Synet om den nye jord.

(67)Med Jesus som vår anfører steg vi alle ned fra byen til denne jorden, til et stort og mektig fjell, som ikke kunne bære vekten av Jesus, slik at det delte seg og ble til en mektig slette. Da vendte vi blikket opp og så den store by, med tolv grunnvoller og tolv porter, tre på hver side og en engel ved hver port. Vi alle utbrøt: «Byen, den store by, se den kommer, den kommer ned fra Gud ut fra himmelen», og den kom og ble anbrakt på det stedet hvor vi stod. Så begynte vi å se på de herligste ting utenfor byen. Der så jeg de skjønneste hus, som så ut som sølv, støttet av fire søyler utsmykket med perler, det herligste å beskue, som skulle bebos av de hellige. I hvert hus var det en gylden hylle. Jeg så mange av de hellige gå inn i husene, ta deres glitrende krone av og legge dem på hyllen og deretter gå ut på marken ved husene og å gjøre noe med jorden; ikke slik som vi gjør med jorden her; nei, nei. Et herlig lys skinte rundt hodene deres og hele tiden priste de Gud. rett

(68)Jeg så en annen eng fylt med alle slags blomster. Da jeg plukket dem, ropte jeg: «De vil aldri visne». Deretter så jeg en eng med høyt gress, herlig å beskue; den var levende grønn og hadde et gjenskinn av sølv og gull, som stolt vaiet for Kong Jesu ære. Så kom vi til en eng full av alle slags dyr: Løven, lammet, leoparden og ulven, alle sammen i fullkommen harmoni. Vi gikk gjennom flokken og de fulgte fredelig etter oss. Så kom vi til en skog, ikke som de mørke skogene vi har her; nei, nei. Denne var lys og vakker overalt. Grenene på trærne vaiet fram og tilbake og vi utbrøt alle: «Vi kan bo trygt ute i villmarken og sove i skogene». Vi gikk igjennom skogen, for vi var på vei til Zions fjell. rett

(68)Da vi hadde gått et stykke videre, møtte vi en gruppe som også beundret stedets skjønnhet. Jeg la merke til en rød rand på klærne deres. Kronene deres var strålende. Deres kapper var helt hvite. Da vi hilste dem, spurte jeg Jesus, hvem de var. Han sa å de var martyrer som hadde blitt slått i hjel for hans skyld. Sammen med dem var en utallig skare av små barn. De hadde også en rød rand på klærne sine. Zions fjell var like foran oss og på fjellet var et strålende tempel, og rundt det var det syv andre fjell, hvor det vokste roser og liljer. Og jeg så de små klatre opp, eller, hvis de valgte det, bruke deres små vinger og fly opp til toppen av fjellene og plukke blomstene som aldri visner. Rundt templet vokste alle slags trær som gjorde omgivelsene svært vakre: Buksbom, grantrær, furutrær, edelgran, oljetrær, myrtetrær, granatepletrær og fikentrær. De bøyde seg under vekten av sine moden frukter. Alt dette gjorde stedet uendelig vakkert. Da vi var i ferd med å gå inn i tempelet, hevet Jesus sin kjærlige stemme og sa: «Bare de 144 000 kommer inn her» og vi ropte: «Halleluja!» rett

(69)Dette templet var bygget på syv søyler, alle av gjennomsiktig gull, utsmykket med de skjønneste perler. De vidunderlige tingene jeg så der, kan jeg ikke beskrive. Å, om jeg bare kunne tale Kanaans språk, da kunne jeg fortelle litt om en bedre verdens herlighet. Der så jeg steintavlene hvor navnene til de 144 000 var inngravert med gullbokstaver. rett

(69)Etter å ha beundret templets herlighet, gikk vi ut og Jesus forlot oss og dro til byen. Snart hørte vi igjen hans kjærlige stemme som sa: «Kom, mitt folk, dere har kommet ut av den store trengsel og har gjort min vilje, lidd for meg. Kom inn til måltidet, for jeg vil gjøre meg selv rede og oppvarte dere». Vi ropte «Halleluja, herlighet!» og gikk inn i staden. Her så jeg et bord av rent sølv; det var mange kilometer langt, men allikevel kunne vi se hele bordet. Jeg så frukten av livets tre, mannaen, mandler, fiken, granatepler, druer og mange andre slags frukter. Jeg spurte Jesus om jeg kunne spise av fruktene. Han sa: «Ikke nå. Dem, som spiser av dette landets frukt, vender aldri tilbake til jorden igjen. Men om en liten stund, hvis du er trofast, skal du både spise av frukten på livets tre og drikke vannet fra kilden. Og, sa han, «du må dra tilbake (70) til jorden og fortelle andre hva jeg har åpenbart for deg». Så brakte en engel meg forsiktig ned til denne mørke verden. Noen ganger tror jeg ikke at jeg ikke klarer å holde ut å være her lenger. Alt på jorden ser så trist ut. Jeg føler meg veldig ensom her, for jeg har sett et bedre land. «Å, om jeg hadde vinger som en due, så ville jeg fly bort og få fred. rett

(70)Bror Hyde, som var til stede ved dette syn, har forfattet de etterfølgende vers, som har sirkulert i religiøse tidsskrifter og inkludert i flere salmebøker. De, som har utgitt, lest og sunget denne, har bare i liten grad tenkt over at disse stammer fra et syn gitt til en pike som var forfulgt på grunn av hennes ydmyke vitnesbyrd. rett

neste kapitel