Veiledning for menigheten 2. bd. kapitel 48. Fra side 285.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

Den siste menighet er ikke Babylon

I flere år har jeg båret mitt vitnesbyrd som gikk ut på at når noen kommer fram med den påstanden at han har stort lys, og han likevel arbeider med å bryte ned det som Herren gjennom sine menneskelige redskaper har bygd opp, arbeider de ikke etter de linjer som Kristus trakk opp. De som påstår at syvendedags-adventistenes menighet er Babylon eller en del av Babylon, gjorde rettest i å bli hjemme. La dem stanse og tenke over hva det budskapet egentlig er som skal forkynnes i denne tid. Istedenfor å arbeide sammen med guddommelige redskaper for å berede et folk til å bestå på Herrens dag, har de stilt seg ved siden av ham som er brødrenes anklager og som anklager dem for Gud dag og natt....

Selv om det finnes ondt i menigheten, og selv om det skulle fortsette slik inntil verdens ende, skal menigheten i disse siste dager være lyset i en verden som er besmittet og demoralisert av synd. Menigheten som er svekket og mangelfull og trenger til irettesettelse, advarsel og råd, er det eneste på jorden som er gjenstand for Kristi høyeste oppmerksomhet. Verden er et verksted der Jesus ved samarbeid mellom menneskelige og guddommelige midler ved sin nåde og guddommelige barmhjertighet utfører eksperimenter på menneskehjertene.

Det forbauser englene når de ser de forvandlinger i karakteren som foregår hos dem som overgir seg til Gud. Og de gir uttrykk for sin glede i inderlige lovsanger til Gud og Lammet. De ser dem som av naturen er vredens barn, omvende seg og bli Kristi medarbeidere for å lede sjeler til Gud. De ser dem som var i mørke, bli lys som skal skinne i denne onde og forvente slekts moralske natt. De ser hvordan de gjennom en kristelig erfaring blir beredt til å lide med sin Herre og deretter få del med ham i hans herlighet i himmelen hisset.

På jorden har Gud en menighet som løfter opp den loven som har vært nedtrådt, og som fremstiller for verden det Guds Lam som bærer verdens synd. Menigheten forsvarer Kristi nådes rike fylde, og gjennom menigheten vil Gud til sist gi den fulle og endelige åpenbarelse av sin kjærlighet til verden, som skal opplyses av hans herlighet. Kristi bønn om at hans menighet må være ett, liksom han var ett med Faderen, vil til slutt bli besvart. Den Hellige Ånds rike gave vil bli gitt, og når Guds folk stadig tar imot den, vil de vitne for verden om Guds kraft til frelse.

En nedbrytende virksomhet
Det finnes bare en eneste menighet i verden i dag som står i murbruddet, setter gjerdet i stand og bygger opp de øde steder fra fordums tid. Dersom noen leder verdens og andre kirkesamfunns oppmerksomhet på denne menighet og fordømmer den som Babylon, utfører de et arbeid i samsvar med ham som er brødrenes anklager. Er det mulig at det blant oss kommer til å stå fram menn som taler forvente ting og gir uttrykk nettopp for de tanker Satan ønsker å utbre i verden angående dem som holder Guds bud og har Jesu tro? Skulle det ikke være arbeid nok til å tilfredsstille deres nidkjærhet dersom de ville fremholde sannheten for dem som ennå går i villfarelsens mørke?

Som dem som er satt til å være husholdere over midler og evner har dere misbrukt deres Herres gods ved å utbre villfarelse. Hele verden er full av hat mot dem som forkynner Guds lovs bindende krav, og den menighet som er tro mot Herren, må innlate seg i en kamp utenom det alminnelige. .Vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens. ånde-hær i himmelrommet.” Ef. 6, 12. De som i det hele tatt forstår hva denne kampen betyr, vil ikke vende sine våpen mot den stridende menighet, men vil med alle sine krefter kjempe sammen med Guds folk mot ondskapens forbund.

De som farer av sted for å forkynne et budskap på sitt eget personlige ansvar, og som - mens de påstår å være undervist og ledet av Gud likevel gjør det til sin spesielle oppgave å rive ned det som Gud i årevis har bygd opp, gjør ikke Guds vilje. La det bli klart for alle at disse menn står på den store forførers side. Tro dem ikke. De allierer seg med dem som er fiender av Gud og sannheten. De vil spotte predikantembetet som organisert prestebedrag. Vend dere bort fra slike. Ha ikke noe felles med deres budskap, hvor meget de enn siterer Vitnesbyrdene og søker å forskanse seg bak dem. Ta ikke imot dem, for Gud har ikke gitt dem dette arbeid. Følgen av et slikt arbeid vil bli mistillit til Vitnesbyrdene, og så langt som mulig vil de tilintetgjøre det arbeid jeg i mange år har utført.

Nesten hele min levetid har vært viet til denne virksomhet, men min byrde er ofte blitt gjort tyngre ved at det har stått fram menn som dro ut for å forkynne et budskap som Gud ikke hadde gitt dem. Denne klasse onde arbeidere har tatt avsnitt av Vitnesbyrdene og lagt dem i en ramme av villfarelse for ved hjelp av denne innfatningen å gi deres falske vitnesbyrd innflytelse. Når det kommer for dagen at deres budskap er villfarelse, blir Vitnesbyrdene, som er blit benyttet i forbindelse med deres villfarelse, gjenstand for den samme fordømmelse. Verdens mennesker, som ikke vet at de vitnesbyrd som er sitert, er utdrag av private brev som de har brukt uten min tillatelse, fremholder disse ting som bevis på at mitt arbeid ikke er av Gud eller av sannheten, men er usannhet. De som på den måten bringer vanære over Guds verk, kommer til å måtte avlegge regnskap hos Gud for det arbeid de utfører.

Gud har en menighet, og denne har en guddommelig utpekt forkynnerstab. ”Og det er han som ga oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være unyttige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdom, vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster, men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus.” Ef. 4, 11-15.

Herren har sine utvalte redskaper, og han har en menighet som har gått gjennom forfølgelse, kamp og mørke. Jesus elsket menigheten og ga seg selv for den, og han vil fylle, lutre, foredle og oppløfte den, så at den skal kunne stå fast midt i denne verdens nedbrytende innflytelser. Menn som Gud har ansatt, er blitt utvalt for at de med nidkjær omsorg og med årvåken iherdighet skal påse at menigheten ikke blir ødelagt ved Satans onde angrep, men at den skal stå i verden for å fremme Guds herlighet blant menneskene. Det vil alltid være heftig kamp mellom menigheten og verden. Menneskesinn vil komme i kontakt med menneskesinn, prinsipp med prinsipp og sannhet med villfarelse. Men i den krisen som snart skal kulminere, og som alt er begynt, skal de menn som har erfaring, utføre det arbeid som Gud har bestemt for dem, og de skal våke over sjeler som de som skal gjøre regnskap. . . .

La alle forstå de ord jeg nå skriver. De som er Guds medarbeidere, er bare hans redskaper, og i seg selv har de ingen vesentlig nåde eller hellighet. Bare når de samarbeider med himmelske vesener, har de fremgang. De er bare lerkar, oppbevarere, som Gud legger sin sannhets rikdom i. Paulus kan plante og Apollos vanne, men det er Gud alene som gir vekst.

Gud taler gjennom sine utpekte redskaper, og intet menneske eller forbund av mennesker må håne Guds Ånd ved å nekte å høre Guds Ords budskap fra hans utvalte sendebuds leper. Ved å avslå å høre Guds budskap lukker menneskene seg inne i et mørkekammer. De stenger store velsignelser ute fra sine egne sjeler, og når de viser ringeakt for hans utvalte redskaper, berøver de Kristus den æren som med rette tilhører ham.

Gud er ikke opphavet til forvirring, men til fred. Men Satan er en våken fiende som aldri sover, men som alltid arbeider på menneskesinnene, der han søker etter en jordbunn hvor han kan se sitt ugress. Dersom han finner noen som han kan drive inn i sin tjeneste, vil han skyte inn ideer og falske teorier og gjøre dem nidkjære til å utbre villfarelse. Sannheten leder ikke bare til omvendelse, men gjør at den som mottar den, blir renset. Jesus har formant oss til å være på vakt mot falske lærere.

Fra begynnelsen av vår virksomhet har det fra tid til annen stått fram menn som har fremholdt teorier som var nye og overraskende. Men dersom de som bekjenner seg til å .tro sannheten, ville henvende seg til slike som har hatt erfaring, og dersom de ville gå til Guds Ord med en lærvillig, ydmyk ånd og undersøke deres teorier i sannhetens lys og på samme tid søke hjelp hos brødre som har vært flittige bibelgranskere, og dessuten påkalle Gud og be: Er dette Herrens vei eller er det en falsk sti Satan vil føre meg inn på? så ville de få lys og slippe unna fuglefangerens snare.

La alle våre brødre og søstre være på vakt overfor enhver som vil bestemme en tid for Herren til å oppfylle sitt ord angående sitt komme eller angående noe annet løfte som han har gitt særlig betydning. ,Det tilkommer ikke eder å vite tider eller timer som min Fader har fastsatt av sin egen makt.” Åp. gj. I, 7. Falske lærere kan tilsynelatende være meget nidkjære for Guds verk, og de kan påta seg utgifter for å bringe sine teorier fram for verden og menigheten. Men når de blander villfarelse med sannhet, er deres budskap et bedrag og villede sjeler inn på falske stier. Man bør imøtegå dem og gjøre motstand mot dem, ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi de lærer løgn og søker å sette sannhetens stempel på usannhet.

Hvor sørgelig er det ikke at mennesker vil gjøre seg slik møye for å oppdage en eller annen villfarende teori, når det finnes et helt forrådshus med kostelige sannhetsperler som folk kunne gjøre seg rike med i den aller helligste tro! Istedenfor å fremholde det som er sannhet, lar de fantasien hvile ved det som er nytt og fremmedartet, og bringer seg selv i uoverensstemmelse med dem som Gud bruker for å lede folket opp på sannhetens plattform. De setter til side alt som er blitt sagt om enighet i oppfatning og følelse, og de trer Kristi bønn under føtter, som om den enigheten han ba om, var uvesentlig og som om det ikke var nødvendig at hans etterfølgere skulle være ett, liksom han var ett med Faderen. De farer av sted, og på samme måte som Jesu oppfordrer de sine brødre til å følge deres eksempel på nidkjærhet for Herren.

Hvis denne nidkjærheten fikk dem til å arbeide sammen med sine brødre, som har båret dagens byrde og hete, og hvis de var likså iherdige til å overvinne besværligheter og hindringer som .deres brødre har vært, ville det være godt å følge deres eksempel, og Gud ville velsigne dem. Men det er forkastelig når menn drar av sted med en forkynnelse om underfullt lys og likevel drar andre bort fra de redskaper Gud leder. Det var på denne måten Korah, Datan og Abiram gikk fram, og deres handlemåte er skrevet ned som en advarsel til alle andre. Vi bør ikke gjøre som de gjorde, anklage og fordømme dem som Gud har lagt arbeidets byrde på.

De som har erklært syvendedags-adventistenes menighet for å være Babylon, har gjort bruk av Vitnesbyrdene for å finne. en tilsynelatende støtte for sitt standpunkt. Men hva er grunnen til at de ikke fremholder det som i årevis har vært hovedemnet i mitt budskap, nemlig enhet i menigheten? Hvorfor anførte de ikke engelens ord: .Slutt dere sammen, slutt dere sammen, slutt dere sammen”! Hvorfor gjentok de ikke den formaningen og det prinsippet at .i enighet er det styrke, i splittelse er det svakhet”?

Den slags budskaper som disse menn har båret, splitter menigheten og gjør den til spott for sannhetens fiender. I slike budskaper blir den store forførers bedragerske virksomhet tydelig åpenbart - han som ønsker å hindre menigheten i nå fram til fullkommen enhet. Disse lærere følger de gnistene de selv har tent, går fram etter sitt eget selvstendige skjønn og legger falske ideer og teorier på menigheten. De avviser råd fra sine brødre og arbeider seg fram på sin egen vei, inntil de blir akkurat det som Satan ønsker de skulle bli - ulikevektige i sinnet.

Jeg formaner mine brødre til å være på vakt mot Satans virksomhet i enhver form. Han som er den store, motstander av Gud og menneskene, jubler i dag over at det har lykkes ham å dåre sjelene og å lede deres midler og evner inn på skadelige baner. Pengene deres kunne ha vært brukt til å fremme den nærværende sannhet med, men i stedet er de blitt brukt til å holde fram ideer som ikke hviler på sannhetens grunnvoll... .

Jeg vil innstendig tilskynde dem som bekjenner seg til å tro sannheten, til å være enige med sine brødre. Søk ikke å gi verden anledning til å si at vi er ytterliggående, at vi er uenige, at den ene lærer ett og den andre noe annet. Unngå splid. Enhver bør være på vakt og passe nøye på at han står i bresjen for å hele bruddet istedenfor å stå på muren og søke å lage et brudd. Alle bør omhyggelig unngå å reise et skrik mot det eneste folket som svarer til beskrivelsen av den siste menighet, som holder Guds bud og har Jesu tro, og som løfter opp rettferdighetens banner i disse siste dager.

Gud har et særskilt folk på jorden, en menighet som ikke står tilbake for noen, men er overlegen overfor alle andre når det gjelder hjelpemidler til å gi undervisning om sannheten og til å forsvare Guds lov. Herren har redskaper som er guddommelig utpekt, menn som han leder, som har båret dagens byrde og hete, som samarbeider med himmelske hjelpere for å fremme Kristi rike i verden. La alle forene seg med disse utvalte redskaper og til sist bli funnet blant dem som har de helliges tålmodighet, som holder Guds bud og har Jesu tro. . . .

Gud har en menighet på jorden, en menighet som er hans utvalte folk, og som holder hans bud. Han leder, ikke spredte utløpere, en her og en der, men et folk. Sannheten er en helliggjørende kraft, men den stridende menighet er ikke den seirende menighet. Det er ugress blant hveten. "Da sa tjenerne til ham: Vil du da vi skal gå og sanke det sammen? Men han sa: Nei, for at I ikke også skal rykke opp hveten når I sanker ugresset sammen.” Matt. 13, 28. 29. Evangeliets not samler ikke bare god fisk, men også dårlig, og Herren alene vet hvem som hører ham til.

Det er vår personlige plikt vandre ydmykt med Gud. Vi må ikke søke etter noe merkelig, nytt budskap. Vi må ikke tenke at Guds utvalte, som søker å vandre i lyset, utgjør Babylon. De falne kirkesamfunn er Babylon. Babylon har oppelsket giftige lærdommer, villfarelsens vin. Denne villfarelsens vin er satt sammen av falske lærdommer, som f eks. sjelens naturlige udødelighet, de ugudeliges evige pine, benektelsen av Kristi tilværelse før hans fødsel i Betlehem samt hevdelsen og opphøyelsen av den første dag i uken fremfor Guds helligede og innviede dag. Disse og beslektede villfarelser blir fremholdt av de forskjellige kirkesamfunn, og på den måten blir Skriften oppfylt, der den sier: "Av hennes horelevnets vredes vin har alle folk drukket.” Åp. 18, 3.

--------------------------------

Selv om menigheten er svekket og mangelfull, og stadig trenger til advarsler og råd, er den likevel gjenstand for Kristi høyeste aktelse. Han utfører nådens eksperimenter på menneskelige hjerter og frembringer slike forvandlinger i karakteren at engler blir forbauset og gir sin glede uttrykk i lovsanger. De fryder seg ved tanken på at syndige, feilende menneskevesener kan bli forvandlet på en slik måte. -1902 - .Testimonies”, VII, side 16.

--------------------------------

Gud har et folk som hele himmelen interesserer seg for, og de utgjør det eneste på jorden som er Guds hjerte kjært. La enhver som leser disse ord, grundig overveie dem, for i Jesu navn ønsker jeg å legge dem på hjertet hos enhver. Når det enten iblant oss eller utenfor oss står fram noen som er besjelt av et budskap som sier at Guds folk hører med til Babylon og hevder at det høye ropet er et kall til å gå ut fra henne, skal dere vite at han ikke bærer sannhetens budskap. Ta ikke imot ham og ønsk ham ikke lykke til, for Gud har ikke talt til ham og har heller ikke gitt ham et budskap. En slik mann har løpt før han ble sendt. - 1893 - "Testimonies to Ministers”, side 41.

--------------------------------

Herren har sagt at fortidens historie vil gjenta seg når vi begynner på det avsluttende verk. Enhver sannhet som han har gitt for disse siste dager, skal bli kunngjort for verden. Hver søyle som han har grunnfestet, skal styrkes. Vi kan ikke vike bort fra den grunnvollen Gud har lagt. Vi kan ikke tre inn i en ny organisasjon, for det ville bety frafall fra sannheten. -1905 - Notebook Leaflets "The Church", nr. 1.

--------------------------------

Ingen behøver å tvile eller frykte for at verket ikke skal lykkes. Gud går i spissen for verket, og han vil sette alt i orden. Dersom det i ledelsen for verket er forhold som trenger til å bli rettet, vil Gud ta seg av det og arbeide for å rette på alt som er galt. La oss ha tro på at Gud vil føre det edle skipet som bærer Guds folk, trygt i havn. - "Review and Herald”, 20. september 1892.

neste kapitel