Flytting til Michigan

(97)I 1855 åpnet brødrene i Michigan mulighet for at forlagshuset kunne bli flyttet til Battle Creek. På dette tidspunktet skyldte min mann mellom to og tre tusen dollar og utover bøkene på lager, hadde han utestående regninger på bøker og noen av dem var tvilsomme. Saken kom tydeligvis til en bråstopp, ordrene på bøker var meget få og han fryktet for å bli kvalt i gjeld. Brødrene i Michigan hjalp oss til å få en tomt og bygge et hus. Skjøtet ble skrevet i mitt navn, slik at jeg kunne adskille meg fra det når jeg ville etter min mann var død. rett

(97)Dette var triste dager. Jeg så på mine tre små gutter, snart fryktet jeg, at de ble etterlatt farløse og tanker som disse tvang seg selv over meg: Min mann dør av overarbeid i den nærværende sannhets sak; og hvem ser hva han har lidd, de byrder som han i årevis har båret, den enorme omhu, som har knust hans humør og ødelagt hans helse, brakt ham før tiden til graven og forlater sin familie nødlidende og avhengig? Jeg har ofte spurt: Har Gud noen bekymring for disse ting? Lar han dem gå ubemerket forbi? Jeg ble trøstet i forvisningen om at (98) der er én som dømmer rettferdig og at ethvert offer, enhver selvfornektelse og enhver pinene smerte tålt for hans sak, er nøyaktig opptegnet i himmelen og vil gi dets belønning. Herrens dag vil kunngjøre og bringe til lys ting som ennå ikke er vist. rett

(98)Jeg ble vist at Gud hadde bestemt å gradvis oppreise min mann; så vi måtte utøve sterk tro, for i enhver bestrebelse ville vi få voldsom motstand av Satan; så vi måtte se vekk fra vår ytre fasade og tro. Tre ganger om dagen gikk vi alene til Gud og vi innlot oss i bønn for hans helses bedring. Ofte ble en av oss utmattet av Guds kraft. Herren hørte nådig våre alvorlige rop og min mann begynte å friskne til. I mange måneder steg våre bønner til himmelen tre ganger om dagen om sunnhet til å gjøre Guds vilje. Disse bønnestunder var meget dyrebare. Vi ble brakt inn i en hellig nærhet til Gud og hadde herlig samfunn med ham. Jeg kan ikke forklare mine følelser bedre nå enn slik de var uttrykt i de følgende utdrag fra et brev jeg skrev til søster Howland: rett

(98)Jeg føler meg takknemlig at jeg nå kan ha mine barn med meg, i min egen varetekt og bedre kan lære dem på den rette vei. I ukevis har jeg følt en hunger og tørst for frelse og vi har nytt et nesten uavbrutt samfunn med Gud. Hvorfor holder vi oss borte fra kilden, når vi kan komme og drikke? Hvorfor lengter vi etter brød, når det er et oppfylt lager? Det er rikt og vederlagsfritt. Å min sjel, spis og drikk daglig av de himmelske gleder. Jeg vil ikke unnlate å si det. Guds pris er i mitt hjerte og over mine lepper. Vi kan glede oss i fylden av vår Frelsers kjærlighet. Vi kan spise og drikke av hans vidunderlige herlighet. Min sjel vitner om dette. Mitt mørke er blitt spredd av dette vidunderlige lys og jeg kan aldri glemme det. Herre, hjelp meg til å holde det i levende erindring. Vekk opp hele min sjels kraft! Våkne opp og tilbe din Forløser for hans vidunderlige kjærlighet! rett

(98)Sjeler omkring oss må vekkes og frelses, ellers går de fortapt. Vi har ikke et øyeblikk å miste. Vi har alle en innflytelse som taler for sannheten eller imot den. Jeg ønsker å bringe umiskjennelig vitnesbyrd med meg at jeg er en av Kristi disipler. Vi ønsker noe mer enn sabbatsreligion. Vi behøver det levende prinsipp, og daglig føle personlig ansvar. Mange har unngått dette og fruktene er lettsindighet, likegyldighet, en manglende årvåkenhet og åndelighet. Hvor er menighetens åndelighet? Hvor er menn og kvinner fylte med tro og den Hellige Ånd? Min bønn er: Rens din menighet, Å Gud. I måneder har jeg nytt frihet og jeg er besluttet på å få ordnet min omgang og alle mine handlemåter rett for Herren. rett

(99)(99) Våre fiender kan triumfere. De kan si bitre ord og deres tunge kan komme med sladder, svik og usannhet og likevel vil vi ikke la oss hindre. Vi vet i hvem vi har trodd. Vi har ikke gått forgjeves, heller ikke arbeidet forgjeves. En oppgjørets dag kommer, hvor alle vil bli dømt etter de handlinger som er gjort i legemet. Det er riktig at verden er dyster. motstanden blir sterkere. Den overfladiske person og spotteren kan trives frimodig i deres urettferdighet. Allikevel vil vi ikke bli påvirket av alt dette, men lære å få styrke fra den Mektiges arm. rett

(99)Gud prøver sitt folk grundig. Han vil ha en ren og hellig menighet. Vi kan ikke lese menneskers hjerter. Men Herren har skaffet til veie midler til å holde hans menighet ren. Et fordervet folk har stått fram, som ikke kan leve med Guds folk. De forakter refs og vil ikke bli korrigert. De hadde en mulighet til å få vite at deres kamp var en urettferdig krig. De hadde tid til å angre deres feil; men hadde selvet for kjært til å dø. De ga det næring og det ble sterkt og de adskilte seg fra Guds hengivne folk, som han renser for seg selv. Vi har all grunn til å takke Gud, at en vei har åpnet seg for å frelse menigheten; for Guds vrede må komme over oss, dersom disse fordervede hyklerne fortsatt hadde vært med oss. rett

(99)Enhver ærlig sjel, som kan bedras av disse fiendtlig stemte personer, vil få det sanne lys om disse personene, om alle englene fra himmelen skulle besøke dem for å opplyse deres sinn. Vi har intet å frykte i den sak. Idet vi nærmer oss dommen, vil alle vise deres sanne karakter og det vil bli tydelig hvilken gruppe de tilhører. Såldet rystes. La oss ikke si: «Hold din hånd tilbake, Å Gud.» Menigheten må renses og det vil den bli. Gud regjerer; la folket prise ham. Jeg har ikke den fjerneste tanke om å vike av. Jeg har i sinne å være oppriktig og gjøre rett. Dommen skal settes, bøkene skal åpnes og vi skal dømmes etter våre handlinger. Alle de usannheter som kan være fremmet mot meg, vil ikke gjøre meg verre, heller ikke bedre med mindre de har en tilbøyelighet til å dra meg nærmere min Forløser. rett

(100)Fra det tidspunkt hvor vi flyttet til Battle Creek, begynte Herren å forvandle vår situasjon. Vi fant venner som forstod oss i Michigan, som var klare til å dele våre byrder og dekke våre mangler. Gamle, prøvde venner i midten av New York og New England, særlig i Vermont, følte med oss i våre trengsler og var klare til å hjelpe oss i nødens stund. Ved Konferansen i Battle Creek i november 1856, virket Gud for oss. Hans tjeneres sinn ble oppøvd med hensyn til menighetens gaver. Hvis Guds mishag ble brakt over sitt folk, fordi gavene hadde vært tilsidesatt og forsømt, var det en god utsikt til at hans gunst igjen ville være over oss, så han nådig ville fornye gavene og de ville bo i menigheten for å oppmuntre de svake sjeler og for å rette og irettesette de feilende. Nytt liv ble gitt til saken og medgang fulgte predikantenes arbeid. rett

(100)Utgivelsene ble etterspurt og viste seg å være akkurat hva saken forlangte. Sannhetsbudbringeren (The Messenger of Truth) ble snart nedlagt og den uharmoniske ånd som hadde talt gjennom dette ble spredt. Min mann var i stand til å betale (101) all sin gjeld. Hosten hans opphørte, smerten og sårheten forlot hans lunger og svelg og han ble gradvis frisk igjen, slik at han kunne preke tre ganger om sabbaten og den første dag med letthet. Dette vidunderlige verk angående hans rehabilitering var fra Gud og Han skulle ha all ære. rett

(101)Da min mann ble så dårlig, før vi flyttet fra Rochester, besluttet han å fri seg selv fra ansvaret med utgivelsesarbeidet. Han foreslo at menigheten skulle ta vare på dette arbeidet, og at det ble styrt av en forlagskomite som de skulle utpeke, og at ingen i forbindelse med dette embete skulle få noen økonomisk fordel av dette utover lønnen for hans arbeid. rett

(101)Selv om våre brødre gjentatte ganger ble gjort oppmerksomme på problemet, gjorde brødrene ikke noe med det før 1861. Inntil da var min mann juridisk eier av forlagshuset og den eneste leder av arbeidet. Han nøt tilliten fra sakens aktive venner, som stolte på hans omsorg for midlene, som de gav fra tid til annen, etter hva saken påkrevde, til å bygge opp forlagsvirksomheten. Men selv om meddelelsen ofte ble gjentatt i Review, at forlagshuset i realiteten var menighetens eiendom, hvor han kun var juridisk leder, benyttet våre fiender seg av dette og under påskudd av spekulasjon, gjorde de alt i deres kraft for å hindre ham og å forhale sakens fremgang. Under disse omstendigheter introduserte man organiseringssaken, som resulterte i opprettelsen av Syvendedags Adventist Forlagsselskapet, etter Michiganlovene, våren 1861. rett

(101) om disse problemene vi fikk med forlagsarbeidet og andre grener av saken medførte mye forvirring, var det største offer jeg ble kalt til i forbindelse med arbeidet å overlate mine barn i andres varetekt. rett

(101)Henry hadde vært borte fra oss i fem år og Edson hadde kun fått litt av vår omsorg. I årevis var vår familie meget spredt og vårt hjem som et hotell og vi var borte fra dette hjem det meste av tiden. Jeg næret den dypeste bekymring om mine barn skulle oppdras frie for onde vaner, og jeg gremmes ofte når jeg tenker på motsetningen mellom min situasjon og andres som ikke ville ta byrden og omsorgen, som alltid kunne være hos deres barn, til å gi råd og lære dem, og som bruker deres tid nesten utelukkende på deres egne familier. Og jeg har spurt: Krever Gud så mye av oss og lar andre være uten byrder? Er det fordelt likt? Skal vi haste av gårde fra en byrde til en annen, en del av arbeidet til en annen og kun ha litt tid til å oppdra vårs barn? Mange netter, mens andre sover, har jeg tilbrakt i bitter gråt. rett

(102)Jeg ville planlegge å gjøre ting slik at situasjonen ble mere gunstig for mine barn, men da ville innvendinger framkomme som ville forpurre disse planene. Jeg var meget følsom for feilaktige trekk med mine barn og hver urett de tillot seg brakte meg en sånn hjertesorg at det påvirket min helse. Jeg hadde ønsket at noen mødre kunne bli stillet under samme omstendigheter for en kort tid som jeg har vært under i årevis. Da ville de verdsette de velsignelser de nyter og bedre kunne forstå meg i min nød. Vi ba og arbeidet for våre barn og satte grenser for dem. Vi forsømte ikke riset, men før det ble brukt arbeidet vi først på å få dem til å innse deres feil og da ba vi sammen med dem. Vi søkte å få våre barn til å forstå at vi ville fortjene Guds mishag hvis vi unnskyldte oss fra synd. Og våre anstrengelser ble velsignet til deres beste. Deres største fornøyelse var å behage oss. De var ikke feilfrie, men vi trodde at de likevel ville bli lam i Kristi fold. rett

(102)I 1860 gikk døden over vår terskel og brakk den yngste gren av vårt familietre. Lille Herbert, født (103) den 20.september 1860, døde den 14.desember samme år. Da denne ømme gren ble brutt, hvor våre hjerter blødde som ingen kunne kjenne til uten den som har fulgt sine små lovede barn til graven. rett

(103)Men å, da våre edle Henry døde, i en alder av seksten. [Henry N. Whites død inntraff i Topsham, Maine den 8 desember 1863.] Da vår herlige sanger ble båret til graven og vi ikke lenger hørte hans tidlige sangrøst, ble vårt hjem ensomt. Både foreldrene og de to etterlatte sønnene følte slaget meget sterkt. Men Gud trøstet oss i vårt smertelige tap og med tro og mot gikk vi fremad i det arbeidet han har gitt oss, i et strålene håp om å møte våre barn som har blitt revet fra oss i døden, i den verden hvor sykdom og død aldri vil komme. I august 1865 ble min mann plutselig rammet av lammelse. Det var et tungt slag, ikke bare for meg selv og mine barn, men for Guds sak. Menighetene ble frarøvet både min manns arbeid og mitt eget. Satan triumferte når han så sannhetens arbeid ble hindret på denne måten. Men, takk Gud! - han har ikke fått lov til å ødelegge oss. Etter å ha vært avskåret fra alt aktivt arbeide i femten måneder, vågde vi oss sammen ut enda en gang for å arbeide blant menighetene. rett

(103)Etter å ha blitt forsonet med at min mann ikke ville bli frisk fra sin langvarige sykdom mens han var inaktiv, og at tiden var kommet for meg til å gå ut å bære mitt vitnesbyrd for folk, besluttet jeg å reise til det nordlige Michigan, med min mann i hans sterkt svekkede tilstand i vinterens strengeste kulde. Det krevde ingen liten grad av moralsk oppmuntring og tro på Gud for å få meg til å beslutte å risikere så mye, men jeg visste at jeg hadde et arbeid å gjøre og for meg var det som om at Satan var bestemt på å holde meg fra det. Jeg hadde ventet lenge for at vårt fangenskap skulle opphøre og fryktet at dyrebare (104) sjeler ville mistes på grunn av denne forsinkelsen. Å være borte i lengre tid fra marken var for meg verre enn døden og skulle vi reise av gårde kunne vi bare omkomme. Så den 19. desember 1866, forlot vi Battle Creek i en snøstorm mot Wright, Michigan. Min mann utholdt reisen på 145 kilometer bedre enn jeg fryktet og virket å ha det like godt da vi nådde vårt mål som da vi forlot Battle Creek. rett

(104)Her begynte vårt første virkningsfulle arbeid etter hans sykdom. Her begynte han å arbeide som i tidligere år, selv om han var svak. Han ville tale i tretti eller førti minutter formiddagen på sabbaten og på den første dag, mens jeg ville tale resten av tiden og så tale om ettermiddagen hver dag, rundt halvannen time hver gang. Vi ble lyttet til med den største oppmerksomhet. Jeg så at min mann ble sterkere, mere klar og mere sammenhengende i sine emner. Og ved en anledning talte han en time med klarhet og kraft, med arbeidets byrde på seg, som før hans sykdom. Min takknemlighet var usigelig. Jeg reiste meg i forsamlingen og i omtrent en halv time prøvde jeg under gråt å uttrykke denne. Forsamlingen var dypt rørt. Jeg følte meg forvisset om at dette var begynnelsen til en tid med bedre dager for oss. rett

(104)Guds hånd var meget tydelig i hans rehabilitering. Sannsynligvis er det ingen andre som har blitt friske igjen etter å ha blitt rammet av et slikt slag. Likevel ble et slag, som rammet hjernen alvorlig, fjernet av Guds gode hånd fra hans tjener, og han fikk ny styrke både i kropp og sinn. rett

(104)I løpet av de årene som fulgte min manns helbredelse, åpnet Herren en umåtelig stor misjonsmark for oss. Selv om jeg først tok på meg vervet som taler med sjenerthet, åpnet Guds forsyn veien for meg og jeg fikk styrke til å stå foran store tilhørerskarer. Sammen deltok vi på våre leirmøter og andre store samlinger, fra Maine til Dakota, fra Michigan til Texas og California. rett

(105)Arbeidet begynte i svakhet og mørke fortsatte til vekst og styrke. Forlagshusene i Michigan og i California og misjon i England, Norge og Sveits, vitnet om dets vekst. I stedet for at opplaget av vårt første blad kom i en koffert til kontoret, ble nå omkring et hundre og førti tusen eksemplarer av våre forskjellige tidsskrifter sendt månedlig ut fra utgivelseskontorene. Guds hånd har vært med hans arbeid for til å gi framgang og bygge det opp. rett

(105)Den videre historien om mitt liv ville inkludere beretningen om forskjellige virksomheter som har reist seg blant oss og hvormed mitt livsverk ble tett innblandet. For oppbygningen av disse institusjoner arbeidet min mann og jeg selv med penn og stemme. Å skrive ned, selv kortfattet, opplevelsen fra disse virksomme og travle år ville langt overskride rammen for denne skildring. Satans anstrengelser for å hindre arbeidet og for å ødelegge arbeidsfolkene har ikke opphørt, men Gud har hatt en omsorg for sine tjenere og for sitt arbeid.

neste kapitel