Forlater metodistkirken

(35)Min fars familie gikk fremdeles av og til i metodistkirken og også i klassemøtene som ble holdt private hjem. En kveld gikk min bror Robert og jeg til et klassemøte. Førsteforstanderen var til stede der. Da det ble min brors tur, talte han med stor ydmykhet, men likevel med tydelighet, om nødvendigheten om å være fullstendig beredt til å møte vår Frelser, når han ville komme i himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Mens min bror talte, glødet et himmelsk lys over hans vanligvis beskjedne ansiktsuttrykk. Han lot til å være båret av en ånd hevet over de gitte omstendigheter og talte som om han var i Jesu nærhet. Da jeg ble oppfordret til å tale, reiste jeg meg, fri i ånden, med et hjerte fylt av kjærlighet og fred. Jeg fortalte om min store lidelse da jeg ble overbevist om min syndige tilstand, hvordan jeg etter lang tid hadde mottatt den velsignelsen jeg lenge hadde søkt, en fullstendig overgivelse til Guds vilje, og uttrykte min glede i nyhetene om min Forløsers snare komme for å ta sine barn hjem. rett

(35)I min enfoldighet forventet jeg at mine metodistbrødre og søstre ville forstå mine følelser og glede seg med meg. Men jeg ble skuffet; flere søstre stønnet, flyttet deres stoler med støy og vendte ryggen til meg. Jeg (36) kunne ikke forestille meg hva som ble sagt som kunne støte dem og talte meget kortfattet og følte den kjølige påvirkningen av deres avvisende holdning. Da jeg var ferdig med å tale, spurte forstander B meg om det ikke ville være mer behagelig å leve et langt liv i nytte og gjøre andre godt, enn å ha Jesus komme snart og ødelegge stakkars syndere. Jeg svarte at jeg lengtet etter Jesu komme. Da vil det bli slutt på synd og vi vil glede oss over helliggjørelse i evighet, uten noen djevel til å friste og lede oss på avveier. rett

(36)Han spurte da om jeg ikke heller ville dø med fred i min seng, enn å gjennomgå smerten å bli forandret, mens jeg levde, fra dødelighet til udødelighet. Mitt svar var å jeg ønsket at Jesus ville komme for å hente sine barn; at jeg var villig til å leve eller dø om Gud ville, og kunne med letthet utholde all smerte som kunne bli båret på et øyeblikk; så jeg ønsket at tidens hjul ville rulle hurtig rundt og bringe velkomstdagen, så disse elendige legemer kunne forandres og utformes som Kristi herligste legeme. Jeg nevnte også at når jeg levde nærmest til Herren, da lengtet jeg mest inderlig etter hans tilsynekomst. Noen av de som var til stede her virket å være sterkt mishaget over dette. rett

(36)Da førsteforstanderen henvendte seg til de andre i klassen, uttrykte han stor glede i forventningen til det midlertidige tusenårsrike, hvor jorden skulle bli fylt med Herrens kunnskap, som vannet dekker havet. Han lengtet etter å se innledningen til denne herlige tiden. Etter at møtet var slutt, merket jeg at jeg ble behandlet med kulde av dem som før hadde vært gode og vennlige mot meg. Min bror og jeg gikk hjem igjen og følte oss bedrøvet over å være misforstått av våre brødre og at spørsmålet om Jesu snare komme skulle vekke en så bitter motstand hos dem. Likevel var vi takknemlige over at vi kunne erkjenne det dyrebare lys og glede oss i å vente på Herrens komme. rett

(36)Ikke lenge etter var vi i et klassemøte igjen. (37) Vi ønsket en anledning til å tale om Guds dyrebare kjærlighet som opplivet våre sjeler. Jeg ønsket spesielt å fortelle om Herrens godhet og barmhjertighet mot meg. Så stor forandring hadde skjedd i meg, at det var min plikt å utnytte enhver anledning til å vitne om min Frelsers kjærlighet. rett

(37)Da min tur kom til å tale, begynte jeg med mine vitnesbyrd om Jesu Kjærlighet, og at jeg med gledelig forventning så frem til snart å møte min Forløser. Troen på at Kristi komme var nær, hadde rørt min sjel til å søke mere inderlig for Guds Ånds helliggjørelse. Her avbrøt klasselederen meg og sa: Du mottok helliggjørelse gjennom metodismen, gjennom metodismen, søster, ikke gjennom en feilaktig teori. Jeg følte meg tvunget til å bekjenne sannheten, at det ikke var gjennom metodismen at mitt hjerte hadde mottatt dets nye velsignelse, men ved gripende sannheter om Jesu personlige tilsynekomst. Gjennom dem hadde jeg funnet fred, glede og fullkommen kjærlighet. Slik sluttet mitt vitnesbyrd, det siste som jeg frembar i klassen med mine metodistbrødre. rett

(37)Robert talte da, på hans saktmodige måte og likevel på en så tydelig å gripende måte at noen gråt og var meget rørte; men andre kremtet uenig og lot til å være helt utilpass. Etter å ha forlatt klasserommet, talte vi igjen om vår tro og var forundret over å våre kristne brødre og søstre så dårlig kunne tåle å få et ord talt med henblikk på vår Frelseres komme. Vi trodde at hvis de elsket Jesus som de burde, ville det ikke være så stor irritasjon å høre om hans andre komme, men derimot ville de hilse nyhetene med glede. rett

(37)Vi ble overbevist om at vi ikke lenger burde følge klassemøtene. Håpet om Kristi herlige tilsynekomst fylte våre sjeler og ville komme til uttrykk når vi reiste oss for å tale. Det så ut til å vekke de tilstedeværendes vrede mot de to ydmyke barn, som tross motstand dristet seg til å tale om den tro, som hadde fylt deres hjerter med (38) fred og lykke. Det var tydelig at vi ikke hadde noen frihet i dette klassemøtet; for våre vitnesbyrd fremkalte spottene smil og hån som nådde våre ører ved avslutningen av møtet, fra brødre og søstre som vi hadde respektert og elsket. rett

(38)Adventistene holdt møter på samme tid i Beethoven Hall Min far gikk sammen med sin familie på disse møtene ganske regelmessig. Man trodde at tiden for det andre komme ville være i år 1843. Tiden syntes å være så kort for at sjeler kunne bli frelst at jeg besluttet å gjøre alt som stod i min makt for å lede syndere inn i sannhetens lys. Men det så ut til å være umulig for én så ung med svak helse å gjøre mye i dette store arbeidet. rett

(38)Jeg hadde to søstre hjemme, Sara, som var flere år eldre og min tvilling søster, Elizabeth. Vi snakket ut om saken oss imellom og besluttet å tjene de pengene vi kunne og bruke dem til å kjøpe bøker og traktater til gratis utdeling. Dette var det beste vi kunne gjøre og vi gjorde dette lille med glede. Jeg kunne kun tjene femogtyve cent på en dag; men mine klær var enkle, intet var brukt på unødige smykker, fordi forfengelig utseende var syndig i mine øyne; så jeg hadde alltid litt penger i min beholdning til kjøp av passende bøker. Disse ble lagt i hendene på erfarne personer, som kunne gi dem ut. rett

(38)Ethvert blad i det som ble trykt opp var dyrebart i mine øyne, for det var som en lysets budbringer til verden som bød dem berede seg til de store begivenheter som var nær for hånden. Dag etter dag satt jeg i sengen støttet opp med puter og utførte min tildelte oppgave med skjelvende fingre. Hvor nøye var jeg ikke til å legge til side de dyrebare sølv stykkene og bruke pengene til lesestoff til opplysning og oppvekkelse av dem i mørke. Jeg ble ikke fristet til å bruke mine øreringer til min egen personlige fornøyelse; sjelenes frelse var byrden i mitt sinn, og mitt hjerte verket for dem som innbilte seg at de levde (39) i sikkerhet mens advarselsbudskapet ble gitt til verden. rett

(39)En dag lyttet jeg til en samtale mellom min mor og en søster, om en preken som de hadde hørt nylig, om at sjelen ikke har naturlig udødelighet. Noen av skriftstedene predikanten hadde benyttet ble gjengitt. Blant dem som gjorde inntrykk på meg var disse: “den sjel som synder, den skal dø. “ “For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ingenting.“ “som Han skal avdekke i sin egen tid, Han som er Den Velsignede og Den eneste mektige, Kongenes Konge og Herrenes Herre. Han som alene har udødelighet. ““Til dem som ved utholdenhet i god gjerning søker herlighet, ære og uforgjengelighet. “Hvorfor “, sa min mor, etter et ha sitert det forrige skriftsted, “skulle de søke etter det de allerede har? “ rett

(39)Jeg lyttet til disse nye tanker med en intens og stor interesse. Da jeg ble alene med min mor, spurte jeg om hun virkelig trodde at sjelen ikke var udødelig. Hennes svar var at hun fryktet at vi virkelig hadde vært i villfarelse i dette spørsmål på samme måte som i noen andre. rett

(39)“Men, mor “, sa jeg, “tror du virkelig å sjelen sover i graven inntil oppstandelsen? Tror du at den kristne, når han dør, ikke går udødelig til himmelen, heller ikke synderen til helvete? “ - Hun svarte: “Bibelen gir oss intet bevis for at det er et evig brennende helvete. Hvis det finnes et slikt sted, burde det være omtalt i den hellige bok. “ - “Hvorfor, mor! “ropte jeg, i overraskelse, “det er merkelig tale fra deg! Hvis du tror på denne merkelige teori, så la ingen vite om det; for jeg frykter at syndere vil finne falsk trygghet i denne troen og aldri ønske å søke Herren. “ “Hvis dette er sunn bibeltro“, svarte hun, “i stedet for å forhindre syndernes frelse, vil dette være midlet til å vinne dem til Kristus. Hvis Guds kjærlighet ikke vil fremkalle opprør til overgivelse, vil et evig helvetes redsel heller ikke drive ham (40) til omvendelse. Dessuten syntes det ikke å være riktig måte å vinne sjeler til Jesus på med å appellere til en av sinnets laveste egenskaper, foraktelig frykt. Jesu kjærlighet tiltrekker, den vil underkue det hardeste hjerte. rett

(40)Det gikk noen måneder etter denne samtalen, før jeg hørte noe mer om dette lærepunktet; men i løpet av den tid hadde mitt sinn vært opptatt av dette spørsmålet. Når jeg hørte det forkynt, trodde jeg at dette var sannheten. Fra den gang lyset om dødens søvn gikk opp for meg, forsvant gåten som omhyllet oppstandelsen, og denne store begivenheten fikk en ny og opphøyet betydning. Mitt sinn hadde ofte vært forstyrret av dets anstrengelser for å forene den umiddelbare belønning eller dødens straff, med den utvilsomme kjensgjerning om en fremtidig oppstandelse og dom. Hvis sjelen ved døden gikk til evig lykke eller ulykke, hvor var da behovet for oppstandelsen av det skrøpelige og oppsmuldrede legeme? rett

(40)Men denne nye og vidunderlige tro lærte meg hvorfor inspirerte forfattere hadde grunnet så mye over legemets oppstandelse; det var fordi hele vesenet sov i graven. Jeg kunne nå klart se villfarelsen i vårt tidligere standpunkt. Forvirringen og det unødvendige ved en endelig dom, etter at de avdøde sjeler allerede engang hadde blitt dømt og bestemt til deres skjebne, var meget tydelig for meg nå. Jeg så at håpet til de etterlatte er å kunne se fram til en herlig dag hvor Livgiveren skal bryte gravens lenker og de rettferdig døde skal reise seg og forlate deres fengsel for å ikles herlig udødelig liv. rett

(40)Alle i vår familie var interessert i læren om Herrens snare komme. Min far hadde lenge blitt ansett som en av støttene i metodistmenigheten hvor han bodde, og hele familien hadde vært aktive medlemmer; men vi la ikke skjul på vår nye tro, selv om vi ikke utbasunerte den for andre ved upassende anledninger, eller viste noen uvennlighet (41) mot vår menighet. Likevel avla metodistpastoren oss et særskilt besøk og grep anledningen til å underrette oss om at vår tro og metodismen ikke kunne samstemme. Han spurte ikke om våre grunner til å tro som vi gjorde, heller ikke henviste han til bibelen for å overbevise oss om vår villfarelse; men han fastslo at vi hadde tilegnet oss en ny og fremmed lære, som metodistkirken ikke kunne akseptere. rett

(41)Min far svarte han tok feil ved å kalle dette en ny og fremmed lære, da Kristus selv, i sin lære til sine disipler, hadde forkynt sitt annet komme. Han har sagt: »I min Fars hus er der mange rom. Hvis ikke, hadde jeg sagt dere det. Jeg går bort for å gjøre et sted for dere. Og når jeg er gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal jeg komme igjen og ta dere til meg. For der Jeg er, der skal også dere være. « Da han ble tatt opp til himmelen for deres øyne og en sky tok ham ut av syne for dem og idet hans trofaste etterfølgere stod og stirret etter deres forsvunne Herre, »se, da stod to menn hos dem i hvite klær og de sa: «Galileiske menn, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Denne Jesus, som ble tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til himmelen.» rett

(41) “Og, ” sa min far, engasjert med sitt emne, “den inspirerte Paulus skrev et brev for å oppmuntre sine brødre i Tessalonika og sa: “og at Han til dere som er plaget, gir hvile sammen med oss når Herren Jesus blir åpenbart fra Himmelen med mektige engler. Da tar Han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium. De skal bli straffet med evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og borte fra Hans krafts herlighet, når Han kommer på denne dag, for å bli herliggjort i sine hellige og med undring bli hyllet blant alle dem som tror”. » Herren selv skal stige ned fra Himmelen og det skal lyde en befaling, en overengels røst og Guds basun. Og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter (42) skal vi, som lever og blir tilbake, bortrykkes sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften; og så skal vi alltid være sammen med Herren. Så trøst hverandre med disse ord! rett

(42)Dette er sentralt i vår tro. Jesus og hans apostler dvelte ved begivenhetene for det annet komme med glede og triumf; og de hellige engler erklærte at Kristus, som steg opp til himmelen, skal komme igjen. Dette er vårt anstøt, å tro Jesus og hans disiplers ord. Dette er en meget gammel lære og har ingen plett av kjetteri. rett

(42)Predikanten prøvde ikke å henvise til et eneste skriftsted, som ville vise at vi tok feil, men unnskyldte seg selv med at han ikke hadde tid. Han rådet oss å stille og rolig trekke oss tilbake fra menigheten og unngå en offentlig sak. Vi ble klar over at andre av våre brødre ble møtt med lignende behandling i samme sak og vi ønsket ikke at vi skal skamme oss over å vedkjenne oss vår tro, eller være ute av stand til å underbygge den med skriften, så mine foreldre insisterte at de burde få rede på grunnene til denne anmodningen. rett

(42)Det eneste svar til dette var en unnvikende erklæring at vi hadde gått imot menighetens regler og det beste ville være å frivillig å trekke det tilbake for å unngå en sak. Vi svarte at vi foretrakk en regulær sak og forlangte å vite hvilken synd vi var anklaget for, siden vi ikke så noe galt i å se frem til og elske Frelserens tilsynekomst. rett

(42)Ikke lenge etter, ble vi bedt om å være til stede på et styremøte i menigheten. Det var kun få til stede. Innflytelsen min far og hans familie hadde var av slik karakter at våre motstandere ikke hadde ønske om å overbringe vår sak overfor et større antall i forsamlingen. Den eneste beskyldning som ble fremført, var at vi hadde gått imot deres regler. På vårt spørsmål om hvilke regler vi hadde overtrådt, ble det etter litt nøling uttalt at vi hadde gått på andre møter og hadde forsømt å møte regelmessig i vår klasse. Vi nevnte at en del av familien hadde vært på landet en tid, og at ingen av dem som oppholdt seg i byen hadde vært borte fra klassemøtene i mere enn noen få uker. De var praktisk talt tvunget til å holde seg vekke fordi deres vitnesbyrd ble møtt med et slikt sterkt mishag. Vi minnet dem også om at visse personer som ikke hadde fulgt klassemøtene et helt år, likevel hadde god anseelse i menigheten. rett

(43)Det ble spurt om vi ville bekjenne at vi hadde avveket fra deres regler og om vi også ville være villige å tilpasse oss dem i fremtiden. Vi svarte at vi ikke torde å oppgi vår tro eller fornekte Guds innvidde sannheter; da vi ikke kunne unnvære håpet om vår Forløsers snare komme. På det vis som de kalte kjetteri må vi fortsette å tjene Herren. Min far mottok i sitt forsvar Guds velsignelse og vi forlot alle styremøtet med godt humør, lykkelige i vissheten om rett og Jesu godkjennende smil. rett

(43)Den neste søndag, ved begynnelsen av lovprisningen, leste førstefortstanderen opp våre navn, syv stykker, som løst fra menigheten. Han nevnte at vi ikke var utstøtt på grunn av gal eller umoralsk oppførsel, at vi var av plettfri karakter og misunnelsesverdig anseelse, men vi hadde vært skyldig i å gå mot metodistkirkens regler. Han erklærte også at en dør nå var åpen og at alle som var skyldig i lignende regelbrudd ville bli behandlet på samme måte. rett

(43)Det var mange i menigheten som ventet på Frelserens åpenbaring og denne trussel ble gitt for å skremme dem til underkastelse. I noen tilfeller har denne politikk virket til det ønskede resultat og Guds gunst ble solgt for et sted i menigheten. Mange trodde, men vågde ikke å bekjenne deres tro, for ikke at de skulle bli vist ut av synagogen. Men noen gikk senere og tilsluttet seg deres selskap som ventet på Frelseren. rett

(43)På det tidspunkt var profetens ord i høy grad (44) dyrebare: “Så sier deres brødre, som hater dere og støter dere bort for mitt navns skyld: La Herren vise seg i sin herlighet, så vi kan se deres glede! Men de skal bli til skamme! ”

neste kapitel