| Vitnesbyrd for menigheten bind 1 kapitel 114. Fra side 666. Fra side 666 i den engelske utgave. |
(666)Den neste sabbat møttes vi med Orleans menigheten, hvor min mann fortalte om vår søster Hannah More’s meget beklagelige situasjon. Da bror Amadon besøkte oss sist sommer, fortalte han at søster More hadde vært i Battle Creek og fant ikke noe arbeid der. Hun hadde så dratt til Leelenaw land for å få et hjem med en gammel venn som har vært medarbeider i misjonsmarkene i Central afrika. Min mann og jeg følte oss bedrøvet over at denne kjære Kristi tjener fant det nødvendigt å frata seg selv fellesskap med dem, av samme tro og vi besluttet å sende bud etter henne så hun kunne få et hjem hos oss. Vi skrev og innbød henne til å møte oss på avtalt sted i Wright og komme hjem til oss. Hun møtte oss ikke i Wright. Jeg vil her bringe hennes svar på vårt brev, datert den 29.august 1867, som vi mottok i Battle Creek: rett (666)Bror White: Ditt vennlige brev nådde meg i denne ukes post. Da postbudet kun kommer hit en gang i uken og forlater stedet i morgen, har jeg skyndt meg å svare. Vi er her ute i (667) busken, som det var før, og en indianer kommer til fots med posten om fredagen og vender tilbake tirsdag. Jeg har rådført meg med bror Thompson om veien og han sier at den beste og sikreste vei vil være å ta en båt herfra og dra til Milwaukee og derfra til Grand Haven. rett (667) Da jeg hadde brukt alle mine penger på å komme hit og var innbudt til å få hjem hos bror Thompson's familie, har jeg hjulpet søster Thompson i hennes interne anliggender og tjent en dollar og 50 cent per uke fire dager i uken, da de ikke ønsket at jeg skulle arbeide for dem på søndagen og jeg arbeider ikke på Herrens sabbat, den eneste dag som bibelen anerkjenner. De er slett ikke ivrige for at jeg forlater dem tross forskjellen i tro; og han sier at jeg kan ha et hjem sammen med dem, jeg må bare ikke gjøre min tro fremtredende blandt hans folk. Han har til og med innvitert meg til å fylle hans avtaler mens han er på forkynnelsesreise, og det har jeg gjort. Søster Thompson trenger en lærerinne til sine barn ettersom påvirkningene utenfra er så skadelige og skolere så umoralske at hun ikke vil sende sine kjære små ut blandt dem, før, som hun sier, de er kristne. Deres eldste sønn, som i dag er seksten år gammel, er en gudfryktig og oppriktig ung mann. De har delvis akseptert helsereformen og jeg tror dee i det lange løp vil komme fullt inn i den og de vil like den. Han har bestilt Helsereformeren. Jeg viste ham noen kopier som jeg hadde med meg. rett (667)Jeg håper og ber om at han ennå vil anta den hellige sabbat. Søster Thompson tror allerede på den. Han lever lykkelig i sin egen tro og naturligvis tror han at det er riktig. Kunne jeg bare få ham til å lese de bøkene jeg kjøpte, Sabbatens Historie, osv., men han ser bare på dem og kaller dem for vantro og sier at de synes for ham å føre villfarelse ut i første rekke, selv om jeg tror at de ville gripe dem som bibelsannheter og kan se deres skjønnhet og konsistens, om de bare ville lese alle våre prinsipper nøye. Jeg tviler ikke at søster T ville være glad for straks å bli en Syvende (668) dags Adventist hvis det ikke var fordi hennes mann var så bittert imot slike ting. Jeg hadde det i mine tanker at jeg hadde et arbeid å gjøre på dette sted før jeg kom; men sannheten er tilstede i familien og hvis jeg ikke kan ta det videre vil det være som om mitt arbeid er utført, eller nesten utført. Jeg føler ikke at jeg skammer meg over Kristus, eller hans egne i denne onde slekt og jeg ville meget heller dele skjebne med sabbatsholdere og Guds utvalgte folk. rett (668)Jeg vil trenge ti dollars for å komme til Greenville. Dette sammen med det lille jeg har tjent kan være tilstrekkelig. Men nå vil jeg vente på at du skriver til meg og gjør hva du tror er det beste for å sende meg pengene. Til våren vil jeg ha nok til selv å reise og jeg tror at jeg må gjøre slik. Måtte Herren lede og velsigne i alle våre gjøremål, dette er mitt hjertes brennende ønske. Og måtte jeg utfylle de oppgaver som min Gud gir meg i hans moralske vingård og utføre enhver plikt med villighet, hvor byrdefull den enn måtte være, etter hans behag, er min oppriktige og hjertelige bønn. "Hannah More." (668)Etter å ha mottatt dette brevet besluttet vi å sende det nødvendige pengebeløpet til søster More så snart vi kunne få tid til det. Men før vi fant ledig tid besluttet vi å reise til Maine, for å returnere om noen få uker, så vi kunne sende noe til henne før reisen ble avsluttet. Og da vi besluttet å bli og arbeide i Maine, New Hampshire, Vermont og New York, skrev vi til en bror i dette land for å møtes med ledende brødre i omegnen og rådføre oss med dem om å sende bud etter søster More og finne et hjem til henne, før vi skulle tilbake. Men saken ble ikke fulgt opp inntil reisen ble avsluttet og vi vendte tilbage og fandt ut at ingen hadde interesse i å hjelpe søster More til å komme til dette området, hvor hun kunne komme til oss, mens vi kunne nå vårt hjem. Vi kjente oss bedrøvet og lei av det og den andre sabbat etter vi kom hjem, fremla min mann saken for brødrene ved et møte i Orleans. Et kortfattet (669) referat av hva som ble sagt og gjort i søster Mores sak, ble gitt av min mann i Review, den 18.februar 1868, som lyder: rett (669)I dette møtet fortalte vi om søster Hannah Mores sak, som nå oppholder seg midlertidig i det nordvestlige Michigan med venner som ikke holder den bibelske sabbat. Vi nevnte at denne Kristi tjener omvavnet sabbaten da hun utførte missionsarbeid i Sentral Afrika. Da dette ble kjent, var hennes tjenester i den retning ikke lenger ønsket og hun vendte tilbage til Amerika for å finne et hjem og yrke med dem som har samme tro. Vi vurderte at hun ut fra hennes nåværende situasjon må ha ble skuffet.Inge kan klandres i hennes sak; men det ser for oss ut til at at det enten er mangel på passende midler knyttet til vårt organiseringssystem som kan yte hjelpen for slike personer og til å hjelpe dem til en nyttig arbeidsmark, eller at de brødrene og søstrene som har hatt gleden av å besøke søster More ikke har gjort deres plikt. Det ble da enstemmig vedtatt å invitere henne til å finne et hjem hos brødrene i dette området inntil General Konferansen, hvor hennes sak vil bli laft fram for vårt folk. Bror Andrews, som var tilstede, ga full tilsluttning til brødrenes avgjørelse. rett (669)Fra det vi siden har fått vite om den kalde, likegyldige behandlingen som Hannah More fikk i Battle Creek, er det klart at min mann, da han uttalte at ingen spesielle kan klandres i hennes sak, inntok et alt for veldedig syn på saken. Da alle fakta var lagt på bordet, kunne ingen kristne annet enn å klandre alle medlemmene i denne menighet som kjente hennes situasjon og ikke engasjerte seg personlig på hennes vegne. Det var avgjort administrasjonens plikt å gjøre dette og fortelle dette til menigheten, dersom andre ikke tok opp saken for dem. Men de enkelte medlemmer fra denne eller noen annen menighet burde ikke føle seg unnskylt fra å påta seg et engasjement for slike personer. Etter det som er ble sagt i (670) Review av denne selvoppofrende Kristi tjener, vil enhver leser av Review i Battle Creek, ved å få å vite at hun kommer til byen, ikke kan være unnskylt fra å kontakte henne og spørre henne om hennes behov. rett (670)Søster Strong, forstander P.Strongs hustru, Jr., var i Battle Creek samtidig med søster More. De kom begge til denne by samme dag og forlot den samme dag. Søster Strong, som er ved min side, sier at søster More ønsket at hun skulle gå i forbønn for henne, så hun kunne få arbeid og bli hos sabbatsholderne. Søster More sa at hun gjerne vil gjøre hva som helst, men hun ville foretrekke læreryrket. Hun bad også forstander A.S Hutchins om å fortelle de ledende brødre på Review kontoret om hennes situasjon og prøvde å finne i en skole for henne. Dette gjorde bror Hutchins med glede. Men ingen oppmuntring ble gitt, siden det ikke så ut til åp være noen åpning. Hun nevnte også for søster Strong at hun var fattig på midler og var nødt til å dra til Leelenaw distrikt, medmindre hun kunne få arbeid i Battle Creek. Hun talte ofte med rørende beklagelse at hun var tvunget til å forlate brødrene. rett (670)Søster More skrev til Mr Thompson om å akseptere hans tilbud om å gjøre det til hennes hjem med sin familie og hun ønsket å vente til hun hørte fra ham. Søster Strong gikk med henne for å finne et sted for henne hvor hun kunne bli inntil hun hørte fra Mr T. Ved et av stedene ble hun fortalt at hun kunne bli der fra onsdag til fredag formiddag, da de var borte fra deres hjem. Denne søster forteller om søster Mores situation til hennes biologiske søster som bor i nærheten og som også er sabbatsholder. Da vi kom tilbake fortalte vi søster More at hun kunne bli hos henne til fredag morgen; at hennes søster sa at det ikke var passet å ta imot henne. Søster Strong har siden fått vite at den virkelige unnskyldning var at hun ikke kjente søster More. Hun kunne ha tatt i mot hende, men ønsket henne ikke. rett (670)Søster More spurte da søster Strong hva hun kunne gjøre. Søster Strong var nesten en fremmed i Battle Creek, men (671) tenkte at hun kunne få henne inn hos en fattig brors familie fra hennes bekjentskapskrets, som nylig hadde flyttet fra Montcalm land. Her hadde hun hellet med seg. Søster More ble der inntil tirsdag, hvor hun dro til Leeneaw land via Chicago. Her lånte hun penger for å fullføre sin reise. Hennes behov har kjent av noen, idet mindste i Battle Creek, for som et resultat av deres kjennskap til dette ble hun ikke oppkrevd for noe for hennes korte opphold på institusjonen. rett (671)Umiddelbart etter at vi kom tilbake fra øst, fikk min mann vite at intet var blittt gjort som vi hadde bedt om, å få søster More hvor hun med det samme kunne komme til oss når vi var tilbake. Vi skrev til henne om å komme til oss så snart så mulig, hvilket hun svarte følgende: rett (671) "Leland, Leelenaw distrikt, Michigan den 20.februar 1868. (671)Det ser ikke ut til å være mulig for meg å komme til deg før våren. Veiene er dårlige nok uten snø. De sier at det er best at jeg venter til ferdslen åpnes, for deretter å reise til Milwaukee og derfra til Grand Haven og ta jernbanen til et sted i næheten av ditt hjem. Jeg håpet å være blandt vårt kjære folk sist høst, men jeg fikk ikke dette privilegiet. rett (671)Sannhetene som vi tror på synes å være mere og mere viktige og vårt arbeid med å berede et folk for Herrens komme skal ikke utsettes. Vi skal ikke bare selv ha bryllupsklærne på, men være trofaste med å anbefale beredelsen for andre. Jeg ville ønske at jeg kunne komme til dere, men det synes umulig, eller i det mindste ugjennomførlig i min dårlige helsetilstand å utsette meg for en slik reise midt på vinteren. Hvilken General Konferense (672) hentyder du til? og hvor ? Jeg formoder at Review vil informere meg. rett (672) "Jeg tror at min helse har lidt av at jeg holdt sabbat på mitt kalde værelse; men jeg tror ikke at jeg har kunne holde den andre steder, hvor all slags arbeide og verdslig samtale var dagens orden, som med søndagsholdere. Jeg tror at sabbaten, for dem som holder den første dag, er den mest travle og møysomme dag. Faktisk virker det for meg som om t søndagsholderene ikke helligholder noen dag som de burde. Å, hvor jeg lengter etter å være tilbake blandt sabbatsholdere! Søster White vil ønske å se meg i reformklær. Vil hun være så venlig å sende meg et mønster og jeg vil betale for det når jeg kommer der. Jeg trenger sannelig å være vellkledd når jeg skal være blandt dere. Det vil jeg meget gjerne! Søster Thompson tror nok hun gjerne vil være ikledd reformklær. rett (672)Jeg har hatt det pustevansker, og har ikke vært i stand til å sove i mere enn en uke, formodentlig, på grunn av sprekk i skorsteinspipen som fyllte mitt værelse med røyk og gass, på det tidspunkt jeg gikk i seng og under min søvn var det ingen god ventilasjon. På dette tidspunkt trodde jeg ikke at røyk var så usundt og tenkte heller ikke på den urene gassen som kom fra brenselet blandet med kull. Jeg vågnet opp med en fornemmelse av kvelning og kunne ikke puste mens jeg lå nede og jeg tilbrakte natten med å sitte opp. Jeg har aldri før kjent den fryktelige følelse av at man ble kvalt. Jeg begynte å bli redd for at jeg ikke skulle sove igen. Jeg overgav meg derfor i Guds hender for liv eller død og bad om at han måtte skåne meg hvis han hadde mer bruk for meg i hans vingård; ellers hadde jeg intet ønske om å leve. Jeg følte meg fullstendig forsonet med Guds hånd over meg. Men jeg følte også at sataniske påvirkninger må motstås. Jeg bad derfor Satan om å vike bak meg og bort fra meg og fortalte Herren at jeg ikke ville vende min hånd for å velge enten liv eller død, men at jeg ville sende den ubetinget til ham som kjente meg fullt ut. For meg selv var min framtid ukjent, derfor sa (673) jeg: Din vilje er det beste. Livet har ingen betydning for meg såvidt det angår dets bekvemmeligheter. Alle dets rikdommer, dets ære, er intet sammenlignet med nyttighet. Jeg begjærer dem ikke; de kan ikke tilfredsstille eller utfylledet verkende tommrommet etter ugjorte plikter som er overlatt til meg. Jeg ville ikke leve til ingen nytte, for bare å være en skamplett eller et tomrom i livet. Og selv om det synes å være en martyrdød å dø på den måten, er jeg resignert, om det er Guds vilje. rett (673)Jeg sa til søster Thompson den foregående dag. 'Var jeg hos bror Whites, kunne jeg ha blitt bedt for og helbredet.' Hun spurte etter, om vi kunne sende bud etter deg og bror Andrews; men det synes ikke å la seg gjøre, da jeg, etter all sannsynlighet, ikke kunne klare meg før dere kom. Jeg visste at det var best at Herren ved sin mektige kraft og med sin sterke arm kunne helbrede meg her. Ved å henføre meg til ham kjente jeg meg trygg. Jeg visste at han kunne sende en engel til å motstå ham som hadde dødens kraft, som er djevelen og jeg følte meg sikker på at han ville. Jeg visste også, om nødvendig, at Han kunne foreslå tiltak, om nødvendig, for min helbredelse og jeg var trygg på at han ville. Jeg ble snart bedre og jeg ble i stand til å sove litt. rett (673)Nå kan du se at jeg er et skånet monument av Guds barmhjertighet og trofasthet under sin hjemsøkelse av sine barn. Han hjemsøker og bedrøver ikke menneskebarna med vilje; men noen ganger er prøvelser nødvendige som tukt for å venne oss av med jordens lyster (673)Nå kan jeg si sammen med dikteren: (673) (674) Kom, Herre, når nåde har gjort meg i stand, (674)Jeg hadde enda en søvnløs stund sist natt og jeg føler meg dårlig i dag. Be om at hva enn som er Guds vilje kan bli gjennomført i og ved meg, om enten om det må være ved mit liv eller min død. (674.2 )Hvis du vet om noen måte jeg hurtigere kan komme til deg, så venligst fortell meg det. H.M." rett (674)Selv om hun var død talte hun. Hennes brev som jeg hadde gitt, vil bli lest med stor interesse av de som har lest hennes nekrolog i et nylig nummer av Review. Hun kunne ha vært en velsignelse for enhver sabbatsholdende familie, som kan sette pris på hennes ord, men hun sover. Våre brødre i Battle Creek og omegn kunne have gjort mere enn et velkommen hjem for Jesus, i skikkelse av denne gudfryktige kvinnen. Denne mligheten er nå forbi. Det passet ikke. De kjente ikke til henne. Hun vel oppe i årene og kunne være en byrde. Følelser av den slags førte henne bort fra Jesu bekjennende venners hjem, som venter på hans snare gjenkomst, og drev henne bort fra dem hun elsket, til dem som var i mot hennes tro, til det nordlige Michigan, til den kalde vinter og for å bli frosset til døde. Hun døde som martyr for de bekjennende lovlydiges egoisme og begjærlighet. rett (674)Forsynet har, i denne situasjonen, gitt en forferdelig irettesettekse (675) av deres oppførsel, som ikke tok denne fremmede inn. Hun var ikke virkelig fremmed. Hennes omdømme var kjent, men hun ble likevel ikke tatt inn. Mange vil være bedrøvet når de tenker på søster More da hun stod i Battle Creek og bad om et hjem hos det folk som hun ønsket å være hos. Og da de i deres forestilling fulgte henne til Chicago og låne penger for å dekke reiseutgiftene til hennes endelige hvilested, og når de tenker på denne graven i Leelenaw distrikt, hvor denne dyrebare utstøtte hviler, måtte Gud da ha medynk med de som er skyldige i hennes sak. rett (675)Stakkars søster More! Hun sovnet inn, men vi gjorde ikke hva vi kunne. Da vi var i Battle Creek, sist i august, mottok vi det første av de to brevene jeg hadde gitt, men vi hadde ingen penger å sende henne. Min mann sendte bud i Wisconsin og Iowa etter å få midler og mottok 70 dollar til å dekke utgifter til disse møtene i veststatene som ble holdt sidst september. Vi håpet å ha midler som vi straks kunne sende til hennee mens vi reiste tilbake fra veststatene slik hennes utgifter til et nytt hjem i Montcalm distrikt ble dekket. rett (675)De gavmilde vennene i veststatene hadde gitt oss de nødvendige midlene; men da vi bestemte oss for å følge bror Andrews til Maine, ble saken utsatt inntil vi skulle komme tilbage. Vi regnet ikke med å være i øststatene i mere enn fire uker, hvilket ville ha gitt rikelig tid til å sende penger til søster More, etter at vi var kommet hjem og få henne til vårt hjem før reisen skulle slutte. Og da vi bestemte oss for å bli noen flere uker i øststatene enn vi først planla, utnyttet vi tiden til å henvende oss til flere brødre i dette området og oppfordret dem til å sende bud etter søster More og gi henne et sted å bo inntil vi var tilbake. Jeg sier: Vi gjorde hva vi kunne. rett (675)Men hvorfor skulle vi være mere interessert i denne søster enn andre? Hvad ønsket vi av denne utslitte misjonær? Hun kunne ikke gjøre vårt husarbeide og vi hadde kun et barn hjemme hun kunne undervise. Og, endelig, mye kunne ikke forventes av en så utslitt person som henne, som nesten blitt seksti år. Vi hadde ingen spesiell bruk for henne, kun til å bringe (676) Guds velsignelse til vårt hjem. Det er mange grunner til at våre brødre burde ha hatt større engasjement for søster More enn vi. Vi hadde aldri sett henne og hadde ingen andre muligheter for å kjenne hennes historie, hennes oppriktighet til Kristi og menneskehetens sak, enn alle leserne av Review. Våre brødre i Battle Creek har fått øye på denne edle kvinne og noen av dem kjente mere eller mindre til hennes ønsker og behov. Vi hadde ingen penger som vi kunne hjelpe med; de hadde. Vi var allerede overbelastet med bekymringer og trengte disse personene i vårt hjem, som hadde ungdommens styrke og opptimisme. Vi trengte å bli hjulpet, i stedet for å hjelpe andre. Men de fleste av våre brødre i Battle Creek er så veletablert at søster More ikke ville ha vært den minste byrde og bekymring. De har tid, styrke og er relativt fri for bekymringer. rett (676)Likevel var det ingen andre som hadde interesse for henne, som vi hadde. Jeg ennåtil talte til den store menighetsforsamlingen, før vi reiste til øststatene sist høst, om at de forsømte søster More. Jeg talte om plikten for å ære dem som æres bør; det virket for meg som at visdommen hadde veket så langt fra de kloke at de ikke var i stand til å verdsette moralske verdier. Jeg fortalte denne menigheten at det var mange blandt dem som kunne finne tid til å møtes og synge og spille med deres musikkinstrumenter; de kunne gi deres penger til artisten for å få flere av deres like, eller kunne bruke dem på å delta i offentlige fornøyelser; men de hadde ingenting å gi til en utslitt misjonær som med sitt hjerte hadde grepet den nærværende sannhet og hadde kommet for å bo sammen med de av samme dyrebare tro. Jeg rådet dem til å stanse opp og overveie hva vi var i ferd med å gjøre og foreslo at de holdt deres musikinstrumenter i ro i tre måneder og tok tid til å ydmyke seg selv for Gud i selvransakelse, anger og bønn, inntil de lærte de krav som Herren hadde pålagt dem, som hans bekjennende barn. Min sjel var opprørt med en følelse av den urett som var begått mot Jesus, i søster Mores sted og jeg talte personlig med flere om dette. rett (677)(677) Dette ble ikke gjort i det skjulte. Og likevel, til tross for at sakenble offentliggjort, etterfulgt av det store og gode arbeidet i kirken ved Battle Creek, ble ingen anstrengelser gjort av denne menigheten for å lindre fortidens sår ved å bringe søster More tilbake. Og en, konen til en av våre predikanter, forklarte deretter: "Jeg ser ikke bror og søster Whites behov for å gjøre en slikt oppstyr om søster More. Jeg tror at de ikke forstår saken." Rigtig, vi forstod ikke saken. Den var mye verre enn vi trodde. Hvis vi hadde forstått det, ville vi aldri ha forlatt Battle Creek før vi fullt ut hadde klarlagt synden for menigheten: det var å tvinge henne til å forlate dem som hun gjorde, og tiltak ville ha blitt satt i verk for å få henne tilbake. rett (677)Et medlem av denne menigheten i samtale om at søster Mores forlot som hun gjorde, har siden sagt i hovedsak: "Ingen har lyst til å ta ansvaret I slike saker nå. Bror White tok alltid ansvaret for dem." Ja, det gjorde han. Han ville ta dem inn i sitt eget hjem til hver stol og seng var full, så ville han gå til sine brødre og la dem ta dem som han ikke kunne ta. Hvis de manglet midler, ville han gi dem og innby andre til å følge hans eksempel. Det må være mennesker i Battle Creek som kan gjøre som han, ellers vil Guds forbannelse følge menigheten. Ikke bare et menneske, det er femti der som kan gjøre, mere eller mindre, som han gjorde. rett (677)Vi er blitt fortalt at vi må komme tilbake til Battle Creek. Dette var vi ikke klar til. Dette kunne rimeligvis ikke være vår plikt. Vi stod der under tunge byrder til vi ikke kunne bli stående lenger. Gud vil på dette sted ha sterke menn og kvinner til å dele byrdene seg imellom. De som flytter til Battle Creek, som påtar seg embeter der, som ikke er rede til å legge deres hender på den slags arbeid, ville være tusen ganger bedre andre steder. Det er de som kan se og føle, og som gjerne gjør godt mot Jesus i hans helliges sted. La dem få plass til å arbeide. La de som ikke kan gjøre dette dra dit hvor de ikke står i veien for Guds verk. rett (678)(678) Spesielt gjelder dette de som står i spissen for arbeidet. Hvis de går feil, blir alt feil. Jo større ansvar, jo større er skaden når man ikke har vært trofast. Hvis de ledende brødre ikke trofast utfører deres plikt, vil de som de leder ikke utføre deres plikt. De, som er i spissen av arbeidet i Battle Creek må være eksempler for hjorden, overalt. Hvis de gjør dette, vil de få en stor lønn. Hvis de unnlater å gjøre dette og likevel påtar seg slike stillinger, har de et fryktelig regnskap å avlegge. rett (678)Vi gjorde hva vi kunne. Hvis vi hadde hatt midler til rådighet sist sommer og høst, ville søster More nå ha vært hos oss. Da vi forstod våre virkelige omstændigheder, som de er fremstilt i Vitnesbyrd nr. 13, tok vi begge saken med glede og sa at vi ikke kunne være ansvarlige for manglende midler. Dette var galt. Gud ønsker at vi skal ha midler slik at vi, som tidligere, kan hjelpe der hvor der er bruk for hjelp. Satan ønsker å binde våre hender sammen i så henseende og lede andre til å være sorgløse, følelsesløse og begjærlige, slik at noe så forferdelig kunne skje som i søster More’s sak. rett (678)Vi ser utstødte, enker, foreldreløse, verdige trengende og predikanter i nød og mange muligheter til å bruke midlene på slik at Gud æres og hans sak fremmes og de lidende hellige blir hjulpet, og jeg ønsker midler til bruk for Gud. Erfaringen fra nesten et kvart hundre år med omfattende reiseaktivitet, følelsen av tilstanden ti de som trenger hjelp, setter oss i stand til å gjøre klok bruk av Herrens penger. Jeg har kjøpt mine egne skrivesaker og brevark, betalt min egen porto og brukt mye av mitt eget liv på å skrive til beste for andre, og alt hva jeg har fått for dette arbeidet, som har trettet og slitt meg så fryktelig, kunne ikke betale en tiendedel av mine utgifter til porto. Når midler er blitt tilbudt meg, har jeg avvist det, eller gitt dem til slike gode formål som forlaget. Slik skal jeg ikke gjøre mere. Jeg skal utføre min plikt i arbeidet som alltid, men min frykt for å motta midler til å bruke for Herren er borte. Denne saken med søster (679) More har vekket meg fullt ut til å se Satans arbeide med å frarøve oss midler. rett (679)Stakkars søster More! Da vi hørte at hun var død, hadde min mann det forferdelig. Vi følte begge som en kjær mor, hvis samfunn våre hjerter lengtet etter, ikke var mere. Noen kan så si, dersom vi hadde stått i deres sted som visste noe om den søsters ønsker og behov, så ville vi ikke ha handlet slik som de gjorde Jeg håper at dere aldri vil måtte lide samvittighetsnag, som noen har gjort fordi de var så opptatt av sine egne saker at de ble uvillige til å bære ansvar for hennes sak. Måtte Gud forbarme seg over de som er så redde for å bli bedratt at de forsømmer en verdifull og selvoppofrende Kristi tjener. Merknaden som ble gjort om en unnskyldning for denne forsømmelsen: Vi har bitt på så mange ganger at vi er redde for fremmede. Lærte vår Herre og hans disipler oss å være meget forsiktige og ikke ta imot og være gjestfrie mot fremmede, for at vi ikke skulle gjøre noen feil og bli bitt av å ha umaken med å ta vare på en uverdig person? rett (679)Paulus formaner hebreerne: ”La broderkjærligheten vare ved!” Ikke innbill deg at det er en tid hvor denne formaning ikke vil være nødvendig; når broderlig kjærlighet kan ta slutt. Han fortsetter: ”Glem ikke gjestfriheten, for ved den har noen, uten å vite det, hatt engler som gjester.” Les Matthæus 25, 31 og videre. Les det brødre, nste gang dere tar deres bibel i deres morgen eller kveld familieandakt. De gode gjerninger som ble utført av de som ble budt velkommen i riket, ble gjort for Kristus i skikkelse av hans lidende folk. De som har gjort disse gode gjerninger, ser ikke at de har gjort det for Kristus. De har ikke gjort annet enn deres plikt for den lidende menneskehet. De som er på den venstre side kan ikke se at de har mishandlet Kristus ved å forsømme hans folks behov. Men de har forsømt å arbeide for Jesus i skikkelse av hans hellige og for denne forsømmelse må de gå bort til evig straff. Og et klart (680) poeng av deres forsømmelse er uttrykt slik: ”Jeg var fremmed og dere tok ikke imot meg.” rett (680)Disse tingene gjelder ikke alene Battle Creek. Jeg er bedrøvet over egoismen blant sabbatsholdere overalt. Kristus har gått bort for å berede evige boliger for oss, og skal vi nekte ham et hjem bare for noen få dager, i skikkelsen av hans hellige som er kastet ut? Han forlot sitt hjem i herlighet, hans majestet og høye rang, for å frelse fortapte mennesker. Han ble fattig så vi gjennom hans fattigdom kunne bli rike. Han utsattese seg for hå, slik at mennesker kan bli opphøyet og få et hjem, som er uten sidestykke i herlighet og evig som Guds trone. De som til sist seirer og sitter ned sammen med Kristus på hans trone vil følge Jesu eksempel og ut fra et villig og lykkelig valg vil de ofre seg for ham i skikkelsen av hans hellige. De som har valgt ikke å gjøre dette, vil gå bort til evig straff. |