| Vitnesbyrd for menigheten bind 1 kapitel 104. Fra side 592. Fra side 592 i den engelske utgave. |
(592)Oplevelser fra den 26.april, 1867 til den 20.oktober 1867 (593)Den første sabbat underveis tilbrakte vi i Orleans og holdt faste. Det var en meget høytidelig og alvorlig dag; vi søkte å ydmyke oss selv for Gud og med sønderknust ånd og mye gråt bad vi alle inderlig om at Gud ville velsigne og styrke oss til å gjøre hans vilje under konferansen. Vi hadde én tro på og ét håp for at vårt fangenskap ville løsnes ved dette møtet. rett (593)Da vi kom til Battle Creek skjønte vi at våre anstrengelser ikke hadde oppnådd det resultat vi hadde håpet. Det hersket stadig rykter og sjalusi. Min sjel ble fylt med sterke kvaler og jeg gråt høyt i noen timer, ute av stand til å holde min sorg tilbake. En venn jeg hadde kjent i to og tyve år fortalte meg under en samtale det han hadde hørt, at vi var umåteholdne med bruken av midler. Jeg spurte hvordan vi hadde vært umåteholdne. Han nævnte anskaffelsen av en dyr lenestol. Jeg fortalte om de omstendighetene som var rundt dette. Min mann hadde blitt kraftig utmagret og det var meget trettende og endda smertelig for han å sitte lenge i en alminnelig gyngestol og av den grunn måtte han ligge ned i en seng eller i en liten sofa en stor del av tiden. Jeg visste at han på den måten ikke kunne gjenvinne styrken og bad ham om å sitte mere opp, lenestolen var kun et middel. rett (593)På min vei til øststatene for å være ved min døende far, forlot jeg min mann i Brookfield, New York og da jeg var i Utica så jeg etter en fjærdempet stol med sofasete. Forhandleren hadde ingen ferdig i den pris jeg ønsket å betale for, som var omkring femten dollar, men de tilbød meg en meget fin stol med ruller i stedet for vipper, med den egentlige pris på tretti dollar for kun sytten. Jeg visste at dette var stolen til alt. Men broren som var med meg rådet meg å vente på at det ble laget en stol (594) som kun ville koste tre dollar mindre. Stolen som ble betalt for sytten dollar har den reelle verdi i seg selv. Men jeg lot andre vurdere saken, ventet til billigere stol var laget, betalte selv for den og fikk den brakt til min mann. Ryktene om vår ødselhet ved å anskaffe denne stol møtte jeg i Wisconsin og Iowa. Men hvem kan fordømme meg? Skulle jeg gjøre det samme igen, ville jeg gjøre som jeg har gjort her, med denne unntagelse: Jeg vil sette min lit til min egen dømmekraft og kjøpe en stol som koster noen få dollar mere og har den dobbelte verdi i forhold den jeg fikk. Satan påvirker noen ganger sinnet for å ødelegge all barmhjertighet og medlidenhet. Det er som om hardheten kommer inn i hjertet og både det menneskelige og guddommelige forsvinner. rett (594)Jeg hørte også rykter om at en søster hadde uttalt i Memphis og Lapeer at Battle Creek menigheten ikke hadde den minste tillit til søster Whites vitnesbyrd. Spørsmålet ble stilt om dette henviste til de skrevne vitnesbyrd. Svaret var: Nei ikke til hennes offentliggjorte syner men til vitnesbyrdene som ble fremført ved menighetens møter fordi hennes liv motsier dem. Jeg anmodet igjen om å få et møte med noen få utvalgte og erfarne brødre og søstre, blandt de personer som var tilstede som hadde brakt disse ting i omløp. Jeg bad nå om de ville vise mig hvor mitt liv ikke var i overensstemmelse med min lære. Hvis mitt liv har vært så selvmotsigende som det ryktet sa, at Battle Creek menigheten ikke hadde den minste tillit til mitt vitnesbyrd, ville det ikke være en vanskelig sak å frembringe bevisene for min ukristelige handlemåte. De kunne ikke si noe for å retferdiggjøre ryktene og de bekjente at det var galt av dem å bringe ryktene i omløp og at deres antydninger og sjalusi var ubegrunnet. Jeg tilga dem uten videre som hadde skadet oss og fortalte dem at alt hva jeg vil be dem om var å motvirke den påvirkning som de hadde utøvd imot oss, så ville jeg være tilfreds. De lovet å gjøre dette, men gjorde det ikke. rett (595)(595) Mange andre sladret om oss, alle rykter var fullstendig falske eller sterkt overdrevet og ble fritt talt i forskjellige familier under konferanseperioden og de fleste så på oss, særlig min mann, med mistanker. Noen innflytelsesrike personer viste tilbøyelighet til å knuse oss. Vi var i nød og min mann hadde prøvd å selge løse eiendomsdeler og man anså ham for å begå feil i dette. Han sa at han godt synes at hans brødre skulle gjøre opp tapet opp av vår ku, og dette ble betraktet som en fryktelig synd. I den tro at våre ting i Battle Creek kunne selges begynte vi å kjøpe og bygge opp i Greenville. Men vi kunne ikke selge tingene i Battle Creek og i vår vanskelige situasjon skrev min mann til forskjellige brødre for å låne penger. Dette fordømte de ham for og anklaget ham for synden å begjære penger. Og medpredikanten som var mest iherdig i dette hørte det og sa. "Vi ønsker ikke at bror E skal køpe bror White's ting, for vi har bruk for hans penger til helseinstitusjonen." Hva kunne vi gjøre? Vi kunne ikke komme noe sted for vi ble bebreidet. rett (595)Kun sekstifem timer før min mann falt om, stod han inntil midnatt i et menighetshus og spurte etter trehundre dollar til betaling for dette huset; og for å gi hans oppfordring styrke gikk han forrest i innsamlingen ved å gi ti dollar og det samme gjorde jeg. Før midnat var nesten hele beløpet samlet inn. Forstanderen i denne menigheten var en gammel venn og i vår store nød og venneløse situasjon skrev min mann til ham og fortalte å vi var i nød og om menigheten nå ønsket å gi de tyve dollar tilbake så ville vi ta imot dem. På tidspunktet da konferansen fant sted kalte denne bror på oss og gjorde en alvorlig feil i saken. Før han kom til vårt hjem hadde han også tatt del i den rådende misnøyen. Vi tok dette meget hardt og hvis vi ikke på en spesiell måte ble støttet av Herren, kunne vi ikke ha båret fram vårt vitnesbyrd ved konferansen med noen grad av frihet. rett (596)(596) Før vi vendte tilbake fra konferansen, hadde brødrene Andrews, Pierce og Bourdeau en særskilt bønnestund i vårt hjem hvor vi alle ble veldig velsignet, særlig min mann. Dette ga ham mot til å vende tilbage til vårt nye hjem. Og så begynte han å få strore smerter i hans tenner, vårt arbeid står også i Review. Det var kun en uke han ikke talte fordi han ikke hadde tenner, men arbeidet i Orange og Wright, med menigheten hjemme i Greenbush og Bushnell og forkynte og døbte som før. rett (596)Etter vi vendte tilbake fra konferansen, kom en stor usikkerhet over meg som vedrørte fremgangen i Guds sak. Det oppstod tvil i mitt sinn hvor det ikke har vært tvil seks måneder tidligere. Jeg så at Guds folk tok del i verdens ånd, etterlignet dets moter og overså vår tros enkelhet. Det var som om å menigheten i Battle Creek falt bort fra Gud og det var umulig å vekke deres sanser. De vitnesbyrd jeg hadde fått fra Gud hadde liten innflytelse og ble mindre påaktet i Battle Creek enb noen andre deler av marken. Jeg var alvorlig redd for Guds sak. Jeg visste at Gud ikke hadde sviktet sitt folk men at deres synder og misgjerninger hadde adskilt dem fra Gud. Verkets store hjerte er i Battle Creek. Ethvert pulsslag fra kroppen merkes av medlemmene over hele marken. Hvis dette store hjerte er sundt vil en livskraftig strøm kunne føles gjennom hele sabbatsholdernes legeme. Hvis hjertet er sykt, vil enhver grens slappe tilstand bekrefte dette. rett (596)Min interesse er for dette arbeidet; mitt liv er innvevd i det. Når Zion har fremgang, er jeg lykkelig; hvis hun vansmekter er jeg bedrøvet, fortvilet og motløs. Jeg så at Guds folk var i en foruroligende tilsand og Guds gunst var i ferd med å bli fjernet fra dem. Jeg grundet over dette sørgelige bilde og tryglet i min store angst: "Å Herre, la ikke din arv være til skam. La ikke hedningerne si, Hvor er deres Gud?" Jeg følte at jeg var avskåret alle i arbeidets ledelse og faktisk stod alene. Jeg turte ikke stole på noen. (597) Om natten vekket jeg min mann og sa: "Jeg er redd for at jeg kan bli en vantro." Så ville jeg rope til Herren om han ville redde meg ved hans mektige arm. Jeg kunne ikke se at mine vitnesbyrd ble påaktet og jeg lekte med tanken om at kanskje var mitt arbeid i denne sak gjort. Vi hadde en avtale med Bushnell, men jeg sa til min mann at jeg ikke kunne gå. Han kom snart tilbake fra postkontoret med et brev fra bror Matteson, som beskrev følgende drøm: rett (597)Kjære bror White: Måtte Guds velsignelse være hos deg og at du med disse linjer måtte få mere fremgang og få et bedre helse og åndelig styrke. Jeg føler meg meget takknemlig over for Herren, for hans godhet mot deg og jeg har tillit til at du stadig må nyte en god helse og ha frihet til å forkynne det siste budskap. 597 Jeg har hatt en merkverdig drøm om deg og søster White og jeg føler at det er min plikt å fortelle det samme til dere så mye jeg nå kan huske. Jeg drømte at jeg fortalte til søster White, så godt som det kunne fortolkes, det som jeg drømte. Da jeg vågnet opp, drev noe meg til å stå opp og skrive ned alle detaljene så jeg ikke glemte dem; men det fikk jeg ikke gjort dels fordi jeg var trøtt og dels fordi jeg mente det var intet og bare en drøm. Men ettersom jeg aldri hadde drømt om deg før og at denne drømmen var så logisk og så nøye tilknyttet deg, har jeg kommet til den slutning at jeg bør fortelle dere det. Dette er alt hva jeg kan husker av den: rett (597) "Jeg var i et stort hus hvor der var en talerstol, noenlunde som dem vi bruker i våre møtelokaler. Oppe på den stod brennende lamper. Disse lampene behøvde hele tiden å bli forsynet med olje og en del av oss var i ferd med å komme med olje og fylle dem. Bror White og hans ledsager var travelt opptatt og jeg la merke til at søster White helte i mere olje enn noen andre. Så gikk bror White mot døren som vendte ut mot varelageret hvor det var (598) mange oljetønner. Han åpnet døren og gikk inn og søster White fulgte etter. Like etter kom et følge av menn med en masse sort materiale som så ut som sot og dynget det på bror og søster White og dækket dem fullstrndig med det. Jeg følte meg meget bedrøvet og var spendt på hvordan dette ville ende. Jeg kunne se at både bror og søster White strevde hardt for å komme ut av soten og etter lang kamp kom de ut like så oppvakte som alltid og de onde menn og soten forsvant. Så kom bror og søster White igjen i gang, mere ivrig enn før med å forsyne lamperne med olje, men søster W, hadde stadig forrang. rett (598) "Jeg drømte at dette var fortolkningen: Lamperne representerte restfolket. Oljen var sannheten og den himmelske kjærlighet som Guds folk hele tiden trenger å bli forsynt av. De mennesker som var i gang med å forsyne lampene var Guds tjenere som arbeidet under høsten. Hvem de onde mennesker egentlig var kan jeg ikke si, men de var menn drevet av djevelen som retter deres onde påvirkning spesielt mot bror og søster White. De sistnevnte var et øyeblik i stor nød, men til sisst ble de utfridd av Guds nåde og deres egne alvorlige anstrengelser. Så hvilte Guds kraft endelig på dem og de utførte et fremragende arbeid for å forkynne det sidste nådesbudskap. Men søster White var rikeligere forsynt av himmelsk visdom og kjærlighet enn de andre. rett (598) "Denne drømmen har styrket min tro på at Herren vil lede dere fram og fullbyrde gjenopbygningsarbeidet som er begynt og at dere enda engang vil nyte Guds Ånd, som da dere begynte tidligere enda mere rikelig. Glem ikke at ydmykelse er døren som leder til Guds Nådes rike forsyning. Måtte Herren velsigne deg og din ledsager og barn og la oss møtes i det himmelske rike. Din i Kristus forbundne. (599)"Oarkland, Wisconsin, 15. Juli 1867." (599)Vi ble nødt til å bygge for lånte penger, hvilket skapte forvirring. Vi holdt våre avtaler og arbeidet meget hardt selv om det var varmt i været. I mangel på midler gikk vi sammen ut på jordet og hakket, skar og rev høy. Jeg tok høygaffelen og bygde høystakken mens min mann med sine svake armer kastet høyet bort til meg. Jeg tog penselen og malte det meste av innsiden av vårt hus. Vi ble meget slitne etter alt dette. Til slutt falt jeg om og kunne ikke mere. I flere morgener besvimte jeg og min mann måtte delta til Greenbush-lundens møte uten meg. rett (599)Vår gamle meget brukte hestevogn var nesten ved å ødelegge oss og vår gruppe. Lange reiser i den, arbeidet med møtene og de hjemlige bekymringer og plikter var for mye for oss og jeg fryktet at min gjerning var ved å avsluttes. Min mann prøvde å oppmuntre meg og oppmuntret meg til å begynne igjen med å oppfylle våre avtaler i Orange, Greenbush og Ithaca. Til slutt besluttet jeg å begynne med dette og hvis jeg ikke ble verre ville jeg fortsette reisen. Jeg reiste seksten kilometer knelende på en pute i vognen og lente mitt hode på en annen pute i min manns fang. Han bøyde seg ned og støttet meg. Den neste morgenen var jeg noe bedre og besluttet å gå i gang. Gud hjalp oss til å tale med kraft til folkene i Orange og et strålende arbeide ble gjort for de frafalne og syndere. I Greenbush hadde jeg frihet og styrke. (600) I Ithaca hjalp Herren oss med å tale til en stor forsamling som vi aldri hadde møtt før. rett (600)Mens vi var borte besluttet brødrene King, Fargo og Maynard at vi, for vår og gruppens skyld, skulle ha en lett og behagelig vogn, på vår tilbakereise tok de min mann til Ionia og kjøpte den vogna vi har nå. Dette var akurat hva vi trengte og den har spart oss for mye besvær på reisene i sommerens hete. rett (600)På dette tidspunkt mottok vi en alvorlig oppfordring til å delta i prestemøtet i veststaterne. Da vi leste disse rørende appellene gråt vi over dem. Min mann ville til si til mig, "Ellen vi kan ikke delta i disse møtene. I beste fall kunne jeg nok ta vare på meg selv under en slik reise, men blir du svak hva kan jeg da gjøre? Men, Ellen, vi må reise;" og da han var ved å si det, var hans tårefulle sinnsbevegelse ved å avbryte hans setning. På den andre side, da vi overveiede vår dårlige helsetilstand og tingenes tilstand i veststatene, følte vi at brødrene trengte vårt arbeid, ville jeg til å si: "James, vi kan ikke komme til disse møtene i veststatene men vi er nødt til å ta av sted." På dette punkt så flere av våre trofaste brødre vår tilstand og tilbød å reise sammen med oss. Dette var nok til å avgjøre saken. Med våre nye hestevogn forlot vi Greenville den 29.august for å delta i generalforsamlingen i Wright. Fire grupper fulgte med oss. Reisen var ganske god og meget behagelig i selskap med forståelsesfulle brødre. Møtet var en seier. rett (600)Den 7. og 8. september hadde vi en deilig tid i Monterey sammen med brødrene fra Allegan distrikted. Her møtte vi bror Loughborough, som begynte å merke den uretten som hersket i Battle Creek og sørget over sin del av de feilgrep som var begått, som hadde skadet saken og bragt forferdelige byrder over oss. På vår oppfordring fulgte han oss til Battle Creek. Men før vi forlot Monterey, fortalte han oss denne drømmen: rett (600)Da bror og søster White kom til Monterey, den 7.september, (601) ba de meg om å følge dem til Battle Creek. Jeg nølte med å dra fordi jeg mente det var min plikt å følge opp arbeidet i Monterey og tenkte, som jeg uttrykte til dem, at det bare var lite motstand mot dem i Battle Creek. Etter å ha bedt om dette i noen dager, trakk jeg meg tilbake en kveld og tryglet innstendig Herren om lys over denne saken. rett (601) "Jeg drømte at jeg med flere andre medlemmer fra Battle Creek menigheten var i et tog med vogner. Vognene var lave og jeg kunne nesten ikke stå oppreist i dem. De var dårlig ventilerte og hadde en lukt som om de ikke havde vært luftet i flere måneder. Sporet som det kjørte på var meget ujevnt og vognene ristet voldsomt og fikk noen ganger vår bagasje til å falle av og noen ganger falt noen av passasjerene av. Noen ganger stoppet vi for å få vår bagasje og våre passasjerer på igjen, eller for å utbedre sporet. Det var som om vi strevde men hadde kun liten eller ingen fremdrift. Vi var faktisk en ynkelig gruppe reisende. rett (601)Med ett kom vi til en dreieskive, som var lang nok til å favne hele toget. Bror og søster White stod der og idet jeg steg av toget sa de: "Dette toget kjører i helt feil retning. Det må vendes helt om." De tok begge tak i håndsveivene som beveget anlegget og snudde om sporet og trakk med alle deres krefter. Aldri har noen mennesker arbeidet hardere med fremdriften av en jernbanetralle enn de gjorde ved dreieskivens sveiv. Jeg stod og så på inntil toget begynnte å dreie, så begynte jeg å tale høyt og sa, "Det beveger seg" og tok tak for å hjelpe dem. Jeg la kun litt merke til toget, for vi var så opptatt med å vende skiven. rett (601)Da vi hadde fullført denne oppgave så vi at hele toget var forvandlet. I stedet for de lave og dårlig ventilerte vognene som vi hadde reist i var det nå brede, høye og godt ventilerte vogner med store klare vinduer og det hele var pent og forgylt på en høyst praktfull måte, mere elegant(602) enn noe palass eller noen salonvogner jeg hadde sett. Sporet var jevnt, behagelig og fast. Toget var fyllt opp med passasjerer som hadde glade og lykkelige ansiktsuttrykk men som likevel bar et uttrykk av trygghet og høytidelighet. Alle synes å uttrykke den største tilfredshet for den forandring som var skjedd og de hadde den største tillit til at toget kunne føre dem fram. Bror og søster White var med om bord denne gangen og deres ansikter var oppløftet med hellig glede. I det toget startet,var jeg så henrykt at jeg våknet med det inntrykk at drømmen hentydet til menigheten i Battle Creek og de problemer som var der. Jeg var fullstendig klar om at jeg skulle reise til Battle Creek og gi en hjelpende hånd i arbeidet der. Nå er jeg glad for at jeg ble her for å se Herrens velsignelse være med bror og søster White i deres vanskelige arbeide med å sette tingene i rett stand. (602)Før vi forlot Monterey ga bror Loughborough meg denne forklaring på en annen drøm som han hadde i tiden omkring sin hustrus død. Dette var også til oppmuntring for meg. rett (602)”Den profet som har en drøm, la ham fortelle sin drøm.” Jeremias 23,28 rett (602)En kveld etter å ha grunnet over bror og søsters Whites lidelser, deres tilknyttning til arbeidet med den tredje engels budskap, og at jeg selv hadde unnlatt å stå ved deres side i deres lidelser; etter å ha forsøkt å bekjenne mine feilgrep over for Herren og bedt indtrengende om hans velsignelse på bror og søster White, trakk jeg meg tilbake for å hvile. 602 Jeg trodde at jeg i min drøm var i min fødeby, ved foten av en lang ås. Jeg talte med betydelig alvor og sa: Å, om jeg kunne finne den allhelbredende kilden! Jeg så for meg en pen, velkledt ung mann komme fram og sa meget venlig: Jeg vil føre deg bort til kildeu. Han ledet an og jeg prøvde å følge etter. Vi gikk langs åssiden (603) og paserte med vanskeligheter tre våte myrer hvor mindre bekker med gjørmete vann fløt. Det var ingen annen måte å passere disse steder på enn å vade over. Da vi hadde klart dette kom vi til fin, hard mark og et sted hvor det var en utgraving i bredden og en stor kilde med det reneste sprudlende vand som vellet fram. En stort kar stod der lik vannbasenget i Battle Creek helseinstitusjon. Et rør løp bort fra den ene enden av basenget og vannet flød over i den andre enden. Solen skinte klart og vannet glitret i strålene. rett (603) "Idet vi nærmet oss kilden sa den unge mannen ingen ting, men så på meg og smilte med et uttrykk av tilfredshet og viftet en hånd mot kilden som om han ville si: "Tror du ikke at dette er en allhelbredende kilde?" En større gruppe mennesker, hvor bror og søster White var med, kom bort til kilden på motsatt side av oss. De så alle vennlige og glade ut, men deres ansikt uttrykte også en hellig høytidelighet. rett (603) "Bror Whites helse virket å være sterkt forbedret og var glad og lykkelig, men så trett ut som om han hadde gått stykke. Søster White hadde et stort beger i sin hånd som hun dyppet ned i kilden, drakk av vannet og lot det så gå videre til de andre. Jeg forestilte meg at bror White vendte seg mot gruppen og sa til dem: "Nå vil dere få en anledning til å se virkningen av dette vannet." Deretter drakk han og det gjenopplivet ham øyeblikkelig, som det gjorde for alle andre som drakk av det og de fikk et blikk av kraft og styrke i deres ansikt. Jeg tenkte at mens bror White talte og tok nå og da en slurk vannet, la han sine hender på siden av vannbassenget og kastet seg tre ganger uti. Hver gang han kom opp var han sterkere enn før, men han talte hele tiden og oppfordret andre til å komme og bade i "fontenen", som han kalte den og drikke av dens helbredende strøm. Hans, såvel som søster Whites stemme, virket melodisk. Jeg følte en gledens ånd da jeg hadde fundet kilden. Søster (604) White kom bort til meg med et beger vann for meg til å drikke, men jeg var så glad at jeg våknet før jeg drakk vannet. rett (604) "Herren gi at jeg kan drikke mye av dette vannet, for jeg tror at det er intet annet enn det, som Kristus sa, som vil ”føre til evig liv.” (604) (604)I selskap med bror og søster Manyard og brødrene Smith og Olmstead, deltok vi i de store veststats møter. De de vigtigste seire derfra er gengitt i Review. Da jeg deltok i møtene i Wisconsin var jeg temmelig svak. Jeg hadde arbeidet langt over min styrke i Battle Creek og besvimte nesten i vognen på reisen. Jeg hadde i fire uker slitt mye med mine lunger og det var med vanskeligheter jeg talte til folk. Sabbatsaften ble noen varmepakninger lagt på min hals og lunger; men hodeplagget ble glemt og problemet med lungene gikk opp til hjernen. Da jeg vågnet opp om morgnen følte jeg en rar fornemmelse i hjernen. Stemmer synes å vibrere og det var som alt svingte for meg. Når jeg gikk, vaklet jeg og var nær ved å falle til gulvet. Jeg tok noe morgenmat og håpet å bli opplivet ved dette; men vanskelighetene ble bare større. Jeg ble meget syk og kunne ikke sitte opppe. rett (604)Min mann kom hjem etter formiddagsmøtet og fortalte at han hadde avtalt at jeg skulle tale om (605) ettermiddagen. Det virket umulig for meg å stå foran folk. Da min mann spurte meg om hvilket emne jeg ville tale om, kunne jeg ikke samle eller huske en setning i mitt sinn. Men jeg tenkte: Hvis Gud vil at jeg skal tale, vil han visselig styrke meg; jeg vil våge i tro; jeg kan bare mislykkes. Jeg vaklet til teltet med en rar og forvirret hjerne, men jeg fortalte de forkynnende brødre på platformen at hvis de ville støtte meg ved deres bønner, kunne jeg godt tale. Jeg stod frem for folk i tro og om omtrent fem minutter ble mitt hode og mine lunger gjenoppfrisket og jeg talte uten vansker i mere enn en time til femten hundre ivrige tilhørere. Etter at jeg hadde opphørt med å tale kom en følelse av Guds godhet og barmhjertighet over meg og jeg kunne ikke la være med å reise meg igen og fortelle om min sykdom og den Guds velsignelse som hadde holdt meg opppe mens jeg talte. Siden dette møtet er mine lunger blittt sterkt opplivet og min helse har blitt bedre. rett (605)I veststatene hørte vi rapporter som ikke var mindre enn bakvaskelse av min mann. Disse var satt i omløp i tiden rundt generalkonferansen og var brakt ut til alle deler av marken. Jeg vil komme med et av dem som eksempel. Det ble sagt om min mann at han var så gal etter penger at han hadde drevet med salg gamle flasker. Sannheten er den: Da vi skulle flytte, spurte jeg min mann hva vi skulle gjøre med en masse gamle flasker vi hadde stående. Han sa: "Kast dem." Nettop da kom vår Willie inn og tilbød å selge dem. Jeg ba ham om å gjøre det og han skulle ha det han kunne få for dem. Og når min mann red til posthuset, tok han Willie og flaskene med i vognen. Han kunne ikke gjøre mindre for sin egen trofaste lille sønn. Willie solgte flaskene og fikk pengene. På deres vei til postkontoret tok min mann en bror tilknyttet Review konteret med i vognen. Han pratet hyggelig med ham mens de red til byen. Da han så Willie komme ut fra vognen og stille sin far et spørsmål om flaskenes verdi, så han materialhandleren prate med min mann om (606) det som interesserte Willie så mye. Så sladret denne bror straks uten å si et ord til min mann om saken, at bror White hadde vært i byen for å selge gamle flasker og måtte derfor være gal etter penger. Det første vi hørte om flaskene var i Iowa, fem måneder etter. rett (606)Disse ting har blitt holdt fra oss så vi ikke har kunnet rette dem og de er blitt båret, som med vinger i vinden, av våre bekjennende venner. Og vi har bltt forbauset over å finne at ved nærmere undersøkelse og ved nylige tilståelser fra nesten alle medlemmer i denne menigheten, har vi blitt overrasket over at et eller flere av de falske ryktene er gitt fullt ut av nesten alle og at disse bekjennende kristne har næret kritiske følelser, bitterhet og ubarmhjertighet mot oss, særlig imot min svake mann som kjemper for liv og frihet. Noen har hatt en ond, knusende ånd og har fremstilt ham som rik men likevel pengebegjærlig. rett (606)Da vi kom tilbake til Battle Creek, innkalte min mann til et samråd av brødre til å møte med menigheten slik at saker kunne bli undersøkt for å imøtekomme falske rykter. Brødrene kom fra forskellige deler av staten og min mann oppfordret fryktløst alle til å komme fram med hva de hadde imot ham slik at han åpent kunne imøtekomme dette og på denne måten få en slutt på alt dette skjulte sladderet. De feil som han tidligere hadde bekjent i Review, bekjente han nå til fulle ved et offentlig møte og til folk enkeltvis og oppklarte også mange ting som falske anklager hadde vært basert på og overbeviste alle om falskheten i disse anklager. rett (606)Og mens vi undersøkte det som angår våre eiendommers virkelige verdi, fant vi til hans forbauselse og det er alt hva der var, at det kun beløp seg til $1500 foruten hans hester og vogn og restopplag av bøker og kart. Salget av dette i det siste års tid, som det ble meddelt av sekretæren, ikke har svart til den rente på de pengene han skylder utgivelsesselskabet. Disse bøker og kart kan (607) for øyeblikket ikke betraktes av stor verdi og slett ikke til oss, i vår nåværende tilstand. rett (607)Da min mann var frisk hadde han ikke tid til å gjøre regnskap og under hans sykdom var hans saker i andres hender. Disse spørsmål oppstod: Hva har det blitt ut av hans eiendommer? Hadde han blitt lurt? Har det blitt gjort feil i hans regnskap? Eller hadde han, i sin usikkerhet, gitt til det og det gode formål og ikke vært klar over sin virkelige evne til å gi og ikke være klar over hvor mye han har gitt? rett (607)Som et godt resultat av undersøkelsen, har vi stadig fast tillid til de som holder regnskap med våre anliggender, og vi har ikke noen god grunn til å konkludere at våre begrensede midler kan bli tilskrevet feil i våre regnskaber. Derfor må den beste konklusjon være, når vi ser på min manns forretningsanliggender de siste ti år og hans gavemilde måte å gi midler ut på til værket i alle dets grener, at våre eiendeler har blitt brukt i den nærværende sannhets sak. Min mann har ikke ført noe regnskap og det som han har gitt kan kun etterspores i hukommelsen og fra det som er blitt kvittert for i Review. Det faktum at vi har så få verdier som kommer for dagen i en tid hvor min mann har vært fremstilt som rik og stadig higer etter mere, har vært en glede for oss, da det har vært det beste motbevis til de falske beskyldninger som har truet vår innflytelse og kristne karakter. rett (607)Våre eiendeler kan gå og vi fryder oss stadig i Gud, om det brukes til hans saks fremme. Vi har gledelig brukt de beste av våre dager, det beste av vår styrke og er nesten utslitt i den samme sak og merker alderens sykdommer for tidlig og likevel vil vi glede oss. Men når våre bekjennende brødre angriper vår karakter og innflytelse ved å fremstille oss som rike, verdslige og begjærlige etter mere, det er da å vi føler oss grundig skuffet. La oss få glede av den karakter og respekt som vi så dyrebart har opptjent i løpet av de siste tyve år, (608) med like stor fattigdom og et spinkelt grep på helsen og dette dødelige liv og vi vil fryde oss og gi det lille som er overlatt til oss med glede til saken. rett (608)Undersøkelsen var ganske grundig og befridde oss fra de anklager som var rettet mot oss og gjenoprettet følelsene av perfekt harmoni. Det ble avlagt varme og hjerte sønderrivende tilståelser over for den ubarmhjertige adferd som var utøvd over oss og Guds store velsignelse kom over oss alle. Frafalne vendte tilbake, syndere ble omvendt og førtifire ble begravet i dåpen, min mann døpte seksten og brødrene Andrew og Loughborough, åtte og tyve. Vi ble oppmuntret og likevel meget trette. Min mann og jeg har hatt verkets byrde på oss, som har vært tungt og krevende. Hvordan vi i vår svake tilstand kunne gjennomgå en ransakelse med den følelse at nesten alle var imot oss og utholdt forkyndelsen, formaningene og de sene kveldsmøter og samtidig forberedte dette arbeid og min mann har arbeidet sammen med meg, kopiert og forberedt det til trykningen og lest korrektur, hvordan vi kan alt dette, ved kun Gud. Likevel har vi kommet igjennom dette og setter vårt håp på Gud at han vil støtte oss i vårt fremtidige arbeid. rett (608)Nå tror vi at mye i de foregående drømmene var gitt for å kaste lys over våre prøvelser fra uretten i Battle Creek, vår anstrengelse for å rense oss fra grusomme beskyldninger og også vår anstrengelse, med Guds velsignelse, å sette tingene I rett stand. Hvis disse synspunkter på drømmene er korrekte, kan vi så ikke håpe, ut fra andre deler av disse som ennå ikke er oppfylt, at vår framtid vil være gunstigere enn tidligere? rett (608)Som konklusjon på denne beretning vil jeg si at vi lever i en meget alvorlig tid. I det siste syn ble jeg vist det tankevekkende faktum at kun en liten del av de som nå vedkjenner seg til sannheten vil bli overbevist om den og frelst. Mange vil gå ut over arbeidets enkelhet. De vil tilpasse seg verden, verne om avguder og åndelig sett være (609) døde. Jesu ydmyke og selvoppofrende etterfølgere vil gå videre til fullkommenhet og etterlate verdens elskere og den likegyldige bak seg. rett (609)Jeg ble vist tilbake til det gamle Israel. Kun to voksne fra den enorme hæren som forlot egypt kom inn i Kananens land. Deres døde lik ble strødd ut i ørkenen på grunn av deres overtredelser. Det moderne Israel er i større fare for å glemme Gud og blir forledet til avguderi enn det var for det gamle Israel. Mange avguder blir dyrketselv av bekjennende sabbatsholdere. Gud påla sitt urfolk, på en spesiell måte, å vokte seg mot avguderi, for hvis de ble ledet bort fra den levende Gud, ville hans forbannelse hvile over dem. Så lenge de ville elske ham av hele deres hjerte, med hele deres sjel og med hele deres styrke, ville han rikelig velsigne dem med kurver og forråd og vil fjerne sykdommer fra deres midte. rett (609)Nå ligger det en velsignelse eller forbannelse foran Guds folk en velsignelse hvis de drar ut av verden og adskiller seg og vandrer på den ydmyke lydigheds sti; og en forbannelse hvis de forener seg med avguderi, som overtrer himmelens høye krav. Det opprørske Israels misgjerning og synd er nedtegnet og bildet er fremstilt for oss som en advarsel om at at hvis vi etterligner deres eksempel i overtredelser og forlater Gud, skal vi falle like så sikkert som de. ”Dette skjedde med dem så de kan være advarende eksempler og det ble skrevet til påminnelse for oss, som de siste tider er kommet til.” |