Appendiks

(713)(713) For å bedre forstå omstendighetene som førte til utgivelsen av visse vitnesbyrd, er følgende notater blitt utarbeidet av the Trustees the Ellen G. White Publications. rett

(713)Side 116 "Tidspunktet å begynne sabbaten på" I en periode på rundt ti år har sabbatsholdende adventister helligholdt sabbaten fra kl 6 fredags kveld til kl 6 lørdags kveld. Eldste Josef Bates har i sitt første hefte om det fjerde buds sabbats bestandighet, utgitt i 1846, gitt grunner for det skrifstedsmessige grunnlag for overholdelse av sabbaten på den måten. Han siterer lignelsen om arbeiderne i vingården, den siste gruppen som ble kalt på den "ellevte time" på dagen og har kun arbeidet i en time. Lønnen ble gitt dem ”da det var blitt kveld”. Matteus 20,6.8.12. I sammenligning med Kristi spørsmål ”er det ikke tolv timer på en dag?” argumenterte han at "kveld" begynte den tolvte time, eller klokken seks i lyset av ekvatorial tid eller begynnelsen av det hellige år. Av respekt for hans alder, erfaring og hans gudfryktige liv kan det ha vært hovedårsaken til å godta hans konklusjoner uten nærmere undersøkelse. rett

(713)Ettersom tiden gikk og budskapet spredte seg, stilte et større antall sabbatsholdere spørsmål ved denne praksis og tok til orde for at tiden for solnedgang markerte tidspunktet for sabbatens begynnelse. Et grundig bibelstudie om dette spørsmål ble gjort av eldste J.N.Andrews, som skrev et blad der de bibelske begrunnelser for solnedgangstidspunktet ble fremlagt. Bladet ble lagt frem og diskutert om sabbaten den 17.november 1855, ved konferansen i Battle Creek, Michigan, med det resultat at nesten, men kun nesten, alle tilstedeværende var overbevist om at eldste Andrews' konklusjon var korrekt. Fremstillingen av dette emne til søster White i dette syn, ble gitt to dager senere, ga svar på spørsmål som stadig var hos noen og førte til enighet blandt de troende. Som kommentar til denne erfaring, som illustrer synenes funksjon for å bekrefte konklusjoner ut fra bibelstudium fremfor å innføre ny lære, skrev James White senere: rett

(713) "Spørsmålet vil naturligvis oppstå: Dersom synene gis for å rette de feilende, hvorfor så hun så ikke villfarelsen om kl 6, tiden? Jeg har alltid vært takknemlig for at Gud har rettet feilen i sin gode tid og ikke tillot en uheldig splittelse blant oss på dette punkt. Men, kjære leser, Herrens arbeid på dette punkt er i fullstendig harmoni med hans åpenbainger for oss på andre punkter, og i harmoni med det rette standspunkt angående åndelige gaver. Det virker ikke å være Herrens ønske å undervise hans folk ved Åndens gaver om bibelspørsmål før hans tjenere flittig har gransket ordet. Når dette gjøres med formålet å finne tidspunktet for sabbatens begynnelse og de fleste er grunnfestet mens noen var i fare for ikke å være overens (714) med legemet på dette punkt, da, ja da, var tidspunktet for Gud til å vise sin godhet ved å manifestere hans Ånds gaver i fullbyrdelsen av dens gode verk." Review and Herald, 25.Feb, 1868. rett

(714)side 116, 117, 122, 123, "Messenger selskapet" Sommeren 1854 oppstod det blant sabbathsholdende adventister den første misnøyen eller frafall. To menn som hadde forkynt budskapet ble irettesatt gennom profetiens ånd for en hard og kritisk ånd, for grådighet og ødselhet i bruken av midlene de hadde fått i sine hender. Da de forbitret i stedet for å angre, forente de seg med få andre i urettferdige beskyldninger mot eldste og fru White og andre ledere, og kom med falske anklager mot dem. Selv om de fortsatte med å forfekte sannheten om sabbaten, begynte de utgivelsen av et baktalende tidsskrift som de kalte "Messenger of truth " rett

(714)De stod sammen med pastorene Stephenson og Hall fra Wisconsin. Disse menn hadde vært førstedags adventist predikanter, som bekjente seg til å godta sannhetene i den tredje engels budskap, men fortsatte med å forfekte doktriner om den kommende tid.I følge denne teori skulle det i løpet av et årtusen være en "andre mulighet" for frelse. De gikk likevel med på å forkynne budskapet uten å forfekte dette spørsmål, dersom Review ikke ville utgive artikler mot dette. Imidlertid, som det er nevnt i teksten, holdt de ikke deres løfte og var snart imot Review og dets tilhengere. rett

(714)Disse "sannhetens motstandere"s løp var snart kjørt. Både Stephensom og Hall mistet deres grunnlag. Utgivelsen av Messenger of Truth opphørte i 1857 og tidlig i 1858 berettet eldste White om denne gruppe: "Ikke en ut av de atten budbærerne som en gang skrøt av å være sammen med dem frembærer nå et offentlig vitnesbyrd og ikke ét sted er det oss bekjent at de har regelmessige møter." Review and Herald, 14.Januar 1858. rett

(714)Side 190, Systematisk veldedighet I budskapets første dager gikk mennesker frem, tilskyndet av en overbevisning, for å forkynne de nyoppdagede sannhetene. De var avhengig av støtte til deres eget arbeid eller frivillige offer fra troende. En sånn usikker metode, var mere eller mindre krampaktig og ustadig. Første del i 1859 føltes behovet for en mer sikker plan og saken ble grundig undersøkt. Fra dette studium ble det utarbeidet en plan som ble kalt Systematisk Veldedighet. I overensstemmelse med 1 Korinter 16,2 blev det anbefalt at det gis regelmessig på ukens første dag og, som det er antydet i 2.Korinter 8, 12 14, en rimelig fordeling av det finansielle ansvar. Planen oppfordret brødre til å legge fem til femogtyve cents til side ukentlig; søstrene, fra to til ti cents; og eierne av eiendommer skal gi to til fem cent for hver hundre dollar eiendomsverdi. rett

(714)Planen ble generelt godt mottatt og fikk her (715) profetiens ånds godkjennelse. Den største synd i menigheten ble utpekt til å være begjærlighet. (side 194) Systematisk veldedighet ble ikke fremstilt å være fuldkommen plan, for det ble også nevnt at "Gud leder sitt folk" i denne sak og "opdrar" dem. (side 191) Ettersom planene for underhold til arbeidet og predikantvirksomheten utvidet seg, ble gavmildhetens ånd oppmuntret mer og mer inntil lys fra skriftene avdekket tiende og offersystemet, som vi kjenner det i menigheten i dag. rett

(715)Side 210, Organisering opp til år 1860 har det ikke vært noen rettsgyldig eller kirkelig organisering blandt sabbatsholdende adventister. De har ikke engang opptatt et navn. De omtaler seg selv som et "spredt folk", den "lille rest", eller andre variasjoner av slike uttrykk. Nå hadde eldste White meddelet gjennom Review at han ville slutte med å påta seg et personlig ansvar for de pengene han har lånt til Review and Herald kontoret. Han gav videre uttrykk for det håpet at tiden snart måtte komme når "dette folk vil være i den situasjon, hvor det er nødvendig å kunne få menighetens eiendommer forsikret, holde deres menighedshus i en god stand, slik at når disse personene skriver deres testamente og som ønsker det kan bevilge en del til utgivelsesavdelingen." Han oppfordret sine brødre til å komme med forslag til hvordan dette ønske kan gennomføres, slik at "vi som et folk" kan sikre de ovennevnte fordeler. rett

(715)Blandt de første svar på denne forespørsel, var et fra bror B omtalt i den forbindelse, hvor han uttrykte sin overbevisning om at det ville være feil å innlemme seg som et ee religiøs organisasjon etter loven. Det som han fremholdt ville være "å gjøre oss et navn," som var det Babelstårnets byggmestres hensikter og ville "ligge ved Babylons grunnvold." Hva angår forsikringen av møtelokaler, var de ikke Herrens eiendom og kunne han ikke ta vare på sine egne uten hjelp fra forsikringsselskapene? Dessuten, sa han, de som låner penger til kontoret, bør ikke kreve å få et gjeldsbevis underskrevet av en rettsgyldig organisasjon, for "de låner det til Herren og de må stole på Herren, for det." Review and Herald, 23.feb. 1860. rett

(715)Etter mye diskusjon ble betenkelighetene angående rettsgyldig organisering av forlagshuset stort sett overvunnet og ved en konferanse avholdt i september i 1860 ble Advent Review forlaget dannet. Noen få måneder senere ble navnet endret til Syvende dags Adventist forlaget. Selv etter dette skridt, var der stadig vekk en motstand hos noen mot å gå inn i menighetsorganisering og emnet fortsatte å bli diskutert. Imidlertid, med et stort flertal for organisering, først ved organiseringen av menighetene, så statskonfersnsene , endelig i 1863, generalkonferansen. rett

(715)Vitnesbyrdet om "Organisering" (side 270 272) handler om den motstand som man møtte i staten New York mot dette valg og om synet som ble gitt om dette. rett

(716)(716) Side 292 Spåmennene kunne i virkeligheten ikke få deres staver til å bli slanger. Med ved magi, hjulpet av den store bedrager, kunne de danne dette inntrykk. Det var utenfor Satans makt å omdanne stavene til levende slanger. Ondskapens fyrste, selv om han hadde en fallen engels visdom og styrke, har ikke makt til å skape eller gi liv; dette er alene Guds forrett. Men alt det som var i Satans makt gjorde han, han lagde en etterligning. I menneskers øyne var disse stavene forvandlet til slanger. Farao og hans hoff trodde det var slik. Det var intet i deres utseende som kunne skille dem fra slangen Moses og Aron braktre fram. På denne måten taler vitnesbyrdene i skriften et språk med den samme ånd og forklarer at skriften taler om saken som den ble vist. Se Vitnesbyrd nr 33, bd 5, side 696 698. rett

(716)Side 355, "Opprøret" På den tiden dette vitnesbyrd ble skrevet, tidlig i 1863, ble Syvende dags Adventistene konfrontert med et alvorlig problem. Nasjonen var i krig. Selv om de innerst inne var militærnektere, var menighedsmedlemmenes sympati, næsten uten unntak, helt med regeringen i dets motstand mot slaveriet. Idet konflikten utviklet seg, ble flere og flere utkalt til hæren. Ved hver innkallelse ble alle distriktene satt til å skaffe et visst anntall rekrutter og når den frivillige hvervning falt under det antall, ble det trukket ut navn til å fylle inn det som manglet. I en vis tid var det mulig mot betaling å kjøpe seg en stedfortreder og dermed frita den hvis navn var trukket. Ettersom det ikke var gjort forbehold for Adventistmedlemmer til ikke stidende tjeneste og ingen mulighet for å holde sabbat, kjøpte sabbatsholderne seg vanligvis til deres fritakelse når de ble trukket ut. Hvis den enkelte person var ute av stand til å betale for seg selv, ble han hjulpet av et fond opprettet til samme formål. rett

(716)Nå , ettersom flere mennesker trengtes og en nasjonal vernepliktslov uten slike fritakelser kom, ble våre brødre rådville overfor hvordan de skulle respondere på en slik utkalling, hvor de ble tvunget til å gå i hæren eller arbeide på sabbaten. rett

(716)Noen få måneder forut for utgivelsen av dette vitnesbyrd, hadde eldste White utgitt en ledende artikkel i Review and Herald under overskriften "Nasjonen", hvilken er henvist til på side 356. Han trodde at regjeringen var den beste på jorden og kempet for en rettferdig sak. Hans beste råd på det tidspunkt var om man ble utkalt "ville det være vanvidd å gjøre motstand," han tilføyde: rett

(716.5) "Han som vil motsette seg inntil han blir, ifølge militærloven, skutt ned, går så langt at han, tror vi, påtar seg selvmordsansvar." Review and Herald, 12.aug. 1862. rett

(716)Arten av noe av korrespondansen som fulgte etter denne artikkelen, som er påpekt av Mrs White, har vært slik at det har fått eldste White til å protestere mot en faktisk anklage om "Sabbatsbrud og (717) mord" som har vært rettet mot ham. Slike ekstremister ble irettesatt av Mrs White på den ene siden og på den andre siden lød et advarselsrop til de som tilbøyelige til å verve seg. rett

(717)I juli, 1864, ble den nasjonale vernepliktslov endret slik at fritakelsesklausulen i $300 ble opphevet. Det ble umiddelbart iverksatt skritt for å sikre de unge Syvende dags Adventist menn de privilegier som var gitt medlemmer av religiøse trossamfunn, som av samvittighedsgrunner var imot å bære våpen – å bli satt til ikke-stridende tjeneste i sykehus eller i omsorgen for fritatte menn. Før alvorlig krise oppsto, var disse bestrebelsene vellykket. I noen få tilfeller ble unge adventistmenn innrullert i hæren og ble satt til hospitalsarbeide eller en annen ikke stridende tjeneste. Uansett oppdrag prøvde de å la deres lys skinne. I flere måneder ble det regelmessig i Review and Heralds spalter publisert en liste over kvitteringer for en soldats traktatsfond for å få litteratur til utdeling blant mennene. rett

(717)Syvende dags adventisternes erfaringer i forbindelse med borgerkrigen, ledte dem til å ta skridt der sikrede dem anerkendt status som militærnægtere, som samtidigt gjorde dem i stand til å følge de bibelske pålæg med hensyn til deres forbindelse med ”de makter som er”, hvilke ”er forordnet av Gud”. rett

(717)Side 421, 456, Klesreformen De klær som normalt ble brukt av kvinner i Amerika på tidspunktet dette ble skrevet (1863, 1867), var meget skadelig for helsen. De var spesielt dårlige på grunn av deres ekstreme lengde, innsnevring av midjen ved korsettet og vekten av tunge skjørt som ble opphengt på hofterne. Omtrent et tiår tidligere tok noen få fremstående kvinner initiativet til å tilegne en ny klesstil som ville være fri for disse alvorlige innvendingene. Den nye klesstil var noe lignende tyrkisk klesdragt som ble båret av både menn og kvinner. Denne ble så populær at det i en periode bl arrangert "klesreforms " stevner året rundt. rett

(717) "Den amerikanske klesdragt", som her nevnes av Mrs. White, var en endring av den tidligere stil og ble støttet av Dr. Harriet Austin fra Dansville, New York. Den kombinerte det korte skjørt, "som nådde omtrent halvveis fra hoften til kneet," med mannlig lignende, bukser, frakke og vest. Se beskrivelse på side 465. Den "såkalte klesreform" ble i 1864 vist til Mrs. White for å være upassende for Guds folk å tilegne seg. rett

(717)I 1865 appellerte Mrs. White, igjennom Hvordan lever man, nr 6, til våre søstre om å tilegne seg en klesstil som var både anstendig og sunn. Det neste året tog den nylig åpnede Helsereform institusjon i Battle Creek skritt for å lage et mønster for klær som ville rette på den amerikanske klesdrakts ekstreme korthet eller de ultra lange og tunge klær som man vanligvis Var kledd i. rett

(717)I 1867 utkom Vitnesbyrd nr 11 med sin første artikkel, "Fornyelse i (718) klesreformen". Se sidene 456 466. Her ble klespørsmålet gjennomgått fullt ut og flere råd ble gitt. Et normgivende mønster ble anbefalt som gav konkret uttrykk for de prinsipper som ble åbenbart for Mrs White og ble henvist til å være "verdig navnet på reformens korte kjole ." Ingen spesielle mønstre ble åpenbart for henne i synet og da saken på et senere tidspunkt ble diskutert, forklarte Mrs. White: rett

(718)Noen har trodd at selve mønsteret som ble gitt er det mønster som alle skulle ta I bruk. Slik er det ikke. Men noe som er så enkelt som dette ville være det beste vi kan ta i bruk under disse omstendigheder. Ingen presis stil er givtt meg som den eksakte regel som bestmmer for alle i deres klær. E.G.White brev 19,1897. sitert fra Beretningen (the story) fra vårt helsebudskab, side 145. rett

(718)Ettersom årene gikk ble kvinnenes dominerende klesstil endret til det bedre og ble mere fornuftig og sunn. De gamle sunne reformklær i deres nøyagtige mønster blev ikke længer anbefalt, men det ble alltid fremført et ensartet vitnesbyrd av Mrs. White, om de fundamentale prinsipper som skulle veilede den kristne i den sak. Slik skrev hun i 1897: rett

(718)La våre søstre kle seg enkelt, som mange gjør, ha klær av gode materialer, holdbare, anstendige, passende for tiden og la ikke klespørsmålet fylle sinnet." Ibid. side 146. . rett

(718)Side 525 Til ytterligere forklaring av temaet om klær henvises leseren til Vitnesbyrd for menigheten, bd 4, nr 30, stykket "Enkelhet i påkledning." rett

(718)Side 689 Siden organiseringen av traktatselskapene i mange stater, har disse påtatt seg forsyningen av bøker og traktater til de verdig trengende. Noen av de verk som her nevnes trykkes ikke lenger.
The Trustees of the Ellen G. White Publications rett