Våre predikanter

(466)I et syn, jeg fikk i Rochester, New York den 25.desember 1865, ble jeg vist at et meget alvorlig arbeide ligger foran oss. Detsbetydning og omfang erikke forstått. Da jeg merket likegyldigheten som viste seg overalt var jeg urolig for predikanter og folk. Det var som om den nærværende sannhetens sak var lammet. Guds arbeide synes å ha stanset. Predikanter og folk er uforberedte for den tid vi lever i og nesten alle som bekjenner å tro den nærværende sannhet er ikke parat til å innse beredelsesarbeidet for denne tid. I deres nåværende tilstand med verdslige ønsker og deres mangel på innvielse til Gud og deres hengivelse til selvet er de helt uegnede til å få senregnet og til å stå imotSatans vrede som ved sine påfunn får dem til å lide skipbrudd i troen og påfører dem noen behagelige selvbedrag. De tror at de har helt rett, når de tar har helt feil. rett

(466)Predikanter og folk må gjøre større fremskritt i reformarbeidet. De bør begynne uten å nøle med å rette deres feilaktige spise , drikke , kles og arbeidsvaner. Jeg så at en hel del av predikantene ikke var seg dette viktige emne bevisst . De er ikke alle der hvor Gud vil ha dem. Følgen er at noen kun kan vise liten grad av frukt i deres arbeide. Ordets tjenere burde være eksempel for Guds hjord. Men de er ikke sikret fra Satans fristelser. Det er nettopp de han vil forsøke å fange. Hvis han (467) kan ha hell med å dysse en predikant til ro i kjødelig trygghet og derved avlede hans tanker fra arbeidet, eller bedra ham med hensyn til sin egen sanne tilstand overfor Gud, har han oppnådd mye. rett

(467)Jeg så at Guds verk ikke hadde den fremgang som det kunne og burde ha. Predikanter unnlater å ta fatt i arbeidet med energi, hengivenhet og bestemt utholdenhet, som arbeidets viktighet påkrever. De har en vaktsom motstander å kempe imot, hvis flid og utholdenhet er utrettelig. Predikanters og folks tafatte anstrengelser tåler ingen sammenligningmed deres motstander, djevelens. På den ene side er de predikantene som kjemper for retten og har Guds og hellige englers hjelp. De bør være sterke og tapre og fullt ut helliget til den sak de er involvert i og ikke ha noen interesser utenom dette. De bør ikke være innviklet iting i dette liv slik at de kan behage ham som har utvalgt dem til å være soldater. rett

(467)På den andre side er Satan og hans engler,med alle hans agenter på jorden som vil gjøre enhver anstrengelse og bruke ethvert påfunn for å fremme villfarelse og feil og dekke over deres usselhet og uhyrlighet med en tiltalende kledning. Selviskhet, skinhellighet og alle slags bedrag, Satan kler seg med et utseende av sannhet og retferdighet og jubler i sin medgang, selv sammen med predikanter og folk som hevder å forstå hans list. Jo større avstand de får fra Kristus, deres Store Leder, jo mindre er de ham lik i karakter, jo mere lik er deres liv og karakter med deres store fiendes tjenere og jo mere sikker er han på dem i enden. Selvom de hevder å være Kristi tjenere, er de syndens tjenere. Noen predikanter har deres tanker for mye på den lønn de får. De arbeider for lønnen og mister av syne verkets ukrenkelighet og viktighet. rett

(467)Noen blir slappe og skjødesløse i deres arbeid; de tar fatt i det, men i deres anstrengelser er de svake og lykkes ikke. Deres hjerter er ikke med i arbeidet. Sannhetens teori er åpenbar. Mange av dem tar ikke del i å finne denne sannhet frem ved intens studium og alvorlig bønn. De vet intet om hvor dyrebart det er å være nødt til å begrunne deres standpunkter som går deres fiender imot. De ser ikke nødvendigheten for en hel indvielse til arbeidet. Deres interesser er splittet mellom dem selv og arbeidet. rett

(468)Jeg så at før Guds verk kan gjøre noen bestemt fremgang må predikanter bli omvendt Når de er omvendt vil de legge mindre vekt på lønnen og langt langt mere vekt på det viktige, indvidde og høytidelige arbeid som de har mottatt fra Guds hånd for å utrette og som han forlanger at de skal gjøre nøyaktig og godt, som disse som må avlegge et nøye regnskap til Ham. Daglig føresnøyaktigenedtegnelser av de regnskapsførende engler. Alle deres handlinger, selv hjertets hensikter og mål, står nøyaktig åpenbart. Intet er skjult fra de alt seende øyne til Ham vi har å gjøre med. De som har brukt all deres energi på Guds sak og som har våget og investert noe i denne, vil føle at Guds verk er en del av dem og vil ikke bare arbeide for lønnen. De vil ikke være øyentjenere og forsøke å behage seg selv, men vil innvie seg selv og alle deres interesser på dette høytidelige arbeide. rett

(468)Noen kan i deres offentlige virksomhet med menighetene er i fare for å gjøre feiltagelser på grunn av manglende gundighet. Det er i deres egen og sakens interesse å de må granske nøye, prøve deres motiver og være sikker på å frigjøre seg selv fra selviskhet. De bør våke slik at de ikke når de forkynner likefremme sannheter til andreunnlater å leve etter den samme rettesnor og lar Satan sette noe annet i stedet for det dype hjertearbeidet. De bør være grundige med dem selv og med Guds sak så de ikke arbeider for lønnen og mister arbeidets betydningsfulle og opphøyde karakter av syne. De bør ikke la selvet herske i stedet for Jesus og de bør være (469) forsiktige med å ikke si til synderen i Zion, at det skal gå deg godt, når Gud har avsagt en forbannelse over ham. rett

(469)Predikanter må våkne opp og utvise et liv, iver og hengivenhet for det som de i ganske lang tid har vært nesten fremmede over for fordi de har unnlatt å vandre med Gud. Mange steder gjør Guds sak ikke fremskritt. Det er bruk for sjelearbeide. Folk er overfylt med laster, fyll og dette livs bekymringer. De blir dypere og dypere innviklet i verdslig virksomhet. De er ivrig etter å få profitt. Åndelighet og hengivenhet er sjeldent. Den herskende ånd er å arbeide, samle opp og legge til det som de allerede har. "Hva vil bli enden på alt dette?" var mitt trykkende spørsmål. rett

(469)Konferensmøter har ikke utrettet noe holdbart. De som deltok i møtene førte en verdslig ånd med seg. Predikanter og folk bringer ofte deres forretninger til disse store samlinger og sannhetene som ble talt fra prekestolen gjorde ikke inntryk på hjertet. Åndens sverd, Guds ord, gjorde ikke sitt arbeide; det falt tamt ned på tilhørerne. Guds opphøyde arbeide var satt i tett forbindelse med timelige saker. rett

(469)Predikantene må omvendes før de kan styrke deres brødre. De bør ikke forkynne seg selv, men Kristus og hans rettferdighet. Det behøves en fornyelse blandt folk, men den bør først begynne sitt rensende arbeide hos predikantene. De er voktere på Zions murer som skal utstøte en advarselstone til de ubekymrede og intetanende; og skal også tydelig fremstille hyklernes skjebne. For meg virker det somat noen av predikantene har glemt at Satan ennå lever, like iherdig, alvorlig og listig som alltid; så han stadig forsøker å lokke sjeler fra retferdighetens sti. rett

(469)En vesentlig del av predikantgjerningen er å bringe helsereformen til folk, så den står i forbindelse med den tredje engels budskap, som en del (470) av det samme verk. De bør ikke selv unnlate å praktisere det og bør fremheve det overfor alle som bekjenner seg å tro sannheten. rett

(470)Predikanter bør ikke hae noen annen interesse utover det store arbeide med å lede sjeler til sannheten. Alle deres krefter behøves her. De bør ikke gi seg i kast med å handle varer, med å by på varene, eller i noen som helst forretningborte fra dette store arbeide. Den alvorlige formaning som ble gitt til Timoteus hviler på dem med den samme vekt og legger de alvorligste forpliktelser og det mest fryktelige ansvar på dem. ”Jeg formaner deg inntrengende for Guds åsyn og for Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde og med tanke på hans åpenbarelse og hans rike: Forkynn ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og undervisning.” ”Du derimot, vær edruelig under alle forhold, vær utholdende i lidelser, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.” rett

(470)Feilaktige livsvaner har nedsatt den mentale og fysiske følsomhet, og all den styrke vi kan oppnå ved riktig livsførselog det å sette oss selv i det beste forhold til liv og helse og bør helliges uforbeholdent til det arbeide som Gud har tiltenkt oss. Vi kan ikke tillate oss å bruke de få svake og forkrøplede krefter vi har til å tjene ved bordene eller til å blande handel sammen med det arbeid som Gud har betrodd oss. Det er nå bruk for alle talenter i sinn og legeme. Guds verk krever dette og det kan ikke gjøres noe foretak utenom dette store arbeide, uten at det tar tid og styrke fra sinn og legeme og dermed forminsker vårt arbeides kraft og styrke i Guds sak. Predikanter som gjør dette vil ikke ha all den tid til meditasjon og bønn og all den styrke og klarhet i sinnet som de skal ha for å forstå tilfellene av dem som har behovfor hjelp og for å kunne tre frem ”om det enten eri tideeller utide.” Et riktig ord sagt på rette tid kan vinne stakkars, feilende, tvilende og hungrende sjeler. Paulus formante Timoteus: ”Grunn på disse ting (471) og lev helt i dem, så din fremgang kan bli åpenbar for alle.” rett

(471)I Kristi befaling til sine disipler forteller ham dem: ”Hva dere binder på jordenskal være bundet i Himmelen; og hva dere løser på jordenskal være løst i Himmelen." Hvis dette er Guds forkynneres ansvarsbetyngede gjerning, hvor viktig er det så ikke at de fullt ut gir seg selv til det og våker over sjeler ligesom de som skal avlegge regnskap. Skal noen annen eller selvisk interesse komme inn og avlede hjertet fra arbeidet? Visse predikanter holder seg hjemme og kun tar ut om sabbaten og så vender tilbage og bruker deres energi på landbruk eller tar del i det hjemlige. De arbeider for dem selv i løpet av uken og deretter bruker resten av deres oppbrukte krefter på Guds verk. Men slike tafatte anstrengelser godtar han ikke. De kan ikke unnvære noen åndelige eller fysiske krefter. I beste fall er deres tafatte anstrengelser nok. Men etter å de har innviklet seg i alt og oppbrukt det hele i løpet av ukens arbeidsdager med dette livs bekymringer og forviklinger, er de fullstendig uskikket for Guds store, innvidde og viktige arbeid. Sjelenes skjebne er avhengig av den retning de følger og de beslutninger de gjør. Hvor vigtig er det så ikke at de er måteholdne i alle ting, ikke bare i deres spisevaner, men også i deres arbeide, så deres krefter kan være uforminsket og helliget til deres invidde kall. rett

(471)Noen som bekjenner seg til å tro den nærværende sannhet har gjort en stor feiltagelse ved å innføre handel i en møteserie og ved deres handel avlede sinnene fra møtenes formål. Hvis Kristus var på jorden nå, ville han drive disse gateselgerne og handlende ut med en svøpe av små snorer, uansett om de er predikanter eller folk, liksom dengang han kom inn i tempelet ”og jagde dem alle ut som solgte og kjøpte i helligdommen og han veltet vekslernes bord og duekremmernes benker.” (472) Og han sier til dem: ”Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus; men dere gjør det til en røverhule.” Disse handlende kunne unnskylde seg med at varene de solgte var til hellige offer. Men deres virkelige hensikt var å tjene penger og å oppsamle midler. rett

(472)Jeg så atdersom de moralske og forstandsmessige evner ikke hadde vært fordunklet av feilaktige livsvaner, ville predikanter og folk ha vært snare til å se de onde følger av det å blande det hellige med det timelige. Predikanter har stått bak talerstolen og forkynt den alvorligste preken og deretter gått i gang med å handle varer og være handelsmann, selv i Guds hus. De har derved avledet tilhørernes tanker fra de inntrykk de forsøkte å gi og ødelagt frukten av deres arbeide. Hvis deres finfølelse ikke var blitt sløvet, ville de kunne se at de faktisk brakte det hellige ned på nivå med det alminnelige. Arbeidet med å selge bøker bør ikke påhvile predikanter som arbeider i ord og lære. Deres tid og krefter bør holdes tilbage, slik at deres anstrengelser må gjøre fyldest ved mødeseriene. Deres tid og krefter bør ikke brukes på å selge våre bøker, da disse likeså godt kan selges av dem som ikke har til oppgave å forkynne ordet. Når en predikant kommer ut på nye marker kan det være nødvendig for ham å ta bøker med seg for å selge det til folk og det kan i visse andre tilfeller være nødvendig å selge bøker og traktater for forlagsvirksomheten. Men dette arbeide bør unngås når det kan gjøres av andre. rett

(472)Det eneste predikantene bør gjøre er å forkynne ordet og etter at de har løftet nopp høytidelige sannheter for folk bør de bevare en ydmyk verdighet idet de er den opphøyde sannhets forkynnere og representanter for sannheten som er overdratt til folk. Etter deres nøysommelige arbeide behøver de hvile. Det er også en bekymring å selge bøker om den nærværende sannhet, en byrde for sinnet og (473) slitende på kroppen. Hvis der er noen som fortsatt har ekstra krefter og kan belastes uten at de tar skade, er det et viktig arbeide for dem å gjøre, og dette har bare begynt når de har talt sannheten til folk. Deretter kommer den forbilledlige forkynnelse, den våkende omsorg, å forsøke og gjøre andre godt, samtalen, besøket ved ildstedet fra hjem til hjem og komme inn på sinnets vilkår og de menneskers åndelige tilstand, som har lyttet til deres prekener; formane disse, irettesette dem og trøste de bedrøvede, lidende og fortvilte. Tankene skal ikke være trette så de alltid vil være rede, ”hva enten det er i tide eller utide.” De bør adlyde en formaning Paulus gir til Timoteus: ”Grunn på dette, lev helt i dette.” rett

(473)Noen tar meget lett påansvaret arbeidet medfører. De føler at deres arbeide er gjort etter atde har forlatt talerstolen. Det er en byrde å besøke, en byrde å samtale; og de som virkelig ønsker å få alt det gode som er til dem og ønsker å høre og lære, så de ser alt klart, blir ikke hjulpet og tilfredsstilt. Predikanter unnskylder seg selv med at de er trette, likevel uttømmer noen deres dyrebare krefter og bruker deres tid på arbeid som andre kunne gjøre like så godt som de. De bør bevare åndelige og fysiske krefter slik som Guds trofaste arbeidsfolk gir deres gjerning full styrke. rett

(473)På ethvert vigtig sted må det være oppbevaringsdepot for bøker og blad. Og dem, som virkelig setter pris på sannheten bør vise en interesse for å få disse bøker i henderne på dem som vil lese. Høsten er stor, men arbeiderne er få og de få erfarne arbeidere som er i marken har nok å gjøre med å arbeide i ord og lære. Mennesker som påstår at Gud har gitt dem en byrde for å lære andre sannheten vil reise seg. Alle disse bør prøves (474) og testes De skal ikke befris fra all bekymring, de skal heller ikke få ansvarstyngede stillinger med en gang; men de bør oppmuntres, hvis de fortjener oppmuntring, så deres gjerning styrkes. Det vil ikke være den beste fremgangsmåde for disse å gå inn i andre menneskers arbeide. Sett dem først sammen med en erfaren og klok predikant og han vil snart se hvorvidt de er egnet til å utøve en vinnende påvirkning. Unge forkynnere som aldri har hatt noe arbeide og heller ikke merket hvor mye åndelig eller fysisk styrke de har bør ikke oppmuntres til å håpe på støtte utenom deres egen fysiske indsats, for dette vil bare skade dem og være et lokkemiddel for svake mennesker som ikke kjenner noe til byrden eller ansvaret som hviler på Guds utvalgte forkynnere til å kaste seg ut i arbeidet. Disse tror at de kan lære andre mens de selv knapt nok har lært de første grunnsetninger. rett

(474)Mange som bekjenner seg til sannheten er ikke helliggjort ved den eller utrustet med klokskap; de er ikke blitt ledet eller opplært av Gud. Guds folk, i alminnelighet, er verdsligsinnede og har forlatt evangeliets enfoldighet. Det er derfor at de i deres handlemåte overfor predikanter utviser en mangel på åndelig dømmekraft. Hvis en prest forkynner fritt, vil noen prise ham helt opp i hans ansikt. I stedet for å dvele ved de sannheter han har forkyndt og benytte seg av dem og med dette vise at de ikke er glemsomme tilhørere, men gjerningens gjørere, så opphøyer de ham med å referere til det han har gjort. De dveler ved de fattige redskapers egenskaber, men glemmer Kristus, som har brukt dette redskap. Helt siden Satans fall, som en gang var en opphøyet engel i herlighet, har predikanter falt fordi de ble opphøyet. Djevelen har behag i atat ukloke sabbatsholdere har prist deres predikanter. Visste de at de hjalp Satan i hans arbeide? De ville ha blitt skremt hvis de visste hva de gjorde. De har vært forblindet, de rådførte seg ikke (475) med Gud. Jeg løftet min advarende stemme mot å prise og smigre predikanter. Jeg har sett det fryktelige onde ved dette. Aldri aldri si et prisende ord om predikanter opp i deres ansikt. Opphøy Gud. Vis alltid hensyn til en trofast predikant, erkjennat han har byrder og løft dem om du kan, men si ikke smigrende ord til ham, for Satan står klar i sitt vakttårn til selv å gjøre dette. rett

(475)Predikanter bør ikke benytte seg av smiger eller gjøre forskjell på folk. Her har det alltid vært og stadig er en stor fare for å feile, å gjøre en liten forskjel for de rike, eller smigre dem med særskilt oppmerksomhet, om ikke ved ord. Det er en fare for at de for fordels skyld smigrer folk, for åoppnå vinding, men ved å gjøre dette er deres evige liv i fare. Predikanten kan foretrekkes av rike folk og han kan være meget gavmild over for ham; dette tilfredsstiller predikanten og til gjengjeld priser han rikelig sin givers godgjørenhet. Hans navn kan være fremhevet på trykk og likevel kan denne rundhåndede giver være helt uverdig den tillit han får. Hans gavmildhet kommer ikke av noe dypt og prinsipielt ønske om å gjøre godt med hans midler for å fremskynde Guds sak fordi han verdsetter den, men fra selviske motiver fordi han vil anses for å være rundhåndet. Han har gitt av hans innskytelser og hans rundhåndethet har ingen dypere prinsipper. Han kan være grepet ved å lytte til en betagende sannhet, som et stykke tid har åpnet opp for hans lommebok; likevel hadde hans rundhåndethet ingen dypere motiver. Han gir av et plutselig innfall; hans pung åpnes kun krampaktig og lukkes likeså krampaktig. Han fortjener ikke ros, for han er i bokstavelig forstand en gjerrig mann; og hvis han ikke blir helt omvendt vil han høre den knusende anklagen: ”Og nå, dere rike! klag og gråt over den elendighet som venter dere. Deres rikdom er råtnet opp og deres klær er møllspiste.” Disse vil til sist våkne opp av et forferdelig bedrag. De som har verdsatt deres ustabile gavmildhet, (476) har hjulpet Satan til å bedra dem og fått dem til å tro at de var meget rundhåndede og meget oppofrende, skjønt de ikke kjente de første prinsipper i gavmildhet og selvoppofrelse. rett

(476)Noen menn og kvinner innbiller seg selv at de ikke betrakter denne verdens goder av stor verdi, men de lovpriser sannheten og dens fremskyndelse høyere enn verdslig fremgang. Mange vil til sist våkne opp og finne ut at de har blitt bedratt. De har tidligere verdsatt sannheten og jordiske rikdommer var i sammenligning med sannheten som verdiløs for dem; men etter en tid, når deres verdslige rikdommer ble større, ble de mindre sannhetssøkende. Selv om de hadde nok til et godt liv, viste alle i deres handlinger likevel at de på ingen måte var tilfredse. Deres gjerninger vitner om at deres hjerter er bundet i jordiske rikdommer. Mere, mere er deres slagord. I dette tar ethvert medlem av familien del i deres arbeide. De gir seg selv nesten ingen tid til andakt eller bønn. De arbeider tidlig og sent. Usunne og syke kvinner og svake barn opppisker deres svake mål og oppbruker den livskraft og styrke de har, for å vinne litt og få litt flere penger. De innbiller seg at når de gjør dette, hjelper de Guds sak. Et forferdelig bedrag! Satan ser på og ler for han vetat de snyter sjel og legeme ved deres lyst til mere. De gjør seg hele tiden dårlige unnskyldninger for å snyte dem selv for mere. De er forblindet av denne verdens gud. Kristus har kjøpt dem med sitt eget blod; men de stjeler fra Kristus, stjeler fra Gud, river seg selv i stykker og er nesten unyttige i samfunnet. rett

(476)De bruker kun liten tid til forbedringav sinnet og kun liten tid til sosiale eller huslige gleder. De er kun til litt gagn for andre. Deres tilværelse er en fryktelig feiltagelse. De som på denne måten misbruker seg selv, føler at deres måte å arbeide uophørlig på er prisverdig. De ødelegger seg selv ved deres formastelige arbeide. De ødelegger (477) Guds tempel, ved å overtre menneskekroppens lov gjennom alt for mye arbeid hele tiden og likevel anser de det for å være en dyd. Når Gud krever dem til regnskap, når han krever de talenter igjen, som han har lånt dem med renter, hva kan de så si? Hvilken unnskyldning kan de gi? Var de hedninger som intet vet om Gud og blinde i deres avguderiske iver underkaste seg selv Jagannathas vogn, ville deres tilfelle være mere tolererbar. Men de hadde fått lys, de hadde fått advarsel etter advarsel om å passe på deres legemer, som Gud kaller for sitt tempel, i en så sunn tilstand så mulig, så de kan forherlige ham i deres legeme og ånd, som er hans. De forkastet Kristi lære: ”Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust fortærer og hvor tyver bryter seg inn og stjeler, men samle dere skatter i Himmelen hvor hverken møll eller rust fortærer og hvor ingen tyver bryter seg inn og stjeler. Fordi hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.” De larseg vikle inn i verdens bekymringer. ”Men de som vil være rike faller i fristelser og snarer og mange uforstandige og skadelige lyster, som styrter mennesker i undergang og fortapelse.” De dyrker deres jordiske rikdommer som de uvitende hedninger dyrker deres avguder. rett

(477)Mange smigrer seg selv at deres ønske om vinning kan hjelpe Guds sak. Noen lover at når de har oppnådd en vis mengde rikdom, vil de gjøre godt med dem og hjelpe fram den nærværende sannhets sak. Men når de har nådd denne mengden er de ikke mere villig til å hjelpe saken enn før. Igjen lover de seg selv høytidelig at når de har dette ønskverdige hus eller landstykke og har betalt for det, vil de gi en stor del av deres midler til å fremme Guds verk. Men idet deres hjertes ønske ble nådd var deres tilbøyelighet til å hjelpe Guds verk langt mindre enn da de var fattige. Frøet som ble sådd blant tistler, det er ham som hører ordet (478) men timelig bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet og det blir uten frukt. Rikdommens bedrag leder dem fram, skridt for skridt, inntil de mister all kjærlighet for sannheten og likevel smigrer de seg selv at de tror den. De elsker verden og det som er i verden, men kjærlighet til Gud eller til sannheten er ikke i dem. rett

(478)For å skaffe seg litt penger, innretter mange seg med fullt overlegg sine forretninger på en slik måte at det nødvendigvis medfører en stor mengde hardt arbeide på dem, som arbeider ute og deres familier derhjemme. Alle bein, muskler og hjerne belastes til det ytterste; en masse arbeide ligger foran dem og skal gjøres og undskyldningen er at de skal utrette så mye som de kan for at det ikke blir tap og at noe kan gå til spille. Alt skal vinnes, koste hvadet koste vil. Hva har de oppnådd? Kanskje har de fått de viktigste goder og lagt til dem. Men på den annen side, hva har de mistet? Deres gode helse, som er uvurderlig for fattige såvel som for rike, er til stadighet blitt forringet. Mødre og barrn har gjort gjentatte innhugg i deres midler for helse og styrke. De har troddat en så urimelig utgift aldri ville tære på deres helse, inntil de til sist i overraskelse oppdagerat deres livskraft er oppbrukt. De vil intet ha i reserve. Livets sødme og lykke er forbitret ved pinefull smerte og søvnløse netter. Både fysisk og åndelig vigør er borte. Mannen og faderen som for vinnings skyld gjør ukloke avtaler om sitt arbeide og det kan være med konens og morens godkjennelse, kan som følge av dette begrave moren og en eller flere av barna. Liv og helse blir ofret for kjærlighet til penger. ”Fordi kjærlighet til penger er en rot til alt ondt; drevet av den er noengått seg vill fra troen og har forvoldt seg selv meget bitter smerte.” rett

(478)Det er et stort arbeid som skal utrettes for sabbatsholdere. (479) Deres øyne må åpnes og de må se deres egentlige tilstand og bli nidkjære og omvende seg, ellers vil de miste det evige liv. Verdens ånd har tattbolig i dem og de er ført i fangenskap av mørkets krefter. De gav ikke akt på apostelens Paulus' formaning: Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandletved fornyelsen av deres sinn, så derekan prøvehva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje. Hos mange hersker en verdslig ånd sammen med begjærlighet og selviskhet. Disse ser kun etter deres egnespesielle interesser. Den egenkjærlige rike mann interesser seg ikke for sin nestes saker, medmindre det er for å finne ut av hvordan han kan gagne seg selv til skade for sin neste. Det edle og guddommelige i mennesket er skilt fra, ofret for selviske interesser. Kjærlighet til penger er roten til alt ondt. Det fordunkler synet og forhindrer folk å innse deres plikt mot Gud og mot deres neste. rett

(480)Noen smigrer seg selv at de er gavmilde, fordi de innimellem gir frivillig til predikantene og til framskyndelsen av sandheten.Likevel er disse såkalte gavmilde folk tilbakeholdende med deres midler og er klare til å overdrive. De har denne verdens overflod og det gir dem et stort ansvar som Guds tjenere. Når de hjelper en fattig og hardt arbeidende bror, stiller de likevel krav til det minste øre. Den negative side av forretning er den fattiges lodd. I stedet for å begunstige sin fattige bror, utnytter den skarpskårne og strenge rike mann det hele og øker sine opphopede rikdommer på grunn av andres ulykke. Han roser seg over sin egen skarpsindighet, men ved sine rikdommer opphoper han en stor forbannelse for seg selv og setter anstøtssteiner i veien for sin bror. Ved sin gjerrighet og nøyeregnethet avskjærer han sin mulighet for å gagne ham med sin religiøse innflytelse. Alt dette huskes av denne fattige bror og de alvorligste bønner og tilsynelatende nidkjære vitnesbyrd fra hans (480) rike brors lepper vil virke til bedrøvelse og avsky. Han ser på ham som en hykler; en bitterhet spirer frem, her er mange blitt smittet. Den fattige kan ikke glemme at han er blitt utnyttet, han kan heller ikke glemme hvordan han er blitt ført ut i vanskeligheter fordi han var villig til å bære byrder, mens den rike bror alltid hadde en unnskyldning for å ikke å legge sine skuldre under byrden. Likevel kan den fattige være så gjennomsyret av Kristi Ånd så han kan tilgi sin rike brors misbruk. rett

(480)Sann, edel og loyal godgjørenhet finnes kun sjeldent blandt velstående. I deres iver etter å få rikdom overser de menneskers krav. De ser eller merker ikke deres fattigere brødres trange og ubehagelige kår, som kanskje har arbeidet like så hardt som de selv har. De sier som Kain: ”Skal jeg vokte min bror?” "Jeg har arbeidet hardt for det jeg har, jeg må passe på det." i stedet for å be, "hjelp meg til å merke min brors smerte", forsøker de hele tiden å glemme at han har smerter og krav på deres medlidenhet eller gavmildhet. rett

(480)Mange velstående sabbatsholdere har skyld i å utnytte de fattige. Tror disse at Gud ikke legger merke til deres små tarveligheter? Hvis deres øyne kunne åpnes ville de se en engel følge med dem hvor de går og gjør en nøyagtig nedtegnelse over alle de handlinger de gjør hos deres familier og på deres arbeid. Det sanne vitne vil si om dem: Jeg kjenner dine gjerninger.Idet jeg så denne ondskapsfulle og bedrageriske ånd som selv er blandt sabbatsholdere, ropte jeg i min ånds kval. Dette store onde,denne fryktelige forbannelse lukker seg i disse siste dager omkring noen fra Guds Israel og gjør dem avskyelige for selv edelt sinnede ikke troende. Dette er det folk som bekjenner seg til å vente på Herrens komme. rett

(480)Der er en gruppe fattige brødre som ikke er fri for fristelse. De er dårlige forvaltere, de har ingen god dømmekraft, de ønsker å få midler uten å ta (481) det lange møysommelige slit. Noen har så travelt med å forbedre deres vilkår at de kaster seg ut i forskjellige foretak uten å rådføre seg med mennesker med god dømmekraft og erfaring. Deres forventninger innfris sjeldent, i stedet for å vinne taper de og så vil det komme fristelse og en tilstand som vil få dem til å misunne den rike. De ønsker opprigtig å bli hjulpet av deres brødres rikdommer og føler seg plaget fordi det ikke skjer. Men de er ikke verdige til å få noe hjelp. De har bevist at deres arbeide går til spille. De har vært ustabile i deres saker og er fylt med bekymringer og uro som kun gir litt tilbake. Disse brødre burde lytte til de mere erfarnes råd. Men ofte er disse de siste til å søke råd. De tror at de har riktig god dømmekraft og vil ikke undervises. rett

(481)Disse er ofte nettopp dem som er bedratt av de skarpsindige, drevne handelsmenn hvis fremgang er avhengig av bedragets kunst. Disse burde lære atman ikke kan ha tillit til slike handelsfolk. Men brødrene tar lett på nettop disse saker, som de burde betvileog unngå. De tar ikke Paulus' undervisning til Timoteus med seg hjem: ”Ja, gudsfrykt er virkelig en stor vinding sammen med nøysomhet.” ”Når vi har mat og klær, skal vi la oss nøye med det.” La ikke den fattige tro at den rike er de eneste som er begjærlig. Mens de rike har det, som de kan ha i deres begjærlighet og forsøker å få enda mere, er de fattige i stor fare for å trakte etter de rikes gods. Der er ganske få i vårt store land som er så fattige at de virkelig trenger hjelp. Hvis de strebetetter det rigtige ville de nesten alltid være uten mangel. Min oppfordring til de rike er: Del gavemildt med deres fattige brødre og bruk deres midler til å fremskynde Guds sak. De virkelig fattige, som er blitt fattig ved ulykke og sykdom, fortjener deres umiddelbare omsorg og hjelp. ”Til slutt: Vær alle av et sinn, medfølende, kjærlige imot brødre, barmhjertige, ydmyke. rett

(482) (482) Til menn og kvinner som vedkjenner seg gudfryktighet og regner med å bli tatt opp til himmelen uten å se døden: Jeg advarer dere at dere må være mindre begjærlig etter vinning og ha mindre bekymringer for dere selv. Gjenvinnderes gudgitte mannsmot og deres edle kvinnelighet, ved uegennyttig godgjørenhet. Avvis deres havesyke ånd, som dere hadde før på det sterkeste. Hvis dere ikke nidkjært omvender dere, vil Kristus spy dere ut av sin munn. Sabbatsholdende adventister bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, men mange av deres gjerninger gjør deres bekjennelse til skamme. ”Av deres frukter skal dere kjenne dem.” ”Ikke enhver, som sier til meg: 'Herre, Herre!' skal komme inn i Himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.” rett

(482)Jeg oppfordrer alle som bekjenner å tro sannheten å tenke over Guds Sønns karakter og liv. Han er vårt eksempel. Hans liv var preget av uselvisk velgjørenhet. Han kom alltid i kontakt med den menneskelige smerte. Han gikk omkring og gjorde godt. Det var ikke én eneste selvisk handling i hele hans liv. Hans kjærlighet for den falne slekt, Hans ønske om å frelse dem, var så stort at han tok sin Faders vrede på seg og han samtykket og led straffen for den overtredelse som styrtet skyldige mennesker ned i fordervelse. Han bar menneskets synder i sitt eget legeme. ”Den som ikke kjente til synd, har han gjort til synd for oss, for at vi kunne bli Guds retferdighet i ham.” rett

(482)Sann gavmildhet er ofte blitt ødelagt av gods og rikdommer. Menn og kvinner i motgang eller i ydmyk fattigdom kan til tider uttrykke en meget stor kjærlighet til sannheten og en spesiell interesse for at Guds sak må ha fremgang og for deres medmenneskers frelse. De vil gjerne fortelle hva de vil gjøre hvis de hadde midlene. Gud prøver ofte disse; han bringer dem lykke velsigner dem i det ene og annet, langt ut over deres forventninger. Men deres hjerter er svikefulle. Deres gode løfter og hensikter er som flytende sand. Jo mere de har, jo mere ønsker de. Jo mere hell de (483) har, jo mere ivrige er de etter å få fremgang. Noen av dem som i deres armod gjorde vel ble kravstore og gjerrige. Penger ble til deres gud. De gleder seg ved den makt penger gir dem og ved den ære de får derved. Englen sa: "Legg merke til hvordan de står prøven. Pass på karakteropbyggelsen når rikdommene påvirker dere." Noen undertrykker de fattige og vil ha deres arbeide for det mindste beløp. De underkuer; penger er makt for dem. Jeg så at Guds øyne hviler på dem. De er bedratt. ”Se, jeg kommer snart og jeg har min lønn med meg for å gjengjelde enhver etter som hans gjerning er.” rett

(483)Noen velstående nekter å gi til predikantene. De følger deres systematiske godgjørenhet ganske nøyagtig og roser seg selv for deres punktlighet og gavmildhet og tror at deres plikt ender her. Det er godt så langt som det rekker, men detteer ikke slutten på deresplikt . Gud har et krav på dem, som de ikke erkjenner. Samfunnet har krav på dem; deres medmennesker har krav på dem. Ethvert medlem i familien har krav på dem. Alle disse krav bør respekteres; ikke et eneste bør overses eller forsømmes. Noen gir til predikantene og legger til i kassen med like stor tilfredshet som om det skulle gi dem adgang til himmelen. Noen tror at det ikke kan være Guds sak til hjelp hvis ikke de hele tiden har en stor inntekt. De føler at de på ingen måte kan nå opp til standarden. Skulle vår Frelser si de samme ord som han gjorde til den selvsikre hersker, ”gå og selg det du eier og gi det til de fattige, så vil du ha en skatt i Himmelen; og kom så og følg meg”, ville de gå bedrøvet bort og likesom ham velge å løpe den risiko å beholde deres avguder og rikdommer framfor å skille seg av med dem, for å sikre seg rikdommer i himmelen. Denne hersker påstod at han hadde overholdt alle Guds bud fra sin ungdom og var overbevist i sin troskap og retferdighet og troddeat han var fullkommen. (484) Og så spør han: ”Hvaer detjeg ennåmangler?” Jesus bryter straks ned hans fornemmelse om visshet ved å henvise til hans avguder og hans gods. Han hadde andre guder før Herren som var av større verdi for ham enn evig liv. Den største kjærlighet til Gud manglet. Slik er det med de som hevder at de tror sannheten. De tror at de er fullkomne, tror at det ikke mangler dem noe, selv om de er langt fra fullkommenhet og kjælerfor avguder som vil lukke dem ute fra himmelen. rett

(484)Mange har medlidenhet med sydstatenes slaver som er bundet til å arbeide, selv om slaveri finnes i deres egne familier. Mødre og barn har fått lov til å slite fra morgen til aften; de har ingen hvile. En uopphørlig mengde arbeid ligger sammentrengt foran dem. De bekjenner at de er Kristi etterfølgere; men når er det tid for dem til meditasjon og bønn og å få føde til intellektet, så det sinnelag vi tjener Gud med ikke stopper opp i sin vekst? Gud kaller på alle og enhver for å bruke de talenter han har betrodd dem til Hans ære. Gud har gitt oss plikt til å hjelpe andre. Vår gjerning med å gjøre godt mot andre er ikke fullendt før Kristus sier i himmelen: ”Det er oppfylt.” ”La den, som gjør urett, fortsette å gjøre urett og la den urene fortsette å leve i urenhet og la den rettferdige fortsette å være rettferdig og la den hellige fortsette å leve hellig.” rett

(484)Mange ser ikke ut til å ha noensann fornemmelse av ansvar for Gud. De må streve for å komme inn gjennom den trange port, ettersom mange forsøker å gå inn i den og ikke er i stand til det. Himmelen forlanger at de skal prøve å også få andre til å gå inn på den smale vei. Unge og gamle har et stort arbeid å ikke bare å frelse deres egne sjeler, men også andre sjeler. Der er ingen med sunn fornuft som ikke har en viss påvirkning. Ved deres likegyldighet hindrer denne påvirkning at sjelene kommer inn på den smale vei, eller ved deres alvorlige, iherdige og utrettelig (485) anstrengelser sier de at man skal anstrenge seg flittig for å komme inn på den. Ingenhar en nøytralstillingsom hverkenoppmuntrer eller forhindre dem. Kristus sier: De som ikke samler med meg sprer. Ta dere i akt gamle og unge; enten gjør dere Kristi arbeide ved å frelse sjeler eller Satans arbeide ved å lede dem til undergang. ”Slik skal deres lys skinne for menneskene for at de skal se deres gode gjerninger og prise deres Far som er i Himmelen.” rett

(485)De unge kan utøve en sterk påvirkning hvis de vil oppgi deres stolthet og selviskhet og hellige seg selv til Gud; men de vil vanligvis ikke bære andres byrder. De bar deres egne. Tiden er kommet hvor Gud krever en forandring i så henseende. Han kaller på unge og gamle til å bli nidkjære og omvende seg. Hvis de fortsetter i deres lunkne tilstand, vil han spy dem ut av sin munn. Det Sanne Vitne sier: ”Jeg vet om dine gjerninger.” Unge menn og unge kvinner, deres gjerninger kjennes om enten de er gode eller om de er onde. Er dere rike på gode gjerninger? Jesus kommer til dere som en rådgiver: ”Derfor råder jeg deg til å kjøpe av meg gull lutret i ild så du kan bli rik og hvite klær å iføre deg, så din nakenhets skam ikke skal bli åpenbar og øyensalve til å salve dine øyne med så du kan se.”

neste kapitel