Utgivelser og reiser

(87)I juni 1849 ble veien åpnet for å vi kunne danne vårt hjem i Rocky Hill, Connecticut. Her ble vårt andre barn, James Edson, født den 28.Juli. rett

(87)Mens vi bodde på dette sted var min mann pålagt som sin plikt å skrive og utgi Den Nærværende Sannhet. Han ble sterkt oppmuntret og velsignet da han besluttet (88) å gjøre det. Men igjen var han i tvil og rådvill, da han ikke hadde penger. Det var brødre som hadde midler, men de valgte å holde dem tilbake. Han ga omsider opp i motløshet og besluttet å lete etter en gressmark som kunne slås. Da han forlot huset, rullet en byrde over meg og jeg besvimte. Bønner ble sendt opp for meg og jeg ble velsignet og ble tatt inn i et syn. Jeg så å Herren hadde velsignet og styrket min mann til å arbeide i marken et år før; at han hadde gjort riktig bruk av midlene han hadde tjent; og at han ville ha hundrefold i sitt liv og hvis han var trofast, en rik belønning i Guds rike. Men jeg så også at Herren nå ikke ville gi ham styrke til å arbeide i marken, for han hadde en annen gjerning til ham; at han måtte gå ut i tro og skrive og utgi Den Nærværende Sannhet. Han begynte øyeblikkelig å skrive og når han kom til et vanskelig skriftsted, ville vi påkalle Herren, om han kunne gi oss sitt ords sanne mening. rett

(88)Omkring det samme tidspunkt begynte han å utgi et lite tidsskrift med tittelen «Den nærværende sannhet (The Present Truth)». Forlagskontoret var i Middeltown, tretten kilometer fra Rocky Hill og han gikk ofte dette stykket og tilbake igjen, selv om han haltet den gang. Da han brakte det første nummeret ut av trykkeriet, bøyde vi oss omkring det, ba Herren, med ydmykt hjerte og mange tårer, om å la hans velsignelse hvile over hans tjeners svake anstrengelser. Han adresserte da bladene til alle som han trodde ville lese dem og tok dem til postkontoret i en tøysekk. Hvert nummer ble brakt fra Middeltown til Rocky Hill og alltid før de ble gjort klare på posthuset, la vi dem fram for Herren og med alvorlig bønn blandet med tårer og tryglet om at hans velsignelse måtte følge med disse tause budbringerne. Meget snart kom brevene med midler til å utgi bladet, og de gode nyhetene om mange sjeler som med iver tok imot sannheten. rett

(88)Ved begynnelsen av dette utgivelsesarbeidet, sluttet vi ikke å forkynne sannheten, men reiste fra (89) sted til sted og forkynte de læresetninger som hadde brakt så stort et lys og glede til oss, hadde oppmuntret de troende, rettet feil og sette tingene på plass i menigheten. For å fremme utgivelsesvirksomheden og samtidig fortsette vårt arbeide på forskjellige steder på marken, ble bladet fra tid til annen flyttet til forskjellige steder. rett

(89)I 1850 var det utgitt i Paris, Maine. Her ble det større og dets navn ble endret til det nåværende, «The Advent Review and Sabbath Herald». Vennene for saken var få i antall og fattige i verdslig rikdom og vi var stadig tvunget til å kjempe mot fattigdom og stor motløshet. Usedvanlig mye arbeid, omhu og bekymring, mangel på riktig og nærende mat og eksponering for kulde på våre lange vinterreiser, var for mye for min mann og han sank sammen under byrden. Han ble så svak at han knapt nok kunne gå til sitt trykkeri. Vår tro ble prøvet til det ytterste. Vi hadde villig utholdt savn, hardt arbeide og lidelser; allikevel ble våre motiver feilfortolket og vi ble betraktet med mistro og misunnelse. Få av dem hvis gode vi hadde lidd for, satte pris på våre anstrengelser. Vi var for mye plaget til å kunne sove eller hvile. De timer vi kunne ha fornyet oss ved søvn, ble brukt til å besvare lange henvendelser foranlediget av misunnelse; og mange timer mens andre sov, tilbrakte vi i pinefulle tårer og sorg framfor Herren. Til sist sa min mann: «Hustru, det er uten nytte å kjempe mer. Disse ting knuser meg og vil snart føre meg til graven. Jeg kan ikke gå videre. Jeg har skrevet en notis i bladet at jeg ikke vil utgi bladet mer.» Da han gikk ut av døren for å bære det til trykkeriet, besvimte jeg. Han kom tilbake og ba for meg; hans bønn ble besvart og jeg våknet opp igjen. rett

(89)Neste morgen, under familiebønnen, var jeg tatt inn i et syn og fikk vist noe om disse ting. Jeg så at min mann ikke måtte gi opp bladet; for et slikt skritt (90) var hva Satan prøvde å få ham til å ta og han arbeidet ved sine representanter for å gjøre dette. Jeg fikk vist at vi måtte fortsette å utgi og at Herren ville støtte oss; at de som har vært skyldig i å kaste slike byrder på oss, burde se omfanget av deres forferdelige oppførsel og komme tilbake og bekjenne deres urettferdighet, ellers ville Guds vrede komme over dem; at det ikke bare var imot oss å de hadde talt og handlet, men imot ham som har kalt oss til å utfylle den tjeneste han ønskede oss å være i; og at all deres mistanke, misunnelse og hemmelig påvirkning var nøyaktig nedtegnet i himmelen og ville ikke være slettet ut før enhver som har tatt del i dette kunne se omfanget av deres feiltrinn og angre alle feilgrep. rett

(90)Det andre nummeret av Review ble utgitt i Saragota Springs, New York. I april 1852, flyttet vi til Rochester, New York. Ved hvert skritt var vi nødt til å gå i tro. Vi var stadig plaget av fattigdom og tvunget til å utvise den strengeste sparsommelighet og selvfornektelse. Jeg vil her gi et utdrag av et brev til bror Howlands familie, datert den 16.April 1852: «Vi har nettopp fått ting i orden i Rochester. Vi har leid et gammelt hus for et hundre og syttifem dollar om året. Vi har trykkeriet i huset. Var det ikke var for dette, skulle vi betale femti dollars om året for et kontorlokale. Du ville smile hvis du kunne kikke inn til oss og se våre møbler. Vi har kjøpt to gamle senger for tjuefem cents hver. Min mann brakte meg seks gamle stoler hjem, ikke to av dem er like. Han betalte en dollar for hver av dem og snart ga han meg enda fire gamle stoler uten trekk, som han betalte sekstito cents for. Rammene var solide, og jeg har festet seter på dem. Smør er så dyrt at vi ikke kan kjøpe det, vi har heller ikke råd til poteter. Vi bruker saus i stedet for smør og neper i sedet for poteter. Vårt første måltid ble laget på en grill plassert på to tomme melkeflasker. Vi er villige (91) til å holde ut mangelen på elementære livsbehov dersom det kan fremme Guds verk. Vi tror at Herrens hånd var med, da vi kom til dette sted. Det er en stor mark å arbeide i, men få arbeidere. Siste sabbat var vårt møte herlig. Herren fornyet oss med sitt nærvær.» rett

(91)Fra tid til annen reiste vi ut for å delta på konferanser i forskjellige deler av marken. Min mann forkynte, solgte bøker og arbeidet for å utvide spredningen av bladet. Vi reiste med privat transport, og stanset om kvelden for å føde våre hester ved veisiden og for å spise vårt måltid. Da skrev min mann med papir og pen på lokket av vår matboks eller på toppen av sin hatt artikler til Review og Instructor. Herren velsignet vårt arbeid rikt og sannheten påvirket manges hjerter. rett

(91)Sommeren 1853 reiste vi for første gang til delstaten Michigan. Etter å ha offentligjort våre avtaler, ble min mann utmattet av feber. Vi forente oss i bønn for ham, men selv om han overlevede var han fortsatt meget svak. Vi var veldig rådville. Måtte vi drives fra arbeidet på grunn av legemlige svakheter? Ville Satan få lov til å utøve sin kraft over oss og kjempe for vår nytte og liv, så lenge vi skulle være i denne verden? Vi visste at Gud kunne begrense Satans kraft. Han kunne la oss bli prøvd i smelteovnen, men ville bringe oss renset og bedre egnet fram for hans verk. rett

(91)Alene utøste jeg min sjel for Gud i bønn, om han ville sette min mann i stand til å utholde reisen. Saken var presserende, og min tro grep fast i Guds løfter. Jeg fikk da tegn om at dersom vi skulle begi oss ut på vår reise til Michigan, ville Guds engel gå med oss. Da jeg fortalte min mann mine tanker, sa han at han hadde tenkt det samme og vi besluttet å reise og stole på Herren. For hver mil vi reiste (92) følte han seg sterkere. Herren holdt ham oppe. Og da han forkynte ordet, følte jeg meg sikker å Guds engler stod ved hans side for å støtte ham i hans arbeid. rett

(92)Ved den reise var min manns tanker meget opptatt av spørsmålet om spiritisme og snart etter at vi kom tilbake gikk han i gang med å skrive boken med tittelen «Tidenes tegn (Signs of the Times)». Han var fremdeles svak og kunne bare sove litt, men Herren hjalp ham. Da hans sinn var i en forvirret og lidende tilstand, ville vi bøye oss for Gud og i vår nød rope til ham. Han hørte våre alvorlige bønner og velsignet ofte min mann så han med fornyet ånd gikk til sitt arbeide. Mange ganger om dagen gikk vi slik frem for Herren i alvorlig bønn. Denne boken ble ikke skrevet med hans egen kraft. rett

(92)I løpet av vinteren og våren led jeg mye av en hjertesykdom. Det var vanskelig for meg å puste når jeg lå nede, og jeg kunne ikke sove uten at jeg satt opp. Min ånde stoppet ofte og jeg besvimte ofte. Jeg hadde en svulst på mitt venstre øyenlokk, som viste seg å være kreft. Den hadde tiltatt seg gradvis i mere enn et år, inntil den ble ganske smertefull og påvirket mitt syn. Når jeg leste eller skrev, var jeg nødt til å forbinde det plagede øye. Jeg fryktet at det ble ødelagt av kreft. Jeg så tilbake på de dager og netter som var brukt på å lese korrektur som hadde belastet mine øyne og tenkte: «Hvis jeg mister mine øyne og mitt liv, vil de bli ofret til Guds sak.» rett

(93)På dette tidspunktet besøkte jeg en berømt lege - Rochester - som gratis ga råd og jeg besluttet å få ham til å undersøke mitt øye. Han trodde å svulsten ville utvikle seg til kreft. Men ved å føle på min puls sa han: Du er meget syk, og du vil dø av hjerneslag før svulsten bryter ut. Du er i en farlig tilstand, med hjertesykdom. Dette overrasket meg ikke, for jeg visste godt at uten hurtig hjelp, ville jeg gå ned i graven. To andre kvinner, (93) som kom for råd led av den samme sykdom. Legen sa at jeg var i større fare enn noen av dem og at det ikke kunne gå mer en tre uker før jeg ville bli lam. Jeg spurte om han trodde hans medisin ville kurere meg. Han gav meg ikke mye oppmuntring. Jeg prøvde de midler som han foreskrev, men fikk ingen gagn av disse. rett

(93)Omkring tre uker senere besvimte jeg og falt på gulvet og forble nærmest bevistløs i omkring trettiseks timer. Det var fryktet at jeg ikke ville overleve, men som svar på bønn livnet jeg opp igjen. En uke senere fikk jeg en kink i min venstre side. Jeg hadde en merkelig følelse av kulde og nummenhet i mitt hode og sterk smerte i mine tinninger. Min tunge kjentes tung og følelsesløs; jeg kunne ikke tale klart. Min venstre arm og side var hjelpeløs. Jeg trodde å jeg var i ferd med å dø og min store engstelse var å få visshet i mine lidelser at Herren elsket meg. I månedsvis hadde jeg stadig lidd smerte i mitt hjerte, og min ånd var hele tiden nedtrykt. Jeg hadde prøvd å tjene Gud av prinsipp uten å gå etter følelsene, men nå tørstet jeg etter Guds frelse. Jeg lengtet etter å erkjenne hans velsignelse til tross for mine fysiske lidelser. rett

(93)Brødre og søstre samlet seg for å gjøre mitt tilfelle til et primært bønneemne. Mitt ønske ble oppfylt; jeg fikk Guds velsignelse og hadde den forsikring at han elsket meg. Men smerten fortsatte, og jeg ble svakere for hver time. Igjen samlet brødre og søstre for å overbringe min sak til Herren. Jeg var så svak at jeg ikke kunne be høyt. Min opptreden syntes å svekke troen hos dem som var omkring meg. Da ble Guds løfter fremstilt for meg som jeg aldri hadde sett dem før. Det så ut for meg at Satan strebet etter å rive meg fra min mann og barn og legge meg i graven, og disse spørsmål ble stillet i mitt sinn: Kan du bare tro løftet fra Gud? Kan du gå ut i tro og la fasade være hva det er? Tro blomstret opp. Jeg hvisket til min mann: «Jeg tror at jeg vil komme meg.» Han svarte: «Jeg ønsker at jeg kunne tro det». Jeg trakk meg tilbake den kvelden uten lettelse. Allikevel stolte jeg med fast tillit på Guds løfter. Jeg kunne ikke sove, men fortsatte min stille bønn. Like før daggry falt jeg i søvn. rett

(93)Jeg våknet opp ved soloppgang fullstendig fri for smerte. Trykket på mitt hjerte var forsvunnet, og jeg var meget glad. Å, hvilken forandring! Det så for meg ut som at en Guds engel hadde rørt meg mens jeg sov. Jeg var fylt med takknemlighet. Guds pris var over mine lepper. Jeg vekket min mann og fortalte ham det underfulle arbeide som Herren hadde utrettet for meg. Han kunne først knapt nok fatte det; men da jeg reiste meg, kledte på meg og gikk rundt i huset, kunne han prise Gud sammen med meg. Mitt plagede øye var fri for smerte. På få dager forsvant svulsten og mitt syn var helt gjenopprettet. Verket var fullendt. rett

(94)Jeg besøkte legen igjen og så snart han tok pulsen min, sa han: «Frue, en fullstendig forvandling har skjedd i din kropp; men de to kvinnene som kom til meg for å søke råd da du sist var her, er døde. Jeg forklarte ham at hans medisin ikke hadde kurert meg, da jeg ikke kunne ta noe av det. Etter å jeg var gått, sa doktoren til en av mine venner: «Hennes tilfelle er et mysterium. Jeg forstår det ikke”. rett

(94)Vi besøkte snart Michigan igjen og jeg utholdte lange og besværlige reiser over de røffe skogsveiene og gjennom gjørme, men min styrke sviktet ikke. Vi følte at Herren ville ha oss til å besøke Wisconsin og ordnet det slik at vi kunne hente vognene i Jackson ved ti-tiden om kvelden. rett

(94)Da vi forberedte oss på å ta toget, ble vi meget alvorlige og begynte å be. Og da vi overgav oss selv til Gud, kunne vi ikke la være med å gråte. Vi gikk til jernbanestasjonen med følelse av dypt alvor. Da vi steg ombord i toget, gikk vi inn i en vogn foran som hadde seter med høye rygger og håpte at vi kunne (95) sove litt denne natten. Vognen var full, og vi gikk tilbake til den neste og fant noen sitteplasser der. Som vanlig når vi reiser om natten la jeg ikke min kyse fra meg og hadde min veske i min hånd, som om vi ventet på noe. Vi talte begge av våre egne følelser. rett

(95)Toget hadde reist omkring fem kilometer fra Jackson da dets bevegelser ble meget voldsomme, kastet seg bakover og fremover før det til slutt stoppet. Jeg åpnede vinduet og så en av vognene lå oppreist på enden. Jeg hørte en forpinte stønn og det var stor forvirring. Lokomotivet var kastet av sporet; men vår vogn var på sporet og var adskilt cirka tretti meter fra vognene foran. Bagasjevognen var ikke så mye skadet, og vår store koffert med bøker var uskadd. Annen-klasse vognen var knust, delene var sammen med passasjerene kastet til begge sider av sporet. Den vogna vi prøvde å få en plass i var meget ødelagt og den ene enden stod oppå en ruindynge. Koblingen gikk ikke i stykker, men den vogna vi var i var ikke festet til den foran, som om en engel hadde adskilt dem. Fire ble drept eller livsfarlig skadd og mange hadde fått store skader. Vi kunne kun føle at Herren hadde sendt en engel for å beskytte våre liv. Vi reiste tilbake til Jackson og den neste dag tok vi toget mot Wisconsin. Vårt besøk i denne staten var velsignet av Gud. Sjeler ble omvendt som et resultat av våre anstrengelser. Herren styrket meg til å holde ut denne strabasiøse ferden. rett

(95)Den 29.august 1854, ble enda et ansvar lagt til vår familie ved Willies fødsel. På denne tid ble det første nummer av bladet, som feilaktig ble kaldt sannhetsbudbringeren (The Messenger of Truth), igangsatt. De som baktalte oss i dette blad, har blitt irettesatt for deres feil og villfarelser. De ville ikke ta imot irettesettelse, og først på en diskré måte, senere mere åpenlyst, brukte de deres innflytelse imot oss. Dette kunne vi godt ha utholdt, men noen av dem, som skulle ha stått sammen med oss, ble påvirket av disse onde personene. Noen som vi (96) hadde tillit til og som hadde innrømmet at vårt arbeide hadde vært særdeles velsignet av Gud, trakk deres sympati tilbake fra oss og gav den til forholdsvis fremmede personer. rett

(96)Herren hadde vist meg karakteren til denne gruppen og deres endelige utfall; at hans misbilligelse var knyttet til dette bladet og hans hånd var imot dem. Og selv om de kunne vise en vis fremgang og noen ærlige ble bedratt, ville sannheten allikevel seire til slutt og enhver ærlig sjel ville bryte med dette bedraget, som har holdt dem og bli fri fra de onde menneskers påvirkning. Ettersom Guds hånd var imot dem måtte de legge ned. rett

(96)Min manns helse ble igjen dårlig. Han var plaget med hoste og smerter i lungene og hans nervesystem var utmattet. Angsten, byrdene som han bar i Rochester, hans arbeide i trykkeriet, sykdommene og dødsfall i familien, mangelen på forståelse fra dem som burde ha deltatt i hans arbeide, sammen med hans reise og forkynnelse, var for mye for hans styrke og han så ut til å gå hurtig ned i en fortærende grav. Det var en tid med mørke og tristhet. Noen få lysstråler delte av og til de tunge skyer og gav oss et lite håp, ellers ville vi vært nedsunket i fortvilelse. Det var som om at Gud til tider hadde forlatt oss. rett

(96)Messenger gruppen fremmet alle slags falskheter om oss. Disse salmistens ord kom ofte inn i mitt sinn: «La ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett. For de skal snart visne bort som gresset og tørke inn som de grønne vekster.» Noen av skribentene i dette bladet triumferte til og med over min manns svake helse og sa at Gud ville ta seg av ham og fjerne ham av veien. Da han leste dette mens han lå syk, blomstret troen opp og han utbrøt: «Jeg skal ikke dø, men leve og gjøre Herrens gjerninger kjent, og kan enda forkynne ved deres begravelse.» rett

(96)Det var som om at de mørkeste skyer ville stanse arbeidet for oss. Onde mennesker som utga seg for å være gudfryktige skyndte seg under satans ledelse å skape forfalskninger og bruke styrken av deres makt imot oss. Hvis Guds sak hadde vært vår alene, hadde vi skjelvet; men den var i hendene på ham som sier: «Ingen kan rive noen ut av min Fars hånd.» Vi visste at Jesus levde og regjerte. Vi kunne si til Herren: «Saken er din og du visste at det ikke har vært vårt eget valg, men ved din befaling at vi har gjort den del vi har i det.»

neste kapitel