Min omvendelse

(14)I mars 1840 besøkte William Miller Portland, Maine og gav sin første serie med foredrag om Kristi annet komme. Disse foredrag vakte stor oppmerksomhet og Den Kristne Kirke i Casco Street, som Miller disponerte, var overfylt dag og natt. Det var ingen hysteriske sinnsbevegelser i kjølvannet av disse møtene, men en dyp høytidelighet preget deres tanker mens de lyttet til hans utleggelser. Ikke bare ble det utvist stor interesse i byen, men også folkene fra landet omkring strømmet inn dag etter dag med deres matpakker og ble der fra morgenen og helt til avslutningen av kveldsmøtet. rett

(14)Sammen med mine venner fulgte jeg disse møtene og lyttet til den overraskende meddelelse at Kristus skulle komme 1843, kun noen ganske få år inn I fremtiden. trollbundet Miller utla profetiene med en presisjon som overbeviste hans tilhøreres hjerter. Han dvelte ved de profetiske perioder og frembrakte mange beviser som styrket hans standpunkt. Hans alvorlige og kraftfulle appeller og formaninger til dem som ikke var forberedt grep folkemengden som om de var trollbundet. rett

(14)Særskilte møter ble avholdt hvor syndere kunne få en mulighet til å søke deres frelser og forberede seg for de fryktelige begivenheter som snart skulle skje. Frykt og overbevisning spredte seg til hele byen. Bønnemøter ble opprettet, og det var en universell vekkelse blant de forskjellige trosretninger, for de følte alle mer eller mindre påvirkningen som utstrålte fra læren om Kristi snarlige gjenkomst. rett

(14)Da syndere ble kalt frem til den fremste rad, svarte hundrevis på oppfordringen og jeg, blant de siste, trengte meg gjennom mengden og tok plass blant de søkende. Men det var i mitt hjerte en følelse om at jeg aldri kunne være verdig til å kalles et Guds barn. En manglende selvtillit og en overbevisning om at det ikke ville være mulig å få andre til å forstå mine følelser forhindret meg fra å søke hjelp fra mine kristne venner. Slik flakket jeg unødig rundt I mørke og fortvilelse mens de, som ikke som ikke la merke til min tilbakeholdenhet, var helt uvitende om min tilstand. rett

(15)En kveld kom min bror Robert og jeg hjem fra et møte hvor vi hadde lyttet til en meget gripende preken om den kommende Kristi regjering på jorden fulgt av en alvorlig og høytidelig appell til kristne og syndere om å berede seg til dommen og Herrens komme. Min sjel var opprørt over det jeg hadde hørt. Og så dyp var følelsen av overbevisning i mitt hjerte at jeg fryktet at Herren ikke ville skåne meg for å ta meg hjem. rett

(15)Disse ordene ringte I mine ører: “Herrens store dag er nær! Hvem skal være I stand til å stå når han viser seg!” Dette stod I mine ører: Skån meg, åh Herre gjennom natten! Ta meg ikke bort I mine synder, ynk deg over meg, frels meg! For første gang prøvde jeg å forklare mine følelser til min bror Robert, som var to år elder enn meg selv; jeg fortalte ham at jeg ikke ville driste meg til å hvile eller å sove før jeg hadde visshet om at Gud hadde tilgitt mine synder. rett

(15)Min bror gav intet umiddelbart svar, men årsaken til hans taushet var snart tydelig for meg; han gråt i forståelse for mine kvaler. Dette oppmuntret meg til å betro han enda mere, for å fortelle ham at jeg hadde traktet etter døden i de dagene hvor livet kjentes som en så tung byrde for meg å bære; men nå fylte tanken om at jeg jeg ville dø i min nåværende syndige tilstand og være evig fortapt meg med skrekk. Jeg spurte ham om Gud ville skåne mitt liv for den ene natten dersom jeg tilbrakte den i inntrengende bønn til ham. Han svarte: “Jeg tror han vill dersom du ber til Ham I tro, og jeg vil be for deg og for meg selv. Ellen, vi må aldri glemme det vi har hørt her denne kvelden.” rett

(16)Da jeg kom hjem, tilbrakte jeg de fleste av mørkets lange timer I bønn og gråt. En grunn som fikk meg til å skjule mine følelser for mine venner var frykten for å høre ord som ville gjøre meg motløs. Mitt håp var så lite, og min tro så svak, at jeg fryktet at dersom en annen ville få lignende oppfatning om min tilstand, så ville dette støte meg ut i fortvilelse. Dog lengtet jeg etter at noen kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre for å bli frelst, hvilke steg jeg matte ta for å møte min frelser og gi meg helt over til men Herre. Jeg så det som en stor ting å være en kristen og følte at det krevde en viss anstrengelse for min del. rett

(16)Mine tanker fortsatte å være slik i måneder. Jeg pleide å gå på metodist møtene sammen med mine foreldre; men da jeg siden fattet interesse for Kristi snare komme, fulgte jeg møtene i Casco Street. Den etterfølgende sommer reiste mine foreldre til metodist leirmøtet i Buxton, Maine og tok meg med der. Jeg var fullt besluttet på alvorlig å søke Herren og om mulig få tilgivelse for mine synder. Det var en stor lengsel i mitt hjerte for den kristnes håp og fred som oppnås ved tro. rett

(16)Jeg ble meget oppmuntret da jeg lyttet til en preken over ordene, jeg vil “gå inn til kongen,” “og om jeg omkommer, så la meg da omkomme!” I hans kommentarer henvendte taleren seg til dem som vaklet mellom håp og frykt og lengtet etter å bli frelst fra deres synder og motta Kristi tilgivende kjærlighet, men som allikevel ble holdt I tvil og trelldom av motløshet og frykt for å mislykkes. Han rådet slike å overgi seg selv til Gud og våge å gå på hans nåde uten utsettelse. De vil finne en nådig Frelser, klar til å gi dem barmhjertighetens septer, likesom Ahasuerus gav Ester et tegn for hans gunst. Alt som krevdes av synderen skjelvende I sin Herres nærhet, var å ta troens hånd frem og røre ved hans tros septer. Denne berøring sikret tilgivelse og fred. rett

(16)De som ventet for å gjøre seg mere verdige til guddommelig gunst før de vågde å kreve Guds løfter, gjorde en skjebnesvanger feil. Jesus alene renser fra synd; han alene kan tilgi våre overtredelser. Han har gitt løfte om at han vil lytte til begjæringen og gi bønnesvar til dem som kommer til ham i tro. Mange har en uklar forestilling om at de må gjøre noen forunderlige anstrengelser for å oppnå Guds gunst. Men alt strev i egen kraft er forgjeves. Det er kun ved forbindelse med Jesus gjennom tro at synderen blir et håpefullt, troende Guds barn. Disse ordene trøstet meg og gav meg klarhet i hva jeg måtte gjøre for å bli frelst. rett

(17)Nå begynte jeg å se min vei mere klart og mørket begynte å vike. Jeg søkte alvorlig om forlatelse for mine synder og strebet etter å gi meg selv helt til Herren. Men mitt sinn var ofte i stor nød fordi jeg ikke erfarte den åndelige henrykkelse som jeg mente ville være beviset for at Gud godtok meg og jeg torde ikke selv å tro at jeg var omvendt uten dette. Å hvor mye trengte jeg ikke å bli opplært om enkelheten i dette! rett

(17)Mens jeg var bøyd ved alteret sammen med andre som søkte Herren, var mitt hjertes rop: Hjelp, Jesus, frels meg ellers går jeg fortapt! Jeg vil aldri opphøre med å be før min bønn er hørt og mine synder tilgitt! Jeg merket min mangelfulle, hjelpeløse tilstand som aldri før. I det jeg knelte og bad, ble mine byrder med ett tatt fra meg og mitt hjerte var lettet. Først kom en skrekkfølelse over meg og jeg prøvde å ta tilbake min pinefulle byrde. Det syntes for meg som at jeg ikke hadde noen rett til å føle glede og lykke. Men Jesus syntes meg meget nær; jeg følte meg i stand til å komme til ham med alle mine sorger, uhell og prøvelser, akkurat som de trengende kom til ham for lindring da han var på jorden. Det var en forvissning i mitt hjerte om at han forstod mine særlige prøvelser og hadde medfølelse for meg. Jeg kan aldri glemme denne dyrebare forsikring fra Jesu medlidende ømhet mot en som var så lite verdig hans oppmerksomhet. Jeg lærte mere om Kristi gudommelige karakter i denne korte tiden jeg var nedbøyd blant de be bedende enn noensinne før. rett

(19)En av mødrene i Israel kom til meg og sa: “Kjære barn, har du funnet Jesus? “Jeg skulle til å svare “ja “, da hun utbrøt: “Det har du virkelig, jeg kan se det I ditt ansikt!” Igjen og igjen sa jeg til meg selv: “Kan dette være religion? Har jeg ikke tatt feil?” Det syntes for mye for meg å gjøre krav på et slikt opphøyd privilegium. Selv om jeg var for sjenert til åpenlyst å bekjenne det, følte jeg at Frelseren hadde velsignet meg og tilgitt mine synder.“ rett

(18)Like etter dette ble møtet avsluttet og vi begynte å gå hjem. Mitt sinn var fylt av de prekenene, formaningene og bønnene vi hadde hørt. Alt I naturen syntes forandret. I løpet av møtet tok skyer og regnvær overhånd en stor del av tiden, og mine følelser hadde vært I harmoni med været. Nå skinte solen klart og badet jorden med lys og varme. Jorden syntes å smile under Guds fred. Slik har strålene fra rettferdighetens sol trengt inn i skyene og mørket I mitt sinn og fordrevet dets mørke. rett

(18)Det syntes for meg som om enhver måtte være I fred med Gud og gjort levende av hans Ånd. Alt som mitt øye hvilte på syntes å ha blitt forvandlet. Trærne var skjønnere og fuglene sang mere søtt enn noensinne før; de syntes å prise skaperen I deres sang. Jeg hadde ikke lyst til å tale av frykt for at denne lykke skulle forsvinne, og at jeg skulle miste den dyrebare visshet om Jesu kjærlighet til meg. rett

(18)I det vi nærmet oss vårt hjem i Portland, traff vi noen mennesker som arbeidet på gaten. De samtalte med hverandre om alminnelige emner, men mine ører var døve for alt annet enn Guds pris, og deres ord kom til meg som takk og gledefull hosianna. Jeg vendte meg da til min mor og sa: Hvordan kan det ha seg at alle disse menneskene priser Gud og de har ikke vært på leirmøtet. Jeg forstod da ikke hvorfor tårene samlet seg i min mors øyne og et ømt smil lyste opp I hennes ansikt da hun lyttet til meine enkle ord som fikk henne til erindre en lignende erfaring hun selv hadde hatt. rett

(19)Min mor elsket blomster og fant mye glede med å dyrke dem og gjorde på denne måten hjemmet tiltrekkende og behagelig for hennes barn. Men vår hage hadde aldri vært så deilig for meg som den dagen vi kom hjem. Jeg gjenkjente et uttrykk av Jesu kjærlighet i hver busk, knop og blomst. Disse skjønne ting syntes å tale i Guds Kjærlighets dempede språk. rett

(19)Det var en skjønn lyserød blomst I hagen som kaltes Sarons rose. Jeg husket jeg nærmet meg den og rørte ærbødig de fine kronblader; de syntes å besitte en ukrenkelighet I mine øyne. Mitt hjerte overstrømmes med ømhet og kjærlighet for disse skjønne Guds skapninger. Jeg kunne se guddommelig fullkommenhet I disse blomster som prydet jorden. Gud pleiet dem og hans altseende øyne hvilte over dem. Han har skapt dem og sett at det var godt. rett

(19) “Åh” tenkte jeg, hvis han elsker og tar vare på blomstene som han har prydet med skjønnhet slik, hvor mye mere ømt vil han ta vare på de barn som er dannet i hans bilde. Jeg gjentok dempet for meg selv: “Jeg ger et Guds barn, hans kjærlige omsorg er omkring meg. Jeg vil være lydig og på ingen måte mishage ham, men vil prise hans navn og elske ham alltid.” rett

(19)Mitt liv kom nå fram for meg i et annet lys. Den sorg som hadde formørket min barndom syntes å ha blitt gitt meg i barmhjertighet for mitt beste, til å vende mitt hjerte vekk fra verden og dens utilfredsstillende fornøyelser og vende det mot himmelens varige attrasjoner. rett

(19)Ikke lang tid etter at vi kom tilbake fra leirmøtet, ble jeg og flere andre inkludert i menigheten på prøve. Mine tanker var veldig opptatt av dåpsspørsmålet. Ung som jeg var, kunne jeg kun se én dåpsmetode som var bemyndiget av skriftene, og det var dåp med full neddykking. Noen av mine metodistsøstre prøvde forgjeves å overbevise meg om at bestenkelse var bibelsk dåp. Metodistpredikanten innvilget neddykking av kandidatene dersom de i sin samvittighet foretrakk dette, selv om han så på bestenkelse som like så akseptabel for Gud. rett

(20)Endelig var tidspunktet bestemt for oss å motta denne høytidelige innvielse. Det var mye vind den dagen da vi, tolv i tallet, gikk ned til havet for å bli døpt. Bølgene gikk høyt og kastet seg på bredden; men da jeg tok det tunge kors opp, var min fred som en flod. Da jeg reiste meg opp fra vannet, så var min styrke nesten vekke, for Herrens kraft hvilte over meg. Jeg følte fra nå av at jeg ikke var av denne verden, men hadde blitt oppreist fra denne vannige grav til et nytt liv. rett

(20)Den samme dagen om ettermiddagen ble jeg mottatt i menigheten med fullt medlemskap. En ung kvinne stod ved siden av meg som også var kandidat til å bli tatt opp i menigheten. Mitt sinn var fylt av fred og glede inntil jeg la merke til gullringene som glitret på hennes fingre og de store, prangende øreringene i hennes ører. Da så jeg at hennes kyse var smykket med kunstige blomster og kostelige pyntebånd satt med sløyfer og dusker. Min glede ble dempet av dette uttrykk av forfengelighet hos en som bekjenner seg å være etterfølger av den nøysomme og ydmyke Jesus. rett

(20)Jeg forventet at predikanten ville gi noen hviskende irettesettelser eller råd til denne søster; men han var tilsynelatende likegyldig overfor hennes prangende kledning og ingen irettesettelse ble gitt. Vi tok begge den høyre hånd for fellesskap. Hånden, som var dekorert med edelstener, grep fatt I Kristi representant og begge våre navn ble registrert I menighetsboken. rett

(20)Denne omstendighet forårsaket meg ingen liten forvirring og prøvelse ettersom jeg husket apostelens ord: “Det samme skal kvinnene gjøre, verdig kledte med anstendighet og ærbarhet, så de ikke smykker seg med håroppsetning, gull eller perler eller kostbar drakt, men (som det passer seg for kvinner som bekjenner gudfryktighet) med gode gjeneninger” Læren I dette skriftsted syntes å være åpent forkastet av dem, som jeg så på som hengivne kristne og som var mye eldre i erfaring enn det jeg selv var. Hvis det I virkeligheten var så syndig som jeg antok, å etterligne de verdsliges overdrevne kleskode, ville disse kristne sannelig forstå det og rette seg den bibelske norm. For mitt eget vedkommende besluttet jeg likevel å følge min egen overbevisning om disse ting. Jeg kunne ikke overse at det var I konflikt med evangeliets ånd å bruke gudgitt tid og midler til besmykkelse av vår person, da ydmykhet og selvfornektelse ville være mere passende for dem, hvis synder hadde kostet det uendelige offer av Guds sønn.

neste kapitel