Fornemmelse av fortvilelse

(20)I Juni, 1842, gav herr Miller hans andre serie med foredrag i Portland. Jeg følte det som et stort privilegium å følge disse foredragene, for jeg hadde blitt svakere av motløshet og følte at jeg ikke kunne møte min frelser. Denne andre serien skapte mye mere røre i byen enn den første. Med få unntak lukket de ulike trosretninger dørene for Mr. Miller. Mange prekener fra de ulike talerstolene søkte å påvise de påståtte fanatiske feil fra foredragsholderen; men masser av ivrige lyttere sluttet opp om hans møter, mens mange var ute av stand til å komme inn i huset. rett

(21)Forsamlingen var usedvanlig stille og oppmerksom. Hans måte å forkynne på var ikke med fyndord og talekunst, men han la frem enkle og forbløffende kjensgjerninger som vakte opp hans tilhørere fra deres sorgløse likegyldighet. Han underbygde sine utsagn og teorier med bevis fra skriften etter som han fortsatte. En overbevisende kraft fulgte hans ord som syntes å prege dem, som sannhetens språk. rett

(21)Han var høflig og sympatisk. Når alle stolene I huset var tatt og plattformen og stedet omkring talerstolen syntes sammentrengt, har jeg sett ham forlate plattformen og gå ned gjennom midtgangen og ta noen elder og svake men eller kvinner I hånden og finne en stol til dem, og så gå tilbake til talerstolen og fortsette sin preken. Han var med rette kalt Fader Miller, fordi han hadde en årvåken omsorg fore dem, som kom under hans tjeneste. Han var hengiven i hans væremåte, fra en elskelig natur og et ømt hjerte. rett

(22)Han var en engasjerende foredragsholder og hans formaninger, både til bekjennende kristne og de ubotferdige var passende og kraftfulle. Noen ganger var hans møter preget en høytidelighet så markant at det smertet. Mange overgav seg til Guds Ånds overbevisning. Gråhårede menn og aldrende kvinner gikk med skjelvende skritt frem til den fremste rad. De som var i sin beste alder, ungdommen var dypt berørt. Stønnende og gråtende stemmer og pris til Gud blandet seg ved bønnens alter. rett

(22)Jeg trodde de høytidelige ord som ble talt av Guds tjener, og det smertet i mitt hjerte da de motsatte seg eller gjorde narr av emnet. Jeg møtte ofte opp til møtene og trodde Jesus snart ville komme i himmelens skyer; men min store bekymring var å være rede til å møte ham. Mitt sinn dvelte hele tiden på spørsmålet om hjertets hellighet. Jeg lengtet over alle ting etter å oppnå den store velsignelse og føle at jeg var velsignet av Gud. rett

(22)Blant metodistene hadde jeg hørt mye vedrørende helliggjørelse. Jeg hadde sett personer miste deres fysiske styrke under påvirkningen av sterk mental sinnsbevegelse, og hadde hørt dette uttalt som bevis for helliggjørelse. Men jeg kunne ikke fatte hva som var nødvendig for å bli helt innviet til Gud. Mine kristne venner sa til meg: Tro på Jesus nå! Tro at han tar imot deg nå! Dette prøvde jeg å gjøre, men fant det umulig å tro at jeg hadde mottatt en velsignelse som, det syntes for meg, skulle oppildne min kropp. Jeg undret meg over mitt hjertes hardhet å ikke være i stand til å erfare den ånds opphøyelse som andre utviste. Det syntes for meg som at jeg var forskjellig fra dem og at jeg alltid vil være utelukket fra hjertets hellige fullstendige glede. rett

(23)Mine forestillinger om rettferdiggjørelse og helliggjørelse var forvirret. Disse to tilstander var het adskilt fra hverandre i mine tanker; likevel kunne jeg ikke begripe forskjellen eller forstå meningen av disse begrepene og alle forkynneres forklaringer økte mine vanskeligheter. Jeg var ute av stand til å kreve velsignelsen for meg selv og spekulerte om det kun kunne finnes blant metodister og om jeg, ved å følge adventmøtene, ikke utelukket meg selv fra det som jeg ønsket mest av alt annet: Guds helliggjørende Ånd. rett

(23)Likevel la jeg merke til at noen av dem som påberopte seg å være helliggjorte, tilkjennegav en bitter ånd når spørsmålet om Kristi snare komme ble frembrakt; det forekom meg ikke å være en tilkjennegivelse av den hellighet som de bekjente seg til. Jeg kunne ikke forstå hvorfor predikantene fra talerstolen skulle så sterkt motsette seg læren om at Kristi annet komme var nær. Fornyelse hadde fulgt forkynnelsen av denne tro og mange av de mest innviede predikanter og legfolk hadde mottatt denne sannhet. Det syntes for meg at dem som virkelig elsket Jesus ville være klar til å motta nyhetene om hans komme. rett

(23)Jeg følte at jeg kun kunne kreve det som de kalte rettferdiggjørelse. I Guds ord leser jeg at uten helliggjørelse skulle intet menneske se Gud. Da var det et høyere stadium jeg måtte nå før jeg kunne være sikker på evig liv. Jeg studerte emnet uavbrutt; fordi jeg trodde Kristus snart ville komme, og fryktet at han ville finne meg uforberedt til å møte han. Domfellende ord ringte i mine ører dag og natt og mitt stadige rop til Gud var: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? rett

(23)I mitt sinn fordunklet Guds rettferdighet hans barmhjertighet og kjærlighet. Jeg hadde blitt lært å tro på et evig brennende helvete og den forferdende tanke var alltid for meg at mine synder far for store til å bli tilgitt og at jeg skulle gå evig fortapt. De skrekkelige beskrivelsene jeg hadde hørt om sjeler i evig fortapelse sank dypt inn i mitt sinn. Predikanter bak prekestolen tegnet livaktige bilder av de fortaptes tilstand. De lærte at Gud ikke hadde i sinne å frelse noen unntatt de helliggjorte. Guds øye var alltid over oss; enhver synd ble skrevet ned og ville møte sin straff. Gud selv tok bøkene med den ubegrensede visdoms nøyaktighet og enhver synd vi har begått ble nøyaktig nedtegnet mot oss. rett

(24)Satan ble fremstilt som ivrig etter å kaste seg over sitt byte og dra oss ned til pinens laveste avgrunn, og der triumfere over våre lidelser i avskyeligheten av et evig brennende helvete, hvor, etter tusener på tusener års pine, vil de brennende bølger rulle til overflaten med de lidende ofrene som vill skrike: “Hvor lenge, Å Herre, hvor lenge?” Da vil svaret tordne ned i avgrunnen: “I all evighet!” Igjen vil smeltebølgene oppsluke de fortapte og dra dem ned i dybdene av et evig hvileløst ildhav. rett

(24)Mens jeg lyttet til disse forferdelige beskrivelsene ville min forestillingsevne være så opprørt at jeg begynte å svette og det var vanskelig å holde tilbake et rop i smerte, for jeg syntes allerede å merke fortapelsens smerte. Så ville predikanten dvele litt ved livets usikkerhet. Det ene øyeblikk ville vi være her og det neste i helvete, et øyeblikk på jorden og det neste i himmelen Ville vi velge ildsjøen og demonenes selskap, eller himmelens lykksalighet med engler til vårt selskap? Ville vi høre de jamrendes stemme og forbannelsen av de fortapte sjeler gjennom all evighet, eller synge Jesu sanger foran tronen? rett

(24)Vår himmelske Far var fremstilt for mine tanker som en tyrann, som frydet seg i de fordømtes kvaler; ikke den ømme, medlidende synders venn som elsker sine skapninger med kjærlighet over all forståelse og ønsker dem å bli frelst i sitt rike. rett

(25)Mine følelser var veldig sarte. Jeg fryktet for å volde smerter på et hvert levende vesen. Når jeg så dyr bli dårlig behandlet led mitt hjerte med dem. Kanskje var mine sympatiske følelser lettere å oppildne ved lidelse fordi jeg selv hadde vært offer for tankeløs grusomhet, som resulterte i skaden som forkrøplet min barndom. Men da tanken om at Gud frydet seg over sine skapningers pine, som var skapt i hans bilde, fanget mitt sinn, syntes en mur av mørke å adskille meg fra ham. Når jeg tenkte på at universets skaper ville frastøte de onde til helvete, for der å brenne i all evighet, sank mitt hjerte med frykt, og jeg tvilte på at så grusomt og tyrannisk vesen noen gang ville nedlate seg til å redde meg fra syndens undergang. rett

(25)Jeg tenkte at den fordømte synders skjebne ville være min, å utholde helvetes flammer for evig, enda så lenge Gud selv eksisterer. Dette inntrykket gikk så mye inn på meg at jeg fryktet at jeg ville miste forstanden. Jeg ville se på de umælende dyrene med misunnelse fordi de ikke hadde noen sjel som skulle straffes etter døden. Mange ganger ble ønsket om at jeg aldri hadde vært født vekket. rett

(25)Totalt mørke la seg over meg, og det syntes ikke å være noen vei ut av skyggen. Kunne sannheten ha blitt gitt meg slik jeg nå forstod den, kunne jeg ha blitt spart for mye forvirring og sorg. Hvis Guds kjærlighet hadde dvelt mere over meg og strenge rettferdighet mindre, ville hans karakters skjønnhet og herlighet ha inngytt meg med en dyp og alvorlig kjærlighet for min Skaper. rett

(25)Jeg har siden tenkt at mange pasienter på sinnssykehus ble brakt dit på grunn av opplevelser lignende min egen. Deres samvittighet ble rammet med en fornemmelse av synd og deres skjelvende tro vågde ikke å gjøre krav på Guds lovede velsignelser. De lyttet til den allment kjente beskrivelsen av helvete inntil de ble fylt av skrekk og et inntrykk ble brent inn i deres hukommelsestavler. Våkne eller sovende var dette skrekkelige bildet alltid for dem inntil virkeligheten ble fortrengt av fantasi, og de så kun de omkransende flammene i et mytisk helvete og hørte kun skrikene fra de fordømte. Fornuften ble avsatt fra tronen og hjernen ble fylt med en vill fantasi fra en forferdelig drøm. De som lærer denne doktrinen om et evig helvete vil gjøre godt i å undersøke nærmere hva de bygger dette grusomme trospunktet på. rett

(26)Jeg hadde aldri bedt offentlig og hadde kun sagt noen sjenerte ord i et bønnemøte. Det ble nå vist meg at jeg skulle søke Gud ved våre små samlinger. Jeg torde ikke av frykt for å bli forvirret og ikke være i stand til å uttrykke mine tanker. Men plikt ble så maktpåliggende innprentet i mitt sinn da jeg forsøkte å be i det skjulte at det virket som om jeg spottet Gud fordi jeg ikke adlød hans vilje. Fortvilelse overveldet meg og i tre lange uker trengte ingen lysstråle gjennom mørket som omgav meg. rett

(26)Mitt sinns lidelser ble intense. Noen ganger torde jeg ikke å lukke mine øyne en hel natt, men ville vente inntil min tvillingsøster hadde sovnet, da forlot jeg stille min seng og knelte ned på gulvet og bad stille med en umælende sjelekamp som ikke kunne beskrives. Redselen for et evig brennende helvete var alltid for meg. Jeg visste at det ville være umulig for meg å leve lenge I denne tilstanden, og jeg torde ikke å dø og møte syndernes fryktelige skjebne. Med hvilken misunnelse betraktet jeg ikke dem som innså deres godkjennelse hos Gud! Hvor dyrebar syntes det kristne håp for min fortapte sjel! rett

(26)Jeg forble ofte bøyet i bønn nesten hele natten, sukkende og skjelvende i usigelig sjelekval og en håpløshet som overgår all beskrivelse. Herre, ha barmhjertighet! var min bønn, og som den stakkars tolleren torde jeg ikke å løfte mine øyne til himmelen, men bøyde mitt ansikt mot gulvet. Jeg ble meget utarmet i kropp og styrke, men likevel holdt jeg mine lidelser og fortvilelse for meg selv. rett

(27)Mens jeg var i denne fortvilelsens tilstand hadde jeg en drøm som gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg drømte jeg så et tempel. Mange mennesker strømmet dit i samlet flokk. Bare de som søkte tilflukt i dette templet ville bli frelst ved tidens ende. Alle som ble igjen utenfor ville gå fortapt for alltid. Mengden utenfor som gikk sine egne veier, spottet og gjorde narr av dem som gikk inn i templet. De fortalte at denne frelsesplanen var et listig bedrag, og at det ikke var noen fare som man måtte unngå. De grep til og med tak i noen for å hindre dem i å skynde seg innenfor murene. rett

(27)Jeg var redd for å bli ledd ut og gjort narr av. Derfor tenkte jeg at det var best å vente til folkemengden hadde spredt seg, eller at jeg kunne gå inn ubemerket. Men folkemengden økte istedenfor å minke, og av frykt for å komme for sent skyndte jeg meg hjemmefra og presset meg gjennom folkemengden. I min iver for å nå templet, overså jeg og brydde meg ikke om folkemengden som omga meg. Da jeg kom inn i bygningen så jeg at det store templet var holdt oppe av en umåtelig stor søyle og til denne var det bundet et såret og blødende lam. Vi som var til stede så ut til å forstå at dette lammet var blitt såret og slått for vår skyld. Alle som kom inni templet, måtte gå bort til det og bekjenne sine synder. rett

(27)Like foran lammet var det noen opphøyde stoler, hvor det satt noen som så meget lykkelige ut. Himmelens lys syntes å skinne over ansiktene deres. De priste Gud og sang sanger med glad takksigelse som lød som englesang. Dette var de som hadde kommet fram for lammet, bekjent sine synder, blitt tilgitt og nå så de med stor forventning fram til en gledelig begivenhet. rett

(27)Like etter at jeg hadde gått inn i bygningen, kom en frykt og fornemmelse av skam over meg fordi jeg måtte ydmyke meg for disse menneskene. Men jeg følte meg tvunget til å gå framover. Mens jeg sakte banet vei rundt søylen for å vende meg mot lammet, lød basunen og tempelet skalv. Seiersrop lød fra de hellige, og et blendende lys opplyste bygningen, så ble alt stummende mørkt. De lykkelige menneskene hadde forsvunnet med lyset og jeg stod alene tilbake i den trykkende nattestillheten. Jeg våknet full av angst og klarte nesten ikke å overbevise meg selv om at jeg hadde drømt. rett

(28)Like eter hadde jeg en annen drøm. Jeg syntes å sitte i en håpløs fortvilelse med ansiktet i hendene, fylt av disse tankene: Hvis Jesus var på jorden, ville jeg gå til ham, kaste meg ned for føttene hans og fortelle ham alle mine lidelser. Han ville ikke ha vendt seg bort fra meg, men ha vist barmhjertighet mot meg og jeg ville for alltid elske og tjene ham. Akkurat da gikk døren opp, og en person med en vakker skikkelse og pene ansiktstrekk kom inn. Han så medlidende på meg og si: Ønsker du å se Jesus? Han er her og du kan se ham om du ønsker det. Ta alt du eier og følg meg. rett

(28)Jeg hørte dette med ubeskrivelig glede og samlet med glede opp alt jeg eide, enhver dyrebar ting og fulgte min veiviser. Han førte meg tile n brat tog tilsynelatende spinkel trapp. Da jeg skulle til å gå opp trappetrinnene, advarte han meg at jeg matte ha blikket festet oppover, så jeg ikke skulle bli svimmel og falle. Mange andre som hadde klatret opp den bratte trappen, hadde falt før de nådde toppen. rett

(28)Til slutt var vi ved det siste trinnet og stod foran en dør. Her ba min veileder meg om å legge fra meg alle tingene som jeg hadde brakt med meg. Jeg la dem med glede ned. Han åpnet døren og han bød meg å gå inn. Med ett stod jeg foran Jesus. Det skjønne ansiktsuttrykket var ikke til å ta feil av. Dette uttrykk av godhet og majestet kunne ikke tilhøre noen annen. I det hans blikk hvilte over meg, visste jeg med en gang at han kjente til alle forhold i livet mitt og alle mine innerste tanker og følelser. rett

(28)Jeg forsøkte å skjule meg for blikket hans, fordi jeg ikke følte meg i stand til å holde ut hans granskende øyne. Men han kom nærmere med et smil, og idet han la hånden på hodet mitt sa han: Frykt ikke. Lyden av hans behagelige stemme fylte mitt hjerte med en lykke jeg aldri før hadde opplevd. Jeg ville gjerne si noe, men overveldet av ubeskrivelig glede sank jeg kraftløs ved føttene hans. Mens jeg lå der hjelpeløs passerte skjønne og herlige scener for mitt indre blikk, og jeg så ut til å ha nådd himmelens trygghet og fred. Til slutt vendte min styrke tilbake og jeg reiste meg opp. Jesu kjærlige øyne var fremdeles festet på meg og hans smil fylte min sjel med glede. Hans nærvær fylte meg med hellig ærefrykt og ubeskrivelig kjærlighet. rett

(29)Min veileder åpnet nå døren, og vi gikk ut sammen. Han ba meg ta med meg alle tingene som jeg hadde lagt igjen utenfor. Etter at jeg hadde gjort dette, gav han meg en grønn snor som var nøstet sammen. Denne ba han meg feste ved hjertet. Når jeg ønsket å se Jesus, skulle jeg ta den fram og strekke den ut så lang den var. Han advarte meg mot å la den ligge nøstet opp altfor lenge, for at ikke skulle floke seg til å bli vanskelig å rette ut. Jeg plasserte snoren nær ved mitt hjerte og med glede steg jeg ned de bratte trinnene, idet jeg priste Herren og fortalte alle jeg møtte hvor de kunne finne Jesus Denne drømmen gav meg håp. Den grønne snoren symboliserte tro i mitt sinn. Skjønnheten og enkelheten ved å stole på Gud begynte å demre for min sjel. rett

(29)Jeg betrodde nå alle mine bekymringer og forvirrede tanker til min mor. Hun følte ømt med meg og oppmuntret meg, og sa at jeg skulle søke råd hos bror Stockman, som da forkynte advent budskapet i Portland. Jeg hadde stor tillit til ham, fordi han var en hengiven tjener i Kristus. Etter å ha hørt min historie, la han sin hånd kjærlig på mitt hode og sa med tårer i øynene: Ellen, du er bare et barn. Dine erfaringer er enestående for én i din sårbare alder. Jesus må berede deg for et særskilt arbeide. rett

(29)Han fortalte meg da at selv om jeg hadde vært en person oppe i årene og på denne måten var plaget av tvil og anfektelser, ville han ha fortalt meg at han visste a det var håp for meg gjennom Jesu kjærlighet. Den meget smertefulle sjelekval jeg hadde lidd var et sikkert tegn på at Herrens Ånd arbeidet med meg. Han sa at når synderen blir forherdet i skyld, ser han ikke hvor alvorlig hans overtredelse er, men innbiller seg at han gjør det riktige og at han er utenfor fare. Herrens ånd forlater ham og han blir skjødesløs og likegyldig eller hensynsløst trassig. Denne gode mann fortalte meg om Guds kjærlighet for sine feilende barn, og istedenfor å fryde seg over deres undergang, lengter han etter å dra dem til seg i enkel tro og tillit. Han dvelte ved Kristi store kjærlighet og frelsesplanen. rett

(29)Han talte om ulykken jeg ble utsatt for tidlig i livet og sa at det virkelig var en stor lidelse, men han ba meg om å tro at Faderen kjærlige hånd ikke hadde blitt trukket bort fra meg; slik at i fremtiden, når tåken som hadde formørket mitt sinn hadde lettet, jeg ville se visdommen i forsynet som hadde virket så grusomt og gåtefullt. Jesus sa til sine disipler: “Hva jeg gjør, fatter du ikke nå, men du skal forstå det siden heretter”. I den store fremtid skal vi ikke lenger se stykkevis, men komme ansikt til ansikt med den guddommelige kjærlighets hemmeligheter. rett

(30) “Gå I frihet, Ellen”, sa han; «Vend tilbake til din indre tillit til Jesus., for han vil ikke holde tilbake sin kjærlighet fra den oppriktig søkende». Da ba han alvorlig for meg og det var som Gud visselig ville høre denne hellige manns bønn, selv om mine ydmyke bønner ikke ble hørt. Jeg forlot ham I en trøstet og oppmuntret tilstand. rett

(30)På de få minuttene hvor jeg fikk undervisning fra bror Stockman, hadde jeg fått mere kunnskap i spørsmålet om Guds kjærlighet og medlidende ømhet enn fra alle predikantene og formaninger som jeg hadde lyttet til. Jeg vendte hjemover og gikk fremfor Herren og lovte å gjøre hva han forventet av meg hvis bare Jesu smil oppmuntret mett hjerte. Den samme oppgave ble meg gitt, som tidligere hadde plaget mine tanker: Å ta opp mitt kors blant Guds samlede folk Det bød seg snart en anledning; det var et bønnemøte denne kveld som jeg deltok i. rett

(31)Jeg bøyde meg skjelvende ned under bønnene som ble sendt opp. Etter at noen få hadde bedt, løftet jeg min stemme i bønn før jeg visste ordet av det. Guds løfter viste seg for meg som mange verdifulle perler som kun skulle mottas på forespørsel. I det jeg bad, ble sjelens byrde og kval som jeg så lenge hadde slitt med forlatt meg og Herrens velsignelse kom over meg som mild dugg. Jeg priste Gud fra dypet av mitt hjerte. Alt syntes være utestengt fra meg, unntatt Jesus og hans herlighet, og jeg mistet bevisstheten for det som var omkring meg. rett

(31)Guds Ånd hvilte på meg med slik kraft at jeg ikke var i stand til å gå hjem den kvelden. Da jeg vendte tilbake dagen etter, hadde det skjedd en stor forandring i mitt sinn. Det syntes for meg usannsynlig at den samme person hadde forlatt min fars hus den forrige kvelden. Dette skriftstedet lød hele tiden i mine tanker: “Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.” Mitt hjerte var fullt av glede idet jeg dempet gjentok disse ord. rett

(31)Mitt syn på Faderen var forandret. Jeg så på han nå som en vennlig og mild far, heller enn en streng tyrann som tvinger mennesker til lydighet. Mitt hjerte gikk ut mot ham i dyp og inderlig kjærlighet. Lydighet mot hans vilje var nå en gled; det var en fornøyelse å være i hans tjeneste. Ingen skygge formørket lyset som åpenbarte for meg Guds fullkomne vilje. Jeg kjente forsikringen fra en iboende Frelser og erfarte sannheten om det Kristus hadde sagt: “Den som følger meg, skal aldri vandre I mørket, men ha livets lys.” rett

(31)Min fred og lykke var i en så markant kontrast i forhold til mitt tidligere mørke og kval at det var for meg som om jeg hadde blitt utfridd fra helvete og ført til himmelen. Jeg kunne til og med prise Gud for den ulykke som hadde vært mitt livs prøvelse, for det hadde vært middelet til å feste tankene på evigheten. Naturlig stolt og ambisiøs som jeg var, ville jeg ikke sannsynligvis ikke ha vært tilbøyelig til å gi livet mitt til Jesu hadde det ikke vært for den smertelige lidelse som på en måte hadde avskåret fra verdens ambisjoner og forfengeligheter. rett

(32)I seks måneder kom ikke en eneste skygge over mitt sinn, heller ikke forsømte jeg en eneste plikt. All min bestrebelse var å gjøre Guds vilje og hele tiden ha Jesus og himmelen i tankene. Jeg var overrasket og henrykt over de klare synspunkter som nå ble framstilt for meg om forsoningen og Kristi gjerning. Jeg vil ikke prøve å forklare mine tankers utfoldelser ytterligere; la det være nok å si at gamle ting har veket bort, alt er blitt nytt. Det var ikke en eneste sky som kunne ødelegge min fullkomne lykksalighet. Jeg lengtet etter å fortelle om beretningen om Jesu kjærlighet, men jeg følte ingen tilbøyelighet til å gå inn i tarvelig samtale med noen. Mitt hjerte var så fylt med kjærlighet til Gud og den fred som overgår all forståelse at jeg elsket å meditere og be. rett

(32)Aftenen etter å ha fått en så stor velsignelse, gikk jeg på et adventmøte. Da tiden kom for Kristi etterfølgere til å tale om hans velvilje, kunne jeg ikke tie stille, men reiste meg og fortalte om min opplevelse. Ikke en tanke var kommet inn i mitt sinn for hva jeg skulle si; men den enkle historie om Jesu kjærlighet til meg falt fullstendig fritt fra mine lepper og mitt hjerte var så lykkelig for å bli frigjort fra den mørke fortvilelse at jeg mistet fornemmelsen om folkene omkring meg og jeg syntes å være alene med Gud. Jeg fant intet besvær for å uttrykke min fred og lykke, unntatt gledes tårene som kvalte min stemme i det jeg fortalte om den vidunderlige kjærlighet som Jesus hadde vist meg. rett

(32)Bror Stockman var til stede. Han hadde nylig sett meg i dyp fortvilelse og den markante forandring i min opptreden og følelser rørte hans hjerte; han gråt høyt, gledet seg med meg og priste Gud for dette beviset for hans ømme barmhjertighet og kjærlige godhet. rett

(33)Ikke lenge etter å ha mottatt denne store velsignelse, var jeg i et konferansemøte i den kristne menighet, hvor Elder Brown var pastor. Jeg ble invitert til å dele om min erfaring og jeg følte ikke bare stor frihet til å uttrykke meg, men lykke i å fortelle min enkle historie om Jesu kjærlighet og gleden av å være mottatt av Gud. Idet jeg talte, med betvunget hjerte og farefylte øyne, syntes min sjel å bli trukket mot himmelen i takksigelse. Herrens smeltende kraft kom over folkene i forsamlingen. Mange gråt og andre priste Gud. rett

(33)Syndere ble innbudt til å reise seg for bønn og mange besvarte kallet. Mitt hjerte var så takknemlig til Gud for den velsignelse han hadde gitt meg at jeg lengtet etter å få andre med i denne signede glede. Mitt sinn hadde stor byrde for dem som led under en følelse av Herrens mishag og syndens byrde. Mens jeg fortalte om min opplevelse, følte jeg at ingen kunne motsette seg vitnesbyrdet om Guds tilgivende kjærlighet, som hadde gjort en så vidunderlig forandring i meg. Den sanne omvendelses virkelighet syntes så enkel for meg at jeg følte at jeg hjalp unge venner inn i lyset, og ved enhver anledning utøvde jeg min innflytelse med denne hensikt. rett

(33)Jeg arrangerte møter med mine unge venner, noen av dem var betydelig eldre enn meg og noen få var gifte personer. En del av dem var forfengelige og tankeløse; min erfaring lød for dem som en intetsigende historie og de ga ikke akt på mine formaninger. Men jeg besluttet meg for, at mine anstrengelser aldri skulle opphøre ved disse kjære sjeler, som jeg hadde en så stor byrde for var overgitt til Gud. Adskillige hele aftener ble brukt av meg i alvorlig bønn for dem, som jeg hadde oppsøkt og brakt sammen for å arbeide og be med dem. rett

(33)Noen av dem hadde vært sammen med oss bare for å høre hva jeg hadde å si; andre tenkte jeg var helt utav meg selv og var hårdnakket i mine bestrebelser, særlig når de ikke viste interesse til deltagelse fra deres egen side. Men ved alle våre småmøter (34) fortsatte jeg å appellere og be for hver enkelt, inntil de hadde overgitt seg til Jesus, vedkjent seg hans tilgivende kjærlighets fortjeneste. Hver en av dem ble omvendt til Gud. rett

(34)Natt etter natt lot jeg til i mine drømmer å arbeide med sjelenes frelse. Ved disse stundene ble spesielle tilfeller overbrakt til mine tanker; disse oppsøkte jeg deretter og bad med dem. I alle tilfeller unntatt et overgav disse personene seg til Herren. Noen av våre tidligere brødre fryktet at jeg var for ivrig for sjelenes omvendelse, men tiden syntes for meg så kort, at det påhvilte alle, som hadde et håp for en velsignet udødelighet og ventet på Kristi snare komme, å arbeide uten opphør for dem, som stadig var i deres synder og stod på ruinens fryktelige rand. rett

(34)Selv om jeg var meget ung, var frelsesplanen så klar for meg og min personlige erfaring hadde vært så markant, at, ved å betrakte dette, visste jeg at det var min plikt å fortsette mine anstrengelser for dyrebare sjeler og å be og bekjenne Kristus ved enhver anledning. Hele min tilværelse ble ofret til min Mesters tjeneste. La komme hva som ville, jeg besluttet meg for å behage Gud og leve som én, som forventet at Frelseren ville komme og belønne de trofaste. Jeg følte, som et lite barn, som kommer til Gud, som til min far og spurte ham om hva han ville ha meg til å gjøre. Da min plikt altså var gjort tydelig for meg, var det min største lykke å utføre den. De eldre i erfaring enn meg selv forsøkte å holde meg tilbake og avkjøle min tros iver; men med Jesu smil strålende i mitt liv og Guds kjærlighet i mitt hjerte, gikk jeg på min vei med gledesfylt ånd. rett

(34)Så ofte jeg mintes erfaringen i mitt tidligere liv, kommer min bror, som jeg betrodde mine håp og engstelser med og som trofast stod ved meg i min kristne erfaring, inn i mine tanker med en strøm av vidunderlige minner. Han er en av dem som bare unntaksvis fristes av synd. Åndelig av natur søkte han aldri selskap med de unge og utsvevende, men valgte heller selskap med de kristne hvis omvendelse ville lære ham livets vei. Hans opptreden var moden til alderen å være. Han var vennlig og fredelig, og hans sinn var nesten hele tiden fylt med åndelige tanker. Hans liv var ansett av dem som kjente ham til å være et mønster for de unge, et levende eksempel på sann kristendoms ynde og skjønnhet.

neste kapitel