Regelmessige gaver

(220)Jeg ble vist tilbake til Israels barn fra gammel tid. Gud krevde et offer av alle, både fattige og rike, et offer tilsvarende de midler Gud hadde begunstiget dem med. De fattige ble ikke unnskyldt fordi de ikke hadde samme velstand som sine rike brødre. De ble pålagt å utøve sparsommelighet og selvfornektelse. Og hvis noen var så fattig at det var fullstendig umulig for dem å bringe et offer til Herren, hvis sykdom og ulykke hadde fratatt dem muligheten til å ofre, ble det forventet at de velstående skulle hjelpe dem med en liten skjerv, slik at de ikke skulle komme tomhendt foran Herrens åsyn. Denne ordningen opprettholdt en gjensidig interesse. rett

(220)Noen har ikke blitt med og tilsluttet seg til planen om regelmessige gaver, og har unnskyldt seg fordi de ikke er gjeldfrie. De angir som grunn at de ikke må stå i gjeld til noen. Men det faktum at de har gjeld, unnskylder ingen. Jeg så at de skulle gi keiseren det som er keiserens, og Gud det som er Guds. For noen er det et samvittighetsspørsmål å ikke stå i gjeld til noen, og de tenker at Gud ikke kan kreve noe av dem før all deres gjeld er betalt. De bedrar seg selv på dette punktet. De forsømmer å gi Gud det som er Hans. Enhver må komme med et passende offer til Herren. De som har gjeld, bør trekke gjeldssummen fra det de eier, og ofre en forholdsmessig andel av det som gjenstår. rett

(220)Noen har følt at de står under hellige forpliktelser overfor sine barn.(221) De må gi hver av dem en del, men selv føler de seg ute av stand til å skaffe midler for Guds sak. De unnskylder seg med at de har en forpliktelse overfor sine barn. Det kan så være, men deres fremste plikt er overfor Gud. Gi keiseren det som er keiserens, og Gud det som er Guds. Stjel ikke fra Gud, ved å holde tilbake din tiende og gaver fra Ham. Din hellige plikt nummer én, er å gi Gud en passende del. La ingen kaste fram sine krav og lede deg til å rane Gud. La ikke dine barn stjele din offergave fra Guds alter, til egen vinning. rett

(221)Jeg så at i gammel tid fikk noens griskhet dem til å holde igjen en passende del; de begrenset sin offergave. Dette ble nedtegnet i himmelen, og deres innhøsting og deres flokk ble forbannet, når de holdt tilbake. Noen ble utsatt for lidelse i sine familier. Gud ville ikke godta et vanfør offerdyr. Det må være uten lyte, det beste i flokken, og det beste av markens grøde. Og det må være et frivillig offer, dersom de ønsker at Herrens velsignelse skal hvile over deres familier og eiendommer. rett

(221)Eksempelet med Ananias og Saffira ble vist meg, for å illustrere hvordan det går med de som verdsetter sin eiendom under dens verdi. De lot som om de ga et frivillig offer av sin eiendom til Herren. Peter spurte: «Solgte dere eiendommen for så mye?» Svaret var: «Ja, for så mye.» Enkelte i denne onde tid ville ikke betrakte dette som en løgn. Men Herren betraktet det på denne måten. De hadde solgt den for så mye, pluss mye mer. De lot som om de hadde viet alt til Gud. I Hans øyne hadde de hyklet, og deres straff lot ikke vente på seg. rett

(221)Jeg så at hjertene ville bli testet og stadfestet gjennom ordningen med regelmessige gaver. Den er en konstant, vedvarende test. Den får oss til å forstå vårt eget hjerte, til å se om sannheten eller kjærligheten til verden har overtaket. Dette er en test for den som er selvisk og grisk av natur. De vil underslå sin eiendom langt under dens verdi. På denne måten hykler de. (222) Engelen sa: «Forbannet er den som gjør et svikefullt arbeid for Herren.» Englene holder øye med karakterens utvikling, og disse menneskenes handlinger blir tatt med til himmelen av de himmelske sendebud. Noen vil bli hjemsøkt av Gud for disse handlingene, og deres avkastning vil bli brakt ned til dens faktiske størrelse. «Den ene strør ut, men får likevel bare enda mer. Den andre holder tilbake mer enn hva som er rett, men det fører bare til fattigdom. En sjel som sprer velsignelse skal trives, den som vanner rikelig, skal også selv få rikelig drikke.» Ordspr.11:24-25. rett

(222)Alle er pålagt å ha et engasjement i dette arbeidet. De som bruker tobakk, te og kaffe, burde legge til til side disse avgudene, og heller putte disse utgifter i Herrens skattkammer. Noen har aldri forsaket noe for Guds sak, og de er blinde for hva Gud forventer av dem. Noen av de fattigste vil ha en veldig kamp med å nekte seg disse stimulansene. Denne individuelle forsakelsen er ikke påkrevet fordi Guds sak mangler midler. Men ethvert hjerte vil bli testet, enhver karakter utviklet. Guds folk må handle etter prinsipper. Det levende prinsipp må bli satt ut i livet. rett

(222)«Skal et menneske rane Gud? Likevel hat dere ranet fra Meg! Men dere spør: Hva har vi ranet fra Deg? Tienden og offergaven! Dere er sannelig forbannet. For dere har ranet fra Meg, ja, det har hele dette folket gjort! rett

(222)Bring hele tienden inn i lagerhuset, så det kan være mat i Mitt hus. Prøv Meg nå i dette, sier Hærskarenes Herre, om Jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse en slik velsignelse for dere at det ikke er rom nok til å ta imot den. Jeg skal true den fortærende gresshoppen for deres skyld, såp den ikke ødelgger jordens grøde for dere.Vintreet på marken skal ikke mangle frukt for dere, sier Hærskarenes Herre.» Mal.3:8-11. rett

(222)Jeg så at dette skrtiftsted har blitt misbrukt i prekener og bønn i forsamlinger. Profetien har en særlig anvendeldese i de siste dager og lærer Guds folk om deres plikt til å bringe en andel av deres inntekt som et frilvillig offer til Herren.

neste kapitel