Veiledning for menigheten 3. bd. kapitel 44. Fra side 191.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

Ett med Kristus i Gud

(191)Herren kaller på menn med en sann tro og en sunn forstand, menn som ser forskjellen mellom det sanne og det falske. Enhver bør være på vakt, granske og etterleve undervisningen i det 17. kapittel hos Johannes og bevare en levende tro på sannheten for denne tid. Vi behøver den selvbeherskelsen som kan sette oss i stand til å innrette våre vaner slik at de stemmer med Kristi bønn. rett

(191)Den undervisningen jeg har mottatt av En som har myndighet, er at vi skal lære å svare på den bønnen som er gjengitt i det 17. kapittel hos Johannes. Vi skal gjøre denne bønnen til vårt første studium. Enhver evangeliets tjener, enhver arbeider i helsemisjonen, skal lære den vitenskapen som denne bønnen inneholder. Brødre og søstre, jeg ber dere om å gi akt på disse ord og å overveie dem med en rolig, ydmyk, sønderknust ånd og med de sunne krefter i et sinn som er behersket av Gud. De som ikke lærer de lekser denne bønnen inneholder, står i fare for å få en ensidig utvikling som ingen senere utdannelse vil kunne rette på. rett

(181) "Jeg ber ikke for disse alene," sa Jesus, "men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. rett

(191)Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett liksom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg, og elsket dem, liksom du har elsket meg. rett

(191)Fader! jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du har elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Fader! verden har ikke kjent deg; men jeg har kjent deg, og disse har kjent at du har utsendt meg, og jeg har kunngjort dem ditt navn, og jeg vil kunngjøre dem der, for at den kjærlighet hvormed du har elsket meg, skal være i dem, og jeg i dem." Joh. 17, 2o--26. rett

(192)Det er Guds hensikt at hans barn skal holde sammen i enighet. Venter de ikke at de skal bo sammen i den samme himmel? Er Kristus i strid med seg selv? Vil han gi sitt folk fremgang før de får vekk all ond mistanke og all uenighet, før arbeiderne med enig hensikt vier hjerte og sinn og styrke til den oppgaven som er så hellig i Guds øyne? Enighet gir styrke, splittelse svakhet. Når vi er enige med hverandre og arbeider harmonisk sammen for å frelse mennesker, er vi i sannhet "Guds medarbeidere". De som nekter å arbeide i harmoni, vanærer Gud i høy grad. Det gleder sjelefiendeu å se dem krysse hverandres planer. Slike trenger til å oppelske broderkjærlighet og ømhet i hjertet. Hvis de kunne få vekk det sløret som skjuler fremtiden, og se følgen av sin uenighet, ville det sikkert få dem til å omvende seg. rett

(192)Vår eneste trygghet
Verden ser med tilfredshet på splittelsen blant de kristne. Vantroen er godt fornøyd. Gud krever en forandring hos sitt folk. Enhet med Kristus og med hverandre er vår eneste trygghet i disse siste dager La oss ikke gjøre det mulig for Satan å peke på våre menighetsmedlemmer og si: "Se hvordan disse menneskene som star under Kristi banner hater hverandre! Vi har ingen grunn til å være redde for dem så lenge de bruker mer tid til å kjempe med hverandre enn til å stride mot mine styrker." rett

(192)Etter at den Hellige Ånd var utgytt, dro disiplene ut for å tale om en oppstanden frelser, og deres eneste ønske var å frelse sjeler. De gledet seg i det herlige samfunn med de hellige. De var milde, omtenksomme, selvfornektende, villige til å bringe hvilket som helst offer for sannhetens skyld. I sin daglige omgang med hverandre ga de til kjenne den kjærligheten som Kristus hadde pålagt dem å vise. Ved uegennyttig tale og handling gjorde de sitt beste for å oppflamme denne kjærligheten i andres hjerter. rett

(192)De troende skulle alltid nære den kjærlighet som fylte disiplenes hjerter etter at den Hellige Ånd var kommet over dem. De skulle gå fram i villig lydighet mot den nye befaling: "Liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre." Joh. 13, 34. Så inderlig skulle de være knyttet til Kristus at de ville være i stand til å oppfylle hans krav. Kraften fra en frelser som kunne rettferdiggjøre dem ved sin rettferdighet, skulle virke mektigere gjennom dem. rett

(183)Men de kristne i den første tid begynte å se etter feil hos hverandre. Mens de festet seg ved feilgrep og lot ukjærlig kritikk få plass, mistet de Frelseren av syne og så ikke den store kjærlighet han hadde åpenbart for syndere. De ble strengere med utvortes seremonier, nøyere angående troens teori, skarpere i sin kritikk. I iveren etter å dømme andre glemte de sine egne villfarelser. De glemte den undervisningen Kristus hadde gitt om broderkjærlighet. Og det sørgeligste av alt var at de var uvitende om sitt tap. De forsto ikke at lykke og glede holdt på å forsvinne i deres liv og at de snart kom til å gå i mørke fordi de hadde lukket Guds kjærlighet ute fra sine hjerter. rett

(193)Apostelen Johannes innså at broderkjærlighet holdt på å dø bort i menigheten, og han oppholdt seg særskilt ved dette punkt. Helt til sin dødsdag oppmuntret han de troende til stadig å vise kjærlighet til hverandre. Denne tanken fyller brevene hans til menighetene. "l elskede! la oss elske hverandre," skriver han, "for kjærligheten er av Gud. .. . Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham. .. . I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre." l Joh. 4, 7-11. rett

(193)I Guds menighet i dag er det stor mangel på broderlig kjærlighet. Mange som bekjenner seg til å elske Frelseren, lar være å elske dem som er forenet med dem i kristelig fellesskap. Vi har den samme tro, er medlemmer av en familie, alle sammen barn av den samme himmelske Far, og vi har alle det samme salige håp om udødelighet. Hvor inderlig og ømt burde ikke det båndet som knytter oss sammen, være. Verdens mennesker legger merke til oss for å se om vår tro har en helliggjørende innflytelse på våre hjerter. De oppdager snart enhver feil i vårt liv, enhver inkonsekvens i våre handlinger. La oss ikke gi dem noen grunn til å bebreide vår tro. rett

(193)Enighet er vårt sterkeste vitnesbyrd
Det er ikke motstand fra verden som stiller oss i den største fare. Det som fører til vår største ulykke og som hindrer Guds sak mest, er det onde som blir nært i hjertet hos slike som bekjenner seg til å tro. Det finnes ingen sikrere måte å svekke vår åndelighet på enn den at vi er misunnelige, mistenksomme overfor hverandre, fulle av dømmesyke og ond mistanke. "Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk; for hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er. Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt. Men rettferdighets frukt såes i fred for dem som holder fred." Jak. 3, 15-18. rett

(195)Harmoni og enighet mellom mennesket med forskjellig sinnelag er det sterkeste vitnesbyrd man kan avlegge om at Gud har sendt sin Sønn til verden for å frelse syndere. Det er vår forrett å kunne avlegge dette vitnesbyrd. Men for å kunne gjøre dette må vi la oss lede av Kristus. Vår karakter må dannes i overensstemmelse med hans karakter, vår vilje må underordne seg hans vilje. Da kan vi arbeide sammen uten noen tanke om sammenstøt. rett

(194)Hvis vi hefter oss ved små uoverensstemmelser, vil det lede til handlinger som ødelegger kristelig fellesskap. La oss ikke tillate at fienden på den måten overlister oss. La oss stadig komme nærmere til Gud og til hverandre. Da skal vi bli som rettferdighetens terebinter plantet av Herren og vannet av livets elv. Og hvor fruktbare vi da skal bli! Har ikke Kristus sagt: "Derved er min Fader herliggjort at 1 bærer megen frukt"? Joh. 15,8. rett

(194)Frelserens hjerte lengter etter at hans etterfølgere skal oppfylle Guds hensikt i hele dens høyde og dybde. De skal være ett i ham, selv om de er spredt over hele verden. Men Gud kan ikke gjøre dem til ett i Kristus dersom de ikke er villige til å gi avkall på sin egen vei for å følge hans vei. rett

(194)Når Kristi bønn fullt ut blir trodd og når dens undervisning blir innført i det daglige liv blant Guds folk, vil det bli forenet handling i våre rekker. Bror vil bli knyttet til bror med Kristi kjærlighets gylne bånd. Guds Ånd alene kan frembringe denne enhet. Han som helliget seg selv, kan hellige sine disipler. Når de er forenet med ham, vil de være forenet med hverandre i den aller helligste tro. Når vi streber etter denne enhet, slik som Gud vil at vi skal strebe etter den, skal vi oppnå den. rett

(194)Det Gud krever, er ikke tallrike institusjoner, store bygninger og utvortes prakt, men harmonisk handling hos et eiendomsfolk, et folk som er utvalt av Gud, dyrebart og innbyrdes enig, mennesker hvis liv er skjult med Kristus i Gud. Hver mann skal stå i sin lodd og på sin plass og øve den rette innflytelse i tanke, ord og handling. Når alle Guds arbeidere gjør dette, men heller ikke før, kommer hans verk til å utgjøre et fullstendig, symmetrisk hele. - 1904 - "Testimonies", VIII, side 183. rett

neste kapitel