Pedikantenes farer og plikter

(368)Jeg er blitt vist at mere kan oppnås ved å arbeide på steder hvor noen få er blitt vunnet enn steder som er helt nye, medmindre starten er veldig god. Noen få i forskjellige byer som oppriktig tror sannheten vil utøve en innflydelse og vekke interesse for deres tro; og dersom deres liv er eksemplariske, vil deres lys skinne og de vil ha en tiltrekkende innflydelse. Jeg fikklikevel vist noen steder hvor sandheten ikke har blitt forkynt som snart burde besøkes. Men det store arbeide som nå skal utrettes er å få Guds folk til å engasjere seg i arbeidet og utøve en hellig innflydelse. De bør ta del i areidernes gjerning. Med visdom, varsomhet og kjærlighet bør de arbeide for deres naboers og venners frelse. Detutvises for lite engasjement. Man har ikke tatt opp sitt kors og båret det som man skulle.Alle burde kjenneat de er deres brors vokter, at de i høy grad står til ansvar for de sjelersom er omkring dem. Brødrene feiler når de etterlater hele dette arbeide til predikantene. Høsten er stor og arbeiderne er få. De som har god anseelse, hvis liv er i overensstemmelse med deres tro, kan bli arbeidsfolk. De kan samtale med andre og tilskynne (369) sandhetens betydning over for dem. De må ikke vente på predikantene eller forsømme den plikten som Gud har pålagt dem til å utføre. rett

(369)Noen av våre predikanter føler kun i liten grad for å ta Guds verks byrde på deres skuldre og arbeide med den uegennyttige velgjerning som karakteriser livet til vår guddommelige Herre. Våre menigheter er som regel lengre fremme enn noen av predikantene. De har trodd på vitnesbyrdene som Gud har funnet behag i å gi og har handlet etter dem, mens noen av predikantene er langt bak etter. De vedkjenner seg å tro det fremførte vitnesbyrd og noen gjør skade ved å lage en jernhard regel for dem som ikke har noen erfaring med dem, men de unnlater å leve ettter dem selv. De har preket vitnesbyrd som de fullstendig har forkastet. Disses fremgangsmåter er ikke konsekvente. rett

(369)Guds folk har i alminnelighet en samstemt interesse for å spre sannheten. De bidrar gladelig til åbidra til fond som for demsom arbeider i ord og lære. Og jeg så at det var deres plikt, som hadde ansvaret for å dele ut midler, å se tilat menighetens gavemildhet ikke ødsles. Noen av disse gavemilde brødre har arbeidet i årevis med knuste nerver og nedbrudt legeme på grunn av alt for mye arbeidei fortiden for å skaffe eiendom her,og nåettersom de frivillig gir en del av dette gods, som har kostet dem så mye, har de som arbeider i ord og lære plikt til å utvise vise samme iver og selvopofrelse som i det minstesvarer til hva disse brødre har vist. rett

(369)Guds tjenere skal gå ut frie. De må vite hvem de kan stole på. Det er kraft i Jesus Kristus og hans frelse til å gjøre dem til frie mennesker; og hvis de ikke er frie i ham, kan de ikke bygge opp hans menighet og samle inn sjeler. Vil Gud sende ut et menneske for å befri sjeler fra Satans snarer når hans egne føtter er viklet inn i nettet? Guds tjenere må ikke vakle. Hvis deres føtter glir, hvordan kan de da (370) si til dem med et fryktsomt hjerte, "Vær stærke"? Gud vil ha sine tjenere til å holde de svakes hender oppe og styrke de usikre. Dem, som ikke er innstilt på å gjøre denne verden bedre må først arbeide for dem selv og be inntil de er utstyrt med kraft fra det høye. rett

(370)Gud er misfornøydmed manglende selvfornektelse hos noen av hans tjenere. De har ikke arbeidets byrde på seg. De synes å være i en dødlignende bedøvelsestilstand. Guds engler står forbløffet og skamfulle over denne mangel på selvfornektelse og utholdenhet. Da vår frelses opphavsmann arbeidet og led for oss, fornektet han seg selv og hele hans liv var hele tiden preget av slit og savn. Han kunne ha overstått sine dager på jorden i bekvemmelighet og overflod og gitt seg selv hen med dette livets fornøyelser; men han tok ikke hensyn til sin egen bekvemmelighet. Han levde for å gjøre andre godt. Han led for å redde andre fra lidelse. Han holdt ut til enden og fullførte det arbeidetsom var gitt ham å utføre. Alt dette var for å frelse oss fra ødeleggelse. Og kan vi så, så uverdigesom vi er til så stor kjærlighet, søke en bedre stilling i dette liv enn det som var gitttil vår Herre? Hvert øyeblikk i vårt liv har vi tatt del i hans store kjærlighets velsignelser og av nettop denne grunn kan vi ikke helt indse dybden avat vi er frelst fra uvitenhet og elendighet. Kan vi se på hansom våre synder har gennomboret og ikke ville drikke ydmykelsens og sorgens bitre beger sammen med ham? Kan vi se på den korsfestede Kristus og ønske å komme inn i hans rike på noen andre måter enn ved mye trengsel? rett

(370)Ikke alle predikanter er helt overgitt til Guds arbeide som han krever dem å være. Noen har følt at en forkynners lodd var hardt fordi de skulle være så adskilte fra deres familier. De glemmer at det tidligere har vært vanskeligere å arbeide enndet er nå. Tidligere var der kun noen få venner i saken. De glemmer dem, som Gud la det tidligere arbeides byrde på. Det var dengang kun noen få som (371) tok imod sannheten, som resultat av mye arbeide. Guds utvalgte tjenere gråt og bad for en klar forståelse av sannheten og led savn og mye selvfornetelse for å bringe den videre til andre. Skritt for skritt følger de idet Guds åpenbarende forsyn leder veien. De tar ikke hensyn til deres egen overbevisning eller viker tilbake ved vanskeligheter. Ved disse menneskene beredte Gud veien og gjorde sannheten tydelig, så enhver oppriktig kunne forstå den. Alt er gjort rede til predikantenes hender, som siden har antatt sannheten, allikevel har noen av dem unnladt å påta seg arbeidets byrde. De søker etter en lettere vei, et mindre selvfornektende standpunkt. Denne jord er ikke et hvilested for kristne, enda mindre for Guds utvalgte tjenere. De glemmer at Kristus forlot sine rikdommer og herlighet i himmelen og kom til jorden for å dø og at han påbød oss å elske hverandre, likesom han har elsket oss. De glemmer dem som ikke verden er verdig, som gikk omkring i lammeskinn og geiteskinn og var pint og plaget. rett

(371)Jeg ble vist valdenserne og hva de led for deres religion. De studerte samvittighetsfult Guds ord og levde opp til det lys som skinte på dem. De ble forfulgt og drevet fra deres hjem, deres eiendommer som var anskaffet ved hardt arbeid, men ble tatt fra dem og deres hus ble nedbrent. De flyktet til fjellene og led dér utrolige vanskeligheder. De utholdt sult, fattigdom, kulde og nakenhet. De eneste klær som mange av dem kunne få var dyreskinn. Og likevel møttes de spredte og hjemløse samles for å forene deres stemmer i sang og prise Gud, for å de blev regnet vertige til å lide for Kristi navn. De oppmuntrede og beskyttede hinanden og var taknemmelig for selv deres forfærdelige behandling. Mange av deres barn ble syke og døde av kulde og sult, likevel tenkte deres foreldre ikke ét øyeblikk å oppgi deres religion. De satte Guds kjærlighet og gunst høyt, langt over jordisk bekvemmelighet eller verdslig rikdom. De fikk (372) trøst fra Gud og såmed gledelig forventning fram til gjengjeldelsens lønn. rett

(372)Igjen ble jeg vist Martin Luther, som Gud oppreiste for å gjøre et særskilt arbeide. Hvor dyrebar var ikke kjennskapet til sannheten åpenbart gjennom Guds ord for ham! Hans sinn hungret etter noe sikkert, så han kunne bygge sitt håp på, at Gud ville være hans Far og himmelen hans hjem. Det nye og dyrebare lys, som gikk opp for ham fra Guds ord, var av uvurderlig verdi og han tenkte at om han gikk fram med det, kunne han overbevise verden. Han stod opp mot en fallen kirkes vrede og styrket dem som holdt fast sammen med ham ved de rike sannheder i Guds ord. Luther var Guds utvalgte redskap til å rive hykleriets kledning av pavekirken og fremvise hennes forderv. Han løftet ivrig sin stemme og i Helligåndens kraft og ropte imot og fordømte ledernes og folkenes gjeldende synder. Ordrer gikk ut for å drepe ham hvor han enn måtte være: han synes å være overlatt til et overtroisk folks barmhjertighet som var lydig overfor hodet i den romerske kirke. Han anså likevel ikke sitt liv for kjært til seg selv. Luther visste at han ikke var trygg noen steder, likevel skalv han ikke. Det lys han så og var festet på, var liv for ham og var av større verdi enn jordens rikdommer. Han visste at jordiske rikdommer ville svikte; men de rike sannheter som åpnet for hans forståelse, virket på hans hjerte og ville leve og hvis de ble adlydt ville de lede ham til udødelighet. rett

(372)Da han i Augsburg ble innkalt for å forsvare sin tro, adlød han innkallelsen. Denne mannensom haddevekket opp presternes og folkets raseri, ble stilt framfor dem som hadde fått verden til å skjelve et ydmykt lam omgitt av brølende løver; likevel stod han ufortrødent opp for Kristi og sannhetens skyld og med hellig veltalenhet, som kun sannheten kan inngi, forklarte han grunnene for sin tro. Hans fiender prøvde på forskjellige måter å fortie det tydelige (373) forsvar for sannheten. Først prøvde de å smigre ham og gi ham løfteom at han skulle opphøyes og bli æret. Men liv og ære var verdiløst for ham dersom det skulle kjøpes med sannheten som betaling. Med et tydeligere og klarere lys, skinte Guds ord over hans forståelse og gav ham en mere levende fornemmelse av pavedømmets feil, forderv og hykleri. Hans fiender forsøkte da å skremme ham og få ham til å gi avkall på sin tro, men han stod frimodig frem og forsvarte sannheten. Han var parat til å dø for sin tro, hvis Gud krevde det; men å oppgi den? aldri! Gud beskyttet hans liv. Han bad om at engler måtte lede ham og bekjempe hans fienders raseri og hensikter og bringe ham uskadd gjennom denne stormfulle kamp. rett

(373)Kraften i Luthers rolige og verdige væremåte ydmyket hans fiender og gav det mest fryktelige slag til pavedømmet. De store og stolte maktens mennesker mente å hans blod skulle bøte for den skade han hadde voldt på saken. Deres planer ble lagt, men én som er mektigere enn dem passet på Luther. Hans arbeid var ikke ferdig. Luthers venner fremskynte hans avreise fra Augsburg. Han forlot byen om natten, ridende på en hest uten bissel, han selv ubevæpnet og uten støvlereller sporer.Meget trett fortsatte han sin reise inntil han var hos sine venner. rett

(373)Pavedømmets vrede ble vekket igjen og de bestemte seg for å stoppe munnen til dette fryktløse forsvar for sannheten. De innstevnet ham til Worms, fullt bestemt på å trekke ham til ansvar for hans dumhet. Hans helse var svekket, likevel unnskyldte han seg ikke seg selv. Han kjente godt de farer som lå foran ham. Han visste at hans mektige fiender ville bruke alle midler for å bringe ham til taushet. De ropte med like stor iverpå hans blod, som jøderne skrek etter Kristi blod. Likevel stolte han på den Gud som hadde beskyttet de tre store menn i ildovnen. Hans bekymring og uro var ikke for ham selv. Han søkte ikke etter sin egen bekvemmelighet; men hans store bekymring var for sannheten som var så dyrebar for ham at den ikke skulle bli utsatt for ugudelige forhånelse. Han var parat til å dø, (374) framfor å la dens fiender triumfere. Da han entretWorms presset tusener seg omkring ham og fulgte ham. Keisere og andre med høy myndighet var samlet uten større følge. Spenningen var intens, og én i skaren sang med en gennomtrengende og klagene stemme en sørgesang for å advare Luther mot hva som ventet ham. Men reformatoren hadde tattkonsekvensene med i betraktning og var parat til å besegle sitt vidnesbyrd med blod dersom Gud forordnet det slik. rett

(374)Luther var ved å svare for sin tro framfor en mest overveldendeforsamling, og i tro på Gud ventet han på styrke. I en kort stund ble hans mot og tro prøvd. Farer i enhver form ble vist ham. Han ble bedrøvet. Skyer samlet seg omkring ham og skjulte Guds ansikt for ham. Han lengtet etter å kunne gå fram med en overbevist forvissning om at Gud var med ham. Han kunne ikke være tilfreds medmindre han ble lukket innemed Gud. Med sønderknuste rop sendte han sin forpinte bønn til himmelen. Til tider synes hans ånd å bli svak idet hans fiender, i hans fantasi, mangedoblet seg for ham. Han skalv i sin fare. Jeg så at Gud i sitt kloke forsyn beredte ham på sin vei, at han ikke måtte glemme hvem han skal stole på og at han ikke skulle gå fram på formastelig vis. Gud gjorde ham til sitt eget redskap egnet til det store arbeid som lå foran ham. rett

(374)Luthers bønn ble hørt. Hans tapperhet og tro vendte tilbage da han møtte sine fiender. Ydmyk som et lam stod han omgitt av jordens store menn, som lik glupske ulver festet deres øyne på ham og håbet å sette ham i respekt for deres makt og storhet. Men han hadde grepet fatt i Guds styrke og fryktet ikke. Hans ord ble talt med en slik majestet og kraftat hans fiender intet kunne gjøre mot ham. Gud talte gjennom Luther og han hadde bragt keisere og kloke folk sammen så han offentlig kunne tilintetgjøre deres visdom og at de alle kunne se det svake menneskes styrke og fasthet når han setter sin lit til Gud, den evige Klippe. rett

(375)Luthers beherskede fremferd var i sterk kontrast til den vrede og det raseri somble utvist av disse såkalte store menn. De kunne ikke bekjempe ham og få ham til å tilbakekalle sannheten. I opphøyet enkelhet og behersket fasthet stod han som en klippe. Hans fienders motstand, deres raseri og trusler, bruset som en mektig bølge mot ham men brøt uskadelig oppframfor hans føtter. Han forble uberørt. De erget seg over at deres makt, som hadde fått konger og fornemme til å skjelve, på denne måten ble foraktet av en ydmyk mann og de higet etter å få ham til å merke deres vrede ved å torturere han til døde. Men Han som er mektigere enn jordens makthavere hadde dette fryktløse vitne i sin varetekt. Gud hadde et arbeid for ham å gjøre. Han måtte enda lide for sannheten. Han måtte se den gjennomgåblodige forfølgelser. Han måtte se den ikledt sekkestrie og dekket med bebreidelser fra fanatikere. Han måtte leve for årettferdiggjøre den og være dens forsvarer når jordens mektige krefter forsøkte å rive den ned. Han kom til å se dens seier og rive bort pavedømmets villfarelse og overtro . Luther oppnådde en seier i Worms som svekket pavedømmet ognyhetene om dette ble spredt til andre riker og nasjoner. Det var et kraftfullt slagi reformasjonens favør. rett

(375)Predikanter som forkynner den nærværende sannhet ble fremholdt for meg og sammenlignet med reformasjonens ledende menn; I særskilthet bleLuthers hengivne og nidkjære liv sammenlignet med noen av våre forkynneres livsførsel. Han viste sin udødelige kjærlighet for sannheten med hans tapperhet, hans urørlige fasthet og hans selvfornektelse. Han ble utsatt for prøvelser og oppofrelser og til tider led sjelens dypeste smerte, selv om han stod i sannhetens forsvar; han murret likevel ikke. Han var jaget som et vilt byttedyr,likevel utholdt han med glede alt for Kristi skyld. rett

(375)Det siste nådens budskap er betrodd til Guds ydmyke og trofaste tjenere for denne tid. Gud har ledetfram dem som ikke unnvikeransvar og har lagt byrder på (376) dem og har gjennom dem presentert en systematisk velgjerningsplan, hvor alle kan ta del og arbeide i harmoni. Denne ordning er blitt gjennomført og har arbeidet som magi. Den støtter rundhåndet forkynnerne og saken. Så snart forkynnerne opphører med deres motstand og trådte til sides, svarer folk hjertelig på kallet og verdsetter ordningen. Alt er blitt praktisk og lett for forkynnerne så de kan arbeide, fri for forlegenhet. Våre folk har tatt tak i dette med en vilje og interesse som ikke finnes hos noen andre. Og Gud er misfornøydmed forkynnere som nå klager og unnlater å bruke all deres kraft i det ytterst viktige arbeidet. De er uten unnskyldning; likevel er noen av dem bedratte og tenker at de ofrer seg for mye og har det hardt, selv om de i virkeligheten ikke vetnoe om lidelse, selvfornektelse eller mangel. De kan ofte være trette, det ville de være dersom de var avhengige av håndens arbeide for å forsørge seg. rett

(376)Noen har ment at det ville være lettere å arbeide med deres hender og har ofte uttrykt deres valg ved å gjøre slik. Disse vet ikke hva de snakker om. De bedrar seg selv.Noen har meget kostnadskrevende familier å forsørge og de mangler økonomisk styring. De innser ikke at de står i gjeld til Guds sak for deres familier og alt det de har. Det har ikke gått opp for dem hvor mye det koster å leve. Skulle de gå i gang med manuelt arbeide, ville de ikke være fri for bekymring og slit. De kan ikke, når de arbeider for å forsørge deres familier, sitte ned ved deres egnepeiser. Det er kun noen få timer med tretthet som en arbeidende mann med en familie som er avhengig av ham kan bruke sammen med sin familie derhjemme. Noen predikanter skyr hardt arbeide og de har næret en følelse av mishag som er sterkt overdrevet. Gud har lagt merke til enhver knurrene tanke, ord og følelse. Det er (377) et hån mot himmelen å utvise en slik svakhet og mangel på hengivelse for Guds sak. rett

(377)Noen har lyttet til fristeren og har uttrykt deres vantro og skadet saken. Satan har gjort krav på dem, for de har er ikke fridd seg ut fra hans snare. De har oppført seg som barn som slett ikke kjenner til fristerens sluhet. De har hatt en tilstrekkelig erfaring og burde ha forstått hvordan han arbeider. Han har sådd tvilens tanker i deres sinn og i stedet for å avvise dem, har de diskutert og rådslått med erkebedrageren og lyttet til hans tankegang som om de var fortryllet av den gamle slangen. Noen få skriftsteder, som ikke er helt forklarlige for å tilfredsstille deres tanker, har vært tilstrekkelig til å ryste hele sannhetens struktur og til å fordunkle de tydeligste fakta i Guds ord. Disse folk er feilende mennesker. De har ikke fullstendig visdom og kjennskap til alle skriftene. Noen steder er satt utenfor det menneskelige sinns rekkevidde inntil det tidspunkt som Gud, i sin egen visdom velger å åpne for dem. Satan har ledet noeninn i et spor som med visshet ender i vantro. De har latt deres vantro sløre sannhetens harmoniske, herlige kjede, og har handlet som om det var deres oppgave å oppklare ethvert svært vanskelig skriftsted, og hvis vår tro ikke setter dem i stand til å gjøre dette, var den mangelfull. rett

(377)Jeg så at de som har et ondt og vantro hjerte vil tvile og vil synes å det er storslått og en dyd å betvile Guds ord. De som synes at det er en dyd å bruke spissfindigheder kan ha stort rom for ikke å tro inspirasjonen og sannheten i Guds ord. Gud tvinger ikke noen til å tro. De kan velge å stole på de vitnesbyrd han har funnet behag i å gi, eller å tvile og komme med innvendinger og gå fortapt. rett

(377)Det ble vist megat de som er tyngetav tvil og vantro ikke burde gå ut og arbeide for andre. Det som (378) er i tankene strømmer ut og de ser ikke virkningen av et hint eller den minste antydning av tvil. Satan gjør det til en skarp pil. Det virker som en langsomtvirkende gift som angriper hele organismen før offeret er klar over sin fare, rammer hele kroppen, hindrer en god helse og som til sluttfører til døden. Det er akkurat slik tvilens og vantroens gift virker. Én som har innflytelse antyder over for andre det som Satan har antydet over for ham, at det ene skriftsted motsier det andre; og slik bringer han midnattsmørke inni andres sinn, på en meget snedig måte, som om han har funnet ut av noen vidunderlige hemmeligheter som har vært skjult fra de troende og de hellige i alle verdens tidsaldre. De mister gløden de tidligere hadde for sannheten og blir vantro. Alt dette er virkningen av noen få ord uttalt som har en skjult makt fordi de synes å være forbundet med mystikk. rett

(378)Dette er en listig djevels verk. Desom er tynget med tvil og har vanskeligheter som de ikke kan ordne opp i, burde ikke kaste andre svake mennesker inn i samme forvirring. Noen har antydet eller fortalt om deres vantro og brakt det videre uten å tenke over konsekvensene. I noen tilfeller har vantroens frø fått øyeblikkelig virkning, mens det i andre tilfeller har ligget begravd i temmelig lang tid inntil personen har tatt et galt veivalg og gitt plass for fienden og Guds lys har blitt trukket tilbake fra ham og han har falt for Satans sterke fristelser. Da gror vantroens frø, som ble sådd for så lenge siden. Satan gir dem næring og de bærer frukter. Alt som kommer fra predikantene som burde stå i lyset, har en sterk påvirkning. Og når de ikke har stått i Guds klare lys, har Satan brukt dem som representanter og har, gjennom dem, videreført sine brennende piler til mennesker som ikke er beredt til å motstå det som kommer fra deres predikanter. rett

(378)Jeg så at predikanter, såvel som folk, har en krig foran seg i å motstå Satan. Den bekjenende Kristi tjener (379) er i en fryktelig position når han tjener fristerens hensikter,ved å lytte til hans hviskingog la ham ta sinnet til fange og lede tankene. Predikantens frykteligste synd i Guds øyne er å tale ut om hans vantro og dra andres sinn i det samme mørke spor og på denne måten la Satan gjennomføre en dobbelt hensikt i å friste ham. Satan får han hvis veivalg har ført ham inn i fristeelser til å vakle og dermed leder han denne personentil å få mange til å vakle. rett

(379)Det er på tide at vaktmennene på Zions murer forstår ansvaret og helligheten i deres misjon. De burde kjenneatet ve er over dem dersom de ikke utfører det arbeidet som Gud har betrodd dem. Hvis de blir troløse bringer de Guds hjord i fare, bringer sannhetens sak i fare og utsetter den for våre fienders latterliggjørelse. Åh, hva slags arbeid er dette! Det vil sannelig få sin lønn. Noen predikanter, såvel som folk, trengerå bli omvendt. De trenger å bli knust og bli forvandlet. Deres arbeid i menighetene er verre enn forspilt, og i deres nåværende svake og vaklende tilstand ville det behaget Gud mereom de opphørte med deres anstrengelser for å hjelpe andre og heller arbeidet med sine hender inntil de har blitt forvandlet. Deretter kunne de styrke deres brødre. rett

(379)Predikanter må vækkes. De vedkjenner seg å være generaler i den store Konges hær og samtidig sympatiserer de med den store opprørsleder og hans hær. Noen har utsatt Guds sak og hans ords innviede sannheterfor den opprørske hærs bebreidelse. De har fjernet en del av deres rustning og Satan har skutt sine giftige piler inn. De har styrket opprørsledernes hender og svekket seg selv og fått Satan og hans djevelske klan til å løfte deres hender i seier og jubler på grunn av den seier de har latt ham få. Åh, hvilken en mangel på visdom! Hvilken blindhet! Hvilken tåpelig strategi, å åpne opp for deres svakeste punkter for deres dødsfiende! (380) Hvor anderledes er ikke den vei Luther forsøkte å gå! Han var villig til å ofre sitt liv, om det var nødvendig, men aldri sannheten. Hans ord er: "La os kun sørge for at evangeliet ikke blir utsatt for de ugudeliges forhånelser og la os utgyte vårt blod til dets fordel, fremfor å la dem triumfere. Hvem sier om det er mitt liv eller min død som vilbidra mest til mine brødres frelse?" rett

(380)Gud er ikke avhengig av noe menneske for hans saks fremgang. Han oppreiser og utruster mennesker til å bringe budskabet til verden. Han kan gjøre sin styrke fullkommen i menneskers svakhet. Kraften er fra Gud. Veltalenhet og kløktvil ikke forvandle en eneste sjel. Bestrebelsene bak talerstolen kan vekke begeistring, de tydelige argumentenekan virke overbevisende, men Gud gir veksten. Gudfryktige mennesker, trofaste og hellige mennesker, som fører det ut i deres daglige liv, som de forkynner, vil utøve en frelsende indflydelse. En sterk preken frembragt fra talerstolen kan påvirke manges sinn; men en liten uforsiktighet fra predikantens side fra talerstolen, en manglene dybde og sann gudfryktighet i talen vil motvirke hans innflytelse ogviske ut det gode inntrykk som han har gitt. De nyomvendte vil bli hans; i mange tilfeller vil de ikke søke å strekke seg høyere enn deres forkynner. Det vil ikke skje et gennomgripende arbeide hos dem. De er ikke omvendt til Gud. Arbeidet er overfladisk og deres innflytelse vil være til skade for dem som virkelig søker Herren. rett

(380)En predikants suksess er avhengig av hans opptreden bak talerstolen. Når han avslutter prekenen og forlater talerstolen er hans arbeide ikke ferdig; det er kun begynt. Han må nåsette dette ut i livet, som han har forkynt. Han bør ikke handle uaktsomt, men vokte over seg selv, så ikke noe av det han gjør eller sier kan utnyttes av fienden og Kristi sakblir brakt i vanry . Predikanter kan ikke være for forsiktige, særlig over for de unge. De bør ikke føre lettsindig snakk, spøk eller vitsing, (381) men bør huske på at de er i Kristi sted, som de må illustrere ved Kristi liv og eksempel. ”For vi er Guds medarbeidere.” ”Som medarbeidere formaner vi dere også at dere ikke motttar Guds nåde forgjeves.” rett

(381)Det ble vist meg at unge predikanters nytte, gifte som ugifte, ofte ble ødelagt av den tilknytning unge kvinner utviste dem. Disse unge kvinner forstår ikke at andre øyne også er på dem og atderes handlemåte kan være tilbøyelig til å skade predikantens innflytelse, som de gir mye oppmerksomhet. Dersom de nøye hadde fulgt sømmelighetens regler, vil det bli mye bedre for dem og mye bedre for deres predikant. Det setter ham i den mest ubehagelige situation og får andre til å se på ham i et galt lys. Likevel så jeg at problemets byrde hviler på predikanten selv. De bør ta avstand fra disse ting og hvis de følger den fremgangsmåte, som Gud vil ha dem til, vil de ikke besværes så længe. De bør unngå alt som har skinn av ondskap, og når unge kvinner er meget selskapeligeer det deres plikt å la dem vite at dette ikke er greit. De må avvise denne pågåenhet også hvis de anses for å være uhøflige. Disse ting burde irettesettes for å redde saken fra skam. Unge kvinner som er blitt omvendt til sannheten og Gud, vil lytte til irettesettelsen og bli fornyet. rett

(381)Predikanter bør følge opp deres offentlige virksomhet ved egne anstrengelser utenfor det offentlige. De bør arbeide personlig for sjeler, om det så er en anledning til å haen prat omkring ildstedet og appellere sjeler om å søke etter de ting som gir dem fred. Vår gjerning her er snart omme og enhver vil få lønn ettersom hans arbeide er. Jeg så de helliges lønn, den evige arv og jeg så at de som har utholdt mest for sandhetens skyld ikke vil synes at de har hatt det hardt, men vil regne Himmelen for billig nok.

neste kapitel