Rystelsen

(179)Den 20. november 1857 ble Guds folk fremstilt for meg i et syn, og jeg så at de ble voldsomt rystet. Noen ba til Gud med sterk tro og engstelige rop. Deres ansikter var bleke og merket av dyp sjeleangst, et vitnesbyrd om deres innvortes kamp. Deres ansikter ga uttrykk for fasthet og stort alvor, mens store svetdråper falt fra pannene deres. Av og til ble deres ansikter opplyst ved bevisene på Guds velbehag. Deretter bredte det samme høytidelige, alvorlige, engstelige uttrykk seg igjen over dem. rett

(180)Onde engler samlet seg omkring dem og hyllet dem inn i sitt mørke for å skjule Jesus for dem, slik at øynene deres kunne bli dratt til mørket som omga dem, og de slik kunne bli ledet til å få mistillit til Gud og dernest knurre mot ham. Bare når de holdt blikket vendt oppad, kunne de være trygge. Guds folk sto under ledelsen av himmelske engler . Når den giftige atmosfæren fra de onde englene la seg omkring disse engstelige sjelene, viftet de himmelske englene hele tiden med sine vinger over dem for å spre det tette mørket. rett

(180)Jeg så at noen ikke tok del i dette arbeid med å kjempe og be. De så så sorgløse og likegyldige ut. De kjempet ikke mot mørket omkring dem, og det sluttet seg rundt dem som en tykk sky. Guds engler forlot disse, og jeg så dem ile av sted for å hjelpe dem som kjempet av alle krefter for å motstå de onde englene og forsøke å hjelpe seg selv ved utholdende å påkalle Gud. Men englene forlot dem som ikke gjorde noen anstrengelse for å hjelpe seg selv, og jeg mistet dem av syne. De som ba, fortsatte med sine alvorlige rop. Av og til kunne det komme en lysstråle fra Jesus til dem for å oppmuntre deres hjerter og opplyse deres ansikter. rett

(181)Jeg spurte hva den rystelsen jeg hadde sett, betydde, og det ble vist meg at den ville bli fremkalt av det tydelige vitnesbyrd som finnes i det sanndru vitnes råd til menigheten i Laodikea. Det ville øve sin virkning på hjertene hos dem som tar imot det og lede dem til å løfte banneret høyt og fremholde den tydelige sannheten. Det er noen som ikke vil høre på dette tydelige vitnesbyrdet. De vil sette seg opp mot det, og dette fører til en rystelse blant Guds folk. rett

(181)Vitnesbyrdet fra det sanndrue vitne er ikke blitt halvt påaktet. Det høytidelige vitnesbyrd som avgjør menighetens skjebne, er blitt ringeaktet, eller kanskje stilt helt ute av betraktning. Dette vitnesbyrd må føre til en dyp omvendelse, og alle som virkelig tar imot det, vil lyde det og bli renset. rett

(181)Engelen sa: "Lytt!" Snart hørte jeg en røst. Den lød som mange musikkinstrumenter, alle med fullkomne toner, yndige og harmoniske. Den overgikk all musikk jeg tidligere har hørt. Den syntes å være så full av nåde og medlidenhet og oppløftende hellig glede. Den strømte gjennom hele mitt vesen. Engelen sa: "Se!" Jeg fikk nå min oppmerksomhet rettet mot den skaren jeg hadde sett bli så mektig rystet. De som jeg før hadde sett stå der gråtende og be med angst og beven, ble vist meg. Antallet av beskyttende engler omkring dem var blitt fordoblet, og de sto iført en rustning fra hodet til føttene. De beveget seg i fast og fullkommen orden, som et kompani soldater. Ansiktstrekkene hos-dem vitnet om den alvorlige kampen de hadde kjempet, den sjelekampen de hadde gått gjennom. Men enda trekkene deres bar preg av alvorlige indre kvaler, skinte ansiktene av himmelsk lys og herlighet. De hadde vunnet seier, og det fremkalte den dypeste takknemlighet og en hellig glede hos dem. rett

(182)Denne skaren hadde minsket i antall. Noen var blitt rystet ut og blitt tilbake på veien,') De likegyldige og sorgløse som ikke sluttet seg til dem som verdsatte seieren og frelsen høyt nok til vedholdende å be og kjempe for den, oppnådde den ikke. De ble etterlatt i mørke. Men deres plasser ble straks fylt av andre som tok imot sannheten og trådte inn i rekkene. Onde engler trengte seg fremdeles omkring dem, men de kunne ikke få noen makt over dem.') rett

(182)Jeg hørte at de som var iført rustningen, talte sannheten med stor kraft. Det hadde sin virkning. Jeg så dem som hadde vært bundet. Noen hustruer hadde vært bundet av sine menn, og noen barn hadde vært bundet av sine foreldre, De oppriktige som var blitt holdt tilbake eller hindret i å høre sannheten, grep den nå med begjær. All frykt for slektningene var forsvunnet. Sannheten alene var stor for dem. Den var mer kjær og dyrebar enn livet. Jeg spurte hva det var som hadde ført til den store forandringen. En engel svarte: "Det er senregnet, vederkvegelsen fra Herrens ansikt, den tredje engels høye rop." rett

(183)Stor kraft fulgte disse utvalgte. Engelen sa: "Se" Oppmerksomheten min ble rettet mot de ugudelige, eller de vantro. De var alle i bevegelse. Guds folks nidkjærhet og kraft hadde vekket dem og gjort dem forbitret. Forvirring hersket overalt. Jeg så at det ble tatt forholdsregler mot den skaren som hadde Guds kraft og Guds lys. Mørket ble tettere omkring dem, og likevel sto de der under Guds velbehag og i tillit til ham. Jeg så at de var i vanskelighet. Deretter hørte jeg at de ropte alvorlig til Gud. Dagen og natten igjennom fortsatte deres rop.') Jeg hørte disse ordene: "Skje din vilje, o Gud! Kan det tjene til ære for ditt navn, så åpne en vei til redning for ditt folk. Fri oss ut fra hedningene omkring oss. De har bestemt seg for å drepe oss. Men din arm kan bringe frelse." Det er alle de ordene jeg kan huske. Alle så ut til at de forsto dybden av sin uverdighet, og de viste en fullstendig underkastelse under Guds vilje. Men på samme måte som Jakob ba de og kjempet uten unntak alvorlig om befrielse. rett

(183)Snart etter at de hadde begynt sitt alvorlige rop, ønsket englene av medfølelse å komme til for å fri dem ut. Men en bydende engel, høy av skikkelse, tillot dem ikke det. Han sa: "Guds vilje er ennå ikke fullbyrdet. De må drikke kalken. De må døpes med dåpen." rett

(184)Snart hørte jeg Guds røst som rystet himlene og jorden.') Det kom et mektig jordskjelv. Overalt ble bygninger veltet over ende og falt. Så hørte jeg et frydefullt seiersrop, høyt, melodisk og klart. Jeg så på den skaren som for kort tid siden hadde vært i slik nød og trengsel. Deres skjebne hadde nå vendt seg. Et herlig lys skinte på dem. Hvor vakre de så ut nå! All tretthet og alle merker av bekymring var borte. Helse og skjønnhet viste seg i deres ansikter. Deres fiender, hedningene omkring dem, falt om som døde. De kunne ikke stå seg mot det lyset som skinte på de befridde hellige. Dette lyset og denne herligheten fortsatte å hvile over dem til Jesus viste seg i himmelens skyer, og den trofaste, prøvde skaren ble i et øyeblikk forvandlet fra herlighet til herlighet. Gravene ble åpnet, og de hellige sto frem iført udødelighet. De ropte: "Seier over døden og graven!" Og sammen med de levende hellige ble de rykket bort for å møte sin Herre i luften. Imens lød høye, melodiske rop om herlighet og seier fra hver udødelig tunge.

neste kapitel