Predikanters hustruer

(137)Jeg så predikantenes hustruer. Noen av dem er ikke til minste hjelp for sine menn, og likevel bekjenner de seg til den tredje engels budskap. De tenker mer på å oppfylle sine egne ønsker og sit eget behag enn Guds vilje, eller hvordan de kan holde sine menns hender oppe ved sine trofaste bønner og sin forsiktige levemåte. Jeg så at noen av dem opptrer på en så egensindig og egoistisk måte at Satan gjør dem til sine redskaper og arbeider gjennom dem for å ødelegge innflytelsen og brukbarheten hos deres menn. De føler seg fri til å klage og knurre om de skulle komme under trange kår. De glemmer hvordan de kristne måtte lide for sannhetens skyld fordum, og de mener at alt må gå etter deres ønsker og på (138) deres måte. De må følge sin egen vilje. De glemmer den lidende Jesus, han som er deres Mester. De glemmer smertenes mann, som kjente til sorg - han som ikke hadde det han kunne helle sitt hode til. De bryr seg ikke om å tenke på den hellige pannen som ble gjennomstukket av tornekronen. De glemmer ham som sank under byrden da han bar sitt eget kors til Golgata. Det var ikke bare korstreets byrde som hvilte på ham, men vekten av verdens synder. De glemmer de fryktelige naglene som ble drevet gjennom hans følsomme hender og føtter, og hans pinefulle rop før han oppga ånden: "Min Gud! min Gud! hvorfor har du forlatt meg?" Etter all denne lidelsen som ble båret for deres skyld, nærer de likevel en sterk uvilje mot å lide for Kristi skyld. rett

(138)Jeg så at disse menneskene bedrar seg selv. De har ingen lodd eller del i saken. De har fått tak i sannheten, men sannheten har ikke fått tak i dem. Når den høytidelige, betydningsfulle sannheten har fått tak i dem, vil selvet dø. Da vil det ikke lyde: "Jeg vil reise dit, jeg vil ikke bli her." Det alvorlige spørsmålet vil bli: "Hvor vil Gud at jeg skal være? Hvor kan jeg på beste måten herliggjøre ham, og hvor kan vårt felles arbeid utrette mest godt?" Deres vilje vil bli oppslukt av Guds vilje. Den egensindighet og mangel på gudhengivenhet som preger noen av predikantenes hustruer, stiller seg i veien for syndere. Blodet av sjelene vil bli funnet på deres klær. Noen av predikantene har båret et kraftig vitnesbyrd om menighetens plikt og dens synder. Men det har ikke hatt den ønskede virkning. For deres egne hustruer trengte hele det tydelige vitnesbyrdet som ble båret, og irettesettelsen falt tilbake på dem selv med stor styrke. De lar seg påvirke av sine hustruer, som drar dem nedover og skaper fordom i deres sinn. Deres brukbarhet og innflytelse er bortkastet. De føler seg motløse og forsagte, og de innser ikke hvor den virkelige årsaken ligger. Men den ligger like ved døren. rett

(138)Disse søstrene er nøye knyttet til Guds verk dersom Herren har kalt deres menn til å forkynne sannheten for vår tid. Er disse tjenere i sannhet kalt av Gud, så vil de erkjenne betydningen av sannheten. De står mellom de levende og de døde og må våke over sjeler og avlegge regnskap (139) for dem. Deres kall er høytidelig, og deres hustruer kan være til stor velsignelse eller til stor forbannelse for dem. De kan oppmuntre dem når de holder på å miste motet, trøste dem når de er nedbøyd, og anspore dem til å se opp til Gud og stole på ham når troen svikter. Eller de kan ta et motsatt standpunkt. De kan se på den mørke siden og syntes de har det så vanskelig. De kan unnlate å øve tro på Gud, og de går til sine menn med sine prøver og sin vantro, med klage og knurr i sitt sinn og blir en død vekt eller til og med en forbannelse for dem. rett

(139)Jeg så at predikanters hustruer bør hjelpe sine menn i deres arbeid og være nøye og forsiktig med hensyn til hvilken innflytelse de øver. De blir nemlig lagt merke til, og en venter mer av dem enn av andre. Deres klær bør tjene som et eksempel. Deres liv og deres tale bør være et forbilde, en duft til liv i stedet for til død. Jeg så at de bør innta et ydmykt, saktmodig, men på samme tid et opphøyet standpunkt og ikke tenke på slikt som ikke hjelper til å lede sinnet oppad mot himmelen. Det store spørsmålet bør være: "Hvordan kan jeg frelse min egen sjel og være et middel til å frelse andre?" Jeg så at Gud ikke godkjenner et delt hjerte i denne saken. Han ønsker hele hjertet og hele interessen. Ellers vil han ingenting ha. Den innflytelsen disse hustruer øver, veier avgjort og ufravikelig til fordel for sannheten eller også til ulempe for den. De samler med Jesus, eller de atsprer. En hustru som ikke er helliggjort, er den største forbannelsen en predikant kan ha. De Guds tjenere som har vært eller ennå er så ulykkelig stilt at de har denne lammende innflytelsen i hjemmet, bør fordoble sine bønner og sin årvåkenhet. De bør innta et fast, bestemt standpunkt og ikke la dette mørket trykke dem ned. De bør klynge seg til Gud, være faste og bestemte, de bør styre sitt eget hus vel og leve slik at Gud kan ha velbehag i dem og englene beskytte dem. Men dersom de føyer seg etter hustruer som ikke har .viet sitt liv til Gud, kommer Guds mishag til a hvile over deres hjem. Guds ark kan ikke bli i huset fordi de støtter sine hustruer og holder dem oppe i deres uriktige ferd. rett

(140)(140) Vår Gud er en nidkjær Gud. Det er fryktelig å drive spøk med ham. En gang begjærte Akan en gulltunge og en babylonisk kappe. Han gjemte dem, og hele Israel kom til å lide. De ble slått av sine fiender. Og da Josva spurte om årsaken, sa Herren: "Stå opp, la folket hellige seg, og si: Hellige dere til i morgen! For så sier Herren, Israels Gud: Det er bannlyst gods hos deg, Israel! Du kan ikke stå deg mot dine fiender før dere skiller dere helt av med det bannlyste." Jos. 7, 13. Akan hadde syndet, og Gud utryddet ham og hele hans hus med alt det de eide. Da ble forbannelsen utslettet fra Israel. rett

(140)Jeg så at Guds Israel må stå opp og fornye sin styrke i Gud. De må fornye sin pakt med ham og holde den. Begjær, egoisme, pengekjærhet og kjærlighet til verden finnes overalt blant sabbatsholdere. Disse onder ødelegger oppofrelsens ånd blant Guds folk. De som har dette begjær i sitt hjerte, er ikke selv oppmerksom på det. Det har ubemerket trengt seg inn hos dem, og dersom det ikke blir utryddet, blir deres ødeleggelse like sikker som Akans. Mange har tatt offeret fra Guds alter. De elsker verden, elsker vinning og fremgang der, og dersom det ikke inntrer en fullstendig forandring hos dem, vil de omkomme med verden. Gud har lånt dem midler. De er ikke sine egne, men Gud har gjort dem til sine husholdere. På grunn av dette kaller de midlene sine egne og dynger dem opp. Men å, hvor fort blir det ikke alt sammen revet bort, på et øyeblikk, når Guds lykkebringende hånd blir trukket tilbake fra dem! Det må skje oppofrelse for Gud, selvforsagelse for sannhetens skyld. Å, hvor svakt og skrøpelig mennesket er! Hvor maktesløs dets arm er! Jeg så at stoltheten hos mennesket skal bli bøyd og dets hovmod ydmyket. Konger og stormenn, rike og fattige, alle skal bli nedbøyd, og Guds ødeleggende plager skal falle på dem.

neste kapitel