Min manns død

(105)Til tross arbeidet, bekymringer og ansvar som min mann har vært fylt med, var han i hans sekstiende år aktiv og energisk i sinn og legeme. Tre ganger falt han under et slag av lammelse, og allikevel hadde han, ved Guds velsignelse og en naturlig sterk kroppsbygning, vært i stand til å komme til krefter igjen. Igjen reiste han seg, forkynte og skrev med sin sedvanlige iver og energi. Side om side har vi arbeidet i Kristi sak i trettiseks år; og vi håpet at vi kunne stå sammen for å være vitne til den seirende avslutningen. Men slik var ikke Guds vilje. Den utvalgte beskytter av min ungdom, (106) mitt livs ledsager, partneren i mitt harde arbeid og lidelse, ble tatt vekk fra min side og jeg er overlatt til å avslutte mitt arbeid og stride striden alene. rett

(106)Våren og tidlig om sommeren i 1881 tilbrakte vi sammen i vårt hjem i Battle Creek. Min mann håpte å kunne ordne sin forretning så å vi kunne reise til stillehavskysten og hengi oss selv til skrivning. Han mente at vi hadde gjort et feilgrep ved å la sakens tilsynelatende mangler og våre brødres anmodninger tilskynde oss til å arbeide aktivt i forkynnelse, hvor vi egentlig skulle ha skrevet. Min mann besluttet å frambringe det herlige forløsningsemne mer fyllestgjørende. Jeg selv hadde lenge tenkt på forberedelsen av betydningsfulle bøker. Vi følte begge at så lenge våre mentale krefter var uskadde burde vi fullføre disse verkene. Det var en plikt som vi skyldte oss selv og Guds sak å hvile fra kampens hete. Vi skulle gi våre folk den dyrebare sannhets lys som Gud hadde åpnet for våre sinn. rett

(106)Noen uker før min manns død, minnet jeg ham alvorlig om viktigheten av å oppsøke en arbeidsmark hvor vi ville være frie fra byrdene som nødvendigvis ble pålagt oss i Battle Creek. I et svar talte han om forskjellige saker som krevde oppmerksomhet før vi kunne gå - plikter som noen måtte gjøre. Da spurte han med dyp følelse: «Hvor er menneskene som kan gjøre dette arbeidet? Hvor er de som har en uselvisk interesse for våre institusjoner og som vil stå for det riktige, upåvirket av noen som helst innflytelse som de kan komme i kontakt med?» rett

(106)Med tårer uttrykte han sin bekymring for våre institusjoner i Battle Creek. Han sa: Mitt liv er gitt til å oppbygge disse institusjoner. Det er som døden å forlate dem. De er som mine barn og jeg kan ikke få tankene vekk fra dem. Disse institusjoner er Herrens redskaper til å gjøre et spesielt arbeid. Satan søker å hindre og tilintetgjøre ethvert middel, som Herren bruker på arbeidet for (107) menneskets frelse. Hvis den store motstander kan forme disse institusjoner etter verdens standard, er hans mål nådd. Det er min største bekymring å ha de riktige mennesker på det riktige sted. Hvis de som er i ansvarlige stillinger er svake i moralsk kraft og vaklende i prinsipper, tilbøyelig til å lede hen mot verden, er det masser som ville lede. Ond innflytelse må ikke herske. Jeg ville heller dø, enn å leve og se disse institusjoner bli vanstyrt, eller vendt bort fra den hensikt de er startet opp for. rett

(107)«I mitt forhold til denne sak har jeg vært lengst og tettest knyttet til forlagsarbeidet. Tre ganger har jeg falt og blitt slått med lammelse, gjennom min hengivelse til denne grenen av arbeidet. Nå da Gud har gitt meg fysisk og mental styrke, føler jeg, at jeg kan tjene hans sak, som jeg aldri før har kunnet tjene. Jeg er nødt til å se utgivelsesarbeidet få framgang. Det er innflettet i mye av min eksistens. Hvis jeg glemmer denne del av dette verk, så la min høyre hånd glemme hennes dyktighet.» rett

(107)Vi hadde en avtale om å ta del i et teltmøte i Charlotte, sabbaten og søndag, den 23. og 24. juli. Da jeg hadde dårlig helse, besluttet vi å reise med privat skyss. Underveis så min mann ut til å være glad og virket allikevel alvorlig. Han priste gjentagende ganger Herren for den nåde og de velsignelser han fikk og uttrykte hans egne følelser med hensyn til fortiden og fremtiden: «Herren er god og skal med høye rop prises. Han er en nærværende hjelp i nødens tid. Fremtiden virker overskyet og uklar, men Herren vil ikke la oss være uroet over disse ting. Når trengsler kommer, vil han gi oss nåde til å utholde dem. Hva Herren har vært for oss og hva han har gjort for oss, burde gjøre oss så takknemlige at vi aldri ville murre eller klage. Vårt arbeid, våre byrder og ofre vil aldri bli fullt ut påskjønnet av alle. Jeg ser at jeg har mistet min sinnsro og Guds velsignelse ved å la meg selv bli forferdet over disse ting.» rett

(107)«Det har virket hardt for meg at mine motiver skulle misforstås og at mine beste anstrengelser for å hjelpe, oppmuntre og styrke mine brødre igjen og igjen skulle vendes imot meg. Men jeg husket på Jesus og hans skuffelser. Hans sjel ble bedrøvet over at han ikke ble verdsatt av dem han kom for å velsigne. Jeg burde ha dvelt ved Guds nåde og miskunnhet, prist ham mer og beklaget meg mindre over mine brødres utakknemlighet. Hadde jeg i stedet overlatt alle mine bekymringer til Herren, tenkt mindre på hva andre har sagt og gjort imot meg, ville jeg ha mer fred og glede. Jeg vil nå først søke å beherske meg selv så jeg ikke krenker i ord og handling, og så hjelpe mine brødre til å gjøre stiene rette for deres føtter. Jeg vil ikke stoppe og murre over noe galt som er gjort mot meg. Jeg har forventet mere av mennesker enn jeg burde. Jeg elsker Gud og hans arbeid og jeg elsker også mine brødre.» rett

(108)Lite tenkte jeg, mens vi reiste, at dette var den siste reise vi noensinne ville ha sammen. Været skiftet plutselig om fra trykkende hete til bitende kulde. Min mann ble kald, men trodde at hans helse var så god at han ikke ville få noen varig skade. Han arbeidet ved møtene i Charlotte og forkynte sannheten med stor klarhet og kraft. Han talte av den lyst han hadde, ved å henvende seg til et folk som viste en så dyp interesse for de emnene som var mest dyrebare for ham. Herren har i virkeligheten fornyet min sjel, sa han, selv om jeg har brutt livets brød for andre. Over alt i Michigan roper folk ivrig etter hjelp. Hvor jeg lengter etter å trøste, oppmuntre og styrke dem med de dyrebare sannheter som er anvendelige for denne tid! rett

(108)På vår vei hjem klagde min mann over lettere ubehag selv om han gjorde sitt arbeide som vanlig. Hver morgen var vi i lunden nær vårt hjem og forente oss i bønn. Vi var alvorlig opptatt med å kjenne vår oppgave. Vi fikk hele tiden brev fra forskjellige steder som oppfordrede oss til å delta i leirmøter. Til tross for vår beslutning om å (109) hengi oss selv til skrivning, var det svært vanskelig å avvise å møtes med våre brødre ved disse betydningsfulle samlinger. Vi ba alvorlig for visdom til å kjenne den rette vei. rett

(109)Sabbats morgen gikk vi som vanlig sammen til lunden, og min mann ba meget inderlig tre ganger. Han virket uvillig til å opphøre med å trygle Gud særlig for veiledning og velsignelse. Hans bønner ble hørt og fred og lys kom over våre hjerter. Han priste Herren og sa: Nå gir jeg det hele til Jesus. Jeg merker en herlig, himmelsk fred, en forsikring om at Herren vil vise oss vår plikt; for vi ønsker å gjøre hans vilje. Han fulgte meg til teltet og åpnet møtet med sang og bønn. Det var den siste gang han kom til å stå ved min side ved talerstolen. rett

(109)Den etterfølgende mandag hadde han en kraftig forkjølelse og den neste dag var jeg også angrepet. Sammen reiste vi til sanatoriet for kur. Om fredagen ble mine sykdomstegn mindre. Doktoren fortalte meg da at min mann hadde trang til å sove og at faren var overhengende. Jeg gikk straks til hans værelse og så snart jeg så hans ansiktsuttrykk visste jeg at han ved å dø. Jeg prøvde å vekke ham. Han forstod alt hva jeg sa til ham, reagerte på alle spørsmål som kunne besvares med ja eller nei, men syntes ute av stand til å si noe mer. Da jeg fortalte ham at jeg trodde han ved å dø, viste han ingen overraskelse. Jeg spurte om Jesus var dyrebar for ham. Han sa: Ja, å, ja. Har du intet ønske om å leve? spurte jeg. Han svarte: Nei. rett

(109)Vi knelte da ved hans sengekant og vi ba for ham. Et fredfylt uttrykk hvilte over hans ansikt. Jeg sa til ham: «Jesus elsker deg. De evige armer er under deg.» Han svarte: «Ja, Ja.» rett

(109)Bror Smith og andre brødre ba da omkring hans sengekant og trakk seg tilbake for å det meste av natten i bønn. Min mann sa at han ikke merket noen smerte; men det var tydelig at han raskt ble dårligere. Dr Kellogg og hans hjelpere gjorde alt i deres (110) makt for å holde ham tilbake fra døden. Han våknet langsomt, men var fortsatt meget svak. rett

(110)Neste morgen så han ut til å bli litt bedre, men ved middagstids fikk han en forkjølelse som etterlot ham bevistløs. Ved 3 tiden sabbats ettermiddag, den 6. august 1881, åndet han stille sitt liv ut, uten noe krampetrekk eller en stønn. rett

(110)Rystelsen av min manns død - så plutselig, så uventet - falt på meg med knugende vekt. I min svake tilstand hadde jeg samlet styrke til å bli ved hans sengekant til det siste, men da jeg så hans øyne lukket i døden, fikk den avkreftede natur fritt løp og jeg var fullstendig utmattet. Noen ganger syntes jeg å balansere mellom liv og død. Livsflammen brente så svakt at et åndepust kunne slukke den. Om natten ville min puls bli svakere og min ånde tyngre og tyngre til den syntes å opphøre. Kun ved Guds velsignelse og den uopphørlige pleie og årvågenhet av lege og medhjelperne holdt mitt liv oppe. rett

(110)Selv om jeg ikke hadde reist meg fra min sykeseng etter min manns død, ble jeg båret til teltet den etterfølgende sabbat for å delta i hans begravelse. Ved avslutningen av prekenen følte jeg en tilskyndelse til å vitne om verdien av den kristnes håp i sorgens og savnets time. Da jeg reiste meg, fikk jeg styrke og jeg talte i omtrent ti minutter, opphøyde Guds barmhjertighet og kjærlighet under hele forsamlingens påhør. Ved avslutningen av denne gudstjeneste fulgte jeg min mann til Oak Hill Cemetery, hvor han ble lagt til hvile inntil oppstandelsesmorgenen. rett

(110)Min fysiske styrke har blitt slått ut av dette slaget, likevel holdt kraften av guddommelig nåde meg oppe i mitt store savn. Da jeg så min mann ånde ut, følte jeg at Jesus var mer dyrebar for meg enn Han noensinne hadde vært før på noe tidligere tidspunkt av mitt liv. Da jeg stod ved min førstefødte og han lukket sine øyne i døden, kunne jeg si: «Herren gav og Herren tok, Herren være lovet!» Og jeg følte da at jeg hadde en trøster i Jesus. (111) Og da min sistefødte ble revet vekk fra mine armer og jeg ikke lenger kunne se hans lille hode på puten ved min side, da kunne jeg si: «Herren gav og Herren tog, Herren være lovet!» Og når han som jeg har vist så stor hengivenhet til, ham jeg har arbeidet sammen med i trettiseks år var tatt vekk, kunne jeg legge mine hender på hans øyne og si: Jeg betror mine skatt til Deg, inntil oppstandelsesmorgenen. rett

(111)Da jeg så ham gå bort og så de mange venner føle med meg, tenkte jeg: Hvilken en motsetning til Jesu død, da han hang på korset! Hvilken motsetning! Ved hans smertestund, hånet og spottet spotterne ham. Men han døde og han gikk gjennom graven for å gjøre den skinnende og opplyse den, så vi kan ha glede og håp selv i døden; så vi kan si, når vi legger våre venner til hvile i Jesus: Vi skal møte dem igjen. rett

(111)Til tider følte jeg at jeg ikke kunne la min mann dø. Men disse ord lot til å være innprentet i mitt sinn. «Vær stille og kjenn at jeg er Gud.» Jeg merket mitt tap sterkt, men torde ikke å overgi meg selv til nytteløs sorg. Det ville ikke bringe den døde tilbake. Og jeg er ikke så selvisk at jeg ønsker, hvis jeg kunne, å bringe ham fra hans fredfylte søvn, til at han igjen skulle i livskamp. Som en prøvet kriger, hadde han lagt seg ned for å sove. Jeg vil se med velvilje på hans hvilested. Den beste måte som jeg og mine barn kan ære minnet om ham, som er falt, er å ta opp arbeidet hvor han forlot det og i Jesu styrke føre det fram til fullendelse. Vi vil være takknemlige for de nyttige år som vi har hatt med ham; og for hans skyld og for Kristi skyld, vil vi lære en lekse av hans død som vi aldri skal glemme. Vi vil la dette smertelige tap gjøre oss mer vennlige og milde, mer tålmodige, utholdende og betenksomme mot de levende. rett

(111)Jeg tar mitt livsverk opp alene, i full tillit til at min Forløser vil være med meg. Vi har kun en liten stund til å (112) føre krigen; så vil Kristus komme, så dette krigsskue vil slutte. Så vil våre siste anstrengelser kunne gjøres i arbeidet med Kristus og fremme hans rike. Noen, som har stått i fronten av slaget og nidkjært motstått det onde, som kom og falt ved pliktposten; de levende ser sørgmodig på de falne helter, men det er ingen tid til å slutte å arbeide. De må holde rekkene intakt; gripe banneret fra den hånd som er lammet av døden og med fornyet energi hevde sannheten og Kristi ære. Som aldri før må det gjøres motstand mot synd - mot mørkets krefter. Tiden påkrever energisk og besluttsom handling fra deres side, som tror på den nærværende sannhet. Hvis ventetiden syntes lang før vår Forløser kommer; hvis vi, bøyet av lidelse og utmattet av hardt arbeide, føler oss utålmodig for å motta en ærefull utfrielse fra krigen, så la oss huske - og la dette komme til erindring hver gang man murrer - at vi er etterlatt på jorden for å støte på stormer og kamper, for å få fullkommen kristen karakter og bli bedre kjent med Gud vår Fader og Kristus vår eldre bror og for å utføre arbeide for Mesteren, for å vinne mange sjeler for Kristus. «De forstandige skal stråle som himmelhvelvingens glans og de, som førte de mange til rettferdighet, skal lyse som stjerner evig og alltid.»

neste kapitel