Veiledning for menigheten 3. bd. kapitel 49. Fra side 206.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

En personlig Gud

(206)Den mektige kraften som virker gjennom hele naturen og oppholder alt, er ikke bare et altgjennomtrengende prinsipp, en virkende energi, slik som noen vitenskapsmenn fremstiller det. Gud er en Ånd, men han er likevel et personlig vesen, for mennesket ble skapt i hans bilde. rett

(206)Naturen er ikke Gud
Guds henders gjerning i naturen er ikke Gud selv i naturen. Tingene ute i naturen er et uttrykk for Guds karakter. Av dem kan vi forstå hans kjærlighet, hans makt og hans herlighet, men vi skal ikke betrakte naturen som Gud. Menneskers kunst og dyktighet kan frembringe meget vakkert, ting som gleder øyet, og disse tingene gir oss et innblikk i utøverens tanker. Men den gjenstanden som er brakt fram, er ikke frembringeren selv. Det er ikke verket, men arbeideren som fortjener ære. Mens naturen således er et uttrykk for Guds tanke, er det likevel ikke naturen, men naturens Gud som skal opphøyes. . . . rett

(206)En personlig Gud skapte mennesket
Da mennesket ble skapt, kom en personlig Guds handlekraft til syne. Da Gud hadde dannet mennesket i sitt bilde, var den menneskelige skikkelsen fullkommen i hele sin organisme, men den var uten liv. Da blåste en personlig, selveksisterende Gud livsånden inn i denne skikkelsen, og mennesket ble et levende, åndende, intelligent vesen. Alle deler av den menneskelige organismen ble satt i virksomhet. Hjertet, arteriene, venene, tungen, hendene, føttene, ,sansene, åndsevnene, alle begynte å arbeide, og de ble alle stilt under lov. Mennesket ble en levende sjel. Ved Jesus Kristus skapte en personlig Gud mennesket og utstyrte det med forstand og makt. Våre ben var ikke skjult for ham da de ble virket i lønndom. Hans øyne så oss allerede som ufullkomne fostre, og i hans bok var alle våre lemmer skrevet, før et eneste av dem var blitt til. Det var Guds hensikt at mennesket, kronen på hans skaperverk, frem for alle lavere vesener skulle uttrykke hans tanke og åpenbare hans herlighet. Men mennesket må ikke opphøye seg selv som Gud. rett

(207)Gud åpenbart i Kristus
Som et personlig vesen har Gud åpenbart seg i sin Sønn. Jesus, utstålingen av Faderens herlighet "og avbildet av hans vesen", ble i sin ferd på jorden funnet som et menneske. Som en personlig frelser kom han til verden. Som en personlig frelser for han opp til det høye. Som en personlig frelser går han i forbønn for oss i de himmelske boliger. Foran Guds trone er det "en som lignet en menneskesønn" som gjør tjeneste til beste for oss. Åp. l, 13. rett

(207)Kristus, verdens lys, tilslørte sin guddoms blendende glans og kom for å leve som et menneske blant mennesker, for at de uten å bli fortært kunne lære å kjenne sin skaper. Ikke noe menneske har noen gang sett Gud uten slik han er blitt åpenbart gjennom Kristus. rett

(207) "Jeg og Faderen, vi er ett," uttalte Kristus. "Ingen kjenner Sønnen, uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for." Joh. 10, 30; Matt. 11, 27. rett

(207)Kristus kom for å lære menneskene det som Gud ønsker de skal vite. I himlene hist oppe, på jorden, i oseanets vidstrakte vann ser vi Guds henders verk. Alt det skapte vitner om hans makt, hans visdom, hans kjærlighet. Men hverken av stjernene eller havet eller fossefallet kan vi lære Guds personlighet å kjenne i den grad som den er åpenbart i Kristus. rett

(207)Gud så at en tydeligere åpenbaring enn naturen var nødvendig for å skildre både hans personlighet og hans karakter. Han sendte sin Sønn til verden for å åpenbare den usynlige Guds natur og egenskaper i den utstrekning som det menneskelige syn kunne tåle det. rett

(207)Hadde Gud ønsket å bli fremstilt som om han personlig bodde i naturen - i blomsten, treet, gresstrået - mon da ikke Kristus ville ha nevnt dette for disiplene da han var på jorden? Men aldri blir Gud omtalt på en slik måte i den undervisning Kristus ga. Kristus og apostlene fremholdt tydelig sannheten om en personlig Guds tilværelse. rett

(207)Alt det som syndige menneskevesener kunne tåle uten å omkomme, åpenbarte Kristus angående Gud. Han er den guddommelige lærer, den€€€€208 rett

(208)Kristus åpenbarte Gud for disiplene
La oss tenke på de ordene Kristus uttalte oppe på salen kvelden før han ble korsfestet. Prøvens time nærmet seg, og han søkte å trøste disiplene som skulle bli så hardt fristet og prøvd. rett

(208) "Eders hjerte forferdes ikke!" sa han. "Tro på Gud og tro på meg! I min Faders hus er det mange rom; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted. . . . Tomas sier til ham: Herre! vi vet ikke hvor du går hen; hvorledes skulle vi da vite veien? Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde I kjent meg, da hadde I også kjent Faderen, og fra nå av kjenner I ham og har sett ham. Filip sier til ham: Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok! Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til eder, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger." Joh. 14, 1-l0. Disiplene forsto ennå ikke Kristi ord angående hans forhold til Gud. Meget i hans undervisning var fremdeles uklart for dem. De hadde stilt mange spørsmål som åpenbarte deres uvitenhet om Guds forhold til dem og til deres nåværende og fremtidige interesser. Kristus ønsket at de måtte få en klarere, mer bestemt kunnskap om Gud. rett

(208) "Dette har jeg talt til eder i lignelser," sa han, "det kommer en tid da jeg ikke lenger skal tale til eder i lignelser, men fritt ut forkynne eder om Faderen." Joh. 16, 25. rett

(208)Da den Hellige Ånd ble utgytt over disiplene på pinsedagen, forsto de de sannhetene som Kristus hadde talt i lignelser. De lærdommene som hadde vært som gåter for dem, ble klare. Den forståelsen som kom til dem da Ånden ble utgytt, fikk dem til å skamme seg over sine. underlige teorier. Deres antagelser og fortolkninger var dumme i sammenligning med den kunnskapen om himmelske ting som de fikk nå. De ble ledet av Ånden, og lyset skinte inn i deres forstand som før hadde vært så formørket. rett

(208)Men disiplene hadde ennå ikke opplevd hele oppfyllelsen av Kristi løfte. De fikk all den kunnskapen om Gud som de kunne tåle, men den fulle oppfyllelsen av løftet om at Kristus tydelig ville vise dem Faderen, hadde de ennå i vente. Slik er det også i dag. Kunnskapen vår om Gud er stykkevis og ufullkommen. Når striden er endt og mennesket Jesus Kristus overfor Faderen bekjenner sine trofaste tjenere som i en syndig verden har båret sant vitnesbyrd om ham, vil de klart forstå det som nå er hemmeligheter for dem. rett

(209)Kristus tok sin herliggjorte menneskelighet med seg til de himmelske boliger. Dem som tar imot ham, gir han makt til å bli Guds barn for at Gud til sist må kunne ta imot dem som sine, så de kan bo hos; ham gjennom evigheten. Dersom de er lydige mot Gud her i tiden vil de til sist kunne "se hans åsyn, og hans navn skal være på dere; panner". Åp. 22, 4. Og hva er himmelens høyeste lykke annet enn det å se Gud? Hvilken større glede kan vel synderen oppleve, han som ble frelst ved Kristi nåde, enn det å betrakte Guds ansikt og erkjenne ham som Fader? €€€€€€208 rett

(209)Skriftens vitnesbyrd
Skriften antyder klart forholdet mellom Gud og Kristus, og den påviser likså klart personligheten og individualiteten hos dem begge. rett

(209) "Etterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, han som er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde. gjort renselse for våre synder, satte seg ved Majestetens høyre hånd I det høye, og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem. For til hvem av englene har han noen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født deg i dag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være meg en sønn?" Heb. 1, 1-5. rett

(209)Gud er Kristi Fader. Kristus er Guds Sønn. Kristus har fått en opphøyet stilling. Han er gjort likestillet med Faderen. Gud åpenbarer alle sine rådsslutninger for sin Sønn. rett

(209)Jesus sa til jødene: "Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider. . . . Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjør; for det han gjør, det gjør Sønnen likeså: for Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør." Joh. 5, 17-20. rett

(209)Denne enheten kommer også til uttrykk i det syttende kapittel hos Johannes, I den bønnen Kristus holder for sine disipler: rett

(209) "Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, liksom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, liksom du har elsket meg." Joh. 17, 20-23. rett

(210)Vidunderlige ord! Den enheten som råder mellom Kristus og hans disipler, ødelegger ikke personligheten hos noen av dem. De er ett i hensikt, i sinn og i karakter. Det er på denne måten Gud og Kristus er ett. ... rett

(210)Hans kjærlige omsorg
Himmel og jord står under Guds herredømme, og han vet nøyaktig hva vi trenger til. Vi kan se veien bare et lite stykke foran oss, men "alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med". Heb. 4, 13. Han sitter på sin trone høyt hevet over forvirringene her på jorden. Alt ligger åpent og bart for hans guddommelige overblikk, og fra sin store og stille evighet ordner han alt som hans forsyn ser er best. rett

(210)Ikke engang en spurv faller til jorden uten at Faderen legger merke til det. Satan har et slikt hat til Gud at han endog finner glede i å ødelegge stumme skapninger. Bare ved Guds beskyttende omhu blir fuglene bevart slik at de kan fryde oss med sine glade sanger. Men ikke engang spurvene glemmer han. "Frykt derfor ikke! I er mer enn mange spurver." Matt. 10,31. rett

neste kapitel