Advent erfaring

(48)Kald formalitet begynte å vike for den mektige påvirkning fra den Aller Høyeste. Og alle som hadde vært imot meg, bekjente at de med dette hadde gjort den Hellige Ånd sorg, og de forente seg i forståelse med meg og i kjærlighet til Frelseren. Mitt hjerte gledet seg over at guddommelig barmhjertighet hadde jevnet ut min sti, så mine føtter kunne tre den og belønne min tro og tillit så rikelig. Enhet og fred hersket nå blant våre folk som ventet på Herrens komme. rett

(48)Med påpasselighet og beven nærmet vi oss tiden, hvor vår Frelser var forventet å komme. Med høytidelig alvor søkte vi, som et folk, etter å rengjøre våre liv, så vi kunne bli klar til å møte ham ved hans komme. Uansett motstanden fra predikanter og menigheter, var Beethovenhallen i Portland-byen overfylt hver kveld; især var det en stor forsamling om søndagene. Pastor Stockman var en dypt gudfryktig mann. Han hadde en svak helse; og likevel da han stod foran forsamlingen, virket han å være hevet over fysisk svakhet og hans ansikt ble opplyst med den visshet om at hans lære var Guds hellige sannhet. rett

(48)Det var en høytidelig, søkende kraft i hans ord som gikk rett hjem i manges hjerter. Han uttrykte noen ganger et brennende ønske om å leve inntil han skulle hilse Frelseren som kom i himmelens skyer. Under hans gjerning overbeviste Guds Ånd mange syndere og brakte dem inn i Kristi fold. Møtene ble stadig holdt i private hus i forskjellige deler av byen, med de beste resultater. Troende (49) ble oppmuntret til å arbeide for deres venner og sletninger og omvendelser ble føyet til hver dag. rett

(49)Alle grupper i samfunnet flokket seg til møtene i Beethovenhallen. Rike og fattige, høye og lave, predikanter og legfolk, var alle, av forskjellige grunner, ivrige etter å høre læren om det andre komme. Mange kom og fant ikke noen ståplass og gikk skuffet bort. Møtenes program var enkelt. En kort og poengtert preken ble vanligvis gitt, deretter ble det åpnet for generelle spørsmål. Det var som regel den mest fullkomne stillhet til en så stor folkemengde å være. Herren holdt motstandernes ånd i sjakk mens hans tjenere forklarte begrunnelsen for deres tro. Noen ganger var redskapet svakt, men Guds Ånd gav vekt og kraft til hans sannhet. Forsamlingen merket de hellige englers nærvær og daglig ble flere lagt til den lille flokk av troende. rett

(49)En gang da pastor Stockman forkynte, satt pastor Brown, en kristen baptistpredikant, hvis navn har vært omtalt før i denne beretning, ved skranken og lyttet til prekenen med intens interesse. Han ble dypt rørt og med ett ble hans uttrykk blekt som døden, han falt ned av stolen og pastor Stockman grep ham i hans armer akkurat da han var i ferd med å falle i gulvet og la ham på sofaen bak skranken, hvor han lå kraftløs helt til prekenen var ferdig. rett

(49)Da reiste han seg, hans ansikt var fremdeles blekt, men skinnende med lys fra rettferdighetens sol og gav et meget imponerende vitnesbyrd. Han lot til å motta en hellig salvelse ovenfra. Han talte vanligvis langsomt, men på en bestemt måte, helt fri for sinnsbevegelse. Ved denne anledning bar hans høytidelige og veloverveide ord en ny kraft med seg, idet han advarte syndere og sine medpredikanter om å legge vekk all vantro, fordommer og kald formalitet. Og som de edle i Berøa, granske de hellige skrifter, sammenligne skriftsted med skriftsted, for å forvisse seg om ikke disse ting var sanne. Han (50) ba de tilstedeværende predikanter ikke å føle seg såret av den direkte og ransakende måte, som pastor Stockman hadde formidlet dette alvorlige emnet på, som var av allmenn interesse. rett

(50)Han sa: Vi ønsker å nå folk; vi ønsker at syndere skal bli omvendt og virkelig angre før det for sent for dem å bli frelst, for at de ikke skal komme med klagen: ‘kornhøsten er omme, sommeren er over og vi er ikke frelst! ’ Brødre i tjenesten sier at våre piler rammet dem; vil de da vennligst gå av veien mellom oss og folket og la oss nå syndernes hjerter? Hvis de gjør dem selv til skyteskive for vårt mål, har de ingen grunn til å klage over de sår de får. Gå til side, brødre og dere vil ikke bli rammet! rett

(50)Han fortalte om sin egen erfaring med en slik enkelhet og oppriktighet, at mange som hadde vært veldig forutinntatt ble rørt til tårer. Guds Ånd ble merket i hans ord og sett i hans ansiktsuttrykk. Med en hellig opphøyelse erklærte han frimodig at han hadde tatt Guds ord som sin rådgiver, at hans tvil var feid bort og hans tro bekreftet. Med alvor innbød han sine medpredikanter, menighetsmedlemmene, syndere og vantro til å granske bibelen for seg selv. Han formante dem til ikke å la noe menneske hindre dem i deres forsett med å forvisse seg om hva som er sannhet. rett

(50)Hverken der eller etterpå brøt pastor Brown sin forbindelse med den kristne baptistmenighet, men så på sitt folk med stor respekt. Da han var ferdig med å tale, ble de som ønsket Guds folks forbønn innbudt å reise seg. Hundrevis svarte på oppfordringen. Den Hellige Ånd hvilte på forsamlingen. Himmelen og jorden syntes å nærme seg hverandre. Møtet varte til langt ut på natten. Herrens kraft virket mektig blant unge, gamle og middelaldrende. rett

(50)Mens vi vendte tilbake til våre hjem på forskjellige måter, nådde en stemme som priste Gud oss fra en retning og, som om det var et svar, kom det stemmer fra andre og enda andre retninger som ropte: (51) Ære til Gud, Herren regjerer! Mennesker gikk til deres hjem med pris i deres lepper og den glade sang lød ut i den stille natteluft. Ingen av dem, som var på disse møtene kan noensinne glemme disse scenene av dypeste betydning. rett

(51)De som oppriktig elsker Jesus, kan verdsette følelsene til dem som ventet med den mest inderlige lengsel på deres Frelsers komme. Det forventede tidspunkt nærmet seg. Tiden hvor vi håpet å møte ham var nær. Vi nærmet oss denne time med en stille høytidelighet. De sanne troende hvilte i herlig forening med Gud, med et alvor av den fred, som skulle være deres i det strålene heretter. Ingen som opplevde dette håp og denne tillit, kan noensinne glemme disse dyrebare timer i venting. rett

(51)Verdslig forretning var hovedsakelig lagt til side i noen få uker. Vi undersøkte omhyggelig enhver tanke og sinnsbevegelse i våre hjerter, som om vi var ved vårt dødsleie og, om noe få timer, lukket våre øyne for evig, for jordiske scener. Det var ingen fremstilling av Himmelfarts kledninger til denne store begivenhet; vi følte behovet for et indre bevis at vi var beredt til å møte Kristus og våre hvite klær var sjelens renhet, karakter renset fra synd ved vår Frelsers soningsblod. rett

(51)Men forventningens tid var gått. Dette var den første grundige prøve, som skulle bæres av dem som trodde og håpet at Jesus ville komme i himmelens skyer. Skuffelsen for Guds ventende folk, var stor. Spotterne triumferte og vant de svake og feige til deres rekker. Noen som hadde sett ut til å besitte den sanne tro lot til kun å ha vært påvirket av frykt; og da tiden utløp forsvant deres tapperhet og de forente seg frimodig med spotterne, og erklærte at de aldri hadde vært bedratt til å virkelig tro Millers lære, som var vanvittig fanatisk. Andre, med naturlig trang til å vakle, forlot stille og rolig saken. Jeg tenkte: Hvis Kristus virkelig var kommet, hva ville ha skjedd med de svake og dem som vaklet? De bekjenner å elske og lengte etter Jesu komme; men når han svikter (52) og ikke viser seg, virker de veldig lettet og går tilbake til en tilstand av sorgløshet og likegyldighet for sann religion. rett

(52)Vi var forvirret og skuffet, likevel fraskrev vi oss ikke vår tro. Mange klynget seg stadig til håpet om at Jesus ikke ville drøye sitt komme; Herrens ord var sikkert og kunne ikke svikte. Vi følte at vi hadde gjort vår plikt, vi hadde levd opp til vår dyrebare tro; vi var skuffet, men ikke motløse. Tidenes tegn viste at enden for alle ting var nær; vi må vente og holde oss selv i beredskap for Mesterens komme til enhver tid. Vi må vente med håp og tillit og ikke forsømme å samle oss til læring, oppmuntring og trøst, så vårt lys kan skinne ut i verdens mørke rett

(52)Beregningen av tiden var så enkel og tydelig, at selv barn kunne forstå det. Fra datoen på dekretet fra kongen av Persia, funnet i Ezra 7, som var gitt i år 457 før Kristus, måtte de 2300 år i Daniel 8,14 opphøre i 1843. Altså ventet vi enden i dette år på Herrens komme. Vi ble sørgelig skuffet da året var helt omme og Frelseren ikke var kommet. rett

(52)Det ble i begynnelsen ikke oppfattet at dersom dekretet ikke kom ut ved begynnelsen av år 457 før Kr., ville de 2300 år ikke være fullendt ved slutten av 1843. Men det var konstatert at dekretet ble gitt i slutten av år 457 før Kr. og derfor måtte den profetiske periode nå frem til siste halvdel av 1844. Derfor drøyde ikke synet om tid, selv om det syntes å gjøre det. Vi lærte å hvile ved profetens ord: “For synet gjelder en fastsatt tid som ennå skal komme. Det lengter etter enden, og skal ikke lyve. Selv om det drøyer, så vent på det! For det skal sannelig komme, det skal ikke utebli!”. rett

(52)Gud prøvde sitt folk ved at tiden gikk forbi 1843. Feiltakelsen som lå i beregningen av den profetiske (53) periode, ble ikke oppdaget straks selv av lærde menn som motsatte seg synspunktene til dem som ventet Kristi komme. De lærde erklærte at Mr. Miller hadde rett i sin beregning tiden, selv om de var i strid med han med hensyn til de begivenheter som ville avslutte perioden. Men både de og Guds ventende folk tok feil i spørsmålet om tid. rett

(53)Vi tror fullt ut at Gud, i sin visdom, planla at hans folk skulle møte en skuffelse. Denne skuffelse skulle åpenbare hjertets tilstand og utvikle deres sanne karakter som hadde bekjent seg til å vente på og glede seg til Herrens komme. Dem, som antok den første engels budskap (se Åpenbaringen 14,6.7) i frykt for Guds vredes dom, ikke fordi de elsket sannheten og ønsket et borgerskap i himmelens rike, viser seg nå i deres sanne lys. De var blant de første til å latterliggjøre de skuffede, som oppriktig lengtet etter og gledet seg over forventningen om Jesu tilsynekomst. rett

(53)De, som ble skuffet var ikke lengre overlatt i mørke; for ved å søke i de profetiske perioder med alvorlig bønn, var feiltagelsene oppdaget, og man så linjene etter den profetiske penn ned gjennom tidene. I den gledelige forventning til Kristi komme var visjonens tilsynelatende uteblivelse ikke tatt med i betraktning og var en uventet og trist overraskelse. Likevel var denne prøvelsen nødvendig for å utvikle og styrke de oppriktig troende i sannheten. rett

(53)Vårt håp dreide seg nå om Herrens komme i 1844. Dette var også tiden for den annen engels budskap, som fløy over himmelhvelvingen og ropte: «Falt, falt er Babylon, den store byen.» Det budskap ble først forkynt av Guds tjenere i sommeren 1844. Som følge, forlot mange de falne menigheter. I forbindelse med dette budskap ble midnattsropet gitt: «Se, (54) brudgommen er der, gå ham i møte!» I alle deler av landet, ble det kastet lys omkring dette budskap og ropet vekket tusener. Det gikk fra by til by, fra landsby til landsby og til fjerntliggende landregioner. Det nådde de lærte og begavede, så vel som de tilbaketrukne og ydmyke. rett

(54)Det var mine lykkeligste år i mitt liv. Mitt hjerte var fullt av gledes forventning, men jeg nærte stor medynk og bekymring for dem, som var motløse og ikke hadde håp for Jesus. Vi forente oss, som et folk, i alvorlig bønn for den sanne erfaring og det umiskjennelige bevis på vår godkjennelse hos Gud. rett

(54)Vi trengte stor tålmodighet, for spotterne var mange. Vi ble ofte hilst med spottende påminnelser om vår skuffelse forleden. “Dere har enda ikke gitt opp; Når forventer dere å fare opp?” og lignende hån ble ofte ropt ut mot oss av våre verdslige bekjentskaper og enda noen av de bekjennende Kristne som aksepterte bibelen, men som likevel ikke lærte dens store og betydningsfulle sannheter. Deres forblindede øyne syntes kun å se en vag og fjern mening i den alvorlige advarsel, Gud “har fastsatt en dag, da han vil dømme verden”, og i forsikringen om de hellige vil bli rykket opp sammen for å møte Herren i luften. rett

(54)De ortodokse menigheter brukte alle midler for å forhindre at troen på Kristi snare komme skulle spres. De som vågde å nevne et håp om Kristi snare komme i deres møter fikk ingen frihet. Bekjennende elskere av Jesus forkastet hånlig nyhetene om at Han, som de påberopte å være deres beste venn, snart skulle besøke dem. De ble opphisset og vrede mot dem, som proklamerte nyhetene om hans komme og som gledet seg over at de snart skulle se ham i hans herlighet. rett

(54)Ethvert øyeblikk virket for meg å være av ytterste viktighet. Jeg følte at vi gjorde et arbeide for evigheten og at de likegyldige og uinteresserte var i den største fare. Min tro (55) var uten skygger og jeg tilegnet meg selv Jesu dyrebare løfter. Han sa til sine disipler: «Be og dere skal få.» Jeg trodde fullt og fast på at hva jeg enn ba om i overensstemmelse med Guds vilje, ville helt sikkert bli gitt meg. Jeg sank ned i ydmykhet ved Jesu føtter, med mitt hjerte i harmoni med hans vilje. rett

(55)Jeg besøkte ofte familier og ble engasjert i alvorlig bønn sammen med dem som var knuget av frykt og fortvilelse. Min tro var så sterk at jeg aldri tvilte et øyeblikk om at Gud ville svare min bønn og uten et eneste unntak hvilte Jesu fred og velsignelse på oss, som svar på vår ydmyke bønn. De fortviledes hjerter ble gjort glade med lys og håp. rett

(55)Med flittig hjerteransakelse og ydmyke bekjennelser kom vi under bønn fram til forventningens tidspunkt. Hver morgen følte vi at det var vår første gjerning å få sikker visshet om at vår livsførsel var riktig overfor Gud. Vår interesse for hverandre økte; vi bad meget med og for hverandre. Vi samlet oss i frukthager og lunder for å tale med Gud og bære fram våre bønner til ham og føle oss mer fullt i hans nærvær når vi var omgitt av Hans verk i naturen. Frelsens gleder var mere nødvendig for oss enn mat og drikke. Dersom skyer fordunklet våre tanker, torde vi ikke hvile eller sove inntil de var drevet vekk av vissheten om vår mottagelse hos Herren. rett

(55)Min helse var meget dårlig, mine lunger var alvorlig rammet og min stemme sviktet. Guds Ånd hvilte over meg med stor kraft og min skrøpelige kropp kunne knapt nok utholde den herlighet som overveldet min sjel. Det var som å puste inn av himmelens atmosfære og kunne glede seg ved utsikten til å snart møte min Forløser og for evig leve i lyset av hans åsyn. rett

(55)Guds ventende folk nærmet seg timen da de inderlig håpte at deres glede vil bli fullbrakt ved Frelserens (56) komme. Men tiden var igjen omme uten at Jesus kom. Det var hardt å gjenoppta livets gjøremål som vi trodde var over for alltid. Det var en bitter skuffelse som falt på den lille flokken, hvis tro hadde vært så sterk og hvis håp hadde vært så stort. Men vi ble overrasket over at vi følte oss så fri i Herren og ble så sterkt støttet av hans styrke og nåde. rett

(56)Erfaringen fra fjoråret ble imidlertid gjentatt i et større omfang. Mange gav avkall på deres tro. Noen som hadde vært meget overbevist, ble så dypt såret i deres stolthet at de ville flykte fra verden. Likesom Jonas, beklaget de seg over Gud og valgte døden fremfor livet. De som hadde bygd deres tro på andres vitnesbyrd og ikke på Guds ord var nå parat til å endre sitt syn. Hyklerne, som hadde håpet å bedra Herren så vel som dem selv med deres forfalskede bot og hengivenhet, følte seg nå beroliget fra forestående farer og motsatte seg åpenlyst saken som de nylig hadde bekjent seg til. rett

(56)De veike og de onde gikk sammen for å erklære at det ikke kunne være mere frykt eller forventning nå. Tiden var omme, Herren kom ikke og verden ville forbli den samme i tusener av år. Denne andre store prøve avslørte mye verdiløst vedheng, som ble trukket med i adventtroens sterke strøm og som, for en tid, ble båret videre sammen med de sanne troende og alvorlige arbeidere. rett

(56)Vi ble skuffet, men ikke motløse. Vi besluttet å underordne oss tålmodig den renselsesprosess som Gud anså for å være nødvendig for oss og å vente med et tålmodig håp på at Frelseren forløser sine prøvde og trofaste. rett

(56)Vi var sikre i den tro at forkynnelsen av den bestemte tid var fra Gud. Det var dette som fikk mennesker til å granske i Bibelen flittig og oppdage sannheter de aldri før hadde oppfattet. Jonas ble sendt av Gud for å forkynne i Ninives gater, at innen førti dager ville byen bli ødelagt; men Gud (57) aksepterte Niniveborgernes ydmykelse og forlenget deres prøvetid. Allikevel var det budskap, som Jonas brakte, sendt av Gud og Ninive ble prøvd etter hans vilje. Verden betraktet vårt håp som et bedrag, og vår skuffelse som dets etterfølgende nederlag. rett

(57)Frelserens ord, i lignelsen om den dårlige tjener, henvender seg meget maktpåliggende til dem som gjør narr av menneskesønnens snarlige komme: «Men hvis det er en dårlig tjener, som tenker med seg selv: Min Herre drøyer med å komme og så begynner å slå sine medtjenere og spiser og drikker med svirebrødre, da skal den tjeners herre komme på en dag han ikke venter og i en time han ikke kjenner og hogge ham i sønder og gi ham plass blant hyklerne.» rett

(57)Overalt fant vi spotterne, som Peter sa skulle stå fram i de siste dager og gå etter deres egne lyster og si: «hvor er løftet om hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, fortsetter alle ting som de var fra skapelsens begynnelse av». Men den som har ventet på Herrens komme var uten trøst. De hadde oppnådd verdifull kunnskap ved å granske i ordet. Frelsesplanen var tydeligere for deres forståelse. Hver dag oppdaget de nye skjønnheter i de innvidde sider og en vidunderlig harmoni løp gjennom det hele, et skriftsted forklarte et annet og intet ord var brukt forgjeves. rett

(57)Vår skuffelse var ikke så stor, som den var for disiplene. Da Menneskesønnen red seirende inn i Jerusalem, forventet de at han skulle være den kronede konge. Folk flokket seg fra alle stedene omkring og ropte: «Hosianna Davids sønn!» Og da prestene og de eldste bad Jesus om å stilne mengden, erklærte han at dersom de ikke sa noe, ville stenene rope, for at profetien skulle gå i oppfyllelse. Allikevel så nettopp disse disipler noen dager senere, deres avholdte Mester, som de hadde trodd ville regjere på Davids trone, spendt ut på det grusomme kors over (58) de hånende og spottende fariseere. Deres høye håp brast og dødens mørke lukket seg omkring dem. rett

(58)Allikevel var Kristus tro mot sine løfter. Herlig var den trøst han gav sitt folk, rik var de sannes og trofastes belønning. rett

(58)Mr. Miller og dem, som stod sammen med ham mente at helligdomsrenselsen, som omtales i Daniel 8,14 betød renselsen av jorden ved ild, like før den ville bli bolig for de hellige. Dette skulle finne sted ved Kristi gjenkomst; derfor ventet vi denne begivenhet ved slutten av de 2300 dager, eller år. Men etter vår skuffelse ble skriftene omhyggelig gransket med bønn og alvorlig refleksjon, og etter en tid med uvisshet, ble lys utgytt over vårt mørke; tvil og usikkerhet ble feid vekk. rett

(58)I stedet for at profetien i Daniel 8,14 henviste til jordens renselse, var det nå tydelig at den pekte på vår yppersteprests avsluttende arbeide i himmelen, den avsluttende soning og beredelsen av folket til å holde stand til dagen for hans komme. rett

neste kapitel