Ordet ble kjød

(277)Foreningen av den guddommelige natur med den menneskelige natur utgjør en av de mest dyrebare og hemmelighetsfulle sannheter i gjenløsningsplanen. Det er dette Paulus taler om når han sier: "Stor er den gudfryktighetens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød." 1 Tim. 3, 16. rett

(277)Denne sannhet har for mange vært en årsak til tvil og vantro. Da Kristus - Guds Sønn og menneskets sønn - kom til verden, ble han ikke forstått av folket på hans tid. Kristus nedlot seg til å påta seg menneskelig natur, for at han skulle kunne nå den falne slekt og løfte den opp. Men menneskenes sinn var blitt formørket av synd, deres evner var lammet og deres fatteevner sløvet, så de ikke- kunne se hans guddommelige karakter under den menneskelige forkledning. Denne mangelen på vurdering fra deres side var en hindring i det arbeid han ønsket å utføre for dem, og for å gi sin undervisning vekt var han ofte nødt til å forklare og forsvare sin stilling. Ved å henvise til sin hemmelighetsfulle og guddommelige karakter søkte han å lede deres sinn inn i en rekkefølge av tanker som ville være gunstig for sannhetens forvandlende kraft. rett

(277)For å belyse guddommelige sannheter gjorde han videre bruk av ting i naturen som menneskene var fortrolige med. På den måten ble hjertets jordbunn beredt til å ta imot den gode sæden. Han fikk sine tilhørere til å føle at deres interesser også var hans interesser, at hans hjerte banket av medfølelse med dem i deres gleder og sorger. På samme tid så de i ham åpenbarelsen av en kraft og av opphøyde egenskaper som langt overgikk det de mest herdede rabbinere eide. Den undervisning Kristus ga, utmerket seg ved en enkelhet, verdighet og kraft som de hittil ikke hadde kjent, og uvilkårlig måtte de utbryte: "Aldri har noe menneske talt således som denne mann." Joh. 7, 46. rett

(278)Folket hørte ham med glede. Men prestene og rådsherrene - som selv var utro i sitt verv som sannhetens voktere, hatet Kristus nettopp for den nåde som ble åpenbart og som hadde dratt skarene bort fra dem og til ham som er livets lys. Fordi jødefolket ikke kunne se hans guddommelige karakter, kom det ved deres innflytelse til å forkaste Gjenløseren. rett

(278) Det guddommelige og det menneskelige forent
Foreningen av det guddommelige og det menneskelige, slik den ble åpenbart i Kristus, forekommer også i Bibelen. De åpenbarte sannheter er alle sammen "innblåst av Gud”, men de kommer likevel til uttrykk med menneskelige ord og er avpasset etter menneskers behov. Det kan derfor sies om Guds Bok, på samme måte som det ble sagt om Kristus, at "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss”. Joh. l, 14. Og denne kjensgjerning burde, så langt fra å være noe argument mot Bibelen, styrke troen på den som Guds Ord. De som feller en dom angående inspirasjonen av Skriften, ved å godkjenne visse deler som guddommelige, mens de forkaster andre deler som menneskelige, overser den kjensgjerning at Kristus, den guddommelige, tok del i vår menneskelige natur for at han kunne nå menneskene. I Guds arbeid for å forløse mennesket er guddommelighet og menneskelighet sluttet sammen. rett

(278)Det er mange steder i Skriften som vantro kritikere har påstått var uinspirert, men som i sin fine avpasning etter menneskers behov er Guds egne budskaper med trøst til hans tillitsfulle barn. Et vakkert eksempel på dette forekommer i beretningen om apostelen Peter. Peter satt i fengsel og ventet på å bli ført ut for å henrettes neste dag. Om natten sov han mellom to stridsmenn, bundet med to lenker, og vaktmenn utenfor døren passet på fengselet. Og se, en Herrens engel sto der, og et lys skinte i fangerommet, og han støtte Peter i siden og vekket ham opp og sa: Skynd deg og stå opp! Og lenkene falt av hans hender.” Peter, som plutselig våknet, ble forferdet over glansen som fylte fangerommet, og over den skjønnhet som hvilte over det himmelske sendebud. Han forsto ikke situasjonen, men han visste at han var fri, og i sin forvirring ville han ha forlatt fengselet ubeskyttet mot den kalde natteluften. Guds engel, som var oppmerksom på alle omstendigheter, sa med kjærlig omhu for apostelens behov: "Bind opp om deg og knytt dine sko på deg!” Peter adlød uvilkårlig. Men så henrykt var han over åpenbarelsen av den himmelske herligheten at han ikke tenkte på å ta kappen sin med seg. Da bød engelen ham: .Kast din kappe om deg, og følg meg! Han gikk da ut og fulgte ham, og han forsto ikke at det som engelen gjorde, var virkelig. Han trodde han så et syn. De gikk da gjennom den første vakt og den annen, og kom til den jernport som førte ut fra byen; den åpnet seg for dem av seg selv, og de trådte ut og gikk en gate fram, og straks skiltes engelen fra ham.” Åp. gj. 12, 6-10. Apostelen var nå alene ute på Jerusalems gater. .Da kom Peter til seg selv og sa: Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut av Herodes' hånd og av alt det som jødefolket hadde ventet på." Åp. gi. 12, 11. rett

(279)Skeptikere kan håne den tanken at en herlig engel fra himmelen skulle ta seg av en så dagligdags ting som å dra omsorg for disse enkle menneskelige nødvendigheter, og de kan tvile på inspirasjonen av denne beretningen. Men i overensstemmelse med Guds visdom er disse ting blitt innført i den hellige historie til hjelp ikke for engler, men for mennesker, for at de under prøvende forhold måtte finne trøst ved tanken på at himmelen kjenner til altsammen. rett

(279)Jesus uttalte til sine disipler at ikke en spurv faller til jorden uten at den himmelske Far legger merke til det, og at dersom Gud kan tenke på det de små fuglene trenger, vil han meget mer sørge for dem som kan bli undersåtter i hans rike og ved troen på ham arve udødelighet. Å, om menneskene - i den utstrekning som mennesketanken kan fatte gjenløsningens plan - bare forsto hva Jesus gjorde da han tok på seg menneskelig natur, og hva som skal utrettes for oss ved denne underfulle nedlatelse, ville deres hjerter bli rørt av takknemlighet for Guds store kjærlighet, og de ville i ydmykhet beundre den guddommelige visdom som tenkte ut nådens mysterium. rett

neste kapitel