behaget Gud å gi linje på linje og bud på bud. Men det er ikke mange av dere som virkelig vet hva vitnesbyrdene inneholder. Dere er ikke fortrolige med Skriftene. Dersom dere hadde gjort Guds Ord til deres studium med et ønske om å nå opp til det bibelske ideal og oppnå kristelig fullkommenhet, ville dere ikke ha behøvd vitnesbyrdene. Men han har søkt å nå dere med enkle, direkte vitnesbyrd og gjøre dere oppmerksomme på det inspirerte ord som dere har unnlatt å lyde, nettopp fordi dere har forsømt å lære Guds inspirerte Bok å kjenne. Derfor har han også tilskyndet dere til å innrette deres liv i samsvar med Ordets rene og opphøyde lærdommer.

Ikke for å bringe nytt lys
Gjennom de vitnesbyrd som blir gitt, har Herren til hensikt å advare, irettesette og råde dere og å inntrykke betydningen av hans Ords sannhet på deres sinn. De skrevne vitnesbyrd skal ikke gi nytt lys, men gi hjertet et levende inntrykk av de inspirerte sannheter som alt er blitt åpenbart. Menneskets plikt mot Gud og mot sine medmennesker er klart påvist i Guds Ord. Likevel er det bare få av dere som viser lydighet mot det lys som er gitt. Det blir ikke føyet noe til sannheten, men Gud har gjennom vitnesbyrdene forenklet de store sannhetene som alt er gitt, og på den måten han selv har valt, lagt dem fram for folket for på den måten å vekke og påvirke deres sinn, for at alle skal være uten unnskyldning.

Stolthet, kjærlighet til selvet, egennytte, hat, misunnelse og avind har omtåket evnen til å fatte, og sannheten, som kunne ha gjort dere vise til frelse, har mistet sin kraft til å innta og beherske sinnet. Gudfryktighetens prinsipper, som er av overmåte stor betydning, blir ikke forstått fordi hunger og tørst etter bibelsk kunnskap, renhet i hjertet og hellighet i livet ikke er til stede. Vitnesbyrdene skal ikke forringe Guds Ord, men opphøye det og lede tankene hen til det, for at sannheten i sin enkle skjønnhet må kunne gjøre inntrykk på alle.

Jeg sa videre: På samme måte som Guds Ord er innhegnet med disse bøker og brosjyrer, slik har Gud innhegnet dere med irettesettelser, råd, advarsler og oppmuntringer. Her roper dere til Gud i sjelens fortvilelse om mer lys. Gud har gitt meg myndighet' til å si til dere at ikke en eneste, ny lysstråle gjennom vitnesbyrdene vil skinne på deres sti før dere gjør en praktisk bruk av det lys som alt er gitt, Herren har omhegnet dere med lys, men dere har ikke satt pris på lyset. Dere har trådt det under føtter. Mens noen har ringeaktet lyset, har andre forsømt det eller fulgt det med likegyldighet. Noen få har av hjertet bestemt seg for å følge det lys som det har behaget Gud å gi dem.

Noen som har fått særlige advarsler gjennom et vitnesbyrd, har i løpet av få uker glemt den tilrettevisning som ble gitt dem. For noens vedkommende er vitnesbyrdene blitt gjentatt flere ganger, men de har ikke betraktet dem for å være av tilstrekkelig betydning til å bli omhyggelig påaktet. For dem har de vært som tom tale. Dersom de hadde gitt akt på lyset, ville de ha unngått tap og prøvelser som syntes å være harde og vanskelige for dem. De har bare seg selv å klandre. De har lagt åk på sin egen nakke, og dette finner de vanskelig å bære. Det er ikke det åk Kristus har lagt på dem. Gud viste dem omhu og kjærlighet, men deres egennyttige, onde, vantro sjeler kunne ikke se hans godhet og miskunnhet. De turer fram i sin egen visdom inntil de blir overveldet av prøver og forvirret av forviklinger, og på den måten besnært av Satan. Dersom de hadde samlet de stråler av lys som Gud hadde gitt dem tidligere, ville han ha gitt dem mer lys.

Jeg henviste dem til det gamle Israel. Gud ga dem sin lov, men de ville ikke lyde den. Så ga han dem seremonier og forordninger for at de skulle tenke på Gud når de levde etter dem. De var så tilbøyelige til å glemme ham og hans krav til dem at det var nødvendig å holde sitt sinn våkent så de kunne innse sin plikt til å lyde og ære sin skaper. Hadde de vært lydige og gjerne villet holde Guds bud, ville det ikke ha vært nødvendig med alle disse seremonier og forordninger.

Dersom det folk som bekjenner seg til å være Guds eget klenodie, ville følge hans krav, slik som disse blir påpekt i hans Ord, ville det ikke ha blitt gitt særskilte vitnesbyrd for å få dem til å forstå sin plikt og for å gjøre dem oppmerksom på sin syndighet og den fryktelige fare det ligger i å la være å lyde Guds Ord. Samvittigheten er blitt sløvet fordi lyset er blitt satt til side, forsømt og forsmådd.

Det sto En ved min side og sa: "Gud har oppreist deg og pålagt deg å tale til folket og å påvirke hjerter på en måte som han ikke har gjort med noe annet menneske. Han har passet dine vitnesbyrd til på en slik måte at de svarer til behovet hos dem som trenger hjelp. Du må ikke la deg påvirke av spott, hån, forakt og fornærmelse. Dersom du skal kunne være Guds særskilte redskap, må du ikke støtte deg til noen, men holde fast ved ham alene og på samme" måte som den klyngende vinstokken la dine slyngtråder omslutte ham. Han vil gjøre deg til et middel som han kan sende sitt lys gjennom til folket. Du må hver dag samle styrke fra Gud for å kunne være væpnet, slik at dine omgivelser ikke skal tilsløre eller formørke det lys han har latt skinne på sitt ;folk gjennom deg. Satan har den særskilte hensikt å hindre dette lys i å komme til Guds folk, som så inderlig trenger det under disse siste dagers farer.

Din fremgang avhenger av din enfoldighet. Så snart du viker bort fra denne og tillemper dine vitnesbyrd etter noen annens mening, er det forbi med din kraft. Nesten alle ting i denne tid er pyntet på og blitt uvirkelig. Verden har en overflod av vitnesbyrd som blir gitt for å behage og fortrylle i øyeblikket og for å opphøye selvet. Ditt vitnesbyrd er av en annen art. Det skal nå ned til livets småting, bevare den svake tro fra å visne hen og innprente de troende hvor nødvendig det er å skinne som lys i verden.

Gud har gitt deg ditt vitnesbyrd for å vise den frafalne og synderen deres sanne tilstand og det umåtelige tap de lider dersom de fortsetter et liv i synd. Gud har innprentet dette for deg ved å åpenbare det i ditt syn, på en måte som han ikke har åpenbart det for noen annen nålevende, og i forhold til det lys han har gitt deg, vil han holde deg ansvarlig. "ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.” Sak. 4, 6. "Oppløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus dets synder!” Es. 58, l.”

Vitnesbyrdene brukt på en feilaktig måte
Noen som tror på Vitnesbyrdene, har gjort feil ved å tvinge dem inn på andre på en upassende måte. I første bind, nr. 8, er det et vitnesbyrd angående dette punkt: "Det var noen i . . . som var Guds barn, men som likevel tvilte på synene. Andre gjorde ingen motstand, men våget likevel ikke å ta et bestemt standpunkt med hensyn til dem. Noen var i tvil, noe de hadde tilstrekkelig grunn til å være. De falske syner og svermeriske øvelser samt de ulykkelige fruktene som fulgte med, hadde sin virkning på saken i . . . , slik at folk ble redd for alt som het syner. Alt dette burde man ha tatt med i betraktning og gått fram med visdom. De som aldri har sett den som har syner og som ikke har hatt noe personlig kjennskap til innflytelsen av synene, bør ikke klandres eller bli underkastet forhør. Slike bør ikke bli berøvet de fordeler og privilegier som menigheten har, dersom da deres kristelige liv for øvrig er som det bør være. . . . Det ble vist meg at det var noen som kunne ta imot de offentlige synene fordi de bedømte treet etter dets frukter. Andre ligner den tvilende Tomas. De kan ikke tro på vitnesbyrdene som er kommet ut, heller ikke vil de la seg overbevise gjennom andres vitnesbyrd, men de må selv se og ha beviset. Slike må ikke settes til side. Det bør vises dem langvarig tålmodighet og broderlig kjærlighet, inntil de finner sitt standpunkt og blir grunnfestet enten for eller imot. Dersom de kjemper imot synene som de ikke har kjennskap til, og dersom de går så langt i sin motstand at de motarbeider det som de ikke har hatt noen erfaring i, . . . bør menigheten vite at de er på feil vei.”'

Noen av våre brødre hadde hatt lang erfaring i sannheten og hadde i årevis hatt kjennskap til meg og min gjerning. De hadde beviser for at Vitnesbyrdene var sannferdige og hadde fremholdt sin tro på dem. De hadde følt Guds Ånds mektige tilskyndelse til å vitne om sannheten i dem. Når slike ble tilrettevist gjennom Vitnesbyrdene og likevel satte seg opp imot dem og i det skjulte arbeidet for å svekke deres innflytelse, ble det vist meg at man bør opptre bestemt overfor dem, for de vil kunne bringe i fare dem som mangler erfaring.

Det aller første nummer av Vitnesbyrdene som kom ut, advarer mot uforstandig å bruke det lys som Guds folk således har fått. Jeg uttalte at noen hadde fulgt en uklok fremgangsmåte. Når de hadde holdt fram sine anskuelser for ikke troende og var blitt spurt om beviser, hadde de lest fra mine skrifter istedenfor å ty til Bibelens bevis. Det ble åpenbart for meg at en slik fremgangsmåte var inkonsekvent og ville vekke fordom mot sannheten hos ikke troende. Vitnesbyrdene kan ikke ha noen vekt hos dem som ikke har noe kjennskap til deres ånd. Man bør ikke henvise til dem i slike tilfelle.

Andre advarsler angående bruken av Vitnesbyrdene er fra tid til annen kommet fram som følger:

”Noen av predikantene står langt tilbake. De bekjenner seg til å tro det vitnesbyrd som er båret fram, og noen gjør skade ved å gjøre dem, til en jernhard regel for slike som ikke har noen erfaring angående dem, men selv etterlever de dem ikke. De har gjentatte ganger tatt imot vitnesbyrd som de helt og fullt har satt seg ut over. Slike handler ikke konsekvent.**

”Jeg så at mange har benyttet seg av det som Gud har påvist angående andres synder og feil. De har lagt en ytterliggående mening i det som er blitt påvist i syner, og deretter fremholdt det med en slik styrke at det har ført til svekkelse av manges tro på hva Gud har åpenbart, og også gjort sitt til å gjøre menigheten motløs og forsagt.***Fienden vil gripe til ethvert middel han kan gjøre bruk av for å ødelegge sjeler. Det er kommet fram vitnesbyrd til gunst for personer som innehar viktige stillinger. De begynner godt med å løfte byrdene og utføre sin del av arbeidet i forbindelse med Guds verk. Men Satan etterstreber dem med sine fristelser, og til sist blir de overvunnet. Når andre ser deres uriktige levesett, skyter Satan den tanken inn i deres sinn at det må være en feil i vitnesbyrdene til disse menn, for ellers kunne de ikke ha vist seg uverdige til å få del i Guds verk.

På den måten oppstår det tvil angående det lys Gud har gitt. Det som under visse forhold kan sies om menn, kan ikke sies om dem under andre forhold. Menneskene er så svake hva moralsk styrke angår så uhyre egoistiske, så selvgode og blir så lett oppblåst av forfengelige tanker at Gud ikke kan arbeide sammen med dem. De far lov til a ga fram som blinde mennesker og til å legge så stor svakhet og dårskap for dagen at mange blir forbauset over at slike menn noen gang er blitt antatt og anerkjent som verdige til å ha noen forbindelse med Guds verk. Det var nettopp dette Satan hadde til hensikt. Det var hans plan da han først særskilt fristet dem til å føre skam over Guds sak og til å kaste en skygge på Vitnesbyrdene. Hvis de var blitt på steder der deres innflytelse på Guds sak ikke ville ha gjort seg særlig bemerket, ville Satan ikke ha gjort seg særlige anstrengelser og vist en slik heftighet. Han kunne ikke ha oppnådd sin hensikt ved å bruke dem som sine redskaper til å utføre en spesiell oppgave.

Skal dømmes etter deres frukter
La Vitnesbyrdene bli dømt etter fruktene. Hva er ånden i deres lære? Hvordan har følgen av deres innflytelse vært? Alle som ønsker det, kan få kjennskap til fruktene av disse syner. I 17 år** har det behaget Gud å la dem overleve og bli styrket under motstanden fra Satans makter og under innflytelsen av menneskelige redskaper, som har støttet Satan i hans gjerning.

Enten underviser Gud sin menighet, irettesetter den for dens synder og styrker dens tro, eller også gjør han det ikke. Dette verk er av Gud eller også er det ikke av Gud. Gud gjør ikke noe l samarbeid med Satan. Min gjerning bærer enten Guds stempel eller fiendens stempel. Det finnes ingen todelt virksomhet i denne sak. Enten stammer Vitnesbyrdene fra Guds Ånd eller fra djevelen.Etter hvert som Herren har åpenbart seg gjennom Profetiens Ånd, er fortiden, nutiden og fremtiden blitt rullet opp for meg. Ansikter som jeg aldri har sett, ble stilt fram for meg, og flere er senere kjente jeg dem igjen når jeg fikk se dem. Jeg er blitt vekket opp av søvnen med en levende forståelse av emner som tidligere ble fremstilt for mitt sinn. Jeg har ved midnattstider skrevet brev som har gått tvers over kontinentet og er kommet fram i en krisestund. På den måten er Guds sak spart for store ulykker. Det har vært min oppgave i mange år En makt har drevet meg til å irettesette og straffe synder som jeg ikke hadde tenkt på. Er dette arbeid i de siste 36 år. fra det høye eller fra det dype?

Kristus advarte sine disipler med disse ord: "Vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men innvortes er glupende ulver! Av deres frukter skal I kjenne dem: Kan en vel sanke vindruer av tornebusker eller fik en av tistler? Således bærer hvert godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter. Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet i ilden. Derfor skal I kjenne dem av deres frukter.” Matt. 7, 15-20. Her er en prøvesten som alle kan gjøre bruk av hvis de vil. De som virkelig ønsker å kjenne sannheten, kan finne tilstrekkelig bevis for sin tro.

Tvil angående Vitnesbyrdene
Det er Satans plan å svekke Guds folks tro på Vitnesbyrdene. Satan vet hvordan han skal komme med sine angrep. Han virker på menneskesinnene for å vekke nidkjærhet og utilfredshet mot dem som har ledelsen av verket. Deretter blir de åndelige gaver dratt i tvil, og etter dette blir selvfølgelig disse bare av liten betydning, og den undervisning som blir gitt gjennom syner, blir oversett. Deretter følger skepsis angående de. vitale punkter i vår tro, grunnpillarene for vårt standpunkt, deretter tvil med hensyn til De hellige skrifter, og så går veien nedover mot fordervelse. Satan vet at når man begynner å tvile på Vitnesbyrdene og oppgi dem som man engang trodde på, vil de forførte ikke stanse her. Han fordobler sine anstrengelser inntil han fører dem ut i åpent opprør som ikke kan leges, og som ender med ødeleggelse. Mens de gir plass for tvil og vantro med hensyn til Guds verk og nærer mistillit og hjerteløs skinnsyke, forbereder de seg selv på fullstendig bedrag. Med bitre følelser setter de seg opp mot dem som våger å tale om deres villfarelser og irettesetter deres synder.Et vitnesbyrd til unge menn, først utgitt i 1880, uttaler følgende med hensyn til dette punkt: "En rådende tvil angående Guds Ånds vitnesbyrd øker stadig. Disse unge mennesker oppelsker spørsmål og tvil istedenfor å fjerne dem, fordi de ikke kjenner til vitnesbyrdenes ånd og kraft og deres vekt.

Det ble åpenbart for meg at mange hadde så liten åndelighet at de ikke forsto verdien av vitnesbyrdene eller deres sanne formål. De talte lettsindig om vitnesbyrdene som Gud har gitt til gagn for sitt tolk, satte seg til doms over dem, uttalte sin mening og kritiserte dette og hint mens de heller burde ha holdt hendene for sine leper og kastet seg i støvet. De kunne nemlig ikke forstå og vurdere vitnesbyrdenes ånd fordi de kjente så lite til Guds Ånd......

Mister dere tilliten til Vitnesbyrdene, kommer dere til å bli ført bort fra Bibelens sannhet. Jeg har fryktet for at mange vil innta et spørrende, tvilende standpunkt, og i min angst for deres sjeler ønsker jeg å advare dere. Hvor mange vil gi akt på advarselen? Hvis det kom et vitnesbyrd som krysset deres vei, ville dere da med deres nåværende syn på Vitnesbyrdene føle dere fullstendig fri til å godkjenne eller forkaste deler av dem eller det hele? Det som dere ville være minst tilbøyelige til å godkjenne, er nettopp det mest påkrevde.

Mine brødre, vær på vakt mot et ondt og vantro hjerte. Guds Ord er tydelig og nøye i sine restriksjoner. Det griper inn i deres selviske tilbøyeligheter, og derfor vil dere ikke lyde det. Hans Ånds vitnesbyrd leder deres oppmerksomhet til Skriften, peker ut deres karaktermangler og straffer deres synder. Derfor akter dere ikke på det. Og for å forsvare deres kjødelige handlemåte og deres lyst til makelighet begynner dere å tvile på om Vitnesbyrdene er fra Gud. Dersom dere ville følge deres lærdommer, ville dere bli overbevist om deres guddommelige opprinnelse. Husk på at vantro ikke påvirker Vitnesbyrdenes sannferdighet. Dersom de er fra Gud, vil de bestå.

Det er blitt vist meg at tvil overfor Vitnesbyrdene som kommer med advarsel, oppmuntring og irettesettelse, stenger lyset ute fra Guds folk. Vantro lukker deres øyne så de er uvitende om sin sanne tilstand. De mener at Guds Ånds vitnesbyrd med irettesettelse ikke er nødvendig, eller at det ikke gjelder dem. Slike trenger mest til Guds nåde og til åndelig syn for å kunne oppdage sin mangel på åndelig erkjennelse.

Mange som er falt bort fra sannheten, gir som grunn for sin handlemåte at de ikke tror på Vitnesbyrdene. Spørsmålet er nu: "Vil de gi avkall på sin avgud, som Gud fordømmer, eller vil de fortsette sin uriktige ferd, følge sin tilbøyelighet og forkaste det lys som Gud har gitt dem og som fordømmer akkurat de tingene de har lyst til? Spørsmålet som de må avgjøre, er dette” Skal jeg fornekte mig selv og ta imot Vitnesbyrdene som fra Gud, når de anklager mig for mine synder eller skal jeg forkaste Vitnesbyrdene, fordi de peker ut min synd?”

I mange tilfelle blir Vitnesbyrdene mottatt fullt ut, synden og selvoverbærelsen blir avbrutt, og en reform begynner straks i samsvar med det lys Gud har gitt. I andre tilfelle blir det holdt fast ved syndige nytelser .Vitnesbyrdene. blir forkastet, og overfor andre blir det fremført mange falske unnskyldninger for at man nekter å ta imot dem. Den virkelige årsaken blir ikke angitt nemlig mangel på moralsk mot - en vilje, styrket og behersket av Guds Ånd til å fornekte skadelige vaner.

Satan har evner til å innskyte tvil og å finne innvendinger mot de skarpe vitnesbyrd som Gud sender. Mange betrakter det som en dyd, et tegn på intelligens å være vantro, tvile og bruke spissfindigheter De som ønsker å tvile, kan ha rikelig anledning til det. Det er ikke Guds hensikt å få vekk enhver grunn til vantro. Han gir åpenbare beviser som omhyggelig må under søkes med et ydmykt sinn og en lærvillig ånd. Alle bør treffe en avgjørelse på grunnlag av bevisenes vekt. Gud gir den oppriktige tilstrekkelige bevis for troen, men den som vender sig bort fra bevisenes vekt, fordi det er enkeelte ting han ikke kan gjøre klart for sin menneskelige forstand, vil bli etterlatt i vantroens og uvisshetens kalde, isnende atmosfære og lide skibbrudd på troen

Vitnesbyrdene blir forsømt
De som åpent forkaster Vitnesbyrdene eller som nærer tvil angående disse, er ikke de eneste som er kommet ut på farlig grunn Å ringeakte lyset er det samme som å for kaste det,

Noen av dere kan anerkjenne irettesettelse med munnen, men dere tar ikke imot den av hjertet. Dere fortsetter som før, bare mindre mottagelige for Guds Ånds innflytelse, blir mer og mer forblindet, har mindre visdom, mindre selvbeherskelse ,mindre moralsk styrke. og mindre nidkjærhet og smak for religiøse øvelser. Dersom dere ikke omvender dere, kommer dere til slutt til helt å gi avkall på Gud. Det har ikke inntrådt noen avgjort forandring i deres liv når irettesettelsen er kommet. Fordi dere ikke har innsett og forstått deres karaktermangler og den store motsetning mellom deres liv og Kristi liv. Hva hjelp er det i deres bønner når dere nærer urett i deres hjerter? Dersom dere ikke foretar en gjennomgripende forandring, vil dere i løpet av kort tid bli trette av irettesettelse slik som tilfellet var med Israels barn, og på samme måte som de kommer dere til å falle fra Gud.

Mange går fram i åpenbar strid med det lys Gud har gitt sitt folk, fordi de ikke leser de bøkene som i form av råd, tilrettevisning og advarsler inneholder lys og kunnskap. Verdens bekymringer, lyst til å følge moten samt mangel på gudsfrykt. har vendt deres oppmerksomhet vekk fra det lys Gud så nådig har gitt, mens bøker og tidsskrifter som inneholder villfarelser, blir utbredt overalt i landet. Tvil og vantro øker overalt. Lys ,som er så dyrebart, og som går ut fra Guds trone, blir satt under en skjeppe. Gud vil holde sitt folk, ansvarlig for denne tilsidesettelse. Vi må avlegge regnskap overfor ham for hver lysstråle han har latt skinne på vår sti, enten den er blitt utnyttet til vår vekst i guddommelige ting eller forkastet, fordi det var mer behagelig å følge tilbøyeligheten.

Bøkene ”Spirit of (Profetiens Ånd)*og likeledes Vitnesbyrdene bør komme inn i enhver familie som holder sabbaten, og våre trossøsken burde kjenne deres betydning og oppmuntres til å lese dem Det er ikke klokt å sette så lav pris på disse bøkene og bare ha en serie av dem i menigheten. De burde finnes i hver eneste families bibliotek og leses igjen og igjen. La dem bli oppbevart på et sted hvor de kan bli lest av mange.

Predikanter og medlemmer bør huske på at evangeliets sannhet virker forherdende når den ikke frelser. Lys som er blitt forkastet, etterlater menneskene i trelldom, bundet i mørkets og vantroens lenker. Den som dag etter dag nekter å lytte til nådens innbydelse, vil snart kunne lytte til de mest inntrengende formaninger uten at det rører hans sjel. Som Guds medarbeidere trenger vi en mer brennende gudsfrykt og mindre selvopphøyelse . Jo mer selvet blir opphøyet, desto mer vil troen på Guds Ånds vitnesbyrd avta. De som stoler helt på seg selv, kommer til å se mindre og mindre av Gud i hans Ånds vitnesbyrd.

Hvordan vi bør ta imot irettesettelse
De som blir irettesatt av Guds Ånd, bør ikke sette seg imot det ringe redskap. Det er Gud, og ikke feilende mennesker som har talt for å frelse dem fra ødeleggelsen. Det er ikke behagelig for menneskenaturen å bli irettesatt, heller ikke er det mulig for det menneskelige hjerte som ikke er opplyst av Guds Ånd, å innse nødvendigheten av irettesettelse eller se den velsignelse som den ifølge sin hensikt skulle bringe. Når et menneske gir etter for fristelse og gir seg over til synd, blir sinnet formørket. Den moralske sans blir fordervet. Samvittighetens advarsler blir ikke aktet på, og dens stemme blir hørt mindre klart. Vedkommende mister gradvis evnen til å skjelne mellom rett og urett, inntil han ingen sann forståelse har av sin stilling overfor Gud. Kan hende han følger de religiøse former og holder kanskje også nidkjært fast ved religionens læresetninger, men han er blottet for dens ånd. Hans stilling er den som blir skildret av det sanndru vitne: "Du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken." Åp. 3, 17. Når Guds Ånd erklærer i et irettesettende budskap at dette er hans tilstand, kan han ikke se at budskapet er sant. Skal han derfor forkaste advarselen? Nei.

Gud har gitt tilstrekkelig bevis, slik at alle som ønsker det, kan forvisse seg om Vitnesbyrdenes natur. Og når de har erkjent at de er fra Gud, er det deres plikt å ta imot irettesettelsen selv om de ikke kan innse det syndige i sin handlemåte. Dersom de fullt ut forsto sin tilstand, hvilket behov ville det da være for å bli irettesatt? Fordi de ikke kjenner den, fremholder Gud den for dem i nåde for at de må kunne omvende seg og gjennomføre en reform før det blir for sent. De som forakter advarselen, vil bli overgitt til blindhet overfor selvbedrag. Men de som gir akt på den og med nidkjærhet tar fatt på å skille seg med sine synder for å kunne oppnå de nødvendige dyder, vil lukke hjerte døren opp så den kjære Frelser kan komme inn og bo hos dem. De som har den inderligste forbindelse med Gud, er de som kjenner hans røst når han taler til dem. De som er åndelige, fatter åndelige ting. De vil være takknemlige for at Herren har pekt ut deres villfarelser.

David lærte visdom av Guds handlemåte med ham og bøyde seg i ydmykhet under den høyestes refselse. Profeten Natans oppriktige skildring av hans sanne tilstand gjorde David kjent med sine egne synder og hjalp ham til å legge dem vekk. Han tok imot råd med saktmodighet og ydmyket seg for Gud. "Herrens lov vederkveger sjelen," utbryter han.

”Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I . . . ikke sønner." Heb. 12, 8. Vår Herre har sagt: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg." Åp. 3, 19. "All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt." Heb. 12, 11. Selv om tukten er bitter, er det likevel en faders ømme kjærlighet som har forordnet den "for at vi skal få del i hans hellighet".

neste kapitel