Tidligere brødres motstand

(44)I seks måneder har det ikke vært en sky mellom meg og min Frelser. Hvor det enn var en ordentlig anledning, delte jeg mitt vitnesbyrd og ble rikelig velsignet. Til tider hvilte Herrens Ånd over meg med en slik kraft at min styrke ble tatt fra meg. Dette falt tungt for brystet for dem som var kommet ut fra de nominelle kirkesamfunnene, og det kom ofte kommentarer som bedrøvet meg mye. Mange kunne ikke tro at én kunne være så overfylt med Guds Ånd at man mistet all sin styrke. Mitt standpunkt medførte i høy grad stor smerte. Jeg begynte å spørre meg selv, om det var rett av meg i å holde tilbake mitt vitnesbyrd i møter og på denne måte holde mine følelser tilbake, når det var en slik motstand i deres hjerter, som er eldre i år og erfaring enn meg selv. rett

(44)Jeg antok denne taushetsplanen for en tid og prøvde å overbevise meg selv om at det å undertrykke mitt vitnesbyrd ikke ville hindre meg fra trofast å leve ut min religion. Jeg følte ofte et sterkt inntrykk at det var min plikt å tale til møtet, men avholdt meg fra å gjøre det og var klar over at jeg med dette hadde voldt Guds Ånd sorg. Jeg holdt meg til og med noen ganger vekke fra møter, fordi de som ble plaget av å høre mitt vitnesbyrd var tilstede på disse møtene. Jeg unndro meg for å unngå å fornærme mine brødre, og dermed tillot jeg menneskefrykt å bryte det uforstyrrede samfunn med Gud, som hadde velsignet mitt hjerte i så mange måneder. rett

(44)Vi hadde arrangert kveldsbønnemøter på forskjellige steder i byen for å imøtekomme alle som ønsket å komme på dem. Familien som hadde vært mest frempå i å stå meg imot, sluttet seg til et av disse. Ved denne anledningen mens de som var samlet var i bønn, kom Herrens Ånd over møtet og en av medlemmene av denne familie falt ned som død. Hans slektninger stod gråtende omkring ham og gnidde hans hender og gav han drikke å styrke seg på. Omsider fikk han tilstrekkelig styrke til å prise Gud og beroliget deres frykt med å rope triumferende over det tydelige vitnesbyrd at Herrens kraft hadde kommet over ham. Den unge mannen var ute av stand til å gå hjem denne kvelden. rett

(45)Dette trodde familien var en tilkjennegivelse av Guds Ånd, men ble ikke overbevist om at det var den samme guddommelige kraft som hvilte over meg til tider som fratok meg all naturlig kraft og fylte min sjel med Jesu fred og kjærlighet. De var frie til å si at min oppriktighet og fullkomne ærlighet ikke kunne trekkes i tvil, men de betraktet meg som selvbedratt i å ta det for å være Herrens kraft som kun var resultat av mine egne overanstrengte følelser. rett

(45)Mine tanker var i stor forvirring som følge av denne motstanden, og ettersom tiden for vårt sedvanlige møte nærmet seg, var jeg i tvil om hvorvidt eller ikke om det var godt for meg å gå der. Noen dager i forveien hadde jeg vært i stor pine på grunn av den følelsen som manififesterte seg mot meg. Endelig besluttet jeg å bli hjemme og på denne måten unnslippe mine brødres kritikk. I forsøket på å be, gjentok jeg disse ord igjen og igjen: Herre, hva vil du ha meg til å gjøre? Svaret som kom til mitt hjerte syntes å by meg om å ha tillit til min himmelske Far og vente tålmodig på å kjenne hans vilje. Jeg overgav meg selv til Herren med den enkleste tillit som et lite barn og husket han hadde lovet at de som følger ham ikke skal vandre i mørke. rett

(45)En følelse av plikt fikk meg til å gå til møtet og jeg gikk med full forsikring i mitt sinn at alt ville bli godt. Mens vi var bøyd foran Herren, ble mitt hjerte trukket inn i bønn og fylt med en fred som kun Kristus (46) kan gi. Min sjel gledet seg i Frelserens kjærlighet og fysisk styrke forlot meg. Med barnlig tro kunne jeg kun si: Himmelen er mitt hjem og Kristus min Forløser. rett

(46)En i familien, som tidligere ble nevnt å være skeptisk til Guds krafts tilkjennegivelser overfor meg, sa i den anledning at han trodde jeg var under en sinnsbevegelse som han mente var min plikt å motstå. Men istedenfor å gjøre det, mente han at jeg oppmuntret det som tegn på Guds gunst. Hans tvil og motstand påvirket meg ikke denne gang, for jeg følte meg innelukket med Herren og hevet over all ytre påvirkning; men han hadde knapt nok stanset samtalen da en traust mann, en hengiven og ydmyk kristen, ble slått ned for hans øyne med Guds kraft og rommet var fylt med den Hellige Ånd. rett

(46)Etter å ha kommet til hektene, var jeg meget lykkelig for å bære fram mitt vitnesbyrd for Jesus og å berette om hans kjærlighet til meg. Jeg bekjente min manglende tro på Guds løfter og min feil ved å hindre Hans Ånds tilskyndelser på grunn av menneskefrykt, og erkjente at til tross for min vantro hadde han gitt meg et uventet bevis for hans kjærlighet og bærende nåde. Broren, som hadde vært imot meg, reiste seg og bekjente med tårer at hans følelser for meg hadde vært gale. Han bad ydmykt om min tilgivelse og sa: Søster Ellen, jeg vil aldri igjen hindre din vei. Gud har vist meg mitt hjertes kulde og hardnakkethet, som han har brutt ved beviset for hans kraft. Jeg har tatt veldig feil. rett

(46)Da, vendte han seg til forsamlingen og sa: Når søster Ellen virker så lykkelig, ville jeg tenke: Hvorfor føler jeg ikke likeså? Hvorfor mottok bror R ikke et slikt vitnesbyrd? - for jeg var overbevist at han var en hengiven kristen og allikevel har ikke en slik kraft falt over ham. Jeg sendte en stille bønn om, dersom dette var Guds hellige innflytelse, at bror R kunne erfare dette denne kvelden. rett

(46)Nesten samtidig med at ønsket gikk opp fra mitt hjerte, falt (47) Bror R og ned av Guds kraft og ropte: La Herren virke! Mitt hjerte er overbevist at jeg har motstått den Hellige Ånd, men jeg vil ikke lenger såre den med hardnakket vantro. Velkommen, lys! velkommen, Jesus! Jeg har vært frafallen og forherdet og blitt fornærmet dersom noen priste Gud og utvist fullkommen glede i hans kjærlighet; men nå er mine følelser forandret, min motstand er opphørt, Jesus har åpnet mine øyne og jeg vil rope hans pris selv. Jeg har sagt bitre og skarpe ting om Søster Ellen, som jeg nå er lei for og jeg ber om hennes tilgivelse og det samme fra alle andre som er til stede. rett

(47)Bror R frembar da sitt vitnesbyrd. Hans ansikt ble opplyst med himmelens herlighet idet han priste Herren for de mirakler han hadde utført den kvelden. Han sa: Dette sted er meget høytidelig på grunn av den Aller Høyestes tilstedeværelse. Søster Ellen, i fremtiden vil du få vår hjelp og støtte, i stedet for den ubarmhjertige motstand som har blitt vist mot deg. Vi har vært blinde for Guds Hellige Ånds tilkjennegivelser. rett

(47)Alle motstanderne innså nå deres feiltagelse og erkjente at arbeidet i virkeligheten var Herrens. Ved et bønnemøte snart etter, erfarte broren, som hadde bekjent at han hadde tatt feil i sin motstand, Guds kraft i en så stor grad at hans ansikt skinte med himmelsk lys og han falt hjelpeløs til gulvet. Da hans styrke kom tilbake, innrømte han igjen at han, uten å vite det, hadde vært i strid med Herrens Ånd ved å nøre opp om de følelser han hadde imot meg. Ved et annet bønnemøte var det likevel et annet medlem av den samme familie som utviste en lignende opptreden og bar det samme vitnesbyrd. Noe få uker etter, mens de fleste av bror P´s familie var i bønn i deres eget hjem, feide Guds Ånd igjennom rommet og fikk de bedende til å legge seg kraftløst ned. Min far kom snart etter og fant dem alle, både foreldre og barn, hjelpeløse under Herrens kraft.

neste kapitel