Veiledning for menigheten 2. bd. kapitel 6. Fra side 32.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

Skal et menneske rane fra Gud?

Herren har gjort utbredelsen av lys og sannhet på jorden avhengig av frivillige anstrengelser og gaver fra dem som har fått del i de himmelske gaver. Det er forholdsvis få som blir kalt til å reise som predikanter og misjonærer, men skarer av mennesker skal arbeide med å utbre sannheten med sine midler.

Fortellingen om Ananias og Saffira er gitt oss for at vi skal kunne innse hvilken synd det er å øve bedrag når det gjelder våre gaver og offer. De hadde frivillig lovt å gi en del av sin eiendom til fremme for Kristi sak. Men da pengene var i deres hender, unnlot de å oppfylle denne forpliktelsen, mens de overfor andre ønsket å la det se ut som om de hadde gitt alt. Straffen over dem ble så streng fordi den skulle stå som en varig advarsel for kristne i alle tider. Den samme synden .er i en forferdelig grad merkbar i vår tid, uten at vi hører om noen slik inngripende straffedom. En gang viser Herren menneskene med hvilken avsky han betrakter en slik overtredelse av hans hellige krav og verdighet, og deretter overlater han det til dem å følge de alminnelige prinsipper i den guddommelige husholdning.

Evangeliets inntekter består av tienden og de frivillige gaver. Av de midler som Gud betror menneskene, krever han en viss del - en tiende. Men han lar menneskene selv bestemme hvor stor tienden skal være og om de vil gi mer enn dette. Enhver skal gi etter som han setter seg fore i sitt hjerte. Når Guds Ånd ved sin innflytelse virker på hjertet og det blir gitt et løfte om et visst beløp, så har den som har gitt løftet, ikke lenger noen rett over denne del som han har helliget. Han har gitt sitt løfte i menneskers nærvær, og de står som vitner til det som er gjort. På samme tid har han tatt på seg en hellig forpliktelse i enda større grad til å samarbeide med Herren i å bygge opp hans rike på jorden. Blant mennesker vil også den slags løfter bli betraktet som bindende. Skulle de da ikke være enda mer hellige og bindende når de gjelder Gud? Er løfter som blir prøvd for samvittighetens domstol, mindre bindende enn skrevne overenskomster med mennesker?

Når det guddommelige lys skinner inn i hjertet med usedvanlig klarhet og styrke, mister den vanemessige egenkjærligheten taket, og . føler oss tilskyndet til å gi til Guds sak. Ingen behøver å vente at de skal få lov å oppfylle sine løfter uten en protest fra Satans side. Han synes ikke om å se Gjenløserens rike på jorden bli bygget opp. Han kommer med den tanken at løftet var for stort, at det kan hindre dem i å skaffe seg eiendom eller tilfredsstille familiens ønsker og behov. Den makten Satan har over menneskesinnet, er forbausende. Han arbeider på det ivrigste for å holde hjertet opptatt med seg selv.

Den eneste måten Gud har bestemt for å fremme sin sak, er å velsigne menneskene med gods. Han gir dem solskinn og regn, han lar planteriket vokse. Han gir helse og evne til a skaffe seg midler. Alle velsignelser vi får, kommer fra hans gavmilde hånd. Til gjengjeld vil han at menn og kvinner skal vise sin takknemlighet ved å gi ham en viss del tilbake som tiende og offergaver - som takkoffer, som frivillige gaver, som syndoffer.

Menneskenes hjerter blir forherdet ved egenkjærlighet, og på samme måte som Ananias og Saffira blir de fristet til å holde en del av beløpet tilbake mens de gir utseende av ar de holder seg til reglene med hensyn til tienden. Skal et menneske rane fra Gud? Dersom midlene strømmet inn i skattkammeret slik som Guds plan var - en tiendedel av inntekten - ville det bli rikelig til fremme av hans sak.

Men, sier noen, oppfordringene til å gi til hans sak fortsetter å komme. Jeg er trett av å gi. Er du det? La meg da spørre: Er du trett av å ta imot fra Guds gavmilde hånd? Ikke før han slutter å velsigne deg må du slutte med å være forpliktet til å gi ham den delen tilbake som han krever. Han velsigner deg for at du skal bli i stand til å velsigne andre. Når du blir trett av å ta imot, da vil du kunne si: Jeg er trett av de mange oppfordringer til å gi. Gud setter til side som sitt en del av alt vi tar imot. Når denne delen blir gitt tilbake til ham, velsigner han den delen vi har igjen. Men når vi holder den tilbake, kommer det før eller senere forbannelse over det hele. Guds krav kommer først. Alt annet kommer i annen rekke.

Husk på de fattige
I hver menighet bør man ha en kasse, en konto, for de fattige. Hvert medlem kan da bringe Gud et takkoffer en gang om uken eller en gang om måneden, etter som det passer. Dette offer kan passende være et uttrykk for vår takknemlighet for helsens gave, for mat og klær. Og i samme forhold som Gud har velsignet oss med disse godene, legger vi noe til side for de fattige, de lidende og hjemsøkte. Jeg vil særlig gjøre våre brødre oppmerksom på denne saken. Husk på de fattige! Gi avkall på litt av deres luksus, ja til og med noen av deres materielle nytelser, og hjelp dem som har vanskelig for a skaffe seg det aller nødvendigste av mat og klær. Det dere gjør for dem, gjør dere for Jesus gjennom hans hellige. Han gjør seg til ett med den lidende menneskehet.

Vent ikke til dere har fått oppfylt alle deres innbilte ønsker. Bygg ikke på følelsene, slik at dere bare gir når dere har lyst til det, og holder tilbake når dere ikke har lyst. Gi regelmessig 50 øre eller en krone eller to kroner om uken, akkurat slik som dere ønsker å se det i himmelens regnskapsbøker på Herrens dag..

De gode ønskene dere har, er vi takknemlige for, omen de fattige kan ikke leve utelukkende på gode ønsker. De må ha håndgripelige beviser på deres godhet i form av mat og klær. Det er slett Ikke Guds mening at noen av hans etterfølgere skulle behøve å tigge om brød. Han har gitt dere i overflod for at dere skal gi det nødvendige til dem som ikke selv kan skaffe seg det ved sin flid og sparsommelighet. Vent ikke til de gjør dere oppmerksomme på sin nød. Gjør som Job. De ting som han ikke hadde kjennskap til, undersøkte han. Foreta en inspeksjonsrunde og undersøk hva som er nødvendig og hva som best kan gjøres for å hjelpe på det.

Å rane fra Herre
Det er blitt vist meg at mange av vårt folk raner tiende og offergaver fra Herren, og som en følge av dette blir hans verk i høy grad hindret. Guds forbannelse kommer til å hvile over dem som lever av Guds nådegaver og likevel lukker sine hjerter og ingenting eller nesten ingenting gjør for å fremme hans sak. Brødre og søstre, hvordan kan den rundhåndede Far fortsette med å ha dere til husholdere og gi dere slike midler som burde brukes for ham, når dere beholder det alt sammen og på en egenkjærlig måte mener at det tilhører dere? .

Det er mange som bruker de midler Gud har lagt i deres hender, til å skaffe seg mer jord istedenfor å gi dem til Gud. Dette onde øker blant våre brødre. De hadde alt det de kunne gjøre bruk av, men pengekjærhet eller ønsket om å bli betraktet for å være likså velhavende som deres naboer har likevel fått dem til å begrave sine midler i verden og holde tilbake. fra Gud det som rettelig tilfaller ham. Skal vi da undre oss over at de ikke har lykken med, seg eller at Gud ikke velsigner deres avling og at de møter skuffelse.

Dersom våre brødre ville tenke over at Gud kan velsigne 100 mål jord at de bærer en like stor avling som ellers 500, så ville de ikke fortsette å begrave seg i jordeiendommer, men la sine midler strømme inn i Guds skattkammer. " Vokt eder," sa Kristus, "at ikke eders hjerte noen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer." Luk. 21, 34. Satan gleder seg når dere utvider deres bondegårder og setter pengene i verdslige foretak. På den måten hindrer dere nemlig ikke bare saken i å gjøre fremgang, men på grunn av bekymring og overanstrengende arbeid blir deres utsikt til å oppnå et evig liv i høy grad forminsket.

Vi burde gi akt på Frelserens formaning i dag: "Selg det I eier, og gi almisse! Gjør eder punger som ikke eldes, en skatt som ikke forgår, i himmelen." Luk. 12, 33. Nå er det tid for vare brødre til å minske sine eiendommer istedenfor å øke dem. Vi skal snart flytte inn i et bedre land, et himmelsk. La oss derfor ikke slå oss til ro på jorden, men la oss samle våre eiendeler sammen på et så lite område som mulig.

Den tiden kommer da vi ikke kan selge for noen som helst pris. Det vil snart komme ut en forordning som forbyr alle mennesker å kjøpe av eller å selge til noen annen enn dem som har dyrets merke. . .
---------------

Herren bar vist meg gjentatte ganger at det er i strid med Bibelen å gjøre forberedelser for våre timelige behov i trengselstiden. Jeg så at dersom de hellige hadde lagret opp matvarer hjemme hos seg selv eller ute på marken i trengselstiden når det var sverd, hunger eller pest i landet, ville voldsomme hender ta det fra dem, og fremmede ville høste markene deres. Nettopp da vil det være tid for oss til helt å stole på Gud, og han vil holde oss oppe. Jeg så at vi ville være sikret vann og brød i den tiden, og at vi ikke skal mangle noe eller sulte, for Gud kan dekke bord for oss i ørkenen. Skulle det bli nødvendig, så ville han sende oss ravner med mat, slik som han gjorde på Elias tid, eller la det regne manna ned fra himmelen slik som det gjorde for israelittene.

Hus og jordeiendommer blir uten noen som helst betydning for de hellige i trengselstiden, for da blir de nødt til å flykte for de rasende pøbelsvermene, og på den måten kan de ikke få solgt eiendommene og bruke pengene til fremme for sannhetens sak. Jeg så at det er Guds vilje at de hellige skal rive seg løs fra enhver hindring før trengselstiden kommer, og at de må gjøre en pakt med Gud ved offer. Dersom de har lagt sin eiendom på alteret og søker Gud alvorlig med hensyn til sin plikt, vil han fortelle dem når de skal selge dette. Da kommer de til at stå fritt i trengselstiden og ikke bli trykket ned av noen som helst byrde. - "Early Writings", 1851, side 56, 57. "Budskaber til Menigheden", side 71,72.)

neste kapitel