| Vitnesbyrd for menigheten bind 1 kapitel 102. Fra side 569. Fra side 569 i den engelske utgave. |
(569)(569) Innledning (569)Jeg vil på en spesielt henlede oppmerksomheten til de usedvanlige drømmene som er gitt i dette lille verk, alle er i harmoni med hverandre og som tydelig illustrerer det samme. De fleste drømmer kommer fra livets alminnelige ting som Guds Ånd har intet å gjøre med. Det er også falske drømmer såvel som falske syn som er inspirert av Satans ånd. Men drømmer fra Herren bekreftes med Guds ord i likhet med syner og er som synene frukt fav profetiens ånd. rett (569)Slike drømmer, med tanke på personene som får dem (570) og omstendighetene de er gitt under, inneholder disse sine egne bevis på deres ekthet. rett (570)Måtte Gud velsigne dette lille verk. (570)Erfarings skildringer (570)Men jeg viste at det var et arbeid jeg måtte gjøre og virket på meg som om at Satan var fast bestemt på å hindre meg i dette. Jeg har lenge ventet på at vår innesperring skulle opphøre og fryktet for at dyrebare sjeler ville mistes dersom jeg i enda lengre tid ble borte fra dette arbeidet. For meg er det å ikke være i arbeidet verre end døden og trakk vi oss ut kunne vi kun gå fortapt. Derfor forlot vi Battle Creek den 19. december 1866 i snøstorm mot Wright, Ottawa distriktet, Michigan. Min mann holdt ut den lange og tunge reisen på ethundre og femogførti kilometer langt bedre enn jeg fryktet og synes til å ha det like så godt da vi nådde vårt gamle hjem hos broder Root's, som da vi forlot Battle Creek. Vi ble tatt godt i mot av denne kjære familie og ble behandlet med like stor ømhet som kristne foreldre kan ta seg av syke barn. rett (570)Vi erfarte at denne menighet var i en dårlig tilstand. Hos en stor del av medlemmene hadde uenigheten og utilfredsheten (571) mot hverandre slått dype røttter og en verdslig ånd hadde tatt besittelse hos dem. Og til tross for deres dårlige tilstand nøt de så sjeldent våre forkynneres arbeide at de sultet etter åndelig føde. Her begynte vårt første virkningsfulle arbeide siden min manns sykdom. Her begynte han å arbeide som i de første år til tross for at han var veldig svak. Han ville tale i tretti eller førti minutter om formiddagen både om sabbaten og den første dag og jeg utfylte resten av tiden og talte så en og en halv time om ettermiddagen hver dag. Vi ble lyttet til med den største oppmerksomhet. Jeg så at min mann ble sterkere, klarere og hans emner hadde mere sammenheng. Og ved en anledning talte han en time med klarhet og kraft, med arbeidets byrde på seg som han pleide å tale, min taknemlighet var ut over hva jeg kan uttrykke. Jeg reiste meg i forsamlingen og i omtrent en halv time prøvde i gråt å uttrykke den. Forsamlingen var dypt rørt. Jeg følte meg sikker på at dette var begynnelsen på en bedre tid for oss. rett (571)Vi ble hos disse menneskene i seks uker. Jeg talte femogtyve ganger til dem og min mann tolv ganger. Idet vårt arbeide med denne menighet utviklet seg begynte de forskellige saker å vise seg for meg og jeg begynte å skrive vitnesbyrd for dem, i alt er det ett hundre sider. Så begynte arbeidet for disse personene idet disse kom til broder Root's hvor vi oppholdt oss og med noen av personerne, i deres egne hjem og særlig mødrene i menighetshuset. I dette opplevde jeg at min mann var til stor hjelp. Hans lange erfaring i dette arbeidet, da han hadde arbeidet sammen med meg tidligere, hadde kvalifisert ham til det. Og nå hvor han kom inn i det igen, lot han til å vise klarhet i tankerne, god dømmekraft og trofast med å behandle de feilende som i de tidligere dager. Faktisk kunne to av vore predikanter ikke gi denne samme hjelp som han. rett (571)Et stort og godt arbeide ble utført for dette dyrebare folk. (572) Feil ble bekjent fritt og fullt ut, enheten ble genopprettet og Guds velsignelse hvilte over arbeidet. Min mann arbeidet på å sette menighetens systematiske godgjørenhet til den standard som burde antas i alle våre menigheter og hans anstrengelser førte til at de pengene menigheten betalte årligt til kassen økte omkring tre hundre dollar. Noen av dem i menigheten som har hatt vanskeligheter med noen av mine vidnesbyrd, særlig om klesspørsmålet, fikk den avklaring de trengte når de fikk saken forklart. Helse og klesreformen ble antatt og mange penger ble samlet inn til Helseinstitusjonen. rett (572)Jeg tror her at det er min plikt å nevne at mens dette arbeidet pågikk besøkte uheldigvis en velstående bror fra New York staten Wright etter å ha vært i Battle Creek og der funnet ut at vi hadde begynt å handle i strid med menighetens og meninger og råd og med de ved arbeidets hovedkontor i Battle Creek. Han valgte å fremstille min mann ,selv for de mennesker som vi har det største arbeide for, som litt gal og hans vidnesbyrd som følge dette ikke hadde noen betydning. Hans innflytelse i denne saken, som sagt til meg av bror Root, kirkens eldste, satte arbeidet tilbake i minst to uker. Jeg sier dette at uvigslede personer kan vokte seg for hvordan de i sin blinde, følelsesløse tilstand kaster en innflytelse i løpet av en time som kan ta de slitte Herrens tjenere uker å motvirke.Vi arbeidet for rike mennesker og Satan så at denne rike bror var akkurat den mannen han kunne bruke. Måtte Herren bringe ham dit hen hvor han kan se og i sinnets ydmykhet bekjenne hans feil. Etter enda to ukers hardt arbeide og med Guds velsignelse var vi i stand til å fjerne denne dårlige påvirkning og gi dette dyrebare folk full forvissning om at det var Gud som hadde sendt oss til dem. Som et ytterligere resultat av vårt arbeid ble det litt etter døpt syv av bror Waggoner og to i juli av min mann da vi besøkte menigheten for anndre gang. rett (573)(573) Broderen fra New York vendte med sin kone og datter tilbake til Battle Creek, men ikke i den hensikt å gi en korrekt melding av det gode arbeide i Wright eller for å hjelpe menighetens tilstand i Battle Creek. Da kjensgjerningene som siden kom frem viste det seg at han hadde skadet menigheten og menigheten hadde skadet ham i deres felles fornøyelser fra hjem til hjem ved å bringe opp de uheldigste holdninger om vår fremgangsmåte og gjøre dem til samtaleemne. I tiden da disse forferdelige ting stod på hadde jeg en drøm som følger her: rett (573)Jeg besøkte Battle Creek i selskap med en myndig person med en verdig opptreden. I min drøm gikk jeg forbi våre brødres hus. Idet vi var i ferd med å gå inn, hørte vi stemmer i dyp samtale. Min manns navn ble ofte nevnt og jeg ble bedrøvet og forbauset over å høre de som hadde bekjent seg til å være våre trofaste venner fortelle om de episoder som hendte under min manns hard sykdom, da hans åndelige og fysiske krefter var i stor grad lammet. Jeg ble bedrøvet over å høre den bekjennende brors stemme fra New York som jeg før nevnte fortelle på en alvorlig måte og i et overdrevet lys om begivenheter som de i Battle Creek ikke visste om mens våre venner i Battle Creek, i sin tur, fortalte hva de visste. Jeg ble matt og syk om hjertet og i min drøm var jeg ved å falle da min ledsagers hånd støttet meg og sa: "Du må lytte. Du må vite dette selv om det er tungt å bære." rett (573)I de hus vi besøkte erfarte vi at det samme problem var samtaleemnet. Det var deres nærværende sannhet. Jeg sa: "Åh, jeg visste ikke dette! Jeg visste ikke at slike følelser var i deres hjerter som vi hadde betraktet som vore venner i medgang og våre faste venner i lidelse, sorg og motgang. Jeg ville aldri ha trodd dette! Vi hadde regnet disse for våre aller beste og ekte venner." rett (574) (574) Personen som var hos meg gjentok disse ordene: "Hvis de bbarew ville ta det let og med den samme alvor og iver i deres samtale om deres Forløser og dvæler så lidt ved hans mageløse yndighet, hans opprigtige godgjørenhet og hans nådefulde tilgivelse, hans nænsomme medynk for den lidende, hans tålmodige og uforklarlige kjærlighet, hvor meget mere dyrebare vil frugterne så ikke bli?" rett (574)Da sa jeg: "Jeg er rystet. Min mann sparte ikke seg selv for å vinne sjeler. Han bar byrdene inntil de knuste ham; han var lammet, nedbrutt fysisk og åndelig; og nå å komme opp med ord og handlinger og bruke dem til å ødelegge hans innflytelse etter at Gud har lagt sin hånd under ham for å reise ham opp slik at hans røst igjen kan bli hørt, er grusomt og ondt. rett (574)Personen som fulgte meg sa: "Den samtalen hvor Kristus og hans livs særpreg er det emnet som dveles ved vil fornye ånden og frukten vil være hellighet og evig liv." Han siterte deretter disse ord: ”Alt hva som er sant, hva som er sømmelig, hva som er rettskaffent, hva som er rent, hva som er verd å elske, hva som det tales vel om, om ærbart liv og alt som er ved å bli rost, det skal dere ha i tankene!” Disse ord gjorde så stort inntrykk på meg at jeg talte ut fra dem den neste sabbat. rett (574)Mitt arbeid i Wright var meget slitsomt. Jeg bekymret meg mye for min mann om dagen og noen ganger om natten. Jeg badet ham og tok ham ut for å ri og to ganger om dagen gikk jeg ut sammen med ham i kulde, storm eller behageligt vær. Jeg førte pennen mens han dikterte sine rapporter til Review og jeg skrev også mange brev utover de mange sider fra mine personlige vitnesbyrd og det meste av nummer 11, utover besøk og taler så ofte og så lenge og alvorlig som jeg nå gjorde. Bror og søster Root sympatiserte fult ut med meg i mitt arbeid og strev, og (575) så til meg med den største omhu for å dekke alle mine behov. Våre bønner var ofte om Herren ville velsigne dem i både kurv og lager og til deres beste såvel som i nåde og åndelig styrke. Jeg følte at en spesiell velsignelse ville følge dem. Selv om sykdommer siden er kommet i deres hjem, forstod jeg likevel av bror Root at de har bedre helse enn før. Blandt det som viste timelig fremgang, fortalte han at hans hveteåkrer gav 983 liter for hver acre (0,4 hektar) og noen gav så mye som 1456 liter per acre, mens hans nabos marker kun hadde et gennomsnit på 255 liter for hver acre. rett (575)Den 29. januar 1867 forlot vi Wright og red til Greenville, Montcalm distriktet, en reise på sekstifem kilometer. Det var vinterens kaldeste dag og vi var glade for å finne ly for kulde og storm hos broder Maynard's. Denne kjære familie bød oss hjertelig velkommen i deres hjem. Vi ble seks uker i denne omegn og arbeidet med menighetene i Greenville og Orlans og gjorde broder Maynards gjestfrie hjem til vårt hovedkvarter. rett (575)Herren gav meg frihet til å tale til folket og i enhver anstrengelse erfarte jeg hans støttende kraft. Og idet jeg ble fuldt forvisset om at jeg hadde et vitnesbyrd til folket som jeg kunne fremføre i forbindelse med min manns arbeide, ble jeg styrket i min tro om at han likevel ville bli frisk nok til å kunne arbeide med aksept for saken og Guds verk. Uten han kunne jeg kun utrette litt, men med hans hjelp, i Guds kraft, kunne jeg utføre det arbeid som jeg var kalt til. Herren støttet ham i enhver anstrengelse som han la for dagen. Da han gikk til verks og stolte på Gud uten hensyn til hans svakhet vant han styrke og ble bedre for hver anstrengelse. Da det gikk opp for meg at min mann gjenvant fysisk og mental styrke, var min takknemlighet grenseløs med tanke på utsiktene til at jeg igjen skulle være (576) uhemmet til å engasjere meg på nytt og mere oppriktig i Guds verk, og med min mann ved min side kunne vi sammen utføre det avsluttende arbeide for Guds folk. Før han ble lammet tok hans stilling på kontoret en større del av hans tid. Og idet jeg ikke kunne reise uten ham, var jeg nødt til å bli hjemme mye av tiden. Jeg merket at Gud nå ville gi ham fremgang så lenge han arbeidet i ord og lære og at han viet seg selv spesielt til forkynderarbeidet. Andre kunne utføre arbeidet på kontoret og vi var helt overbevist om at han aldri igjen ville bli helsemessig forhindret, men fri til å reise med meg slik at vi begge kunne fremføre det høytidelige vitnesbyrd som Gud hadde gitt oss til sitt restfolk. rett (576)Jeg kunne merke Guds folks lave tilstand og hver dag var jeg oppmerksom på at jeg hadde nådd til grensen av det jeg kunne tåle. Mens vi var i Wright hadde vi sendt mine manuskripter for nr 11 til forlagshuset og jeg utnyttet nesten hvert øyeblikk når vi ikke var i møter til å skrive ned innholdet for nr 12. Min styrke, både fysisk og åndelig, var hardt belastet da vi arbeidet for menigheten i Wright. Jeg merket at jeg burde ha hvilt, men kunne ikke finne noen anledning til å få lindring. Jeg talte til folk flere ganger om uken og skrev mange sider i mitt personlige vitnesbyrd. Byrden for sjeler var over meg og det ansvar jeg følte var så stort at jeg kun kunne få noen få timer om natten til søvn. rett (576)Mens jeg på denne måten arbeidet med å tale og skrive, mottok jeg brev fra Battle Creek av en nedslående karakter. Idet jeg leste dem, følte jeg en uforklarlig nedtrykthet, nesten som en sinnets pine, som i en kortere periode synes å lamme mine vitale krefter. I tre netter sov jeg nesten ikke. Mine tanker var plaget og rådvilde. Jeg skjulte min følelser så godt jeg kunne for min mann og den sympatiske familien vi var hos. Ingen kjente mine tankers byrder eller besvær når vi var sammen med familien til morgen og aftenandagt, (577) og jeg forsøkte å legge min byrde på den Store Byrdebærer. Men mine bønner kom fra et hjerte vridd i angst og mine bønner var sønderbrutte og usammenhengende på grunn av den dype sorg. Blodet fór opp i min hjerne og fikk meg ofte til å vakle og nesten falle. Jeg hadde ofte neseblod, særlig når jeg prøvde å skrive. Jeg var tvunget til å legge min skrivning til side, men jeg kunne ikke kaste bekymringene og ansvaret som vilte på meg fra meg, da jeg innså at jeg hadde vitnesbyrd til andre som jeg ikke kunne gi dem. rett (577)Jeg fikk fremdeles andre brev som fortalte meg at det kanskje var best å utsette utgivelsen av nr 11 inntil jeg kunne skrive ferdig det som hadde blitt vist meg om helseinstitusjonen, da de som hadde ansvaret for denne virksomhet manglet midler og behøvde påvirkningen fra mine vitnesbyrd til å endre brødrenes holdning. Jeg skrev da en del av det som ble vist meg om instituttet, men kunne ikke få hele emnet ut på grunn av blodtrykket til hjernen. Hadde jeg visst at nr 12 ville bli forsinket så lenge, skulle jeg ikke under noen omstendigheder ha sendt den del som var i nr 11. Jeg trodde at etter å ha hvilt i noen få dager, kunne jeg gjenopta min skriving. Men til min store sorg, fandt jeg at min hjernes tilstand gjorde det umulig for meg å skrive. Ideen med å skrive vitnesbyrd, enten det er generelt eller personlig ble oppgitt og jeg var i konstant pine fordi jeg ikke kunne skrive dem. rett (577)I den tilstand tingene var i nå, ble det bestemt at at vi kunne vende tilbake til Battle Creek og bli der så lenge veiene var i en gjørmete og oppbrudt tilstand, og dermed kunne jeg der ferdigstille nr 12. Min mann var meget ivrig etter å møte sine brødre i Battle Creek og prate med dem og glede seg med dem over det arbeidet som Gud har gjort for ham. Jeg samlet sammen mine skrifter og vi begynte vår reise. Underveis holdt vi to møter i Orange og bevitnet at menigheten (578) ble beriket og oppmuntret. Vi ble selv oppfrisket i Herrens Ånd. Denne natten drømte jeg at jeg var i Battle Creek og skimtet gjennom ruten ved siden av døren en flokk mennesker marsjere to og to mot huset. De så strenge og bestemte ut. Jeg kjente dem godt og gikk bort for å åpne salongdøren for å ta imot dem, men så tenkte jeg at jeg måtte se etter igen. Scenen ble forandret. Gruppen viste seg nå å se ut som et katolsk opptog. En bar et kors i sin hånd, en annen et rør. Og da de nærmet seg tegnet ham som bar røret en sirkel rundt om huset og sa tre ganger: "Dette huset er gjort fredløst. Eiendelene må beslaglegges. De har talt imot vår hellige orden." Redsel grep meg og jeg løp gjennom huset ut av døren på nordsiden og fant meg selv i midten av flokken, noen av dem jeg kjente jeg, men jeg torde ikke å si et ord imot dem av frykt for å bli forrådt. Jeg prøvde å finne et avsides sted hvor jeg kunne gråte og be uten å møte intense og granskende øyne hvor enn jeg vendte meg. Jeg gjentok ofte: "Hvis jeg bare kunne forstå dette! Om de likevel ville fortelle meg hva jeg har sagt eller hva jeg har gjort!" rett (578)Jeg gråt og ba mye da jeg så våre eiendeler bli beslaglakt. Jeg prøvde å finne sympati og medlidenhet i blikkene til de som var omkring meg og la merke til minen til flere av de jeg trodde ville snakke med meg og trøste meg dersom de da ikke var redd for at andre ville legge merke til dem. Jeg gjorde et forsøk på å flykte fra hopen, men da jeg så at jeg ble iakttatt skjulte jeg mine hensikter. Jeg begynte å gråte høyt og sa "Om de bare ville fortelle meg hva jeg har gjort eller hva jeg har sagt!" Min man som sov i en seng i det samme værelse hørte meg gråte høyt og vekket meg. Min pute var våt av tårer og jeg var dypt nedtrykt. rett (578)Bror og søster Howe fulgte oss til Vestwindsor hvor vi blev mottatt og budt velkommen av bror og søster (579) Carman. Om sabbaten og den første dag møtte vi brødre og søstre fra menighetene i Vicinity og hadde den frihet å børe fram vårt vitnesbyrd til dem. Herrens fornyende Ånd hvilte på de som næret en særskilt interesse for Guds verk. Våre konfarensemøter var gode og nesten alle ga vitnesbyrd om at de var blitt styrket og sterkt oppmuntret. rett (579)I løpet av få dager var vi tilbake igjen i Battle Creek etter tre måneders fravær. Sabbaten den 16. mars holdt min mann preken om "Helliggjørelse" for menigheten og den ble skrevet ned av redaktøren av Review og utgitt i bind 29, nr 18. Han talte også med klarhet om ettermiddagen og på den første dag om formiddagen. Jeg bar frem mitt vitnesbyrd med den sedvanlige frimodighet. Sabbaten den 23. talte vi frimodig til menigheten i Newton og arbeidet med menigheten i Convis den etterfølgende sabbat og den første dag. Vi hadde tenkt å reise tilbage mot nord og reiste femti kilometer, men var nødt til å vende tilbake på grunn av veienes tilstand. Min mann var frygtelig skuffet over den kalde mottakelse vi fikk i Battle Creek og jeg var også lei for det. Vi besluttet åt vi ikke kunne bære frem vårt vitnesbyrd til denne menighet før de gav bedre uttrykk for at de ønsket vårt vitnesbyrd og vi besluttet å arbeide i Covis og Monterey inntil veiene var blitt bedre. De to etterfølgende sabbater tilbragte vi i Convis og kunne se at et godt arbeid var utført, ettersom det beste av frukter nå var synlige. rett (579)Jeg kom tilbake til Battle Creek som et trett barn som behøvde trøstende ord og oppmuntring. Det var pinefuldt for meg å forklare at vi dér ble mottatt med stor kjølighet av våre brødre hjemme i Battle Creek som jeg for tre måneder siden hadde vært fullstendigt enig med untatt det at vi skulle reise hjemmefra. Den første natt vi hadde i Battle Creek drømte jeg at jeg hadde arbeidet meget hardt og hadde reist med den hensikt å delta i et stort møte og at jeg var veldig utslitt. (580) Søstre ordnet mitt hår og rettet på mine klær og jeg falt i søvn. Da jeg vågnet ble jeg forbauset og oppbragt over å se mine klær var fjernet og det var tredd på meg gamle filleklær, noen stykker sengelakner knyttet og sydd sammen. Jeg sa: "Hva har dere gjort med meg? Hvem har gjort dette skammelige arbeidet med å fjerne mine klær og erstatte dem med en tiggers filleklær?" Jeg rev av meg filleklærne av og kastet dem fra meg. Jeg var lei av dette og ropte ut i vrede: "Bring mine klær tilbake som jeg har båret i tjuetre år og ikke har vanæret meg det mindste. Hvis dere ikke gir meg tilbake klærne mine, skal jeg appellere til folket som vil bidra og gi meg tilbake mine egne klær som jeg har brukt i tjuetre år.»" rett (580)Jeg har sett oppfyllelsen av denne drømmen. I Battle Creek har vi støtt på beretninger som har vært i omløp for å skade oss, men som ikke har noe med sannheten å gjøre. Brev har blitt skrevet av noen som midlertidig oppholder seg i helseinstitutionen og av andre som bor i Battle Creek for å uttrykke frykt, tvil og antydninger om oss til menighetene i Michigan og andre stater. Jeg ble fylt med sorg da jeg lyttet til en anklage fra en medarbeider som jeg hadde respektert, a de fra alle kanter hørte om, hvad jeg hadde talt mot menigheten i Battle Creek. Jeg var så bedrøvet at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Vi så at det var en sterk og anklagende ånd imod oss. Da vi ble fullt overbevist om de følelser som hersket fikk vi hjemlengsel. Vi var så skuffet og bedrøvet at jeg fortalte to av våre ledende brødre at jeg ikke følte meg hjemme idet vi møtte mistro og direkte kulde i stedet for velkomst og oppmuntring og at jeg nå forstod at dette var måten å oppføre seg mot de som er blitt nedbrutt blandt dem på grunn av overanstrengelse og helligelse for Guds arbeid. Jeg sa at vi vurderte at vi skulle flytte fra Battle Creek og finne et mere tilbaketrukket hjem. rett (580)Tynget av grenseløs sorg ble jeg hjemme, (581) og vegret meg for å gå noen steder i menigheten av frykt for å bli såret. Til sist følte jeg, da ingen gjorde noen anstrengelse for å lindre mine følelser, at det var min plikt å kalle inn et antal erfarne brødre og søstre og imøtekomme de rykter som var i omløp om oss. Nedttynget og deprimert, så meget at jeg hadde angst, møtte jeg angrepene mot meg og jeg gav en fremstilling av mine reiser østover for et år siden og de smertelige omstendigheder som fulgte med den reisen. rett (581)Jeg oppfordret de tilstedeværende til å bedømme om min forbindelse til verket og Guds sak ville få meg til å tale lettsindig om menigheten i Battle Creek, som jeg ikke hadde den minste følelse av fremmedart for. Var min interesse for Guds sak og verk ikke like stor som det var mulig for dem å være. Hele min erfaring og hele mitt liv var innvevd i det. Jeg har ingen interesser som er adskilt fra arbeidet. Jeg har satt alt til for saken og har ikke ansett noe offer å være for stort for meg å gi for å fremme saken. Jeg har ikke tillatt meg å la hengivenhet til mine barn holde meg tilbake fra å utføre min plikt som Gud krevde for sin sak. Moderlig kjærlighet banket like sterkt i mitt hjerte som hos enhver annen mor som levde, likevel har jeg vært adskilt fra mine diende barn og latt andre ta moderrollen for dem. Jeg har gitt umiskjennelige beviser for min interesse i og innvielse for Guds sak. Jeg har ved mine gjerninger vist hvor dyrebar den er for meg. Kunne noen gjøre et sterkere bevis enn jeg selv? Var de nidkjære for sannhetens sak? Jeg var mest. Var de helliget til den? Jeg kunne vise større helligelse enn noen levende som var involvert i arbeidet. Hadde de lidt for sannhetens skyld hadde jeg lidt mest. Jeg hadde ikke regnet mitt liv for å være så kjært. Jeg unngikk ikke bebreidelse, lidelse eller prøvelser. Når venner og slektninger ga opp håpet for mit liv fordi jeg var betynget med sykdommer, ble jeg båret i min manns armer til båten eller vognen. En gang etter vi hadde vært ute på reise og det var midnatt, befant vi oss i Boston by uten midler. Ved (582) to eller tre anledninger gikk vi vi tro elleve kilometer. Vi reiste så langt som min styrke kunne holde ut og deretter knelte vi på stedet og bad om styrke til å fortsette. Styrke fikk vi og vi kunne arbeide iherdig for sjelenes gode. Vi lot ingen hindringer avskrekke oss fra å utføre plikten eller adskille oss fra arbeidet. rett (582)Ånden som viste seg ved dette møtet gjorde meg veldig bedrøvet Jeg kom hjem fortsatt tynget, da de som var tilstede ikke gjorde noe for å hjelpe meg ved å innrømme at de hadde feilbedømt meg og deres mistanker og anklager mot meg var uretferdige. De kunne ikke fordømme meg, heller ikke gjorde de seg noen anstrengelse for å hjelpe meg. rett (582)I femten måneder har min mann vært så svak at han ikke har kunnet passe sitt arbeide, forvalte sine egne midler, eller lede hans eget team når det var påkrevd. Men i år har han gjenopptatt sitt arbeide og utført sin forvaltning. Men dey har ikke vært så mye å forvalte fordi vi hadde så store utgifter. Han har under sin sykdom avvist flere ganger å ta imot penger fra sine brødre, et beløp på omkring tusen dollar og fortalt dem at når han mangler midler vil han la dem vite det. Til sist havnet vi i knipe. Min mann følte at det var hans plikt at vi før vi ble avhengige måtte vi først selge hva vi kunne unnvære. Han hadde noen få ting på kontoret og noe av litt verdi spredt blandt brødrene i Battle Creek, som han samlet sammen og solgte. Vi rådde over omtrent et hundre og femti dollar i verdi for møblene. Min mann prøvde å selge vår sofa i møtelokalet og tilbød å gi ti dollar av dets verti men kunne ikke. På det tidspunkt døde vår eneste og meget vertifulle ku. Min mann mente først at han kunne få hjelp og sendte et lite brev til en bror, hvor der stod at hvis menigheten fandt det godt å erstatte tapet av kuen måtte de gjøre dette. Men intet ble gjort ved det og anklaget min mann for å være gal på grunn av pengene. Brødrene kjente ham godt nok til å vite at han aldri (583) ville be om hjelp uten det var strengt nødvendig. Og nå når han hadde gjort dette, satte de seg til doms over hans og mine følelser og gjorde ikke noe mere med saken bare for å såre oss i vår mangel og dype lidelser. rett (583)Ved dette møtet bekjente min mann ydmykt at han hadde tatt feil i flere av den slags ting, som han aldri skulle ha gjort og aldri ville ha gjort hvis det ikke var for frygt for hans brødre og ønsket om å gjøre rett og være forent med menigheten. Dette fikk de som hadde skadet ham til åpenlyst å forakte ham. Vi var ydmyket like til støvet og ubeskrivelig bedrøvet. Med denne tingenes tilstand begynte vi å følge opp en avtale i Monterey. På reisen led jeg de sterkeste kvaler i min ånd. Jeg prøvde å forklare for meg selv hva grunnen var til at våre brødre ikke forstod vårt arbeide. Jeghadde følt meg helt sikker på at når vi skulle møte dem ville de vite hvilken ånd vi var av, og at Guds Ånd i dem ville tilsvare det samme i oss, nemlig Hans ydmyke tjenere, og tanker og følelser ville stemme over ens. I stedet for ble vi voktet med mistro og mistenksomhet, hvilket forårsaket de største forviklinger jeg noen sinne hadde opplevd. Mens jeg gikk og tenkte slik, fikk jeg en del av et syn i Rochester, den 25.december 1865 som et lyn som opplyste mitt sinn og jeg fortalte det straks til min mann: rett (583)Jeg ble vist en klynge trær som stod tett sammen og dannet en sirkel. Over disse trærne løp en vinranke som dekket dem på toppen og hvilte på dem og dannet en bue. Kort etter så jeg at trærne begynnte å svaie frem og tilbake, som om de ble beveget av en kraftig vind. På vinranken rystet den ene gren etter den andre fra der de var festet inntil vinranken var rystet løs fra trærne unntatt noen få slyngtråder som klynget seg til de nederste grenene. En person kom da og rev løs de slyngtråder som var tilbake fra vinranken og la dem så henstrakt på jorden. rett (583)Jeg hadde en ubeskrivelig pine og kval da jeg så vinranken (584) ligge på jorden. Mange gikk forbi og så medfølende på den, og jeg ventet engstelig på om det ikke var en venlig hånd som ville reise den opp; men det ble ikke tilbudt noen hjelp. Jeg spurte etter hvorfor ingen hånd reiste vinranken opp. I samme øyeblik så jeg en engel komme til den tilsynelatene forlatte vinranken. Han spredte armene ut og plasserte dem ned under vinenranken og reiste den slik at den stod oppreist og sa: " Rekk opp mot himmelen og la dine slyngtråder vikle seg omkring Gud. Du er rystet bort fra menneskelig støtte. Du kan stå i Guds styrke og blomstre uten menneskelig støtte. Lær av Gud og du vil aldri lære forgjeves og bli rystet derfra." Jeg følte en ubeskrivelig hjelp som ble til glede da jeg så at den forsømte vinranken ble tatt hånd om. Jeg vendte meg til englen og spurte hva disse ting betød. Han sa: "Du er denne vinranken. Alt det du vil erfare og når alle disse ting skjer, vil du forstå bildet med vinenranken. Gud vil være en nærværende hjelp for treet i trengselstiden." Fra det tidspunkt var jeg ikke i tvil om hva som var min plikt og aldri før så fri til å frembære mitt vitnesbyrd for folk. Hvis jeg ikke før har følt Herrens arm holde meg oppe, så var det ved dette møte. Min mann var også fri og klar i sin forkynnelse og alles vidnesbyrd var dette: Vi hadde et fortreffelig møte. rett (584)Etter at vi hadde vendt tilbake fra Monterey, følte jeg det var min plikt å kalle sammen til et annet møte, da mine brødre ikke gjorde seg noen anstrengelse for å lindre mine følelser. Jeg besluttet meg for å gå frem i Guds styrke og igjen gi uttrykk for mine følelser og befri meg selv fra de mistanker og rykter som var i omløp til vår skade. Jeg bar frem mitt vitnesbyrd og fortalte om ting som var blitt vist meg i den foregående beretning og advarte dem mot den fare de var i og irettesatte dem for deres feilaktige handlemåde. Jeg gjorde oppmerksom på at jeg var blitt satt i den mest ubehagelige situasjon. Når familier og enkeltpersoner ble bragt frem for meg i et syn, var det ofte tilfellet at det som ble vist meg med hensyn til dem var av fortrolig art og skjulte synder skulle irettesettes. Jeg har arbeidet med noen i månedsvis angående feilgrep som andre ikke visste om. Når brødrene ser disse personer være lei seg for det, (585) og hører dem gi uttrykke tvil om Gud har akseptert dem og fortvivlelse, har de kastet kritikk over meg som om jeg skulle bebreides for at de var i prøvelser. De som kritiserer meg på den måten er fullstendig uvitende om hva de taler om. Jeg protesterer mot personer som sitter som inkvisitører over min handlemåte. Det er blitt mitt ubehagelige arbeide å irettesette skjulte synder. Skulle jeg for å motvirke mistanker og sjalusi forklare min fremgangsmåte fuldt ut og offentliggjøre det som skulle være skjult, ville jeg synde imot Gud og forurette de personene det gjelder. Jeg må holde de skjulte feilgrep og skjulte irettesettelser for meg selv, låst til mitt eget bryst. La andre dømme etter hva de kan, men jeg vil aldri forråde den tillit som er gitt meg av den feilende og angrende og avsløre det for andre, som kun burde bringes for den, som er skyldig. Jeg fortalte de forsamlede at de måtte fjerne deres hender fra meg og la meg handle fritt i frygt for Gud. Jeg forlot møtet, lettet for en stor byrde. |