Prædikantens hustru

(449)Den 5.juni 1863 ble jeg vist at Satan alltid arbeider på å gjøre predikanter motløse og lede på avveier predikanter som Gud har utvalgt til å forkynne sannheten. Den mest effektive måten han kan arbeide på er ved den påvirkning han kan gjennom hjemmet og ikke indvidde ledsagere. Hvis han kan styre deres tanker, kan han gennom dem lettere oppnå adgang til mannen som arbeider i ord og lære for å frelse sjeler. Jeg ble henvist til de advarsler som Gud hadde gitt gjentatte ganger og til de plikter som var blitt anvist for predikantens hustru; likevel har disse advarsler ikke hatt en vedvarende virkning. Det (450) vidnesbyrd som var gitt har kun hatt virkning i kort tid. Lydighet og helligelse til Gud er glemt, mange har ignorert den hellige plikt som påhviler dem, at de skal benytte seg av det lys de har fått og vandre som lysets barn. Hvis sløret kunne lettes og alle kunne se hvordan det ses på deres saker i himmelen, ville detha blitt en vekkelse og alle ville med frykt spørre: Hva kan jeg gjøre for å bli frelst? rett

(450)Den predikantfrue som ikke er helliget til Gud er ikke noen hjelp for sin mann. Selv om han dveler ved nødvendigheten av å bære korset og fremhever betydningen av selvfornektelse, strider hans hustrus eksempel ofte imot hans forkynnelse og ødelegger dens kraft. På den måten blir hun en stor hindring og leder ofte sin mannbort fra hans plikt og fra Gud. Hun erkjenner ikke hvilken synd hun begår. I stedet for å forsøke å være nyttig, forsøke med sann kjærlighet å hjelpe de sjelersomtrenger det, unndrar hun seg oppgaven og foretrekker et unyttig liv. Hun er ikke tvunget av kraften fra Kristi kjærlighet og kraften av uselviske, hellige prinsipper. Hun velger ikke å gjøre Guds vilje og være en samarbeidspartner med sin mann, med engler og med Gud. Når en predikanthustru ledsager sin mann i hans misjon for å frelse sjeler, er det en stor synd for henne å hindre ham i singjerning ved å utvise ulykkelig utilfredshet. I stedet for å gå helhjertet inn i hans arbeide og søke etter enhver anledning til å forene hennes interesse og arbeide med ham, har hun ofte prøvd å finne hvordan hun kan gjøre det lettere og behageligere for seg selv. Hvis forholdene omkring dem ikke er så behagelige som hun kunne ønske (som de ikke alltid vil være), skal hun ikke gi etter for hjemlengsel, eller ved mangel på munterhet eller ved å komme med beklagelser plage mannen og gjøre hans oppgave tyngre og kanskjemed hennes utilfredshettrekke ham vekk fra det sted hvor han kunne gjøre godt. Hun bør ikke avlede sin manns engasjementfor det sjelevinnende arbeidet, for å føle med hennes lidelser og tilfredsstille hendes lunefulde og (451) usammenhengende følelser. Hvis hun ville glemme seg selv og arbeide med å hjelpe andre, tale og be med stakkars sjeler og handle som om deres frelse var av høyere viktighet enn noe annet, ville hun ikke ha tid til hjemlengsel. Hun ville føle en herlig helliggjørelse fra dag til dag som lønn for hennes uselviske arbeide; jeg kan ikke kalle det oppofrelse, for noen av vore predikanthustruer vet ikke hva det vil si å oppofre seg eller lide for sannhetens sak. rett

(451)I tidligere år utholdt predikanthustruer trange kår og forfølgelse. Når deres menn led under fengsling og noen ganger døden, led disse edle og selvoppofrende kvinner med dem og deres lønn vil være på høyde med deres menns. Fru Boardman og fru Judsons led for sannheten og led med deres ledsagere. Idem mest bokstavelige forstand ofret de hjem og venner for å hjelpe deres ledsagere i arbeidet for å gi lys til dem i mørke og for å avsløre Guds ords skjulte mysterier for dem. Deres liv var hele tiden i fare. Sjelenes frelse var deres store mål og for dette mål ville de lide med glede. rett

(451)Kristi liv ble fremstilt for meg. Når hans selvfornektelse og oppofrelse sammenlignes med hustruenes og noen av våre predikanters prøvelser og lidelser, så får det alt som de kaller selvoppofrelse til å virke betydningsløst. Hvis predikantens hustru sier utilfredse og misfornøyde ord, er påvirkningen på mannen nedslående og bevirker tilå gjøre ham maktesløs i sitt arbeide, særlig hvis hans suksess er avhengig av påvirkningen omkring ham. Skal en Guds predikant i slike tilfeller bli lemlestet og revetbort fra arbeidsmarken for å tilfredsstille hans hustrus følelser, som springer ut av uvillighet mot plikter? Hustruen bør tilpasse sine ønsker og behag etter plikter og oppgi hennes selviske følelser for Kristi og sannhetens skyld. Satan har hatt mye å gjøre med å styre predikanternes arbeide og utøve påvirkning fra selviske og letthets elskende ledsagere. rett

(452)Hvis en predikanthustru ledsager sin mann på hans reiser, bør hun ikke søkesitt egetsedvanligevelbehag, ved å besøke andre og bli ventet på, men hun skal arbeide med ham. Hun bør ha den samme interesse som han har til å gjøre gode. Hun bør være villig til å følge sin mann hvis hjemmets pliktene ikke forhindrer det og hun bør hjelpe ham i hans anstrengelser for å vinne sjeler. Med saktmodighet og ydmykhet og dog med en edel selvtillit bør hun ha en ledendepåvirkning på personerne omkring henne og bør gjøre sin del og bære sitt kors og byrde ved møtene, omkring familiealteret og i samtale omkring peisen. Folk forventer dette og de har rett til å forvente det. Hvis disse forventninger ikke møtes, er mannens påvirkning mere enn halvveis ødelagt. Predikantens hustru kan gjøre mye hvis hun vil. Hvis hun har den selvoppofrende ånd og har en kjærlighet for sjeler, kan hun sammen med ham gjøre nesten like mye godt. rett

(452)En søstermedarbeider i sandhetens sak kan forstå og komme inn i visse saker, særlig blandt søstrene, som predikanten ikke kan. Et ansvar hviler på predikantens hustru som hun ikke burde og ikke bare kan kaste fra seg. Gud vil gjøre krav på det talent som er lånt henne med renter. Hun bør arbeide alvorlig, trofast og samstemmende med sin mann i å vinne sjeler. Hun bør aldri fremheve sine ønsker, eller uttrykke en mangel på interesse i hennes manss arbeide, eller dvele ved hjemlengsel og utilfredse følelser. Alle disse naturlige følelser må overvinnes. Hun bør ha en hensikt i livet som gennomføres uten å vakle. Hva nå hvis dette strider mot følelser, behag og en naturlig smak? Dette bør med glede og letthet ofres for gjøre godt og vinne sjeler. rett

(452)Predikantenes hustruer bør leve et innviet og helliget liv i bønn. Men noen vil nyte godt av en religion som de ikke er noe kors i og som ikke krever noen selvfornektelse og anstrengelse fra deres side. I stedet for å edelt stå for seg og støtte seg på Gud for å få styrke og bære deres personlige ansvar, har de det meste av tiden vært avhengige av andre og fått deres åndelige liv fra dem. Hvis de bare ville lære tillitsfullhet, i barnlig tillit til Gud og ha deres hengivenhet sentrert i Jesus og lede deres liv ut fra Kristus, det levende Vintre, hvor mye godt kunne de gjøre, hvilken hjelp kunne de være for andre, hvilken støtte for deres menn og hvilken lønn ville være deres ved enden! ”Vel, du gode og tro tjener,” vil komme som den søteste musik for deres ører. Ordene, ”gå inn til din herres glede,” vil være tusen ganger tilbagebetaling for all den lidelse og prøvelser de har utholdt for å vinne dyrebare sjeler. rett

(453)De som ikke vil foredle det talent som Gud har gitt dem, vil miste det evige liv. De som kun har vært til liten nytte i verden vil bli lønnet deretter etter hvordan deres gjerninger har vært. Når alt går glatt blir de båret opp på bølgen; men når de alvorlig og utrrttelig trenger å bruke årer og ro mot vind og strøm, later det ikke til å være kraft i deres kristne karakter. De vil ikke ta trengslene i arbeidet, men legge deres årer ned og tilfreds lar de strømmen føre dem ned. Slik forblir de i hverdagen, inntil noen tar byrden og arbeider alvorlig og energisk på å trekke dem oppover. Hver gang de overgir seg til en slikslapphet mister de styrke og viser mindre engasjementi arbeidet for Guds sak. Det er kun den trofaste seierherre som vinner evig ære. rett

(453)En predikants hustru bør alltid ha en ledende påvirkning på de hun omgås, og hun vil være en hjelp eller en stor hindring. Hun enten samler med Kristus eller sprer. En selvoppofrende misjonsånd mangler blandt våre predikanters ledsagere. Det er selvet først og Kristus deretter og enda i tredje rekke. En predikant bør aldri ta sin hustru med seg uten at han vetat hun kan være ham en åndelig hjelp, at hun er én som kan bære og utholde og lide, for å gjøre godt og gagne sjeler for Kristi sak. De nsom ledsager deres menn bør gå med dem til arbeidet i enighet. De må ikke forvente å bli fri for prøvelser og skuffelser. De skal ikke tenke for mye over behagelige følelser. Hva har følelser å gjøre med plikt? rett

(454)Jeg fikk opplest Abrahams tilfelle. Gud sa til ham: ”Ta din sønn Isak, din eneste, ham du elsker og ta ham til Moria landet og bring ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg vil vise deg!” Abraham adlød Gud. Han så ikke på sine følelser. Med en edel tro og tillit til Gud forberedte han seg for sin reise. Med et hjerte sønderrevet i kvaler så han på den stolte og elskende mor se med øm kjærlighet på den lovede sønn. Men han ledet denne elskede sønnbort. Abraham led, likevel lot han ikke sin vilje reise seg i opprør mot Guds vilje. Plikt, streng plikt, behersket ham. Han våget ikke å se på sine følelser eller overgi seg til dem et øyeblik. Hans eneste sønn vandret sammen med den strenge, elskende, lidende far og talte engasjertt og uttrykte igen og igen det kjærlige navn far og spør senere: Hvor er dyret til brennofferet?” Å hvilken prøve for den trofaste far! Engler så med tilfreds undring på dette drama. Guds trofaste tjener bandt selv sin elskede sønn og la ham på treet. Kniven ble hevet da en engel ropte: ”Abraham, Abraham... Legg ikke din hånd pågutten.” rett

(454)Jeg så at det ikke er noen lett ting å være en kristen. Det er en smal sak å bekjenne seg til det kristne navn; men det er stort og hellig å leve et kristen liv. Der er nå kun litt tid igjen til å sikre seg den udødelige krone, å få en opptegnelse over gode gjerninger og fullføre plikter som er oppskrevet i himmelen. Ethvert tre kjennes på dets frukter. Enhver vil bli dømt etter sine gjerninger, ikke etter hans bekjennelse eller tro. Dette spørsmål vil aldri bli stilt: Hvor mye bekjenner han seg til? men: Hvilke frukter bærer han? Hvis treet er fordervet, er fruktene dårlige. Hvis treet er godt, kan det ikke danne dårlige frukter.

neste kapitel