Ekteskap og etterfølgende arbeide.

(75)Høsten 1846 begynte vi å holde den bibelske sabbat og å lære og forsvare den. Min oppmerksomhet ble først (76) rettet mot sabbaten da jeg var på besøk i New Bedford, Massachusetts, tidligere i det samme år. Der ble jeg kjent med forstander Joseph Bates, som tidlig hadde tatt imot adventtroen og var en aktiv arbeider for saken. Forstander B helligholdt sabbaten og gav uttrykk for dens betydning. Jeg følte ikke dens betydning og mente dermed at forstander B tok feil med å dvele mer ved det fjerde bud enn ved de andre ni. Men Herren ga meg et syn om den himmelske helligdom. Guds tempel var åpent i himmelen og jeg fikk vist Guds ark tildekket med nådestolen. To engler stod, en ved hver ende av arken, med deres vinger spredt over nådestolen og deres ansikter vendte mot den. Min ledsagende engel fortalte meg at disse representerte hele den himmelske hær, som med ærbødig ærefrykt ser mot den hellige lov som var skrevet av Guds finger. Jesus løftet arkens lokk og jeg så steintavlene hvor på de ti bud var skrevet. Jeg ble forbauset da jeg så det fjerde bud i midten av de ti regler, med en dempet stråleglans av lys som omgav det. Engelen sa: Dette er det eneste av de ti, som forklarer den levende Gud, som skapte himlene og jorden og alt levende som er på den. Da jordens grunnvold ble lagt, ble grunnlaget for sabbaten også lagt. rett

(76)Jeg ble vist at hvis den sanne sabbat alltid ble holdt, ville det aldri ha vært en eneste vantro eller ateist. Sabbatens helligholdelse ville ha beskyttet verden fra avgudsdyrkelse. Det fjerde bud har blitt tråkket på; derfor er vi kalt til å utbedre bruddet av loven og forsvare den nedtrådte sabbat. Syndens menneske, som har opphøyet seg selv over Gud og tenkte å kunne endre tider og lover, forårsaket forandringen av sabbaten fra den syvende dag til den første dag i uken. Ved å gjøre dette, begikk han et brudd på Guds lov. Like før Guds store dag, er et budskap sendt ut for å advare folket til å komme tilbake (77) til deres troskap til Guds lov, som antikrist har brutt ned. Ved regel og eksempel, må oppmerksomheten vendes til dette på bruddet på loven. Jeg ble vist at den tredje engel forkynte Guds bud og troen på Jesus, representerer folket som tar imot dette budskap og hever advarselsrøsten til verden, til å holde Guds bud, som øyets eple, dette som svar på den advarsel hvor mange vil ta imot Herrens sabbat. rett

(77)Da vi fikk lyset over det fjerde bud, var det omkring tjuefem adventister i Maine som holdt sabbaten; men disse hadde så forskjellige overbevisninger på andre lærepunkter og bodde så spredt at deres påvirkning var meget liten. Det var omtrent det samme antall under lignende forhold i andre deler av New England. Det så ut til å være vår plikt ofte å besøke disse i deres hjem og styrke dem i Herren og i hans sannhet. Da de var så spredt, var det nødvendig for oss å være på landeveien det meste av tiden. I mangel på midler tok vi den billigste private reisemåte, annen-klasse vogner og under-dekk overfart på dampbåter. I min svake tilstand fant jeg reise med privat befordring mest komfortabelt. På en annenklassevogn, var vi vanligvis innhyllet i tobakksrøyk, hvilket vi ofte ble svake av. Når vi var på nedre dekk på dampbåter, led vi på samme måte av tobakksrøyk, ved siden av bannende og vulgær tale fra skipsmatroser og den lavere del av de reisende. Ved nattetid lå vi ned og sov på det harde gulv, tørre gode kasser, eller kornsekker, med teppeposer som hodeputer og overfrakker og sjal som dynetrekk. Hvis vi led vinterkulde, måtte vi gå på dekket for å holde oss varme. Når vi følte oss trykket av sommerens hete, gikk vi opp på øvre dekk for å få den kjølige natteluft. Dette var anstrengende for meg, særlig når jeg reiste med et barn i (78) mine armer. Denne måte å leve på uten midler var et av våre valg. Gud kalte på oss i vår armod og ledet oss gjennom lidelsens smelteovn for å gi oss en erfaring som ville være av stor verdi for oss og et eksempel for andre som senere skulle hjelpe oss i arbeidet. rett

(78)Vår Mester var en sorgens mann; han var kjent med smerte; og dem som lider med ham vil herske med ham. Da Herren viste seg for Saulus ved hans omvendelse, hadde han ikke til hensikt å vise han hvor mye godt han skulle nyte, men hvor store ting han skulle lide for hans navn. Lidelse har vært Guds folks del fra martyren Abels dager. Patriarkene led for å være sanne over for Gud og lydig mot hans bud. Kirkens store overhode led for vår sak; hans første apostler og den opprinnelige menighet led; millioner av martyrer led, og reformatorene led. Og hvorfor skulle vi, som har velsignet håp for udødelighet, for å bli fullbyrdet ved Kristi snare tilsynekomst, unndra oss fra et lidende liv? Er det mulig å nå livets tre i midten av Guds paradis uten lidelse, ville vi ikke nyte en så rik belønning for hva vi ikke har litt for. Vi ville trekke oss tilbake fra denne herlighet; skam ville gripe oss i deres nærhet som har stridt den gode strid, har utholdt løpet med tålmodighet og har grepet evig liv. Men ingen vil være der, som ikke har, likesom Moses, valgt å lide trengsler sammen med Guds folk. Profeten Johannes så en skare med de forløste og spurte hvem de var. Svaret kom raskt: «Det er de som kommer fra den store trengsel og de har vasket deres klær og gjort dem hvite i Lammets blod». rett

(78)Da vi begynte å meddele lyset over sabbatsspørsmålet, hadde vi ingen klart definert forståelse om den tredje engels budskap i Åpenbaringen 14,9-12. Da vi kom til folk var byrden av vårt vitnesbyrd at den store andre adventsbevegelse var fra Gud, at det første og andre budskap (79) var brakt ut og at det tredje skulle gis. Vi så at det tredje budskap sluttet med ordene: «Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og Jesu tro.» Og vi så like klart at disse profetiske ord antydet en sabbatsreform; men hva tilbedelsen av dyret omtalt i budskapet egentlig var eller hvilket bilde eller merke dyret har hadde vi ingen klare oppfatninger om. rett

(79)Gud lar ved sin Hellige Ånd lys skinne frem over sine tjenere og spørsmålet åpnet seg gradvis for deres tanker. Det krevde mye studium og omhyggelig omhu for å finne ut av dette, punkt for punkt. Ved omhu, ivrig og uopphørlig arbeid hadde gjerningen fortsatt inntil de store sannheter i vårt budskap, et klart sammenbundet perfekt hele, ble gitt til verden. rett

(79)Jeg hadde allerede talt om mitt bekjentskap med forstander Bates. Jeg fant ut at han var en sann kristen dannet mann, som var høflig og vennlig. Han behandlet meg så ømt som om jeg var hans eget barn. Den første gang han hørte meg tale, viste han dyp interesse. Da jeg var ferdig med å tale, reiste han seg og sa: Jeg er en tvilende Thomas. Jeg tror ikke på syner. Men hvis jeg kunne tro at det vitnesbyrd denne søster i kveld har fortalt virkelig var Guds stemme til oss, ville jeg være den lykkeligste mann i live. Mitt hjerte er dypt rørt. Jeg tror at taleren er oppriktig, men jeg kan ikke forklare det hun har blitt vist av underfulle ting som hun har fortalt oss. rett

(79)Noen få måneder etter mitt bryllup var jeg, sammen med min mann, med på en konferanse i Topsham, Maine, hvor forstander Bates var til stede. Den gang trodde han ikke fullt ut at mine syner var fra Gud. Dette møtet var av stor betydning. Guds Ånd hvilte på meg. Jeg ble innhyllet i et syn av Guds herlighet og for første gang hadde jeg et syn fra andre planeter. Etter å jeg kom ut av synet, fortalte jeg hva jeg hadde sett. Forstander B spurte om jeg hadde studert astronomi. Jeg fortalte ham at jeg ikke hadde noen erindring om noensinne å ha lest om (80) astronomi. Han sa: «Dette er fra Herren.» Jeg har aldri før sett ham så fri og lykkelig. Hans ansiktsuttrykk skinte med himmelens lys og han talte til menigheten med kraft. rett

(80)Fra konferansen vendte jeg tilbake med min mann til Gorham, hvor mine foreldre da bodde. Her ble jeg veldig syk og hadde ekstremt sterke lidelser. Mine foreldre, mann og søstre forente seg i bønn for meg, men jeg led i tre uker. Jeg svimte ofte av som en død, men som svar på bønn våknet jeg til live igjen. Min dødskamp var så stor at jeg ba dem omkring meg ikke å be for meg fordi jeg trodde at deres bønner forlenget mine lidelser. Våre naboer ga meg opp til å dø. I en tid behaget det Herren å prøve vår tro. Omsider, da mine venner igjen forente seg i bønn for meg, virket en bror som var til stede meget bebyrdet, og med Guds kraft hvilende over ham, reiste han seg fra sine knær, gikk tvers gjennom lokalet og la sine hender på mitt hode og sa: «Søster Ellen, Jesus Kristus gjør deg hel», og falt tilbake, utmattet av Guds kraft. Jeg trodde at gjerningen var fra Gud og smerten forlot meg. Min sjel ble fylt med takknemlighet og fred. Mitt hjertes språk var: «Det er ingen hjelp til oss, uten Gud. Vi kan kun være i fred, dersom vi hviler i ham og venter på hans frelse.» rett

(80)Den neste dag brøt det ut en sterk storm og ingen av våre naboer kom til vårt hus. Jeg var i stand til å være oppe i stuen; og da noe så at vinduene til mitt værelse var åpne, trodde de at jeg var død. De visste ikke at den Store Lege hadde nådig trått inn i boligen, drevet bort sykdommen og satt meg fri. Den neste dag red vi trettiåtte kilometer til Topsham. Spørsmålet ble stilt til min far om når begravelsen ville være. Far sa: «Hvilken begravelse?» « Din datters begravelse», var svaret. Far svarte: «Hun er blitt helbredet ved troens bønn og er på sin vei til Topsham.» rett

(80)Noen få uker etter dette, på vår vei til Boston gikk tok vi dampbåten i Portland. En voldsom storm brøt ut og vi var (81) i stor fare. Båten rullet fryktelig og bølgene kastet seg inn i kabinen. Mange bekjente deres synder og ropte til Gud om nåde. Noen ropte på jomfru Maria om å bevare dem, mens andre avla alvorlige løfter til Gud om at dersom de nådde land, ville de vie deres liv til hans tjeneste. Det var et drama med skrekk og forvirring. Idet båten gynget, vendte en dame seg til meg og sa: «Er ikke du redd? Jeg formoder det er en kjensgjerning at vi aldri vil komme til land.» Jeg fortalte henne at jeg hadde gjort Kristus til min tilflukt og hvis mitt arbeide er utført, kunne jeg like gjerne ligge på bunnen av havet som andre steder; men hvis mitt arbeide ikke var fullført, kunne alle havets vannmengder ikke drukne meg. Min tillit var hos Gud. Han ville bringe oss sikkert til land hvis det var til hans ære. rett

(81)Ved dette tidspunktet satte jeg pris på det kristne håp. Dramaet foran meg brakte livaktig til minne dagen for Herrens voldsomme vrede, når hans vredes storm vil komme over den stakkars synder. Da vil der være bitre rop og tårer, bekjennelse av synd og bønn om nåde når det vil være for sent. «Fordi jeg har kalt, og dere stod imot, jeg rakte ut min hånd og ingen enset det. Men dere har ringeaktet mitt råd og ville ikke vite av min tukt. Derfor ler jeg av deres ulykke. Jeg vil spotte når det dere frykter kommer over dere.» rett

(81)Ved Guds nåde kom vi alle sikkert til land. Men noen av passasjerene som utviste mye frykt i stormen tok ikke noe lærdom av det det og bagatelliserte deres frykt. En som alvorlig hadde lovet at hun ville være en kristen dersom hun ble reddet og kom i land, ropte spottende da hun forlot båten: «Ære til Gud, jeg er glad for å gå på land igjen.» Jeg ba henne om å gå noe få timer tilbake og huske hennes løfte til Gud. Hun vendte seg fra meg med et spottende smil. rett

(81)Jeg ble sterkt minnet om en omvendelse ved dødsleiet. Noe tjener seg selv og Satan hele deres liv og når sykdom tynger dem og en fryktelig usikkerhet står foran dem, uttrykker (82) de tegn til sorg for synd og kanskje sier at de er villige til å dø, og deres venner får dem selv til å tro at de har hatt ekte omvendelse og er egnet for himmelen. Men dersom disse skulle bli friske igjen, ville de på alle mulige måter være opprørske. Jeg husker ordspråkene 1:27, 28: «når redselen kommer over dere som et uvær, og deres undergang kommer som en storm, når trengsel og nød kommer over dere. Da skal de påkalle meg, men jeg skal ikke svare. De skal søke meg ivrig, men de skal ikke finne meg.» rett

(82)I Gorham, Maine 26.august 1847, ble vår eldste sønn Henry Nichols White født. I oktober tilbød bror og søster Howland fra Toppsham oss vennlig en del av deres bolig, som vi med glede tok imot, og begynte vår husholdning med lånte møbler. Vi var fattige og opplevde vanskelige tider. Vi hadde besluttet at vi ikke ville være avhengige, men å underholde oss selv og ha noe som vi kunne hjelpe andre med. Men vi hadde ikke hellet med oss. Min mann arbeidet meget hardt med å slepe sten ved jernbanen, men kunne ikke få betalt det som hans arbeide var verdt. Bror og søster H delte fritt med oss hva som helst de kunne; men de var under knappe kår. De trodde fullt ut den første engels budskap og hadde gavmildt gitt deres formue for å fremme arbeidet, inntil de var avhengige av inntekten fra deres daglige arbeide. rett

(82)Min mann forlot jernbanen og med sin øks gikk i skogen for å hogge ved. Med en stadig smerte i hans side arbeidet han fra tidlig morgen til det ble mørkt for å tjene omkring femti cents om dagen. Han kunne ikke sove om natten på grunn av smertene. Vi sørget for å holde motet oppe og stole på Herren. Jeg klaget ikke. Om morgenen følte jeg takknemlighet til Gud for at han hadde bevart oss i enda en natt og om kvelden var jeg takknemlig for å han hadde sørget for oss igjennom enda en dag. En dag da våre forsyninger var oppbrukt, gikk min mann til sin arbeidsgiver for å få penger eller forsyninger. Det var en stormfull dag og han gikk fem kilometer (83) og tilbake i regnet. Han brakte en pose forsyninger hjem på sin rygg som var bundet opp i forskjellige rom, og på den måten vandret gjennom byen Brunswick, hvor han ofte holdt foredrag. Idet han gikk inn i huset, veldig sliten, ble mitt hjerte tynget. Min første følelse var at Gud hadde forlatt oss. Jeg sa til min mann: «Har vi kommet dit hen at Herren har forlatt oss?» Jeg kunne ikke holde mine tårer tilbake og gråt høyt i timevis, helt til jeg besvimte. Bønner ble sendt opp for meg. Da jeg våknet igjen, merket jeg Guds Ånds oppmuntrende innflytelse og angret at jeg sank om i motløshet. Vi besluttet å følge Jesus og å være som ham; men noen ganger snublet vi under prøvelser og havnet på avstand fra ham. Lidelser og prøvelser brakte oss nærmere Jesus. Smelteovnen fortærte slagget og gjorde gullet mere skinnende. rett

(83)På det tidspunkt ble jeg vist at Herren prøvde oss for vår egen skyld og for å berede oss til å arbeide for andre; at han har opprørt vårt rede slik vi ikke skulle roe oss ned i makelighet. Vår gjerning var å arbeide for sjeler. Dersom vi hadde blitt velstående, ville hjemmet ha blitt så behagelig at vi ikke ville ha vært villige til å forlate det. Prøvelser har han latt komme over oss for å berede oss for de stadig større utfordringer som vi ville møte på våre reiser. Vi mottok snart brev fra brødre i forskjellige stater som innbød oss til å besøke dem; men vi hadde ingen midler til å reise vekk fra staten. Vårt svar var at veien ikke var åpnet for oss. Jeg tenkte å det ville være umulig for meg å reise med mitt barn. Vi ønsket ikke å være avhengige og var nøye med å ikke leve over evne. Vi var innstilt på heller å lide enn å ta opp gjeld. Jeg tillot meg selv og barnet mitt en halv liter melk hver dag. En morgen før min mann gikk til sitt arbeide, etterlot ham meg ni cents til å kjøpe melk for tre morgener. Jeg var i tvil om jeg skulle kjøpe melk til meg og mitt barn, eller om jeg skulle kjøpe et forkle til han. Jeg ofret melken og skaffet stoffet til et forkle, til å dekke mitt barns nakne armer. rett

(84)Lille Henry ble snart meget syk og det forverret seg så raskt at vi var meget urolige. Han lå i en sløv tilstand; hans åndedrag var kort og tungt. Vi gav ham legemidler uten hell. Vi tilkalte da en person med erfaring i sykdommer og han sa at det var tvilsomt om han ville bli frisk. Vi hadde bedt for ham, men det var ingen forandring. Vi hadde gjort barnet til en unnskyldning for ikke å reise eller arbeide for andre og vi fryktet at Herren var i ferd med å ta ham bort. En gang gikk vi fram for Herren og ba om han ville ha medlidenhet med oss og redde barnets liv, og lovte høytidelig oss selv å gå ut ved å stole på Gud hvor han enn måtte sende oss. rett

(84)Våre bønner var brennende og intense. Ved tro påberopte vi Guds løfter og vi trodde at han lyttet til vårt rop. Lys fra himmelen brøt gjennom skyene og skinte på oss. Våre bønner ble nådig besvart. Fra denne time begynte barnet å friskne til. rett

(84)Mens vi var i Topsham mottok vi et brev fra bror Chamberlain i Connecticut, som oppfordret oss til å delta i konferansen i denne stat i april 1848. Vi besluttet å reise av gårde dersom vi kunne få midler til dette. Min mann gjorde opp med sin arbeidsgiver og fant ut at det var ti dollar som han hadde krav på. For fem av dem kjøpte jeg tøy som vi hadde stort behov for og deretter lappe min manns frakk, lage lappestykkene slik at det var vanskelig å skjelne mellom det originale tøyet og lappestykkene. Vi hadde fem dollars til å komme til Dorchester, Massachusetts. Vår koffert inneholdt nesten alt hva vi eide på jorden; men vi hadde fred i sinnet og en ren samvittighet og dette verdsatte vi over alle jordiske behageligheter. I Dorchester besøkte vi bror Nichols hjem og da vi gikk, overrakte søster N min mann fem dollar, som dekket utgiftene til vår reise til Middletown, Connecticut. Vi var fremmede i denne byen og hadde aldri truffet noen av brødrene i denne staten. Vi hadde kun femti cents tilbake. Min mann torde ikke å bruke dem til å leie en vogn, så han kastet kofferten opp på en stabel med trebord, (85) og vi gikk for å finne noen av samme tro. Vi møtte snart etter bror C, som inviterte oss til sitt hjem. rett

(85)Konferansen ble holdt i Rocky Hill, i det store uferdige værelset i bror Beldens hjem. Brødrene kom inn til vi talte omtrent femti; men ikke alle var helt i sannheten. Vårt møte var interessant. Bror Bates utla budene i et klart lys og deres betydning ble understreket av kraftfulle vitnesbyrd. Ordene hadde påvirkning til å grunnfeste dem som allerede var i sannheten og til å vekke dem som ikke var fullt ut besluttet. rett

(85)Vi var invitert til å møtes med brødrene i staten New York den etterfølgende sommer. De troende var fattige og kunne ikke love å gjøre så meget for å dekke våre utgifter. Vi hadde ingen midler til å reise for. Min manns helse var dårlig, men det åpnet seg en anledning for ham til å arbeide på et jorde med å slå gress og samle høy, og han besluttet å gjøre en innsats. Det så da ut til at vi måtte leve ved tro. Da vi stod opp om morgenen, bøyde vi oss ved sengekanten og ba Gud om å gi oss styrke til å arbeide gjennom dagen. Vi ville ikke være tilfredse med mindre vi hadde forsikringen om at Herren hørte oss be. Min mann gikk da ut for å svinge ljåen, ikke i sin egen styrke, men i Herrens styrke. Om kvelden da han kom hjem, ba han igjen til Gud om styrke til å tjene midler til å spre hans sannhet. Vi ble ofte meget velsignet. I et brev til bror Howland, juli 1848, skrev min mann: «Gud gir meg styrke til å arbeide hardt alle dager. Pris hans navn! Jeg håper å tjene noen få dollar til bruk i hans sak. Vi har litt av hardt arbeide, fattigdom, smerte, sult, kulde og varme, mens vi bestreber oss på å gjøre våre brødre og søstre godt og vi er selv rede til å lide mer, hvis Gud krever det. Jeg gleder meg i dag over, at makelighet, velvære og velbefinnende i dette liv er et offer på min tros og mitt håps alter. Hvis vår lykke består i å gjøre andre lykkelige, er vi i virkeligheten lykkelige. Den sanne disippel vil ikke leve for å tilfredsstille selvet, men leve for Kristus og til beste for hans (86) små. Han skal ofre sin makelighet, sitt velvære, sitt velbefinnende, sin bekvemmelighet, sin vilje og sine egne selviske ønsker for Kristi sak, ellers vil han aldri regjere med ham på hans trone.» rett

(86)Midlene som ble tjent på høy-samling var tilstrekkelige til å dekke våre nåværende behov, og også betale våre utgifter til å reise til vest-New York og tilbake. rett

(86)Vår første konferanse i New York ble holdt i Volney i en brors løe. Omkring trettifem var til stede - alle som kunne samles i denne delen av staten. Men blant disse var det vanskelig å finne to som var enige. Noen holdt fast ved alvorlige feil og enhver fremhevde iherdig sine egne synspunkter og erklærte at de var i overensstemmelse med skriften. rett

(86)Disse merkelige forskjellene i synspunkt lå tungt på meg, da det virket for meg som at Gud ble vanæret; og jeg besvimte under denne byrde. Noen fryktet at jeg var i ferd med å dø; men Herren hørte sine tjeneres bønner og jeg våknet opp igjen. Himmelens lys hvilte over meg og jeg mistet snart de jordiske ting av syne. Min ledsagende engel viste meg noen de tilstedeværenes feil og også sannheten satt i motsetning til deres feil. Disse uoverensstemmende synspunkter som de påstod var i overensstemmelse med bibelen var kun i overensstemmelse med deres oppfattelse av bibelen, og de må oppgi deres feil og forenes om den tredje engels budskap. Vårt møte endte med seier. Sannheten vandt seieren. Brødrene ga avkall på deres feil og forentes om den tredje engels budskap og Gud velsignet dem stort og økte deres antall. rett

(86)Fra Volney reiste vi til Port Gibson for å delta i et møte i bror Edsons løe. Der var de til stede, som elsket sannheten, men lyttet til og kjælte med villfarelse. Herren virket i oss med kraft før avslutningen av møtet. Jeg ble igjen vist i et syn, om viktigheten av at brødrene i vest-New York la deres uenigheter til side og forente seg om bibelsannhet. rett

(86)Vi reiste tilbake til Middeltown, hvor vi hadde forlatt vårt barn (87) i løpet av vår reise i veststatene. Og nå viste en smertelig plikt seg selv. For sjelenes skyld, følte vi at vi måtte ofre samværet med vår lille Henry, så vi kunne gi oss selv uforbeholdent til arbeidet. Min helse var dårlig, og han ville nødvendigvis ta en stor del av min tid. Det var en hard prøvelse, allikevel vågde jeg ikke å la barnet stå i veien for min plikt. Jeg trodde at Herren hadde helbredet ham for oss da han var meget syk, og at hvis jeg skulle la ham hindre meg i å gjøre min plikt, ville Gud ta ham fra meg. Alene foran Herren, med de mest smertelige følelser og mange tårer, gjorde jeg mitt offer og overgav mitt eneste barn, på denne tid et år gammelt, til en annen for å utøve en mors følelser overfor ham, og til å gjøre en mors del. Vi etterlot ham i bror Howlands familie, som vi hadde den største tillit til. De var villige til å bære byrden for å la oss være så fri så mulig til å arbeide i Guds sak. Vi visste at de kunne ha bedre omsorg for Henry enn vi kunne under reisen og at det var til hans beste å ha et fast hjem og god oppdragelse. Det var hardt å skilles fra mitt barn. Hans bedrøvede lille ansikt, da jeg forlot ham, stod foran meg dag og natt; allikevel fikk jeg ham ut av mine tanker ved Herrens styrke og søkte å gjøre andre godt. Henry var i Bror Howlands families varetekt i hele fem år.

neste kapitel