Kall til å reise

(62)Jeg fortalte dette synet til de troende i Portland, som hadde full tillit til at dette var fra Gud. Herrens ånd var med i vitnesbyrdet og evighetens alvor hvilte over oss. En usigelig ærefrykt fylte meg, at jeg, så ung og svak jeg var skulle bli valgt til å være det redskap som Gud ville benytte til å gi sitt folk lys. Mens jeg var under Herrens kraft ble jeg fylt med glede og syntes å være omgitt av hellige engler i himmelens herlige saler, hvor alt er fred og glede. Det var en trist og bitter forandring å våkne opp til det dødelige livs realiteter. rett

(62)I et annet syn, som snart fulgte etter det første, ble jeg vist de prøvelser som jeg måtte igjennom og at det var min plikt å gå og fortelle andre hva Gud hadde åpenbart til meg. Det ble vist meg at mitt arbeide ville møte stor motstand og at mitt hjerte vil bli sønderrevet med sorg, men at Guds nåde vil være nok til å holde meg oppe gjennom det hele. Læren i dette synet plaget meg meget, fordi det påpekte min plikt til å gå ut blant folk for å gi dem sannheten. rett

(62)Min helse var så elendig at jeg hadde stadige fysiske lidelser og det virket som at jeg kun hadde kort tid igjen å leve. Jeg var kun sytten år gammel, liten og svak, uvant med selskap og av naturen så fryktsom og tilbakeholden at det var vondt for meg å møte fremmede. Jeg bad alvorlig i flere dager og langt ut på natten om at denne byrden måtte bli tatt bort fra meg og lagt på noen som var bedre i stand til å bære den. Men pliktens lys endret seg ikke og engelens ord lød hele tiden i mine ører: La andre få vite det som jeg har fortalt deg. rett

(63)Jeg var ikke klar å gå ut i verden og fryktet for å møte dens spott og motstand. Jeg hadde liten selvtillit. Hittil når Guds Ånd hadde kalt meg til plikt, hadde jeg overvunnet meg selv og glemt all frykt og sjenerthet i tanken om Jesu kjærlighet og de vidunderlige gjerningene han hadde gjort for meg. Den stadige forsikring, om at jeg fullførte min plikt og adlød Herres vilje gav meg tillit som overrasket meg. Noen ganger følte jeg meg villig til å gjøre eller lide hva som helst for å hjelpe andre inn i lyset og Jesu fred. rett

(63)Men det virket for meg umulig å utføre dette arbeidet som nå ble vist meg; å forsøke virket å være dømt til å mislykkes. Prøvelsene knyttet til dette var mere enn jeg kunne holde ut. Hvordan kunne jeg, et lite barn av år, gå fram fra sted til sted og utlegge Guds hellige sannheter for folk? Mitt hjerte skrumpet inn i redsel ved tanken. Min bror Robert, bare to år eldre enn meg selv, kunne ikke hjelpe meg, for han hadde en dårlig helse og hans sjenerthet var større enn min; ingenting kunne ha fått ham til å ta et slikt skritt. Min far hadde en familie å forsørge og kunne ikke forlate sin oppgave; men han forsikret meg at hvis Gud hadde kalt meg til å arbeide på andre steder, ville han ikke unnlate å åpne veien for meg. Men disse oppmuntrende ord brakte meg kun en mager trøst til mitt fortvilede hjerte; min sti foran meg syntes omhyllet med vanskeligheter, som jeg var ute av stand til å overvinne. rett

(63)Jeg ønsket døden som en befrielse fra det ansvar som presset seg på meg. Til slutt forlot den deilige freden meg, som jeg så lenge hadde nytt, og fortvilelse kom igjen over min sjel. Mine bønner virket alle å være forgjeves og min tro hadde svunnet hen. Trøstende, irettesettende og oppmuntrende ord var likegyldige for meg; for det virket som at ingen utenom Gud kunne forstå, og han hadde forlatt meg. De troendes felleskap i Portland var uvitende om hva mine tanker strevde med, som hadde brakt meg i fortvilelse. Men de forstod at jeg av en eller annen grunn var nedtrykt og de mente (64) at jeg med dette syndet tatt i betraktning hvordan Herren med slik nåde hadde vist seg selv for meg på. rett

(64)Jeg fryktet at Gud hadde tatt bort sin gunst fra meg for alltid. Idet jeg tenkte på lyset som tidligere hadde velsignet min sjel, virket det dobbelt så dyrebart, i motsetning til det mørke som nå omgav meg. Møter ble holdt i min fars hjem, men jeg var så urolig til sinns at jeg ikke deltok på dem en tid. Min byrde ble stadig tyngre inntil min sjeleangst syntes større enn det jeg kunne bære. rett

(64)Til slutt ble jeg overtalt til å være til stede ved en av møtene i mitt eget hjem. Menigheten gjorde min sak til et spesielt bønneemne. Pastor Pearson, som i min tidligere erfaring hadde motsatt seg manifestasjonene av Guds kraft over meg, bad nå alvorlig for meg og rådet meg til å overgi min vilje til Herrens vilje. Som en øm far prøvde han å oppmuntre og trøste meg og bød meg å tro at jeg ikke var forlatt av syndernes Venn. rett

(64)Jeg følte meg for svak og fortvilet til å gjøre noen særlig for meg selv, men mitt hjerte ble forent med mine venners bønner. Jeg brydde meg lite om motstanden fra verden og følte meg villig til å gjøre hvilket som helst offer, hvis bare Guds gunst ville bli gjenopprettet i meg. Mens bønner ble sendt opp for meg, ble det tykke mørke som hadde omgitt meg rullet vekk og på et øyeblikk kom det et lys kom over meg. Min styrke var vekk. Jeg syntes å være i englenes nærhet. Et av disse hellige vesener gjentok disse ord igjen: Gjør kjent for andre det som jeg har fortalt deg. rett

(64)En stor bekymring som knuget meg, var om jeg adlød pliktens kall og gå ut. Gå for og si at jeg selv var utvalgt av den Høyeste med syner og åpenbaringer til folk. Jeg kunne gi etter for syndig opphøyelse og heve meg over den stand som var ment for meg og bringe Guds mishag over meg selv og miste min egen sjel. Jeg hadde flere tilfeller for meg som jeg har beskrevet her og mitt hjerte unndro seg fra denne ildprøven. rett

(65)Jeg ba nå at dersom jeg måtte gå og berette hva Herren hadde vist meg, om jeg kunne skånes fra overdreven opphøyelse. Engelen sa: Dine bønner er hørt og skal bli besvart. Hvis det onde du frykter truer deg, vil Guds hånd bli strakt ut for å berge deg; ved lidelse vil han dra deg til seg selv og bevare din ydmykhet. Vær trofast og overbring budskapet. Hold ut til enden og du skal ete frukten av livets tre og drikke av livets vann. rett

(65)Etter å ha fått bevisstheten tilbake over de jordiske ting, overgav jeg meg selv til Herren og var rede til å gjøre hans befalinger, hva det enn måtte være. Ved forsynets styrelse, åpnet veien seg for meg til å ta med min svoger til mine søstre i Poland, tretti kilometer fra mitt hjem. Der fikk jeg en anledning til å bære fram mitt vitnesbyrd. rett

(65)I tre måneder hadde mitt svelg og mine lunger vært så syke at jeg bare kunne tale en kort stund og det kun i en lav og hes stemme. Ved denne anledning stod jeg opp under møtet og begynte å tale hviskende. Jeg fortsatte på denne måten omtrent fem minutter. Da smerten og tilstoppelsen i mitt svelg og i mine lunger forsvant ble min stemme klar og tydelig og jeg talte med fullstendig letthet og frimodighet i omtrent to timer. Da mitt budskap var til ende, svant min stemme hen igjen inntil jeg igjen stod foran folk og en lignende helbredelse ble gjentatt. Jeg merket en konstant forsikring om at jeg gjorde Guds vilje og så at merkbare resultater fulgte mine anstrengelser. rett

(65)Veien åpnet seg for meg ved forsynets styrelse til å gå til den østlige del av Maine. Bror William Jordan skulle på et forretningsærend til Orrington, sammen med hans søster og jeg ble bedt om å være med dem. Idet jeg hadde lovet Herren å vandre på den sti han har åpnet for meg, vågde jeg ikke å nekte. I Orrington møtte jeg forstander James White. Han kjente mine venner og var selv engasjert i frelsesarbeidet. rett

(65)Guds Ånd ledsaget det budskap jeg bar; hjerter ble gjort glade i sannheten og de fortvilede ble (66) opplivet og oppmuntret til å fornye deres tro. I Garland var et stort antall samlet fra forskjellige bydeler for å høre mitt budskap. Men mitt hjerte var meget tynget; jeg hadde nettopp mottatt et brev fra min mor, hvor hun bønnfalt meg om å dra hjem, for falske rykter om meg var i omløp. Det var et uventet slag. Mitt navn hadde alltid vært fri for skammelige skygger og mitt omdømme var meget dyrebart for meg. Jeg følte meg også bedrøvet over å min mor skulle lide for min skyld; hennes hjerte var opptatt av hennes barn og hun var meget følsom med hensyn til dem. Hvis det hadde vært en anledning, ville jeg straks ha reist hjem; men det var umulig. rett

(66)Min sorg var så stor at jeg følte meg for nedtrykt til å tale den kvelden. Mine venner oppmuntret meg til å stole på Herren; og til sist gikk brødrene i forbønn for meg. Herrens velsignelse hvilte snart etter på meg og jeg bar mitt vitnesbyrd den kvelden med stor frimodighet. Det virket å være en engel som stod ved min side for å styrke meg. Herlighets og seiersrop kom ut fra dette huset og Jesu nærvær føltes blant oss. rett

(66)I mitt arbeide ble jeg oppfordret til å motstå fremgangsmåten til noen som ved deres fanatisme bringer skam over Guds sak. Disse fanatiske mennesker så ut til å tro at religion bestod i stor sinnsbevegelse og larm. De vil tale på en måte som ville irritere ikke-troende og få dem til å hate dem og trospunktene de forfekter; da vil de glede seg over at de ble forfulgt. Ikke-troende kan ikke se noen sammenheng i deres fremgangsmåte. Brødrene var noen steder forhindret i å samles til møter. De uskyldige led sammen med de skyldige. Jeg bar på et bedrøvet og tynget hjerte mye av tiden. Det virket grusomt at Kristi sak skulle bli skadet ved disse uforstandige menneskers framgangsmåte. De fordervet ikke bare deres egne sjeler, men satte en skamplett på saken, som ikke var lett å fjerne. Og Satan elsket å få det slik. Det passet han fint å se sannheten (67) behandles av uhelliggjorte mennesker; å ha den blandet med villfarelse og da få det hele trampet ned i støvet. Han så triumferende på Guds folks forvirrede og spredte tilstand. rett

(67)En av disse fanatiske personene lykkes i å vende mine venner og til og med mine slektninger mot meg. Fordi jeg nøyaktig hadde fortalt det, som var vist meg angående hans ukristelige framgangsmåte, sendte han falskheter i omløp for å ødelegge min påvirkning og for å rettferdiggjøre seg selv. Min byrde kjentes stor. Motløshet lå tungt over meg; og tilstanden for Guds folk fylte meg med så mye smerte at jeg i to uker var utmattet av sykdom. Mine venner trodde å jeg ikke ville overleve; men brødre og søstre, som følte med meg i denne lidelse møttes for å be for meg. Jeg forstod snart at alvorlig og virkningsfull bønn ble gitt til mitt beste. Bønnen fikk overhånd. Den sterke fiendes kraft var brutt og jeg var befridd og ble øyeblikkelig brakt inn i et syn. I dette synet så jeg, at hvis jeg merket at en menneskelig innflytelse påvirket mitt vitnesbyrd, skulle jeg uansett hvor jeg enn måtte være kun rope til Gud, og en engel ville bli sendt til unnsetning. Jeg hadde allerede en beskyttende engel som hele tiden ledet meg, men når det var nødvendig ville Herren sende en annen, for å fri meg fra kraften fra enhver jordisk påvirkning.

neste kapitel