| Veiledning for menigheten 2. bd. kapitel 47. Fra side 280. Fra side i den engelske utgave. |
(280)Det var under vanskelige og nedslående forhold Esaias, som ennå var en ung mann, ble kalt til den profetiske misjon. Hans land ble truet av ulykke. Ved å overtre Guds lov hadde befolkningen i Juda forspilt Guds beskyttelse, og de assyriske styrkene sto ferdige til å angripe Juda rike. Men den fare som truet fra deres fiender, var ikke den største vanskeligheten. Det var fordervelsen hos folket som mest gjorde at Herrens tjenere ble nedtrykt. Ved sitt frafall og sin opprørskhet innbød de Guds straffedommer over seg. Den ungdommelige profeten var blitt kalt til å bringe dem et advarende budskap, og han visste at han kom til å møte hårdnakket motstand. Han skalv når han så på seg selv og tenkte på steilheten og vantroen hos det folk han skulle virke blant. Hans oppgave forekom ham nesten håpløs. Skulle han i fortvilelse gi opp sin misjon og overlate israelittene uforstyrret til deres avguderi? Skulle Ninives guder beherske verden og trosse himmelens Gud? rett (280)Slike tanker var det som trengte seg inn i hans sinn mens han sto der i søylegangen ved det hellige tempel. Plutselig syntes porten og det indre forheng i tempelet å bli løftet opp eller fjernet, og han fikk tillatelse til å se innenfor, inn i Det aller helligste, der ikke engang profeten måtte sette sine føtter. Der steg det opp for ham et syn fra Jehova, som satt på en høy og opphøyet trone, mens hans slep fylte tempelet. på hver side av tronen svevet serafer. Med to vinger holdt de seg oppe, med to hyllet de i ærbødighet inn sine ansikter, og med to skjulte de sine føtter. Disse tjenende engler løftet opp sin røst i høytidelig påkallelse: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud,” slik at dørstolper og sederporter syntes å skjelve ved lyden av deres røst, og huset ble fylt med deres pris. rett (280)Aldri før hadde Esaias i så fullt mål innsett Jehovas storhet eller hans fullkomne herlighet, og han følte som om han; i sin menneskelige svakhet og uverdighet måtte omkomme i dette guddommelige nærvær. Ve meg!” utbrøt han, "jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene leper, og jeg bor midt iblant et folk med urene leper, og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud." Men en seraf kom bort til ham for å ruste ham til hans store misjon. En glo fra alteret ble lagt på hans leper med disse ord: "Se, denne har rørt ved dine leper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.” Og da Guds røst lød: "Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?" svarte Esaias med hellig tillitsfullhet: "Her er jeg, send meg!" Es. 6, 1-8. rett (281)Hva hadde det vel å si om jordiske makter skulle samle seg mot Juda? Hva betydde det om Esaias skulle komme til å møte motsigelse og motstand i sin misjon? Han hadde sett Kongen, hærskarenes Gud. Han hadde hørt serafenes sang: "All jorden er full av hans herlighet!” Og profeten fikk styrke til den oppgaven som lå foran ham. Minnet om dette syn bar han med seg under hele sin langvarige og vanskelige misjon. rett (281) Esekiels syn (281)Det var hjul inni hjul, i en slik sammensetning og så innviklet at det ved første blikk forekom Esekiel som et fullstendig virvar. Men når de beveget seg, skjedde det i skjønn nøyaktighet og fullkommen harmoni. Himmelske vesener drev disse hjulene, og over det hele, på den herlige safirtronen, satt den Evige, mens regnbuen, nådens og kjærlighetens symbol, omslynget tronen. Overveldet av den fryktelige herlighet falt Esekiel på sitt ansikt, da en stemme bød ham stå opp på sine føtter og høre Herrens ord. Og så ble der gitt ham et advarselsbudskap til Israel. rett (281)Dette synet fikk Esekiel på en tid da hans sinn var fylt med mørke anelser. Han så sine fedres land ligge øde. Byen, som engang var full av mennesker, var ikke lenger bebodd. Lyd av glede og lovsang ble ikke mer hørt innenfor dens murer. Profeten selv var en fremmed i et fremmed land, der grenseløs ærgjerrighet og vill grusomhet hersket eneveldig. Det han så og hørte av menneskelig tyranni og urett, pinte hans sjel, og han sørget bittert dag og natt. Men de underfulle symboler 'som ble fremstilt for ham ved elven Kebar, åpenbarte en styrende makt som var sterkere enn det velde jordiske herskere hadde. Opphøyet over Assyriens og Babylons stolte og grumme monarker tronet nådens og sannhetens Gud. rett (282)Det kompliserte hjularrangement, som forekom profeten å være et slikt innviklet virvar, ble ledet av en guddommelig hånd. Guds Ånd, som ble åpenbart for ham som den som beveget og styrte disse hjulene, brakte harmoni ut av forvirringen. På den måten var hele verden under hans kontroll. Myriader av forherligede vesener sto beredt til på hans bud å beherske onde menneskers makt og beregnende planer og virke til beste for hans trofaste barn. rett (282) Samme forsikring til den siste menighet (282)Disse lærdommer er gitt til gagn for oss. Vi trenger til å bygge vår tro på Gud, for vi står umiddelbart foran en tid som vil prøve menneskers sjeler. På Oljeberget omtalte Kristus de fryktelige straffedommer som skulle gå forut for hans komme: "I skal høre krig og rykter om krig.” "Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen til veene.” Matt. 24, 6. 7. Mens disse profetier fikk en delvis oppfyllelse ved Jerusalems ødeleggelse, har de likevel en mer direkte hentydning til de siste dager. rett (283) På treskelen til høytidelige begivenheter (283)Men Guds tjenere må ikke stole på seg selv i denne krisestund. I de syner som ble gitt Esaias, Esekiel og Johannes, ser vi hvor nøye himmelen står i forbindelse med de begivenhetene som finner sted på jorden, og hvor stor omhu Gud har for dem som lyder ham. Verden er ikke uten en hersker. Programmet for de kommende begivenheter er i Herrens hånd. Himmelens Majestet har nasjonenes skjebne så vel som sin menighets anliggender under sin egen ledelse. rett (283)Vi tillater oss å vise altfor stor bekymring, uro og forlegenhet i Herrens verk. Det er ikke overlatt til dødelige mennesker å bære den byrde som ansvaret fører med seg. Vi trenger til å stole på Gud, tro på ham og gå fremad. Den utrettelige årvåkenhet som preger himmelske sendebud, og den uopphørlige travelhet de viser i sin tjeneste i forbindelse med de jordiske vesener, viser oss hvordan Guds hånd leder det en, hjulet inni det andre. Den guddommelige instruktør sier til enhver som tar del i hans verk slik som han også sa til Tyrus fordum: ”Jeg omgjordet deg, enda du ikke kjente meg." Es. 45, 5. rett (283)I det synet Esekiel fikk, hadde Gud sin hånd under kjerubenes vinger. -Dette skal lære hans tjenere at det er guddommelig kraft som gir fremgang. Han vil samarbeide med dem dersom de vil legge vekk ugudelighet og bli rene i hjerte og liv. rett (283)Det klare lyset som med lynets fart for mellom livsvesenene, fremstiller den hurtighet som skal prege dette verk når det til sist går fremad til fullendelse. Han som ikke sover og som stadig arbeider på å fullføre sine planer, kan føre sitt store verk fremad på en harmonisk måte. Det som for menneskelig fatteevne kan syntes å være innviklet og komplisert, kan Herrens hånd holde i fullkommen orden. Han kan finne måter og midler til å krysse ugudelige menneskers hensikter, og han vil forvirre deres råd når de pønsker på ulykker over hans folk. rett (284)Brødre, det er ikke tid nå til å sørge og fortvile, ikke tid til å gi etter for tvil og vantro. Kristus er ikke nå en frelser i Josefs nye grav, som er lukket med en stor stein og forseglet med romerske segl. Vi har en oppstanden frelser. Han er Kongen, hærskarenes Herre. Han sitter mellom kjerubene. Og midt under nasjonenes strid og tummel skjermer han fremdeles sitt folk. Han som hersker i himlene, er vår frelser. Han måler enhver prøvelse. Han viker over den ild som må prøve enhver sjel. Når kongers festningsverker blir omstyrtet, og når Guds vredes piler gjennomborer hans fienders hjerter, vil hans folk vært trygt i hans hender. -------------------------------- rett(284)Under Guds oppsyn. På grunn av vanhellige arbeidere vil det til tider gå galt. Dere kan gråte over følgene av andres uriktige handlemåte, men vær ikke bekymret. Verket er under den velsignede Mesters oppsyn. Alt han ber om, er at arbeiderne skal komme til ham for å få sine ordrer, og at de følger hans anvisninger. Alle deler av virksomheten våre menigheter, misjoner, sabbatsskoler og institusjoner - bærer han i sitt hjerte. Hvorfor skal vi da være bekymret? Den inderlige lengsel etter å se menigheten gjennomtrengt av liv må være blandet med full tillit til Gud, "for uten meg," sa han som bærer alle byrder, "kan I intet gjøre.” Joh. 15, 5. "Følg meg!" Han går foran. Vi skal følge etter. rett (284)La ingen overanstrenge de krefter som er skjenket av Gud, ved at en bestreber seg for å fremme Herrens verk på en hurtigere måte. Menneskelig kraft kan ikke fremskynde arbeidet. Himmelske veseners kraft må forenes med den. Bare på den måten kan Guds verk bli fullført. Mennesket kan ikke gjøre Guds del av arbeidet. En Paulus kan plante, en Apollos kan vanne, men Gud gir vekst. I enfoldighet og saktmodighet skal mennesket samarbeide med himmelske redskaper og hele tiden gjøre sitt beste, men likevel må det erkjenne at Gud er den store' Mester i arbeidet. Mennesket må ikke sette lit til seg selv, for på den måten kommer det til å tømme ut sitt forråd av kraft og ødelegge sin åndelige og fysiske styrke. Selv om alle de arbeiderne. som nå bærer de tyngste byrder, gikk bort, ville Guds verk gå fremad. La derfor vår nidkjærhet i virksomheten være blandet med fornuft. La oss høre opp med våre anstrengelser for å gjøre det som Herren alene kan utføre. 1902 - "Testimonies". VII. side 298. rett |